Det er de syke som trenger lege

Det er et 'Jesus-ord' som jeg har meditert mye over den siste tiden. Det kom til meg i en spesiell situasjon, og var så befriende inn i det som var en vanskelig dag. Jeg har mange slike dager:

'Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere'. (Mark 2,17)

Det kreves mot til å innrømme at man er behovstrengende. Særlig når man tror at mange har mange år igjen av livet, og man sliter med tanken om at man skulle være avhengige av andre. Man vil jo så gjerne klare seg selv og ikke være til bry for noen.

For en tid tilbake hadde jeg en samtale med min lege som var ganske utfordrende. Etter den samtalen har jeg mer og mer forstått at jeg aldri kommer tilbake til det jeg en gang kunne gjøre med egne krefter. De lange fjellturene og skogsturene, som på mange måter har vært mitt liv, er over. De får jeg ikke tilbake. Tiden da jeg kunne snøre fjellskoene, og lange inn over vidda, er historie. Det samme er blåbær- og multeturene. For meg er dette et stort tap.

Jeg må omstille meg. Pusten er begrenset. Anginaen setter tydelige spor, hvor smerteanfallene setter meg helt ut og jeg må ha en dag på hvileskjæret. Ubehaget fra de to cystene i lungene merkes godt, og av og til må jeg ha hjelp når kraftige følinger gjør at jeg ikke helt har oversikten.

Jeg er i en sorgprosess. I denne prosessen lærer jeg meg selv bedre å kjenne. På godt og på vondt. Jeg forstår bedre Jesu ord: 'Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere'. Mer og mer forstår jeg at jeg er syk, og trenger lege. Men det har tatt tid - og jeg er ikke i mål ennå - i den erkjennelsen. Jeg er blitt behovstrengende - av Jesus. Mine krefter er blitt veldig begrensede. I kroppslig og sjelelig svakhet er jeg helt avhengig av Jesus. Ikke som en teori, men som noe konkret hver eneste dag.

Og Han gir krefter.

Jeg fikk en gang et kall: om å forkynne Guds ord. Det kom tidlig, ikke så lange tiden etter at jeg ble en kristen i 1972. Det har vært - og er mitt liv. Herren har ikke trukket det kallet tilbake.

Enkelte ganger får jeg spørsmålet: Hvordan klarer du å holde disse bønneseminarene og møtene og alle reisene? Burde du ikke legge dette fra deg?

Jeg forstår spørsmålet. La meg svare på denne måten: I all min svakhet gir Herren overnaturlig styrke. Styrken er ikke min, men Herrens. Det folk ikke ser er dagene imellom disse møtene og seminarene, da jeg må hente meg inn igjen. Men jeg har sagt til Herren: Jeg vil dø med støvlene på, helst på en talerstol med en åpen Bibel. Hvorfor? Fordi dette er mitt kall, og jeg vil være tro mot det kallet jeg en gang fikk.

Men jeg går igjennom ulike prosesser. Som den jeg er i nå. Jeg velger å være helt åpen med den. Dette er ingen lett vei, det er mange tårer, men jeg vil gi Gud ære i alt. Også det som skjer med kroppen min. Jeg tenker mye på ordene til apostelen Paulus:

'For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. For når vi er blitt kledd, blir ikke stående nakne. Så lenge vi bor i vårt jordiske telt, er vi nedtrykt og sukker. For vi ønsker ikke å bli avkledd, med påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet'. (2.Kor 5,1-4) 

Derfor håper jeg fremdeles at menigheter vil invitere meg. Så lenge Herren gir meg krefter til å stå og gå, vil jeg 'løpe' med budskapet! Men jeg må få være i den prosessen jeg befinner meg i. Da blir man sårbar, og det våger jeg heller. Med alle mine tilkortkommenheter, mine feil og mine synder. Jeg har innsett at det er ikke de friske som trenger lege, men de syke, og heller ikke de rettferdige, men syndere. Jeg er helt avhengig av Guds forunderlige nåde. Jeg tror på Guds styrke i vår menneskelige svakhet.