Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)