Rosetoget og 22. juli profetien

Jeg er en av titusener som tok til gatene, som delte den djupe, bitre sorgen med alle nordmenn. Aldri har det norske folk vært samlet som da. Vi tok avstand fra uhyrlighetene til mannen som så brutalt rev livet vekk fra så mange: enten ved brå død eller kvestelser, eller som etterlot de som overlevde med traumer og bunnløs fortvilelse over tapene. Vi gråt sammen med foreldre, søsken, besteforeldre, kjærester. Ingen av oss spurte om hvilket parti vi tilhørte. Vi var alle nordmenn i sorg.

I tiden som gikk etter terroren mot Regjeringskvartalet og Utøya sto vi samlet. Vi var lavmælte. Vi satt benket foran TV og fulgte med på markeringene, de enorme blomsterhavene, vi lot tårene renne når vi så bildene av Statsministeren og AUF-lederen som omfavnet hverandre - og vi så fortvilelsen i øyene til Stoltenberg. Og vi var skjønt enige om at vi hadde en statsminister som med trygg hånd ledet nasjonen Norge igjennom opprørt hav. Vi så de tusener som strømmet til kirkene, og aldri før har det vært lettere å tale om Gud.

Jeg kjenner meg derfor litt nummen og rar når jeg har kikket i den etter hvert så mye omtalte boken: 22 juli profetien.

For andre gang får vi servert på fat ideer om at det var Gud selv som sto bak drapene på alle disse menneskene, angivelig fordi vi har sveket Israel. Budskapet kommer fra en mann hvis identitet kun kjennes av noen få. Har denne unge norsk-amerikaneren tenkt på at Israel ikke trenger fiender, når man har slike venner? En slik påstand underbygger nemlig antisemittismen, og det er ikke lett å være venn av Guds utvalgte folk, om man går rundt og tror at Gud hevner seg ved å ta livet av mennesker som så vidt har begynt på livet fordi de ikke er enige med Ham. Og hva med de uskyldige som gikk utenfor Regjeringskvartalet denne dagen? Skulle Gud hevne seg på dem også?

Nei, jeg tror slett ikke Israel og jødene har skylden for det som skjedde 22. juli. Det er da en uhyrlig påstand. Det er også en uhyrlig påstand at Gud brukte en riv ruskende gal mann, fullstappet av et brennende hat, som sitt redskap!

Jeg kjenner meg støtt over det bildet Jeremy Hoff forsøker å skape av Gud. Jeg kjenner denne Gud som den faren Jesus forteller om som ikke sto stille når hans yngste sønn forvillet seg ut i en stygg verden, og kom tilbake skamslått, elendig og full av verkende sår. Den faren Jesus forteller om løp denne sønnen i møte.

Ungdommene på Utøya var søkende mennesker. Glødende opptatt av urett og av rettferdighet. De hadde brennende hjerter. Det er lov å være fullstendig uenige med dem i deres politiske ståsted og i deres engasjement, men at Gud skulle finne en forvirret, hatefull mann, drevet av sine indre demoner, og bruke ham til å frarøve dem livet, nei, det er på godt norsk 'spinnvilt'. Hva slags gudsbilde etterlater dette oss?

Som pastor møter jeg ofte mennesker i djup sorg. Sorg over tapt liv, sorg over det som ikke ble, sorg over noen som har gått bort altfor tidlig. Til dem har jeg et godt budskap, et budskap om en Gud som ser dem i deres fortvilelse og sorg, og som leger sår og trøster. Jeg forteller dem om Guds ømhet, for jeg vet at det kun er Guds godhet som driver oss til omvendelse. Det sier Guds eget ord.

Min anbefaling: ikke bruk tid på denne boka. Bruk heller tid på Bibelen, og lær Bibelens sentrum og hovedsum å kjenne: Jesus Kristus, hans frelse tilveiebrakt i Hans kors, hvor Han forsonet verden.