Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

Det er de syke som trenger lege

Det er et 'Jesus-ord' som jeg har meditert mye over den siste tiden. Det kom til meg i en spesiell situasjon, og var så befriende inn i det som var en vanskelig dag. Jeg har mange slike dager:

'Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere'. (Mark 2,17)

Det kreves mot til å innrømme at man er behovstrengende. Særlig når man tror at mange har mange år igjen av livet, og man sliter med tanken om at man skulle være avhengige av andre. Man vil jo så gjerne klare seg selv og ikke være til bry for noen.

For en tid tilbake hadde jeg en samtale med min lege som var ganske utfordrende. Etter den samtalen har jeg mer og mer forstått at jeg aldri kommer tilbake til det jeg en gang kunne gjøre med egne krefter. De lange fjellturene og skogsturene, som på mange måter har vært mitt liv, er over. De får jeg ikke tilbake. Tiden da jeg kunne snøre fjellskoene, og lange inn over vidda, er historie. Det samme er blåbær- og multeturene. For meg er dette et stort tap.

Jeg må omstille meg. Pusten er begrenset. Anginaen setter tydelige spor, hvor smerteanfallene setter meg helt ut og jeg må ha en dag på hvileskjæret. Ubehaget fra de to cystene i lungene merkes godt, og av og til må jeg ha hjelp når kraftige følinger gjør at jeg ikke helt har oversikten.

Jeg er i en sorgprosess. I denne prosessen lærer jeg meg selv bedre å kjenne. På godt og på vondt. Jeg forstår bedre Jesu ord: 'Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere'. Mer og mer forstår jeg at jeg er syk, og trenger lege. Men det har tatt tid - og jeg er ikke i mål ennå - i den erkjennelsen. Jeg er blitt behovstrengende - av Jesus. Mine krefter er blitt veldig begrensede. I kroppslig og sjelelig svakhet er jeg helt avhengig av Jesus. Ikke som en teori, men som noe konkret hver eneste dag.

Og Han gir krefter.

Jeg fikk en gang et kall: om å forkynne Guds ord. Det kom tidlig, ikke så lange tiden etter at jeg ble en kristen i 1972. Det har vært - og er mitt liv. Herren har ikke trukket det kallet tilbake.

Enkelte ganger får jeg spørsmålet: Hvordan klarer du å holde disse bønneseminarene og møtene og alle reisene? Burde du ikke legge dette fra deg?

Jeg forstår spørsmålet. La meg svare på denne måten: I all min svakhet gir Herren overnaturlig styrke. Styrken er ikke min, men Herrens. Det folk ikke ser er dagene imellom disse møtene og seminarene, da jeg må hente meg inn igjen. Men jeg har sagt til Herren: Jeg vil dø med støvlene på, helst på en talerstol med en åpen Bibel. Hvorfor? Fordi dette er mitt kall, og jeg vil være tro mot det kallet jeg en gang fikk.

Men jeg går igjennom ulike prosesser. Som den jeg er i nå. Jeg velger å være helt åpen med den. Dette er ingen lett vei, det er mange tårer, men jeg vil gi Gud ære i alt. Også det som skjer med kroppen min. Jeg tenker mye på ordene til apostelen Paulus:

'For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. For når vi er blitt kledd, blir ikke stående nakne. Så lenge vi bor i vårt jordiske telt, er vi nedtrykt og sukker. For vi ønsker ikke å bli avkledd, med påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet'. (2.Kor 5,1-4) 

Derfor håper jeg fremdeles at menigheter vil invitere meg. Så lenge Herren gir meg krefter til å stå og gå, vil jeg 'løpe' med budskapet! Men jeg må få være i den prosessen jeg befinner meg i. Da blir man sårbar, og det våger jeg heller. Med alle mine tilkortkommenheter, mine feil og mine synder. Jeg har innsett at det er ikke de friske som trenger lege, men de syke, og heller ikke de rettferdige, men syndere. Jeg er helt avhengig av Guds forunderlige nåde. Jeg tror på Guds styrke i vår menneskelige svakhet.

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'

Evan Roberts (bildet) ble Guds redskap i den store vekkelsen som rystet Wales. Hvor mange som ble himmelborgere, vet Gud alene. Men vi snakker om tusener. Vekkelsen i Wales er en av de aller største Europa har vært vitne til. Den fikk ringvirkninger mange steder i verden.

Vekkelsen i Wales hadde mange kjennetegn. Et særtrekk var at Evan Roberts ikke ville ha noen oppmerksomhet rundt seg selv. Faktisk var det slik at om han merket at mennesker så opp til ham, eller satte sin lit til ham, så dukket han ikke opp, selv om han hadde sagt at han skulle preke i den eller den kirken. Da dro han et annet sted. Evan Roberts var så vàr for Den Hellige Ånd, og Jesus skulle ha all ære.

Jeg har gode venner i Romania. Noen av dem blir brukt av Gud til å be for syke. Mange blir helbredet. Men disse bederne annonseres aldri i noen møter. De ønsker ingen publisitet om seg selv. Spør du dem om de har helbredelsens nådegave, så svarer de benektende. Men alle ser at Gud bruker dem på en mektig måte. De vil bare ikke ha noen fokus på seg selv, ingen oppmerksomhet. De er bare en ringe Herrens tjener eller tjenerinne.

Så annerledes med mange andre. Der er det fokus på navn, nådegaver. Det snakkes og skrives om at Gud er 'så sterkt til stede' i deres møter. Lytter du til dem snakker de om seg selv hele tiden. Om hvordan Gud bruker dem, om alle som er blitt helbredet i deres møter. Og mange av dem snakker veldig negativt om andre kristne - de 'religiøse'. For det er jo alltid 'de andre', aldri dem selv. Stiller noen kritiske spørsmål, så dømmer de. Og nåde den som sier noe om 'Herrens salvede'.

Den svense hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa ved en anledning:

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud'.

Det er noe å hente frem igjen i våre dager - og tenke over.

Døperen Johannes sa det slik: 'Han skal vokse, jeg skal avta!' (Joh 3,30) Eller som det står i oversettelsen til Erik Gunnes: 'Han skal vokse, og jeg skal svinne bort'.

Hvem får mest ære?

Kom, la oss falle ned for Herren, vår Gud

I dag har vi kommet halvveis i fastetiden, til fastens 21 dag. Under den tidebønn som kalles vesper bes i dag Efraim Syrerens fastebønn. Du finner den gjengitt nederst i denne artikkelen. Ved hver del av denne bønnen, gjør man såkalte prostrasjoner - det vil si: ved å falle ned med hodet mot marken.

Mange kjenner dette igjen når de ser muslimer be i moskeen, men som med så mye annet, er dette noe muslimene har hentet fra den kristne gudstjenesten. Prostrasjonen er et uttrykk for den ærbødighet og ærefrykt som tilkommer Gud alene. Har man tatt del i en ortodoks gudstjeneste, og særlig i fastetiden, så ser man dette flere ganger i gudstjenesten. For meg personlig har disse kroppslige uttrykkene stor betydning. For vi er jo ikke bare sjel og ånd, men også kropp. Og med kroppen vår tilber vi Gud.

'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud'. (1.Kor 6,19-20)

I vår tid er ikke denne enheten i treenigheten så viktig. Vi skiller ånd, sjel og kropp fra hverandre, og får en åndelighet som ikke tar høyde for at mennesket er et hele som hører sammen. Dette får også praktiske konsekvenser for vårt bønneliv, hvor bønn for det meste blir ord. Men bønnens språk er langt rikere enn ordene våre. Også kroppen kan brukes i bønn: gjennom dans, knefall, prostrasjoner, hender som løftes mot himmelen, eller formes som en skål som Gud kan fylle, gjennom måten vi beveger oss på.

Peter Halldorf skriver om prostrasjonen på følgende måte:

'Ved å anbefale prostrasjonen fremholder kirken at kropp og sjel ikke kan skilles. Hele mennesket har falt, og hele mennesket må gjenopprettes. Gjennom synden har kroppen fått herreveldet over ånden. Kroppen skal ikke foraktes eller beseires. Som en del av Guds avbilde er den hellig. Gud, den Hellige, ble selv kropp. Fastens hensikt er å rense kroppen til det sjelens tempel der Guds Ånd gjerne vil bo. Den kristne askesen er aldri en kamp mot kroppen - den er en kamp i kroppen og for kroppens frelse. Derfor må omvendelsen omfatte hele mennesket. I prostrasjonen deltar kroppen i sjelens bønn, og sjelen ber med hele kroppen'.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegyldighetens,
mismodets, maktlystens eller skravlingens ånd.

(Bøyning til marken)

Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens,
tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

(Bøyning til marken)

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke
dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet. Amen!

(Bøyning til marken)

Kilde: Ortodoks bønnebok, Solum forlag, 2002, side 109

Vandrerbønnen

Jeg lærte en ny bønn her om dagen, som jeg har tatt i bruk, og som er blitt til stor velsignelse for meg. Den lyder slik:

"Alle mine ord og tanker, Jesus.
La dem glede deg".

Den som har formulert bønnen er den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo. Han ber den når han spaserer. For hvert skritt ber han:

"Alle mine ord og tanker, Jesus.
La dem glede deg".

Prøv en slik spasertur!

Jeg forsøker å be den i takt med min rytme. Ordene gjør noe med meg. Dette er jo min lengsel: Å ære Jesus med mitt liv.

Ordene ligner på den inderlige bønnen salmisten ber: "La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, du min klippe og min gjenløser". (Salme 19,15) Men bønnen til Lönnebo er enklere å be i takt med ens egen gange. Ta den med deg neste gang du spaserer ute i nabolaget, eller du vandrer over fjellviddene.

Helliget vorde Ditt navn

Etter å ha lest John Piper (bildet) i dag har jeg bestemt meg for å gjøre hans bønneemne til mitt eget.

Pastoren for Betlehem Baptist Church i Minneapolis spør om hvilken bønn vi stadig vender tilbake til, når vi ber for oss selv.

"Mine forandrer seg veldig lite fra år til år. Ulike ord kommer til meg over ting jeg har grunnet på sentrale ting i Guds ord. Men jeg vender alltid tilbake til ordene fra Matt 6,9: "Helliget vorde ditt navn!"

Måten jeg ba denne bønnen på denne morgenen var slik:

"Far, gi meg å leve med hensikt og utilsiktet på en slik måte at jeg helt og holdent ærer ditt navn i manges hjerter, på så mange steder og tider, som er mulig i følge Ditt vise råd og suverene kraft."

Jeg vil leve for å ære Faderen, Sønnen og Helligånden. Derfor vil jeg heretter med mye større tyngde be: "Helliget vorde ditt navn."

Bringer musikken vi lytter til ære til Gud?

Er det likegyldig hva slags musikk en kristen lytter til? Er musikk i seg selv noe nøytralt? For noen uker siden ble det kjent at Todd Bentley som er den sentrale skikkelsen i den såkalte Lakeland "vekkelsen" lytter til Death Metal musikk. Kan det være at nettopp denne musikken trigger ham til å slå og sparke mennesker som kommer frem til forbønn?


Det viktigste for en kristen er å leve slik at det bringer ære til Gud. Ærer death metal musikk Gud? Kan du bruke denne type musikk når du søker Guds nærvær, og dermed vil oppleve Guds fred? Til det vil jeg svare et ubetinget nei. Denne formen for musikk ærer ikke Gud.


Kan musikk gjøre Den Hellige Ånd sorg? Ja, utvilsomt, hvis musikken ikke har til hensikt å ære Gud. Musikk er ikke nøytralt. Musikken kan brukes til så mangt, og det er ikke for ingenting at mennesker som sliter med store psykiske problemer og som er suicidale ofte lytter til death metall musikk. Jeg har møtt en del slike i min tjeneste som pastor, og jeg har sett en del mennesker bli satt herlig fri fra demonisk innflytelse i Jesu navn. Det er ting som tyder på at Lucifer, denne som Bibelen kaller en "strålende stjerne, morgenrødens sønn", før opprøret i himmelen var en av Guds engler med høyeste rang, og hadde ansvaret for lovsangstjenesten. Det er ikke utenkelig når man ser den makt musikken har over menneskesinnet.


Om musikken ikke bringer meg inn i Guds nærvær, og jeg dermed ikke kan oppleve Guds fred, avviser jeg den. Guds nærvær og Hans fred er så dyrebart, at jeg ikke vil miste det for noe. Jeg tviler sterkt på at Guds nærvær kan oppleves mens man lytter til Death Metal. Det viktigste er om musikken bringer ære til Gud. Blir Den HELLIGE Ånd bedrøvet over den musikken vi lytter til? "La ikke et eneste råttent ord (det er mange råtne ord i Death metal)komme ut av deres munn, men bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på. Og GJØR IKKE DEN HELLIGE ÅND SORG, Ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag. La all bitterhet, vrede, sinne, skrik og ond tale være langt fra dere, sammen med all ondskap." (Ef 4,29-31)Legg også merke til at vi skal "tale til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere SYNGER OG SPILLER I DERES HJERTER FOR HERREN." (Ef 5,19)Hvem er det vi spiller og synger for? Herren. Bringer den musikken vi spiller ære til Gud?

Har vi funnet Gud?

I en av sine bøker skriver den amerikanske pastoren Francis Frangipane følgende: "Det er bare èn grunn til at de fleste menigheter ikke opplever åndelig vekst: De har ennå ikke funnet Gud!"

Jeg tror Frangipane har helt rett. Det er en påtagelig mangel på Gudsfrykt i blant oss. Og fordi vi mangler Gudsfrykt, vil mye av det vi gjør bare dreie seg om det menneskelige og det Bibelen kaller kjødelig. Jeg har tenkt mye på noe Jesus sa, i forlengelsen av helbredelsen av den syke i Betesda, slik det er gjengitt hos Johannes: "Hvordan kan dere tro, dere som vil ta ære av mennesker, og ikke søker ære hos den eneste Gud." (Joh 5,44)

All menneskelig ære blekner i lyset av Guds herlighet og hellighet. Det er når vi søker Gud, for Guds egen skyld, og retter all vår oppmerksomhet mot Ham, at Gud blir æret. Måtte vi la innholdet i Salme 115,1 gripe tak i oss, og måtte vi be som denne salmisten: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld."

Når Gud gjester oss da blir vi ikke så opptatt av å markedsføre våre egne meninger! Da dreier ikke alt seg om meg, mitt og mine lenger, men om Den Allmektige Gud. Det finnes ingen snarveier om vi skal erfare Guds kraft, men det er kraft i et Gudfryktig liv. Og ydmykhet går alltid forut for hellighet. Allen Bond har sagt: "Jo mer jeg vokser i Gud, jo mindre blir jeg." Sannheten i det utsagnet opplever vi, bare ved å gjøre oss erfaringer av at Gud ydmyker oss og gjør oss helt avhengige av Ham. Vi må erfare sannheten i Jesu egne ord: "For uten meg kan dere ingen ting gjøre." (Joh 15,5b) For dette er mye mer enn ord, dette er en dyp åndelig sannhet. Og jeg tror vi må erfare sannheten i de ordene, mer enn en gang i våre liv!