Og gudstjenesten er lagt opp slik at den skal treffe ulike målgrupper. Dermed må man ha ulike aktiviteter. Ulike trender kommer og går, og mange menigheter forsøker å være så tilpassningsdyktige som mulig.
Det er omtrent så langt det er mulig å rote seg bort fra den første menigheten og dens gudstjenester som vel mulig!
Faktum er at det var ingen fri adgang til noen av menighetene i den første kristne tiden! Gudstjenestene var lukket for de som ikke hadde omvendt seg og latt seg døpe. Det var ingen kampanjer eller spesielle tilretteleggelser for å få folk til å komme til gudstjenester eller andre sammenkomster. Men så var da dette i seg selv noe som økte folks interesse for menigheten. Den var helt annerledes enn alt annet.
Det er tydelig at Guds ord ble forkynt i det offentlige rom. Vi ser dette både på pinsefesten og vi ser det i virksomheten til evangelisten Filip, som forkynner i Samaria:
'Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem ... Og det ble stor glede der i byen'. (Apg 8,5 og v.8)
Forkynnelsen av Kristus var offentlig, gudstjenestene var ikke det. Jesus talte jo til massene i lignelser, mens Han underviste disiplene for seg selv. Bergprekenen er jo et godt eksempel på dette. Den undervisningen ble gitt til Jesu disipler. Ved en anledning sa Jesus: 'Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke forstå'. (Luk 8,10)
Evangeliets mysterium måtte søkes, oppdages, letes fram og det man fant fikk man på grunn av at det ble åpenbart for en.
Et annet særtrekk fra den første kristne tiden var det vitnesbyrdet martyrene var. Folk var vitne til at de ble korsfestet, kastet til de ville dyrene, brent. De utholdt forferdelige lidelser. Dette gjorde folk nysgjerrige på hva det var som gjorde at de holdt fast ved sin tro, alle disse lidelsene til tross. Det at de var villige til å dø for sin tro var så gripende at andre ville utforske denne troen. Er din tro verd å dø for?
Folk var også vitne til de tegn og under som ble gjort der hvor kristne ba for syke og plagede. Mennesker ble satt fri fra onde ånder. Irenaeus (130-210) sier ved en anledning: 'De som er blitt renset ofte både tror på Kristus og blir med i kirken'.
En annen - Justinius av Roma - som skrev omlag år 150 e.Kr, forteller om hvordan kristne hjalp andre mennesker ved å sette dem fri fra demonisk aktivitet. Med andre ord: tegn og under fremmet veksten i de tidlige menighetene.
Som vi ser av Apostlenes gjerninger finner vi at de kristne også ble kalt for 'Veien'. Årsaken til dette var at de var tydelige på forkynnelsen av Jesu død og oppstandelse. Ser du nærmere på de prekenene som er gjengitt i denne første kirkehistorien vil du se at dette er helt sentralt i trosformidlingen. Dermed understreket de Jesu egne ord om at Han er 'veien, sannheten og livet' og at 'ingen kommer til Faderen uten ved meg'. (Joh 14,6)
Når folk så de kristne så de dem som tilhørte Veien. Dette var spennende og dette var tiltrekkende i den antikke verden. Det måtte også ha vært veldig attraktivt å se på det livet de kristne levde. De hadde alt felles, de dekket behovene til de trengende, de var anti-materialister og de var pasifister. I en voldelig tid som Romerrikets tid var det svært attraktivt.
Dessuten: de kristne forsamlingene tiltrakk seg mange kvinner. Allerede mens Jesus samlet sine første disipler, var kvinnene med. Det er bare å lese evangeliene så ser man dette. I en mannsdominert kultur var dette frigjørende. Augustin sier ved en anledning: 'Det er kvinnenes tilstedeværelse i stort antall som gjør at kirken vokser'.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar