To forunderlige historier om Guds inngripen i vanskelige omstendigheter

Richard Wurmbrand (bildet) forteller to historier i sin bok om Høysangen som har grepet meg så sterkt, at jeg har valgt å oversette den til norsk. De er så fulle av trøst og tro på at Gud griper inn selv i de vanskeligste av livets situasjoner.

Wurmbrand forteller: "Jeg kjenner en kristen fange som var i en kommunistisk fangeleir. Han var nær døden, og hans uttærte kropp lå på gulvet. Da er det at han ser det som synes å være en jente strålende av herlighet. Hun lignet en nonne. I hennes hånd holdt hun Livets brød, og la det forsiktig i hans uttørkede munn. Jeg kjenner, også, en troende søster i USA. Hun hadde et syn og i dette synet befant hun seg i et kommunistisk fengsel, og la brød i en fanges munn. 

Det mest forunderlige brevet jeg noensinne har mottatt kom fra Canada. Det var fra en mann som satt i fengsel for tyveri. Som en del av straffen for hans dårlige oppførsel ble han satt i isolasjonscelle. Der begynte han å søke Gud, men han hadde store promer med å finne Ham. Da var det at han hørte en indre stemme som talte til ham, trøstet ham og ga ham råd. Det førte til at han omvendte seg. Når han kom ut av fengselet, ble han medlem av en menighet. I en kristen bokhandel fant han en bok som fanget hans oppmerksomhet. Det var min bok: 'Sermons in Solitary confinement.' Han gjenkjente talene mine fra den tiden jeg satt i isolasjon. Det var min stemme som hadde talt til ham. Vi hadde begge tilbragt tid i isolasjonscelle på samme tidspunkt - han i Canada, jeg i Romania. Engler hadde båret mine ord til ham. Fengselsvegger, to kontinenter og et hav var ingen hindringer for dem.

Kristusmystikeren Wurmbrand: Lengselen etter Gud alene

Den jødisk-lutherske presten Richard Wurmbrand (bildet) satt fengslet i mange år for sin tro på Jesus, flere av dem i fullstendig isolasjon fra omverdenen. Takket være Den norske Israelsmisjon og Hebrew Christian Alliance ble han kjøpt fri for 50.000 norske kroner fra det despotiske kommunistiske regimet i hjemlandet Romania. Jeg kommer aldri å glemme de timene jeg hadde privilegiet sammen med ham under hans Norgesbesøk i 1990, det siste før han døde i 2001, 91 år gammel.  Det satte spor etter seg for ressten av mitt liv.

Jeg tenker stadig på ham, og i den siste tiden har jeg tenkt mye på ham som Kristusmystiker. Wurmbrand tilbrakte som nevnt flere år i isolat-celle. Tre år, for å være nøyaktig. Isolat-cellen lå under bakkenivå, og han hørte ingen lyder. For å bevare sitt sinn fra å bli gal holdt han prekener for seg selv. På grunn av hans ekstraordinære hukommelse, var Wurmbrand i stand til å huske mer enn 300 av disse talene. 100 av dem ble senere utgitt i bokform. Jeg har en signert utgave jeg fikk avWurmbrand selv.

Men det er en annen bok av Wurmbrand som har fanget min interesse den siste tiden, den han skrev om Høysangen: "The Sweetest Song". Min utgave er fra utgivelsesåret 1988. Der skriver Wurmbrand om forfatteren av Høysangen, kong Salomo, som Wurmbrand kaller 'en mystiker'. Det er svært interessant å lese denne kommentaren til Høysangen, fordi Wurmbrand skriver sin kommentar ut fra et jødisk-kristent perspektiv og med erfaringen til en som har delt Kristi lidelsessamfunn. 

"Salomos Høysang tilhører dem," skriver Wurmbrand "som har gjort den største forsakelsen av dem alle: forsakelsen av dem selv. For dem er det bare en ting som teller, Den elskede selv."

Høysangen innledes med bønn så full av lengsel: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! Din kjærlighet er bedre enn vin." (Høy 1,2) 

Wurmbrand siterer et jødisk skrift hvor det heter om denne teksten fra Høysangen, her i min oversettelse: "Ingen annen kjærlighet er som det øyeblikks ekstase når ånd smelter sammen med ånd i et kyss på munnen, dette kildevell ... når munn møter munn, ånd forener seg med den andre og blir en - en kjærllighet."

Så skriver Wurmbrand: "La oss sammenligne disse ordene med de kjedelige, prosaiske og irriterende bønnene som vi vanligvis fremfører og vi vil måtte erkjenne at det er en forskjell på oss og den sjel som er forelsket i Gud - en sjel med en brennende kjærlighet lik en brud. Hun kjenner ingen fred. ingen hvile, før hun finner Gud selv. Alt annet, alle ting, forøker bare hennes lengsel; hennes tørst er å se bare ham. Hun har drukket nok av denne verdens vann og er fremdeles tørst..."

Slik skriver bare en Kristusmystiker - en som selv har drukket djupt av Ånden.

Guds vitnesbyrd på jorden

Fordi vi har så mange vakre kirkebygg, katedraler og storartet kirkekunst, er det blitt skapt en forestilling om at kirken er en bygning. 'Velkommen til Guds hus', hører vi det ofte blir sagt når noen innleder en gudstjeneste eller et møte. Men er dette bibelsk? Nei, og det er med på å fordunkle den nytestamentlige læren om menigheten slik den ser ut fra Guds synsvinkel.

Diakonen Stefanus, kirkens første martyr, slår fast: 'Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender.' (Apg 7,48) I verset forut for dette sier han noe som gjaldt 'den gamle pakt': 'Men Salomo bygde ham et hus.' I 'Den nye pakt' derimot har Gud tatt sin bolig i mennesker, de menneskene som er en del av Hans nye pakt gjennom gjenfødelsen: 'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere.' (1.Kor 6,19)

Alle menighetene vi omtaler som urkirken var husmenigheter. De første kristne kom sammen i private hjem på oppstandelsesdagen, som er søndag, og feiret Herrens måltid. I flere byer, som for eksempel Rom, fantes det flere husmenigheter. Noen av disse husmenighetene i det daværende Romerriket var små, andre ganske store, og jo større de ble jo mer avhengig var de av større hus for å få plass til alle. Velstående mennesker som var kommet til tro stilte gjerne husene sine til disposisjon for gudstjenester og bønnemøter. Et eksempel på det slikt hus var huset til Maria i Jerusalem, hvor de første kristne fra husmenighetene i Jerusalem var kommet sammen for å be, ifølge Apg 12. Denne Maria var ifølge Apg 12,12 mor til Johannes Markus, som vi kjenner som forfatteren av Evangeliet etter Markus. I disse store husene ble det etter hvert bygget baptisterier, altså dåpsbasseng. Det er først når vi nærmer oss 300-tallet - altså 300 år etter Jesu fødsel - at vi kan se de første tegn på at det bygges egne hus til gudstjenesteformål. Og det kommer samtidig med at kirken inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin (324-337), som blir det som var en martyrkirke og en forfulgt minoritet til en kirke med et sekulært overhode, en keiser, som først på sitt dødsleie antar den kristne tro.

Personlig er jeg av den overbevisning at slik tiden er og utvikler seg, og med stadig flere kristne som vil bli forfulgt i Europa - og også Norge - vil vi måtte vende tilbake til husmenighetene. Det er der troen vil overleve. Den lutherske presten Richard Wumbrand, så dette allerede på 1980-tallet. Prokla Media var forutseende nok til å utgi et hefte Wurmbrand skrev: Kirken under jorden.

Jeg studerer Efeserbrevet for tiden, både for egen del og med tanke på et seminar jeg skal ha i en menighet til høsten. Også her fantes det en husmenighet, og det er blitt nesten litt overveldende å tenke på at Gud hadde et uttrykk for seg selv i denne byen. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor dette virker så sterkt på meg:

Efesos var på den tiden Efeserbrevet skrives en viktig by, et sentrum om du vil, for handel og næringsliv. Her lå en svært viktig havn, men dette var også sentrum for et okkult fenomen, dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen Artemis eller Diana, som hun også kalles. Mye av den økonomiske fremgangen og velstanden i Efesos var knyttet til denne avgudsdyrkelsen, og avgudsdyrkelsen var gjerne forbundet med rtempelprostitusjon.

I denne byen reiser altså Gud opp et vitnesbyrd om seg selv. Ikke i form av et konkurrerende tempel eller kirkebygg, men i form av mennesker som er født på ny, døpt og lagt til 'de andre', som det heter i Apgj 2,47. Forsamlingen i Efesos bestod av mennesker.

Han reiser opp dette vitnesbyrdet i en by full av materialisme, avgudsdyrkelse og prostitusjon. Ut fra denne sammenhengen kaller Han mennesker og adskiller dem. I Rom 1,1 skriver Paulus om seg selv at han er 'utskilt for Guds evangelium'. Det er hva den kristne forsamlingen er.  Skilt ut, helliget, gjort rene for å være lys og salt i en mørk verden, i dette tilfellet Efesos.

Ville noen lete etter et vitnesbyrd om Gud i Efesos måtte de finne noen av Kristi disipler. I dem hadde Gud gjort sin bolig. Er det noe rart at jeg er bittelitt begeistret?

En utøst salve

Observante blogglesere vil ha merket seg at Salomos Høysang hører med til min personlige bibellesning i 2019. Det betyr ikke at jeg ikke leser i andre bibelbøker og skrifter, men det betyr at jeg gjør djupdykk i Høysangen og kommer til å bruke et helt år på det. Nå og da vil jeg dele med bloggens lesere hva jeg finner, og Herren åpenbarer, men for det meste er dette for meg personlig.

I dag vil jeg dele med dere noen få tanker rundt vers 3 i det første kapitlet:

'Ved den herlige duften av dine gode salver er ditt navn en utøst salve. Derfor elsker jomfruene deg.'

Det hebraiske ordet som er oversatt med 'jomfruer' her kan oversettes med  'dine skjulte' eller 'de du har gjemt unna.'

Herrens NAVN er en utøst salve.                                                                                                 

'Navnet representrerer Herrens person, som alltid tiltrekkes av sjelen - for våre hjerter tiltrekkes av Personen,' skriver Jessie Penn-Lewis i sin bok: 'The Hidden Ones', utgitt i 1966, og som handler om nettopp Salomos Høysang.

Og det er dette de 'Herren har gjemt unna' opplever.

'Det er bare Bruden som kan si til Frelseren: ... ditt navn er en utøst salve.' (Richard Wurmbrand: The Sweetest song', side 32.

Hvilken enorm verdi har ikke navnet JESUS.

Frelseren: 'Hun skal føde en Sønn, og du skal gi Ham Navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.' (Matt 1,21)

Immanuel - Gud med oss.

Hans navn er legedom. Som en sårsalve. Som øyensalve.

Jeg gleder meg og fryder meg over navnet Jesus:

'Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, o deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.' (Fil 2,9-11)

Jesus, Jesus, Jesus, det er noe ved det navn.
Mester, Frelser, Jesus,
som en duft etter sommerregn...

Fitjar, Europa og vanskelige tider

Det er en side ved politiaksjonen på Fitjar hvor politiet bryter seg inn lokalene til en norsk frimenighet, som er vel verd å reflektere over.

Herti Dixon skriver i kommentarfeltet på min Facebook-side: "Att frikyrkor inte ses som kyrkor i Norge är mycket allvarligt. Jag tror att vi har passerat en gränssten i Europa i och med detta!"

Ekteparet Dixon har i mange år arbeidet som misjonærer i Europa, så Herti Dixon taler med tyngde. Det er ingen tvil om at vi går vanskelige tider i møte - både i Norge og i Europa. Ikke minst vanskelige tider for frie menigheter. Vi vil komme til å se det i land etter land. Frie menigheter vil bli sett på som suspekte, som farlige sekter. Nye lover og regler vil bli innført som setter klare begrensninger på frie menigheters virksomhet. Vi ser tendensene flere steder, og våre trossøsken i Øst-Europa har fått kjenne dette til fulle. Vi vil komme til å se politirazziaer, både med uniformert og sivilkledd politi, mot bygninger og hus hvor frie menigheter samles.

Noen vil smile overbærende over det jeg skriver her, og si at jeg overdriver, det må jeg tåle. Som jeg må tåle at en kvinne kalte meg landsforræder i går fordi jeg satte et kritisk søkelys på landets justisminister. 

Men jeg er ikke alene om å se dette. Kirken i Europa kommer til å bli forfulgt, og forfølgelsen kommer ikke bare fra islamister. Presset på europeiske politikere vil bli så stort at kun de menighetene som får statens godkjennelse vil få drive sin virksomhet. For å få den godkjennelsen må disse menighetene være villige til å kompromisse med Guds ord.

En som så dette, og som er hjemme hos Herren nå, var den lutherske presten Richard Wurmbrand. Han satt mange år i fengsel i Romania for sin tro, og ble mishandlet på det mest grusomme. 

Prokla Media gav for mange år siden ut et lite hefte som han hadde skrevet: Kirken under jorden. Det var profetisk den gangen, men er det kanskje enda mer i dag. Wurmbrand begynnner dette heftet slik:

"KIrken må forberede seg på å gå under jorden - nå!"

Og han legger til: "Lidelse kommer man ikke utenom i undergrunnskirken..."

Det er mange grunner til å hente frem igjen dette heftet, om du er så heldig å ha det i bokhylla. Om ikke kan det sikkert lånes via et bibliotek.

Mye tyder på at Nord-Korea sto bak drapet på pastor

En pastor som arbeidet i grenseområdene mellom Kina og Nord-Korea ble myrdet ifjor. Nå har en nordkoreansk agent erkjent innblanding i mordet melder nettstedet "Daily NK".

Pastor Han Chung-Ryeol (bildet), som var koreaner, arbeidet i en kirke i den kinesiske byen Changbai, som ligger nær opptil grensen til Nord-Korea. Siden 1990-tallet har 49 åringen gitt nødhjelp til nordkoreanere som klarte å flykte over grensen til Kina.

"Langs grensen til Nord-Korea har det gått et rykte som sa at om man gikk til en bygning med et kors på taket så kunne man få hjelp der. I Changbai fantes det bare en bygning med et slikt kors. Det var kirken til pastor Han," forteller Eric Foley, pastor og en god venn av pastor Han. Foley er knyttet til Voice of the Martyrs, som i sin tid ble stiftet av Richard Wurmbrand.

Til tross for den opplagte faren ved dette arbeidet fortsatte pastor Han.

Det var 30. april i fjor at Han Chung-Ryeol ble funnet myrdet. Han ble funnet i bilen sin på et høydedrag ved fjellet Pakektu. Liket var nesten ugjenkjennelig. Den eller de som drepte ham brukte både kniv og øks. Pastor Han skal ha reist ut til dette høydedraget tidlig om morgenen etter at han fikk en telefonoppringning.

Ifølge Daily NK har en 20 år gammel nordkoreansk kvinne erkjent å være innblandet i mordet. Denne kvinnen skal ha smuglet jernskrap og medisinske urter over grensen mellom Kina og Nord-Korea en rekke ganger. Nordkoreanske sikkerhetsstyrker skal ha oppdaget dette, og tvunget henne til å bli deres informant. Kvinnens oppdrag var å spionere på og rapportere alt hun fant om Han Chung-Ryeol. Når pastoren ble myrdet, skal kvinnen blitt sjokkert og klarte ikke å holde på sin hemmelighet lenger. Kvinnen har klart å flykte fra Nord-Korea.

Står om enn tårnene faller

Richard Wurmbrand, som satt 14 år av sitt liv i rumensk fangenskap på grunn av sin tro på Jesus, så for seg en fremtid hvor menigheten nok en gang må gå under jorden.

En tid når menigheten må feire gudstjenester i skoger, huler og oppe i fjellene. Slik den første menigheten. I den første tiden kom den sammen i hjemmene, og den vil også overleve som husmenigheter.

Jeg er ikke i tvil om at Richard Wurmbrand hadde rett. Dette er jo situasjonen for svært mange kristne i land hvor kristne blir forfulgt for sin tro allerede. Det er bare et tidsspørsmål før dette skjer i Europa. Som i den første kristne tid vil forfølgelsen komme fra to kanter: som et ytre press fra myndigheter og øvrighet, som gjennom et lands lovverk vil utgjøre en stor utfordring for de som vil lyde Gud mer enn mennesker, og fra en frafallen kirke som med sin vranglære vil utøve en forførende maktfaktor, en surdeig som vil føre mange til fall.

Vi ser allerede dette skje i flere land - også vårt eget.

En slik situasjon vil også rense Kristi forsamling som i ild. Det vil bli tydeligere hvem som vil følge Kristus og betale omkostningene ved å forbli tro mot sannheten, og hva det virkelig vil si å være en Kristi etterfølger. Når alt kommer til alt handler det ikke om å få denne verdens bifall, men å leve i tråd med Guds ord og bli stående i stormen og forbli tro like til døden. Først da vil vi kunne motta den himmelske belønningen.

Den første menigheten var ingen folkekirke, ingen menighet som snudde kappen etter vinden, og forsøkte å blidgjøre folket i det romerske riket. De første kristne senket ikke standarden og gjorde dørterskelen lav og aksepterte det Guds ord kaller synd. Den kirken kom først etter at keiser Konstantin kom på banen og keiser Theodosios gjorde den kristne tro til statens egen religion.

Urmenigheten gikk mot strømmen, og ble forfulgt. Når Storkirken kom på banen ble den en kirke som forfulgte de som ikke ville kompromisse, og slik har Gud hatt et folk opp gjennom århundrene som er forblitt tro og som har gått korsets og lidelsens vei. Ofte endte deres liv i martyrium.

Leser vi Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen vil vi raskt forstå at menigheten (ekklesia) kommer av det greske ordet 'ek-kaleó', som betyr 'å kalle ut fra'.

Den er kalt ut fra verdenssystemet, til å være salt og lys, ikke for å bli konform med denne verden og lik den. Men som noe som er helt annerledes. Det er dette vi er i ferd med å miste i mange menigheter som i dag faller i saker som er helt avgjørende for menighetens eksistens, om den skal være tro mot Guds ord.

Men fordi Jesus selv har gitt et løfte om at 'dødsrikets porter' aldri skal få makt over Hans menighet, så vil det alltids finnes noen som går mot strømmen og som er villige til å betale prisen for å høre Kristus til, koste hva det koste vil.

Hva Gud kan utrette - selv i et fengsel

I går leste jeg noe som berørte meg sterkt, om den lutherske presten Richard Wurmbrand (bildet), som tilbrakte 14 år i rumenske fengsler for sin tro på Jesus. Han skriver:

'Mine fengselsår kjentes egentlig ikke så uutholdelig lange for meg, for i min ensomme celle gjorde jeg den vidunderlige oppdagelse at hvor det er tro og kjærlighet, der er det også en fryd i Gud. Det finnes en forunderlig lykkens ekstase som ikke kan lignes med noe i denne verden. Da jeg ble løslatt fra fengslet, følte jeg meg som en som kommer ned fra en fjelltopp, hvorfra han har sett mil etter mil av fred og skjønnhet og er kommet ned i lavlandet'.

Slik kan bare et menneske skrive som er grepet av Kristus.

Forfulgte kristne har mistet en svært viktig stemme

En av de fremste talsmennene for den forfulgte kristne verden over, den indiske evangelisten PP Job (bildet), døde av et massivt hjerteinfarkt søndag for en uke siden.

67 år gamle Job oppholdt seg i Ungarn, og hadde nettopp avsluttet sin preken i byen Tiszanagyfalu, da han ble rammet av infarktet. Kort tid etter ble han hentet hjem til Gud.

PP Job har arbeidet som evangelist siden 1963. Han var president for International Christian Association, en verdensvid organisasjon som arbeidet for den forfulgte kirke. Organisasjonen ble i sin tid grunnlagt av Richard Wurmbrand, den kjente rumenske pastoren som satt mange år i kommunistiske fangeleire. PP Job har lagt ned en stor innsats for denne organisasjonen, som han har tjent samvittighetsfullt i 33 år.

I juni 1999 forsøkte fanatiske hinduer å ta livet av PP Job, men lykkes ikke. Derimot klarte de å drepe hans 21 år gamle sønn, Michael. Han ble kjørt rett ned av en bil utenfor universitetet hvor han studerte til å bli lege. Under begravelsen sa PP Job: 'Å miste min sønn var som å få høyre armen kappet av. Men jeg vil fremdeles tjene Gud med venstrearmen'.

Året etter grunnla PP Job 'Michael Job Center', et ly for forfulgte døtre av kristne martyrer. For tiden oppholder 500 jenter seg der. De kommer fra hele India.

Vi lyser fred over PP Job's minne.

Ta vare på ordet

La meg få presentere en tale av en av mine favoritter: den lutherske presten Richard Wurmbrand som satt 14 år i fangeleir i Romania for sin tro. Opptaket er dårlig, men du får likevel med deg talen. Dette er Wurmbrand på sitt beste: varm, åpen, ærlig, radikal, en mann med stor integritet, og med en stor, smittende kjærlighet til Jesus. Få mennesker har gjort et så stort inntrykk på meg som Richard og Sabina Wurmbrand. Her taler han om å ta vare på Guds ord.

Like før kristenforfølgelsen - kirken under jorden, del 2

Her følger andre del av Richard Wurmbrands undervisning. Jeg gjør oppmerksom på at dette heftet som her er oversatt til norsk er skrevet før kommunismens sammenbrudd i øst. Hadde Wurmbrand levd i dag hadde han nok satt fokus på vår tids største utfordring for oss kristne: forfølgelsen som kommer fra den muslimske verden.

Vår Herre Jesus sa til Ananias: "Gå til Saul fra Tarsus. Han skal være min undergrunnspastor, min undergrunnsmedarbeider." Det var i virkeligheten det Paulus var - pastor i en undergrunnskirke. Han fikk litt av en start. Jesus begynte med disse ordene: "Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld."

Forberedelse til undergrunnsvirksomhet begynner med studer i "lidelsesologi" og "martyrologi". I boken "Arkipelag GuLag sier Solsjenistyn at politioffiserene i Sovjetunionen får undervisning i "arrestologi" - læren om hvordan man arresterer mennesker slik at ingen i nærheten merker det. La oss gjøre som kommunistene og lage et nytt ord: lidelsesologi.

La oss først ta for oss det åndelige grunnlag undergrunnskirken må bygge på. I et fritt land er det nok å tro og bli døpt for å bli opptatt i kirken. I undergrunnskirken er ikke dette nok for å få medlemskap. Du kan være både døpt og troende, men du blir ikke en del av undergrunnskirken før du lærer å lide. Du kan ha den sterkeste tro av verden, men dersom du ikke er forberedt på å lide kan du komme til å røpe hva som helst eller to-tre slag under et politiforhør. Forberedelse til lidelse er helt avgjørende for den som vil forberede seg til undergrunnsvirksomhet.

En kristen får ikke panikk om han blir satt i fengsel. For en troende er fengslet bare en ny plass å vitne om Jesus på. For en pastor er fengslet en ny menighet. Rett nok er det en menighet som ikke gir særlig inntekter, men den gir store arbeidsmulighetrer. Jeg sier litt om dette i boken "Prekener i enecelle". I andre bøker nevner jeg kjennskap til morsealfabetet noe som også er en viktig del av å forberedelsene til å arbeide i undergrunnskirken. Ved hjelp av det kan du forkynne evangeliet både til dem på høyre og venstre side. Fangene skiftes stadig ut. Mange kristne som har vært i fengsel, har hatt det privilegium å få føre mennesker til Jesus gjennom morse. Ofte er dette mennesker du aldri har sett. Mange år etter får du kanskje oppleve å møte igjen noen av dem du på denne måten har ledet til Jesus. Selv har jeg hatt mange menigheter i fengselsceller.

I menigheter i den frie verden ringes det med klokkene søndag morgen. De som har lyst kommer til kirken, de som ikke har lyst, blir hjemme. Den som misliker prekenen, holder seg borte neste søndag. Ikke i noe tilfelle kommer de hvis det regner. Men hvor fengslet er menigheten, da har du menighetsmedlemmene samlet hele tiden. Kirkegjengerne i den frie verden ser kanskje på klokken og tenker: 'Han har talt i over en halv time - blir han aldri ferdig?' Når du blir arrestert, blir klokken tatt fra deg. Du har derfor menighetslemmene der hele uken, og kan tale til dem fra morgen til kveld. De har ikke noe valg. Verken i den rumenske eller den russiske kirken har det noengang i historien vært så mange omvendelser i fengslene. Vær derfor ikke redd for å komme i fengsel. Bare se det som en mulighet til å utføre et nytt gudgitt-oppdrag. Jeg husker min kones siste ord, da jeg omfavnet henne før jeg ble arrestert og ført bort av politiet: 'Richard, husk at det står skrevet: Dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og folkeslagene.' Dette er noe som alle kan godta. Men samtidig hører de om den fryktelige torturen som kommunistene utsetter fangene for.

Hva skal vi gjøre med dette? Vil vi være i stand til å holde ut når vi blir torturert? Holder jeg ikke ut, er jeg kanskje med på å sende femti-seksti mennesker jeg kjenner i fengsel. Det er nemlig dette kommunistene ønsker - at jeg skal forråde dem jeg står sammen med. Og nettopp derfor er det så stort behov for å forberede seg på lidelse. Denne forberedelsen må begynnne nå. Det er for vanskelig å forberede seg når kommunistene har satt deg i fengsel. Jeg husker et tilfelle fra Romania, der en pastor hadde syndet med en kvinne. Pastorene overveide denne saken - mannen hadde allerede vært pastor i 20 år. Noen sa: 'Omstendighetene var slik at han ikke kunne stå imot fristelsen. Hans store synd var uikke det han gjorde den kvelden, men at han ikke sa til seg selv for 20 år siden: I løpet av mitt liv som pastor vil mange ting skje med meg. Blant annet vil jeg bli fristet på det seksuelle område. Jeg vil ikke gi etter da.' Vi må ta avgjørelsen 20 år på forhånd og forberede oss mentalt på alle eventualiteter. Vi må være forberedt når lidelsen kommer.

(fortsettes)

Like før kristenforfølgelsen - kirken under jorden, del 1

Noen år før sin bortgang i 2001 skrev den lutherske presten og jøden Richard Wurmbrand (bildet), selv forfulgt, torturert og ille plaget et lite hefte om den kommende kristenforfølgelsen. Heftet er mer aktuelt enn noensinne. For det er bare et tidsspørsmål før forfølgelse av kristne også kommer til Vest-Europa. Vi ser allerede tendensene. På grunn av heftets aktuelle innhold, gjengis det her i en serie på denne bloggen. Første del publiseres i dag. Deler av heftet bærer preg av å ha vært skrevet før jernteppets fall. Hadde Wurmbrand levd, hadde han også skrevet mer om de kristnes kår i de muslimske landene. Les dette under bønn!

Kirken må forberede seg på å gå under jorden - Nå! (Apgj 9,13 og v.15-16) Såvidt jeg vet, finnes det i hele verden ikke ett eneste teologisk seminar, en eneste bibelskole eller et eneste universitet som gir undervisning i hvordan en undergrunnskirke arbeider. Du får lære om sabelianismen og apolinarianismen, noe du har glemt fem minutter etter at du har avsluttet studiet. Sannsynligvis vil du aldri møte en sabelianer eller en apollinarier. Vi lærer om den koptiske kirke og om alle mulige små-sekter som vi neppe vil støte på. Men lite eller ingenting får vi gøre om undergrunnskirken, det kirkefellesskap som i dag omfatter en stor del av verdens kristne. Og mennesker som aldri tidligere hadde kunnet forestille seg noe slikt, kan en dag få oppleve at deres kirke er blitt en undergrunnskirke.

Begrepet undergrunnskirke er forholdsvis ukjent for de fleste. I virkeligheten har vi den kloss innpå oss, men vi er ikke forberedt på eller trenet til å bli en del av den.

I kommuniststyrte land er utallige troende blitt fengslet, og mange har mistet livet i konsentrasjonsleire. Det er ikke noe å være stolt av. Mye bedre ville det ha vært om vi var så godt trenet i undergrunnsarbeid at flere hadde overlevd.

Forbered deg på lidelse

Lidelse kommer man ikke utenom i undergrunnskirken, uansett hvilke forholdsregler som tas. Men lidelsene kan reduseres. Derfor er det viktig for enhver menighet å gjennomdrøfte dette temaet mens det ennå er tid.

Hva skjer i et land når kommunistene overtar? I noen land begynner terroren umiddelbart, slik som i Mosambik eller Kambodsja. Andre steder blir den religiøse frihet større enn noen gang før. Kommunistene kommer til makten uten å ha makten. De har ikke folket på sin side, og har nødvendigvis ikke rukket å organisere politiet og hæren enda. I Sovjet ga kommunistene straks stor frihet til protestantene - ene og alene for å kunne ødelegge de ortodokse. Da de ortodokse var utmanøvrert, kom turen til protestantene.

Den første perioden med frihet varer altså ikke så lenge. I løpet av denne tiden infiltrerer kommunistene kirkene, og setter sine folk i ledende stillinger. De finner ut hvilke svakheter pastorene har. Noen av disse er kanskje ærgjerrige, andre er glad i penger, og noen bærer kanskje på en skjult synd som en vakker dag kan bli brukt mot dem. De ledende kirkelige organer blir etter hvert bestatt med deres folk. Og så på et gitt tidspunkt, er den store forfølgelsen i gang. I Romania ble kirken slått ned på èn dag. Alle de katolske biskopene ble sent i fengsel sammen med utallige prester, munker og nonner. Deretter fulgte mange protestantiske pastorer fra alle kirkesamfunn. Mange døde i fengsel.

(fortsettes)

Skal vi gjennom trengselstiden?

Hva har Didache, Polykarp, Ignatios, Barnabas, Klemens, Tertullian, Justin Martyr, Irenaeus, Cyprian, Martin Luther, John Calvin, Charles Spurgeon, George Whitfield, William Tyndale, Charles Wesley, John Knox, Jonathan Edwards til felles?

De trodde alle at menigheten må gå igjennom trengselstiden som går forut for Jesu gjenkomst. Det finnes ingen spor etter en lære om en bortrykkelse før trengselstiden, før John Nelson Darby lanserer sin lære på midten av 1800-tallet. Darby, som var blant de første lederne av Plymouth Brethren, besøkte USA syv ganger på 15 år. Der traff han Cyrus Scofield, som adopterte Darbys eskatologiske syn og læren har etterhvert bredt seg i store deler av den evangelikale bevegelsen. De senere år har den fått en fornyet aktualitet gjennom Latt tilbake serien, utgitt her i Norge av Rex/Hermon forlag.

I fjor utgav dr Todd Perla boken "End Times Church Deception", hvor han på en grundig måte tar for seg Darby's syn. Todd Perla, som er en pensjonert marineoffiser og som fortsatt praktiserer som lege, hvor han spesielt tar seg av de pasientene som ikke har penger til å betale med, trodde lenge på Darby's bortrykkelseslære. Men etter nøyere studier av Guds ord fant han at dette ikke kunne stemme. Når han så også tok for seg hva kristne har lært om dette opp gjennom kirkehistorien, ble han overbevist om at Darby's lære hadde opplagte hull. Dr Perla har brukt 23 år for å studere emnet, og i fjor fant han tiden inne for å presentere dette i en bok.

Jeg har kun lest omtaler av boken, men vil skaffe meg den så snart det lar seg gjøre. Jeg er selv av den oppfatningen at forsamlingen vil oppleve store deler av trengselstiden før den rykkes opp. Læren om en bortrykkelse før trengselstiden kan vise seg å være ekstra farlig, fordi menigheten ikke er forberedt på de vanskelige tider som ligger foran oss. Læren om en bortrykkelse før trengselstiden passer veldig godt i en tid som vår, som dyrker individualismen og som forkynner en helse og velstand for alle kristne.

Hva vil skje når millioner av kristne oppdager at de ikke blir bortrykket, men må gå igjennom trengselstiden eller store deler av den? Vil de da være i stand til å holde ut og forbli trofast mot Kristus?

Overskuddet av denne boken går uavkortet til Voice of the Martyrs, organisasjonen som i sin tid ble startet av Richard Wurmbrand.

Mannen som gav Martyrkirken et ansikt ville vært 100 år i dag

I dag er det nøyaktig 100 år siden den rumensk lutherske presten, med jødiske røtter, Richard Wumbrand ble født. Få, om noen, har gitt den lidende kirke, martyrkirken, et ansikt som Wurmbrand. Hele denne uken markerer kristne rumenere hundreårsjubileet. Pastor Wurmbrand huskes fortsatt, og er dypt elsket av sitt folk. Ikke minst huskes han for sin urokkelige tro og kjærligheten til bødlene sine.

Jeg minnes han også for sin profetiske skarpe røst. I en hilsen til sine medsøsken i troen skrev han før sin død: "Kirken må forberede seg på å gå under jorden - Nå! Såvidt jeg vet, finnes det i hele verden ikke et eneste teologisk seminar, en eneste bibelskole eller et eneste universitet som gir undervisning i hvordan en undergrunnskirke arbeider. Du får lære om sabelianismen og apollinarianismen, noe du har glemt fem minutter etter at du har avsluttet studiet. Sannsynligvis vil du aldri møte en sabelianer eller en apollinarier. Vi lærer om den koptiske kirke og om alle mulige små-sekter som vi neppe vil støte på. Men lite eller ingenting får vi høre om undergrunnskirken.."

Sa mannen som satt 14 år i fangeleire, flere ganger i enecelle, under grusomme fengselsopphold, og torturert så hardt at man på sine gamle dager ikke klarte å ha sko på beina mer enn i korte sekvenser. Siste gang jeg opplevde å høre ham, satt han på en stol og preket. Føttene hans verket så forferdelig.

Mange norske kristne har et spesielt forhold til Richard Wurmbrand. Da han slapp ut av Romania i 1964 etter til sammen 14 år i fengsel med hard tortur, spilte Norsk Misjon i Øst, som den gangen het Misjon bak Jernteppet, en viktig rolle. Selv var Wurmbrand i tvil om at han burde dra fra landet, til tross for at han risikerte å havne i fangenskap igjen. Men rumenske pastorer overbeviste ham om at han burde tale de forfulgte kristnes sak i Vesten. Han reiste først til Norge og fortalte sin historie i kirker og bedehus over hele landet. Siden slo han seg ned i USA sammen med konen Sabina og sønnen Michael. Der etablerte de organisasjonen Voice of the Martyrs (Martyrenes røst). Han skrev en rekke bøker. Den mest kjente er Torturert for Kristus. Voice of The Martyrs skriver at denne boken sjokkerte den amerikanske nasjonen. Både Richard og Sabina Wurmbrand døde i 2001.

Det er få, om noen, som har påvirket meg så sterkt som Richard Wurmbrand. Han var et lysende Kristus-vitnesbyrd. Den som har hørt ham, glemmer det aldri. Ikke bare på grunn av ordenes dype og sentrale innhold, men like mye på grunn av hans liv. Gjennom det kunne man se Jesus. Wumbrand er også den direkte årsaken til at jeg tidlig ble engasjert for den lidende kirke, og for at http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ ble opprettet.

På bildet ses Richard sammen med sin kjære kone Sabina.

Vi må forberede oss på å lide for Jesus

I 14 år satt han i fengsel med andre kriminelle eller i enecelle djupt under jorda. Hans forbrytelse? Han var jøde, kristen og prest. Richard Wurmbrand (bildet) vet hva han snakker om når han taler om å lide for Jesu navns skyld.

Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet om mitt møte med ham. Etter at jeg hadde skrevet gårsdagens bloggartikkel om en kommende forfølgelse av kristne i Norge, kom jeg til å tenke på hva denne uredde og trofaste mannen led. For Jesus. I en tale han holdt, hvor han ba oss om å forberede oss på de vanskelige tidene som ligger foran oss, sa han blant annet:

"Lidelse kan ikke unngås i undergrunnskirken. Forberedelse for å gjøre et arbeid i en menighet som lever skjult for omverdenen, begynner med å studere 'lidelsesologi' og 'martyrologi'. En kristen pastor må lære hva en undergrunnskirke er og hvordan den fungerer."

Når jeg leste disse linjene kom jeg til å tenke på det som Paulus fikk høre da han ble omvendt til Gud. Først får han høre:

"For han er et utvalgt redskap for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og Israels barn." (Apgj 9,15)

Fremtidens tjeneste hørtes jo lovende ut. Men så sies det:

"FOR JEG SKAL VISE HAM HVOR MYE HAN MÅ LIDE FOR MITT NAVNS SKYLD." (v.16)

I enkelte land er det en meget høy pris som må betales for å følge Jesus. Noen mister sine familier, noen fengsles, totureres, plages, sjikaneres. Noen som tar imot den Herre Jesus i et muslimsk land, vet at det kan koste ham eller henne livet. Herren forbereder dem på hvor mye de må lide for Hans navn.

En slik forkynnelse er nesten fraværende i Norge. Det forkynnes mye om at vi må få et bedre selvbilde, om hvor rike og velsignet vi blir når vi gir penger til visse predikanter, om hva jeg kan få etc. Sjelden hører jeg om korset. Sjelden om hva en radikal ettefølgelse innebærer.

Men en slik forkynnelse vil bli nødvendig i tiden fremover. Vi må forberede oss på at vanskeligere tider ligger foran - og fremtiden kommer raskere enn vi aner. La oss arbeide mens det ennå heter i dag. Jesus sa at når natten kommer, da kan vi ikke arbeide. Hvor sanne er ikke de ordene!

Like før kristenforfølgelsen? I Norge?

Det er skremmende å følge utviklingen som skjer i vårt kjære Norge for tiden, ikke minst når det gjelder de tydelige forsøkene på å kneble trosfriheten. I en egen artikkel, publisert tidligere i dag, viser jeg til det brevet som 13 kristne ungdomsorganisasjoner fikk fredag, hvor det i klartekst sies at om de ikke ansetter homofile ledere når nye stillinger utlyses, så vil de miste økonomisk støtte. Samtidig sørger den rødgrønne regjeringen for å pøse inn 73 millioner kroner til en demokratiseringsprosess i Den norske kirke. En kirke den samme regjeringen har forsynt med liberale biskoper, som er nyttige redskaper for den samme regjerningen til å undergrave bibelsk kristendom. Regjeringen Stoltenberg er sannsynlig den mest antikristne regjering vi har hatt. Den har sørget for å radbrekke ekteskapsloven, innføre statlig inseminasjon av lesbiske, svekke den kristne formålsparagrafen og fjerne kristendomsfaget fra skolen.

Jeg har lest sendebrevene i Åpenbaringsboken på nytt i dag. I disse brevene, til de tidlige kristne frie forsamlingene i Lille-Asia, spørres det etter om de har ører til å høre hva Ånden sier til menighetene? Det er kanskje grunn til å spørre om det samme i dag? Hva sier Ånden til den kristne forsamling i Norge? Til de som vil gå troens vei, og forbli tro mot Guds ord?

Om jeg skal våge meg på et svar, tror jeg det er dette:

1. "Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apgj 20,23) Til sin unge medarbeider Timoteus, sier apostelen Paulus: "Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, SKAL BLI FORFULGT." (2.Tim 3,12) Forfølgelse av de troende vil komme. Det er ikke et alternativ.

2. "Kom ut av henne, mitt folk! for at dere ikke skal ha del i hennes synde, og for at dere ikke skal få del i hennes plager." (Åp 18,4)

Vi står allerede nå ved en skillevei, og det kommer til å bli alt mer tydelig i tiden framover. De menigheter som velger å kompromisse med Guds ord, og dermed sannheten, og ta imot økonomisk støtte fra staten og ansette homofile i ledende stillinger, de vil få del i Skjøgens synder og plager. De vil miste Guds velsignelse. Vel vil de kunne fortsette sin virksomhet, sikkert også med synlig ytre framgang, men de vil ikke lenger stå under Guds velsignelse og salvelse. De har vist at de tjener to herrer: Gud og Mammon. Jesus sa at det var umulig.

Sanne kristne kommer til å latterliggjøres, hånes, sjikaneres og plages. Noen vil måtte gå i fengsel. Ja, også her i Norge. Er du forberedt for dette?

Vil du følge Jesus selv om det nå i nær fremtid vil koste?

Hvilken vei velger du? Kompromisset eller Jesu lidelsesvei?

Den sanne kristne forsamling er en fri forsamling. Den har intet med stat og regjering å gjøre. Den har ett hode: Kristus.

For en del år siden sa Richard Wurmbrand, som selv satt 14 år i fengsler og enecelle og utholdt store lidelser for Jesus: Det kommer en tid da vi alle må gå under jorden.

Jeg tror vi etter hvert vil se nettopp dette. De sanne troende må forlate sine sammenhenger, der menigheten går på kompromiss, og slutte seg sammen med andre troende, som vil lide for Jesus.

Jeg er også sikker på at denne artikkelen vil bli gjenstand for hoderysting hos enkelte, og vil bli ivrig kommentert av de som spotter og håner de som vil stå for Guds ord. La dem så gjøre. Det viktigste for oss er ikke å høre på dem, men å høre hva Ånden sier til menighetene. Den lidende kirke i Norge vil bli en undergrunnskirke, lik den vi ser i andre land. For forfølgelsen kommer til hele Europa. Vi kommer ikke til å unnslippe den.

Her kan du kun leve på nåde

Når Richard Wurmbrand settes fri fra 14 år i fangenskap på grunn av sin tro på Kristus, skriver han et brev til Anutza Moise, som var jødinne og bosatt i Norge. Brevet viser en hengivelse til Kristus som vi alle har mye å lære av:

"Vår kjære Amutza.

Sakte venner jeg meg til den nye tilværelsen. Det går opp for meg at mitt åndelige liv får et annet innhold når en vender tilbake til familielivet. Da jeg var atskilt fra familien, merket jeg at jeg var omfavnet av Gud. Men den var som en sky som omgir en snødekket fjelltind. Mitt fellesskap med Gud var som en frossen innsjø som reflekterte det kalde, klare måneskinn. I en slik favn dør ethvert personlig ønske, som ilden i et bål som holder på å slokne. Eller bedre, det faller i søvn ved Frelserens bryst, fordi hvert selvstendig ønske ville være helligbrødre. Det har ingen hensikt å spørre Frelseren en eneste gang: Hva vil du at jeg skal gjøre? Hans vilje er åpenbart og nedtegnet i vårt nye liv for all evighet. Jeg slo meg stille til ro uten engang å spørre et eneste spørsmål.

En slik ting er ikke mulig nå lenger. Nok en gang er jjeg fanget av livets storm. Jeg blir forvirret med så mange inntrykk, problemer og nye plikter. Hvor innviklet allting er i deres verden, og hvor enkelt alt var i den verden jeg kommer fra. I deres verden blir alt oppfanget som i et tannhjul og ført videre uten noen synlig ende. Ingen kan begå en synd fordi denne utløser og fører med seg tusen andre. Du kan ikke slå ned på en skyldig uten at mange uskyldige må lide med. De setter for eksempel en tyv i fengsel, med den følge at hans uskyldige barn også lider. I denne verden kan den minste bevegelse, det minste skritt utløse veldige tragedier over enorme avstander.

Det var en mann i Betlehem som gjorde en god gjerning: Han ga ly til Herrens mor så hun kunne føde Ham i en stall. Som en dramatisk følge av dette måtte alle barna i byen dø. I denne verden kan en ikke beregne det en gjør. Du kan ikke vite følgene av de gjerninger du utfører, ikke engang de gode gjerninger. Men i den åndelige verden hvor jeg har befunnet meg til nå, skjedde ting bare i tankeverdenen. Mordere tok ikke liv, tyvene berøvet ingen, løgner bedro ingen, alt foregikk kun i mitt innerste jeg. Skjønnheten og gleden var alltid ekte.

Dette er det privilegium som jeg ikke har lenger. Synden overvåker hvert skritt du tar, selv når du gjør noe rett, selv når du oppfyller Guds bud. Her kan du kun leve på nåde, kun ved å stole på Guds medlidenhet og visdom, som kan løse alle problem. Derfor kan jeg si meg enig med Luther når han sier: 'Loven er et ord om fortapelse, om vrede, om sorg og smerte. Loven er ordet fra dommeren til den tiltalte om oppgjør og forbannelse.'

Guds lov gir oss en vond samvittighet, et urolig hjerte, et hjerte som skjelver fordi loven åpenbarer synd for pss som vi ikke er i stand til å fjerne oss fra. Uten loven lever vi i en stille tillit til at Gud leder våre skritt gjennom livets forvirring, selv når vi opplever eller gjør noe vi ikke forstår.

Hils alle våre kjære. Om noen få dager drar jeg til et sanatorium ved sjøen. Kanskje Bintzea (Sabina) blir med, så vi får tilbringe noen dager sammen. Etter min mening trenger hun mer hvile enn jeg.

Jeg omfavner deg. Richard."

Richard Wurmbrand bar Kristi sårmerker

Jeg er blitt bedt om å fortelle om mitt møte med Richard Wumbrand. Det gjør jeg så gjerne. Dagen jeg tilbrakte sammen med Sabina og Richard Wurmbrand regner seg som en av mine største opplevelser.
Nå hadde jeg lest mye om ekteparet Wurmbrand ganske tidlig i mitt kristenliv. "Torturert for Kristus", var en av de aller første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg kan fremdeles huske hvilket voldsomt sterkt inntrykk den gjorde på meg, som nettopp var begynt på tenårene. Her møtte jeg en mann som var villig til å leve 100 prosent for Jesus, og som betalte en meget høy pris for det. Han var av jødisk slekt og var luthersk prest, under kommunismens skrekkregime i Romania. 14 år i fengsel, torturet på grusomste måte. Jeg leste senere hans brev fra fengslet, de gjorde ikke mindre inntrykk. Det ble til at jeg leste alt av ham, og om ham og hans kone, som jeg kunne komme over.


Nå er ikke jeg god til å huske årstall. Det var kanskje i 1993 eller 1994 at Wumbrand skulle komme til Oslo. Det var et besøk jeg så veldig frem til. På den tiden arbeidet jeg som redaktør for Ropet fra Øst. Ekteparet Wurmbrand skulle tale i Den amerikansk lutherske kirken i Oslo. Dere har sikkert opplevd det samme som meg: Enkelte personer kan liksom fylle et helt rom med sitt blotte nærvær. De fører med seg en helt spesiell atmosfære. Slik også med ekteparet Wurmbrand. Hun liten og spe av vekst, men med et smil som kunne smelte det hardeste hjerte. Hun var så lett på benene husker jeg. Småløp rundt i rommet, hilste, snakket og lyttet. Wurmbrand, stor av vekst, men litt lutende. Jeg glemmer ikke øynene hans, smilet og den varme, gode stemmen. Men det var tydelig han var sliten. Reisen hadde nok tatt på, men det var nok ikke den eneste årsaken.


Når møtet senere tok til, og Wurmbrand skulle tale, ba han om å få en stol til å sitte på. Hann fikk hjelp til å sette seg. Da la vi alle merke til det. Han hadde ikke sko på beina. Senere i talen forklarte han hvorfor: Torturistene i fengslet i Romania hadde hengt ham opp ned, og slått ham under fotsålene. Få ting er mer smertefullt enn det. Nå - så mange år etterpå - led han fremdeles av dette og hadde grusomme smerter, så sterke at han ikke klarte å gå med sko på føttene lenge ad gangen.


Jeg husker jeg gråt da han fortalte det, og jeg kjenner tårene komme når jeg nå minnes dette. Til de kristne forsamlingene i Galatiaområdet forteller Paulus: "For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme." (Gal 6,17) Det samme kunne sies om Richard Wurmbrand. Han bar Kristi sårmerker. Han hadde opplevd Kristi lidelsessamfunn.
Man får dyp respekt for slike mennesker. De vet hva det koster å følge Jesus. For dem er ikke etterfølgelsen noe lettvint eller overfladisk.


Hva Wurmbrand talte om denne kvelden? Om den lidende kirke, men han dvelte ikke så mye ved den som man skulle tro, han talte om Kristus, om Hans lidelse, død og ikke minst om Hans oppstandelse. "Kristus er oppstanden!", husker jeg Wurmbrand nærmest ropte ut, og det virket så sterkt fordi han ellers talte ganske lavmælt.


Vi fikk en god stund sammen alene før møtet. Jeg vil ikke gå i detaljer om det møtet. Det ble ikke et intervju, det ble en sjelesorgsamtale. Wurmbrand talte varmt til meg om den radikale etterfølgelsen av Kristus, om overgivelsen, om ikke å kompromisse på Guds ord. Det er klart at slikt har satt seg djupt i meg, og jeg har mang en gang takket Gud fordi jeg fikk treffe denne mannen. Hadde Hebreerbrevet blitt skrevet i dag, ville hans navn ha stått blant trosheltene. "Ved tro seiret Wurmbrand...."


Sabina fikk jeg også snakke med. Hun etterlot seg et inntrykk av å være en åndelig mor. Mens Richard Wumbrand kunne virke litt streng, eller kanskje rettere sagt myndig, var hun mild, raus og veldig nærværende. Kristi kjærlighet lyste ut av hennes øyne. Også hun hadde betalt en høy pris for å være tro mot Kristus. Jeg skal i en senere artikkel komme tilbake med en artikkel om hennes liv.


Dagen med ekteparet Wurmbrand ble en milepæl i mitt liv. Jeg husker jeg gikk ned til Sentralbanestasjonen for å ta toget hjem. Inni meg sang det, og jeg kjente en trang til å overgi mitt liv på ny til Kristus og Hans menighet.

I lys av vår tids forførelse: Hvor frelst er vi egentlig? Del 3

Det er ikke alle som føler seg like komfortable med å legge igjen en kommentar på bloggen, selv om den er anonym. Derfor får vi en del henvendelser via epost, og det er flott! Det er kanskje lettere å være mer personlig på den måten. Skriv gjerne til oss på trooglivsmestring@yahoo.no

Et av spørsmålene som er kommet via epost til serien om "Hvor frelst er vi egentlig", tror jeg er et spørsmål som er så aktuelt at vi stiller det offentlig: Er frelse noe vi får av nåde alene og gjennom tro?

Til det kan jeg svare kort: Ja, og vi kan ikke legge noe til. Men denne nåden virker også noe annet som vi kan lese om i Titus-brevet. "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." (Tit 2,11-13) Og sann tro kjennetegnes ved sine gjerninger! "Troen uten gjerninger er unyttig." (Jak 2,20) Apostelen Paulus advarte forsamlingen i Efesos mot at noen skulle føre dem på avveier. "La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6) Hvilke "ting" er det Paulus her tenker på? Det har man svart på i verset foran: "For dere vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi eller Guds rike." (v.5)

Tror vi at Guds standard er senket eller endret? Kommer "kjødelige kristne" til den "kjødelige himmelen"? Kommer man til himmelen med dobbelt bokholderi? Man holder seg til mammon, våre penger, som er en avgud, eller man lever i urene seksuelle forbindelser (les både samboende eller de som lever i skjulte forhold), og tror likevel at man har fått en fribillett til himmelen. Hvilket bedrag! For hva sier Guds eget ord?

"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

"De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster." (Gal 5,24)

"Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men de som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!" (1.Kor 6,18-20)

Disippelskap er ikke et valg, det er heller ikke billig. Peter sa: "Se, vi har forlatt alt og fulgt deg." (Mark 10,28)

Richard Wurmbrand som satt mer enn 14 år i fangeleire for sin tro, og som ble torturert på det mest grusomme, har sagt:

"Hver materiell gave øker i verdi hvis den ikke kommer fra penger du kan dele ut, men fra offeret som består i at du gir bort noe du skulle likt å ha selv."

Forbered deg på den kommende trengselstiden!

De visste godt hva de snakket om: Corrie ten Boom og Richard Wurmbrand. Den lille hollandske kvinnen tilbrakte flere år i den nazistiske konsentrasjonsleiren Ravensbrück, hvor hennes søster omkom sammen med tusenvis av andre kvinner. Årsaken var at de to hadde gjemt jøder fra nazistenes ondskap og død. Richard Wumbrandt, rumensk jøde, og luthersk prest, satt både i nazistenes fengsel og 14 år i kommunistiske fangeleire. De hadde personlig erfaring med tortur og lidelse. Jeg regner det som en av mine største opplevelser å ha fått tilbrakt en hel dag sammen med Richard Wurmbrand og hans kone Sabina. Richard Wurmbrand var så plaget av torturen han var blitt utsatt for i Romania, at han måtte ta av seg skoene da han skulle preke. Årsaken var alle slagene han hadde fått under fotsålene.


Begge disse to kjære Herrens vitner talte om at vi kristne må forberede oss på den store trengselstiden som skal komme over jorderike i endens tid. Corrie ten Boom avviste det moderne synet på at menigheten skal rykkes bort før den store trengselen. Hun mente det var en farlig lære, som etterlot Kristi forsamling uforberedt på å skulle lide for Jesu skyld. Richard Wurmbrand både talte og skrev om undergrunnskirken. Ikke bare den han selv hadde vært en del av i Romania, men han mente også at vi måtte forberede oss på å gå under jorden i fremtiden.

Enkelte vil bare riste på hodet av dette, og kalle det overspent. Men Bibelen er tydelig på at det kommer vanskelige tider, og et antikristelig samfunn. Vi ser allerede konturene av dette i Europa i dag, og også i Norge.

Jeg spurte på bloggen i går om norske menigheter vil tåle forfølgelse? Jeg er redd svaret er nei for svært mange av dem. Enkelte lærer jo sågar at vi slett ikke skal oppleve noe vanskeligheter i det hele tatt. Vi skal rykkes bort før noe skjer av det som Bibelen omtaler. Noen mener også at kristne skal gå fri fra all smerte og lidelse i det hele. Men det samsvarer ikke med Den Hellige Skrift.


"Forbered deg på den kommende trengselstiden", skrev Corrie ten Boom i 1974. Sannheten i de ordene må gjentas enda sterkere i dag!