Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 1

Ikke siden 2. verdenskrig har vi sett en verre flyktningkatastrofe som den vi er vitne til i Europa i disse dager. Men det er ikke bare strømmen av flyktninger som vil endre det Europa vi kjenner.

De store nasjonale kirkene på det europeiske kontinentet mister stadig terreng. En akselererende grad av sekularisering er en av årsakene. Kirkesamfunn etter kirkesamfunn kaster over bord den tro de har vært rotfestet i for å møte utfordringene. Så nytolker de troen i et siste, desperat forsøk, på å få noen flere med seg. En ikke ukjent norsk kremmer spyttet i glasset og puttet en halv million kroner inn på en konto for å forsikre seg at den kirken han tilhører er politisk korrekt, og tilpasser seg samfunnets krav om en kirke som er til for folkets behov for livsriter. At kirken dermed kaster over bord et syn på ekteskapet som har fulgt kirken siden dens grunnleggelse og i 2000 år, er uinteressant. Nå gjelder det å skape en kirke for vår tid som er tilpasset samfunnets krav og religiøse behov. I Europa i dag snekrer mange sammen en tro hvor de skaper 'gud' i deres bilde. Slik det passer med deres liv.

Massearbeidsløshet, hele land som er på konkursenes rand og vel så det. Mennesker som ikke er i stand til å betale husleien, kastes nådeløst på gata og overlates til nød og elendighet. Klimaendringene skaper store utfordringer, som igjen forårsaker flom og store ødeleggelser av infrastruktur og ødeleggelse av dyrkbar mark og eiendommer. I stort antall legges gårdsbruk ned og dyrkbar mark legges øde. Norge er for eksempel ikke lenger i stand til å produsere nok korn til eget forbruk, men har gjort seg avhengige og dermed svært sårbare av andre nasjoner, som i en gitt krise ikke er i stand til å sørge for at vi får det korn vi trenger for å brødfø vår egen befolkning. Våre kornsiloer gjøres om til boliger eller står for fall.

I det østlige Ukraina har 7000 mennesker mistet livet på grunn av krigføringen som pågår. I tillegg kommer alle de som er kommet til skade. Kanskje så mange som en million mennesker er på flukt. Mange av disse med store traumer på grunn av krigen. Mange av dem har flyktet til Russland, Hvite-Russland eller EU.

Hvordan kan så Kristi dyrekjøpte menighet møte disse utfordringene?

Jeg tror den må vende tilbake til sin apostoliske radikalitet! Den må gå mot strømmen, leve ut de gode nyhetene om annerledesriket som Jesus kom for å forkynne, kroppsliggjøre troen, vise gjestfrihet og raus nåde. Den må gjøre disipler og den må finne frem igjen til enkelheten og til bønnen.

Kristi forsamling, den Han vant seg med sitt blod, kan ikke lenger forkynne et blodfattig evangelium! Den kan ikke slå av på budskapet for å gjøre det mer spiselig. Den må forkynne Jesus Kristus og Ham korsfestet, død og oppstanden, som nå sitter ved Faderens høyre hånd i det høye. Den må åpne sine dører for flyktninger og trengende, vise kjærlighet og være tilstede i andres liv. På den måten - og bare på den måten - kan den være 'sannhetens støtte og grunnvoll' i en tid hvor alt rakner og rystes. Bare på den måten kan den være salt og lys.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan man kan leve i apostolisk radikalitet. Vi er jo ikke alene om å oppleve krisetider som nå. Andre har gjort det før oss. Vi skal se nærmere på noen av disse. Selv har jeg funnet mye hjelp ved å studere livet og tiden Eberhard Arnold levde i. Den tyske teologen, filosofen og grunnleggeren av Bruderhof-kommunitetene, var en kompromissløs Jesus-radikaler hvis vitnesbyrd fremdeles berører manges liv verden over. Men vi skal også innom flere andre som midt i kaos ble en alternativ måte å leve på.

(fortsettes)