Disse forsamlingene kom sammen i husene tilhørende noen av forsamlingenes medlemmer, men de var ikke husmenigheter i den betydningen vi legger i dette ordet i dag, med uformelle samlinger i et hjem. Til det var deres gudstjenester mer liturgiske i det mye av gudstjenestens innhold var hentet fra synagogegudstjenesten. Til de første kristnes gudstjenestefeiring hørte skriftlesningen og bønnene, utleggelse av Guds ord og ikke minst feiringen av Herrens måltid. I urkirken i form av agapemåltidet - kjærligetsmåltidet - hvor så brødsbrytelsen inngikk som en del av måltidet. Og Herrens måltid ble feiret hver eneste gang menigheten kom sammen for å feire gudstjeneste. Husene de kom sammen i måtte være så store at det var plass for alle til å spise sammen.
Disse forsamlingene ble utsatt for kraftig forfølgelse - helt fra begynnelsen av og frem til endringene som fant sted med keiser Konstantin og keiser Justinian. Som jeg skrev i forrige artikkel var hovedårsaken til dette at de første kristne bekjente Jesus som HERRE. Det fikk store konsekvenser for deres liv. Vi vet - av historisk kildemateriale - at det var visse yrker de første kristne ikke kunne ha. Blant annet kunne de ikke være stridende soldater. Soldater som bar våpen i keiserens tjeneste fikk ikke del i Herrens måltid.
Til tross for forfølgelsene vokste antallet menigheter og medlemmer av disse menighetene raskt. Medlemsbetingelsene var krystallklare: omvendelse, tro og dåp. Ingen ble medlemmer på noen annen måte. Man ble ikke medlem av noen av de første kristne forsamlingene fordi man sympatiserte med menigheten, eller var venn med noen i forsamlingene eller hadde en far eller mor som var medlem. Standarden ble satt allerede fra pinsedag:
'Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave ... De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler'. (Apg 2,38 og v.41)
Vi ser med andre ord at menigheten ikke var en folkekirke. Folkekirken er Det nye testamente fremmed, og som størrelse ikke noe som finner sted før etter at keiser Konstantin og keiser Justinian skaper keiserkirken eller storkirken, hvor medlemskriteriene er annerledes. Blant annet endres dåpspraksisen til å gjelde dåp av spedbarn og tvangsinnmeldelse av mennesker i de geografiske områdene til de ulike kirkene som nå ikke lenger er husmenigheter, men menigheter som møtes i kirkebygg.
De første forsamlingene ble ledet av presbytere - eldste. Det foregikk ikke noe kirkevalg etter 'demokratiske retningslinjer' slik vi kjenner det i vår tid, når noen skulle velges eller innsettes i de ulike kirkelige embetene. Fra begynnelsen av ble de eldste og diakonene valgt og innsatt av apostlene, så innsatte de eldste andre eldste og diakoner til tjeneste i de lokale forsamlingene. I menighetsmøtene fikk medlemmene anledning til å si sitt i saker av betydning for menigheten, men beslutningene ble fattet av de eldste. Og da eldste i betydningen flere enn en. Med andre ord et eldsteråd.
Ingen søkervennlige gudstjenester
For oss som lever i dag er det kanskje underlig å tenke på at de første kristnes gudstjenester ikke var søkervennlige gudstjenester eller vekkelsesmøter som vår tid er kjent med. Ikke-kristne ble vanligvis ikke ønsket velkommen! Selv katekumenene - det vil si dåpskandidatene - som fikk undervisning av en av menighetens lærere, ble sendt vekk når de kristne feiret Herrens måltid. Denne delen av gudstjenesten, med det 'hellige kyss', dåp og brødsbrytelsen hørte til de som var døpt.
Gudstjenesten var leitourgeo - liturgi. I Apg 13 - som gir oss innsyn i den kristne forsamlingen i Antiokia - heter det: 'Mens de tjente Herren og fastet ...' (Bibelen Guds Ord - Bibelforlaget). De første kristnes gudstjenester hadde et sentrum: Herren. Ikke seg selv. Menigheten kom ikke sammen først og fremst for å få dekket et behov den selv hadde, men for å lovsynge, tilbe og ære Gud.
I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian i Kartago menigheten med den 'lukkede hagen' i Høy 4,12. De kristne var i stor grad det Celsus, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn'.
Og det stemmer godt med det faktum at kristne i det første århundre kalte seg selv for 'paroikoi' - utlendinger, fremmede, slik apostelen Peter beskriver dem i 1.Pet 2,11.
Forståelsen av seg selv som kristne var at de var 'en koloni av fremmede' midt i det keiserlige Romerriket. De var ikke nybyggere og pliktoppfyllende borgere med en spesiell religiøs overbevisning, med fremmede og utlendinger som hørte til et annet rike - Guds rike - med en annen Herre enn Keiseren - nemlig Herren Jesus.
Når mennesker ble kristne - ved omvendelse, tro og dåp - ble de omvendt til en marginalitet, til en motkultur. Det er interessant hvordan apostelen Paulus beskriver seg selv for en representant for den romerske keisermakten:
'Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud ...' (Apg 24,14)
Og litt tidligere i dette kapitlet beskrives Paulus som en mann som er 'en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er lederen for nasareerens sekt'. (v.5)
Hvordan kunne da menigheten oppleve en slik fenomenal vekst som den gjorde? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar