Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 15

 Før du leser denne kommentaren anbefaler jeg at du leser skriftavsnittet i sin sammenheng: Matt 5,17-20. Jeg gjør igjen oppmerksom på at ikke alle versene blir kommentert.

Jeg våger denne påstanden, at det sterkeste og viktigste bibelordet i både Den hebraiske Bibelen og Den nye testamentets skrifter er Joh 19,30, som lyder slik: "Det er fullbrakt!" Rett forut for disse gripende og innholdsmettede ordene, skriver Johannes: "Jesus visste nå at alt var fullbrakt og for at Skriften skulle oppfylles..." (v.28) Korset er selve vendepunktet. Det er ett et før og ett etter korset. Og det er i lys av korset vi må se Matt 5,17-18: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd."

Jesus foregriper begivenhetene når han taler om Lovens oppfyllelse. Selve nøkkelordet er uttrykket: oppfylle. Jesus kom på ingen måte for å oppheve loven og ordene til de gammeltestamentlige profetene, men han kom for å oppfylle den! Derfor kan apostelen Paulus skrive i 2.Kor 1,20: "For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære."

De profetiske skyggebildene i Det gamle testamente blir realisert i Jesu liv og gjerning. Det nye testamentets skrifter er en utdyping av disse gammeltestamentlige profetiene og avslører Guds endelige plan for menneskene.

Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme. Ikke det sanne bildet av tingene." (Hebr 10,1) Ordet 'skygge' refererer til den gammeltestamentlige Loven eller Toraen, og forstås i kristen kontekst som en symbolsk representasjon av noe større og mer betydningsfullt. Den kan være en veiledning eller en indikator, men ikke selve målet. Loven er en skygge av de sanne offeret som ble  gitt gjennom Jesus Kristus og som gir forsoning og evig liv. Dette er virkelig radikalt!

fortsettes

Å synge Loven

Jeg vet at denne artikkelen er lang, men jeg håper mine lesere vil finne det interessant å lese en jødes betraktning om å synge Guds ord:

Å synge Torahen forener tidligere generasjoner til generasjoner som ennå ikke er født.

Av J.L Wall/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)                                                                        

Min andre datter kom etter sin egen timeplan, gradvis og så plutselig: åtte dager for sent, en indusert fødsel der ingenting så ut til å skje i tjuefire timer mens jeg gikk og leste mens kona ventet mer tålmodig – og så var hun der.

Jeg brukte ukene før fødselen hennes på å gå rundt i huset og tumle i stolen min. Jeg var selvfølgelig ivrig etter hennes ankomst, men dette behovet for å brenne utålmodig energi var også min reaksjon på et fravær. Jeg brukte ikke mine ledige kveldstimer på å lære Torah-lesing den kommende uken – og jeg kunne på en eller annen måte kjenne dette i armmusklene mine.

Jøder har samlet seg for å høre Torahen leses høyt siden den skriftlærde Esras tid, ved hjemkomsten fra det babylonske eksilet, da folket samlet seg for å høre ham lese. Dette var et øyeblikk for å gjenoppbygge en nasjon, for å gjenoppbygge et ledd på tvers av generasjonene etter et halvt århundres eksil. Det som kom etter, kunne ikke være det samme, nøyaktig som det som gikk forut: Jødedommen som fulgte kunne ikke annet enn å være mer bevisst på sin prekaritet. (1)

Torahens rolle endret seg også. Ikke bare en historisk opptegnelse eller en lovkodeks, det ble også et dokument som skulle utføres i håp om at dette kan bidra til å sikre kontinuitet fra en generasjon til den neste.

Og derfor står lesing fra Torahen i sentrum av sabbatsens morgengudstjenester i alle samfunn i jødedommen. Å lære å gjøre denne lesingen – eller leyning, som det vanligvis kalles (fra jødisk leyenen, «å lese») – har på sin side blitt det sentrale elementet i bar- og bat mitzvah-studiet som fører til at man er blitt voksen i jødisk forstand. De fleste av oss fortsetter selvfølgelig ikke å bli en ba'al kriyah, en Torah-leser; det finnes få leyn igjen. Skriv dette opp som nok en fiasko i amerikansk jødedom: vi behandler bar mitzvah-studier som forberedelse til å krysse av på lista over ting som er gjort, ikke en etikk som gjennomsyrer livet som kommer.

Jeg skriver dette som en av disse som gjør den feilen: stjerneeleven på hebraisk skole ved en forstadsreformsynagoge som kunne forstå språket raskere enn noen andre, men som hadde et blikkøre og ikke kunne lese notene rabbinerne plasserte foran meg . Jeg krysset av for bar mitzvah-boksen. Tiden gikk; Jeg drev mot moderne ortodoksi, hvor de lange Torah-lesningene, på en årlig i stedet for treårig tidsplan, var enda mer skremmende.

'Leyning' er en ferdighet og en tidkrevende oppgave, en av grunnene til at ikke-ortodokse samfunn ikke lenger leser hele Torah-delen hver uke. I ortodokse synagoger er det en samfunnsinnsats å lese Toraen delvis fordi det må være det: hvis du vil at rabbineren din skal gjøre noen av de andre oppgavene knyttet til jobben, kan han rett og slett ikke dekke alle leyningene.

Dette er fordi, til tross for navnet, involverer praksisen ikke bare lesing. Teksten til hver ukes Torah-del synges i henhold til et presist kantillasjonssystem (trop på jiddisk, te’amim på hebraisk). Og dette er ikke så enkelt som å lære en ny sang hver uke, eller bruke en behagelig melodi på nye ord. Teksten er prosa – og, som inneholdt i en Torah-rulle, uten verken vokaler eller kantillasjonsmarkører. Individuelle te'amim signaliserer ikke en enkelt tone, men en distinkt sekvens, noen enkle og noen mer komplekse, og til tider plasserer de et dusin toner på en enkelt stavelse. Hos andre krever de at du kjenner variasjoner basert på rekkefølgen de vises i. Det er mønstre som blir kjent med praksis, men det er ikke ekte melodier.

Jeg lærte å be på hebraisk og, inkonsekvent, å sette av tid til å studere Talmuds blandede hebraisk og arameisk. Men Bibelen forble, for meg, en engelsk bok.

Skolebyen jeg kaller hjem er ikke villmarken for noe annet enn ortodoks jødedom, og somrene på shul er spesielt sparsomme når studentene forlater campus.

Sommeren 2021 hadde pandemipolitikken våre brent ut medlemmene som regelmessig leste Torah, ledet gudstjenester eller rett og slett møtte opp i tide til minyan, quorumet på ti som kreves for å holde gudstjenester. Til andre ga de nye reglene tillatelse til apati. Skrekk tynnet tallene våre ytterligere ut. Noen familier flyttet rett og slett. Det var under disse omstendighetene jeg gikk med på å tjene som shulens midlertidige president mens vi prøvde å trekke oss ut av den Covid-induserte dvalen.

En av de første oppgavene som falt på meg i min misforståtte sommer på et synagogetavle var å ringe menigheter sent i uken for å be dem om å ta på seg enda mer leyning. "Dette er ikke lett," forklarte en av dem, en talentfull mann som har tatt på seg mer enn sin del i flere tiår nå: "Jeg bruker timer og timer på å forberede meg hver uke." Han sukket, så tok han et urettferdig stort sett med lesninger: shul må fortsette.

Og det, mer eller mindre, er også årsaken til at jeg trakk meg tilbake til leyning to tiår etter min bar mitzvah. Shul måtte fortsette; Torahen måtte leses, så jeg satt og lærte meg selv å gjøre det som i ungdomsårene føltes umulig. (Og fortsatt, blant mitt fellesskaps håndfull vanlige Torah-lesere, er jeg den minst melodiøse og minst dyktige.)

Et år senere, ettersom sommerens rekker ble tynnere igjen, kunne jeg ikke garantere at jeg ville være i shul, siden jeg ventet på fødselen til min andre datter. Selv om det etterlot en betydelig byrde for de få andre tilgjengelig for Leyn, kunne jeg ikke forplikte meg.

Så jeg satte farten. Jeg kunne kjenne fraværet i underarmene mine. Det var fysisk.

Det er en merkelig praksis, denne nesten-sangen av Torahen. Hvis du spør hvorfor det gjøres, er det første svaret du sannsynligvis vil høre at det tydeliggjør grammatikken. Hebraisk er skrevet uten vokaler; slik den vises i en Torah-rull, er den også uten tegnsetting. Dette skaper naturlig nok tvetydighet, selv for de flytende leserne som har vært en minoritet i jødisk historie. Torah trop – te’amim – signaliserer hvilken stavelse som skal understrekes og hvilke ord som knytter seg sammen i syntaktiske enheter; de avklarer hvor vers begynner og slutter.

For å ta ett eksempel fra Sh'ma (2): Det første avsnittet fra 5. Mosebok som bønnen inkluderer begynner slik på norsk, "Du vil elske Herren din Gud." Men ordet slik det vises på hebraisk, selv med vokaler inkludert, kan fortsatt bety to vidt forskjellige ting avhengig av hvordan ordet uttales. V'ahavta er perfekt: "Og du elsket." V'ahavta, understreket på den siste stavelsen, er ufullkommen: "Du vil elske." Rollen til te’amim er å sikre korrekt og presis lesing av Torahen, for å opprettholde kontinuiteten i dens betydning fra uke til uke og generasjon til generasjon.

Det er viktig. Men det svarer egentlig ikke på spørsmålet: Hvorfor synge? Tross alt har andre språk funnet systemer for å avklare tvetydighet som ikke krever kantillering. Hvorfor ikke bare huske det korrekte aksentuelle stresset, i stedet for et ganske forseggjort sett med notater?

Ett svar er forskjønnelse. Munkene i middelalderens Europa kopierte ikke bare tekster, men gjorde dem vakre gjennom kalligrafi og belysning. På samme måte belyser en talentfull ba'al kriyah teksten til Torahen på den måten han leser den - min shuls rabbiner emeritus er en fantastisk tenor som bruker stemmen sin ikke for sin egen anerkjennelse, men for å uttrykke skjønnheten i selve Torahen. Men hva med en venn av meg, allment anerkjent som en dyktig ba'al kriyah, hvis stemme sjenerøst kan beskrives som atonal?

Et annet svar er memorering: musikken hjelper til med nøyaktig memorering og resitering av ordene, både på ukentlig basis og på tvers av generasjoner. Dette bør stemme: sanger er lettere å huske enn prosa. Vi kan finne eksempler på dette på tvers av språk og gjennom historien: de konsekvente rytmene til muntlig poesi, for eksempel, kan godt forskjønne den – men de hjelper også både med komposisjon og memorering.

Jødisk tradisjon lokaliserer opprinnelsen til denne forklaringen i Bibelen selv. Den middelalderske eksegeten Rashi, for eksempel, glosser en passasje fra Talmud (Eruvin 21b) for å kreditere Salomo med opprettelsen av et notasjonssystem for overføring av te’amim. Nedarim 21b siterer Rabbi Yitzchak, som mener at te'amim er "Moses lov fra Sinai": det vil si at de ikke bare er en måte å lese Torah på, men er i seg selv en del av den muntlige Torahen.

Disse svarene bringer oss tilbake til jødedommens bevissthet om sin egen usikkerhet. Det er ikke bare det at i hver generasjon vil det være de som prøver å ødelegge oss. Selv uten dette ville jødedommen ha møtt en overføringskrise, behovet for å bevare hellige tekster gjennom en opprinnelig muntlig tradisjon. De fleste muntlige tradisjoner egner seg til gradvis forvandling av tekstene deres, men den hellige skrifts gave er ikke ment å være så fleksibel.

Så hvorfor synge loven? Ingen av disse forklaringene svarer fullt ut på det spørsmålet. Hver behandler te'amimene som et verktøy, et sett med praksis for å sikre nøyaktighet og forskjønne. Chanting the Torah er en del av forestillingen som forener generasjoner uke til uke og år til år. Men te'amimene er ikke bare et middel. Som Rabbi Yitzchak insisterer på, er de ikke bare et kjøretøy for Torah, men er selv Torah. Også de overføres fra uke til uke.

Jeg er ikke flink til å be. Tankene mine vandrer; Jeg sliter med å opprettholde den typen intensjonalitet og bevissthet som jødedommen kaller kavana. Når den moderne ortodokse filosofen og rabbineren Eliezer Berkovits fra midten av århundret skriver om de hvis "lepper - tilsynelatende ubevisst ledet - fortsetter å danne ordene automatisk," hvis hoder vet når de skal bøye seg og knærne for å bøye seg, kjenner jeg meg igjen.

Kanskje mine egne mangler kan avsløre noe om formålet med te’amim, som en ting som i seg selv er verdig å bli gitt videre. Selv om det er langt fra ideelt, bemerker rabbiner Berkovits, "er det ingen liten prestasjon å ha lært leppene å 'be' på egen hånd, uten bevisst deltakelse fra hjertet og sinnet ... de representerer også en form for underkastelse av det organiske selvet til viljen til å be." «Menneskets bønn», skriver han et annet sted i det samme essayet, «Lov og moral i jødisk tradisjon», «bør være menneskelig og ikke engler», fysisk og legemliggjort og ikke bare «i ens hjerte».

Med andre ord – og dette er min egen ekstrapolering fra bønn til leyning – kanskje vi synger Toraen fordi det er en måte å involvere kroppens fylde i å resitere og overføre den. Kanskje, i tillegg til å klargjøre grammatikk, syntaks og mening, er selve hensikten til leyning også å tvinge oss til å passe på formen på ordene i munnen vår, å tilpasse ikke bare tankene våre, men mellomgulvene våre til de øyeblikkene der syntaksen stopper opp og vi kan puste naturlig.

Mitt hebraisk er begrenset og jeg er skjelven nok som sanger til at jeg sliter med bevisst å holde både meningsfylden og den rette tropen i hodet på en gang. Som med min distraherte bønn, er dette mindre enn ideelt – men, håper jeg, tjener en hensikt. Jeg lever for mye i mitt eget hode. Jeg blir tiltrukket av abstraksjon, den uinteresserte studien som er det akademiske livet. Risikoen er at min interesse for Torah vokser rent (selv i stor grad) intellektuell: for mye en del av mitt desidert engelsktalende sinn.

Når jeg leker, bryr jeg meg ikke mindre om Toraens ord; om noe bryr jeg meg mer. Dette kan ikke skilles fra det faktum at når jeg lener, kan jeg ikke dvele ved betydningen fordi jeg er for opptatt med å dvele på hvordan ordene selv føles på tungen min, strukket langs tonene til te'amim. Og det er bare gjennom denne fysiske og legemliggjorte interaksjonen at jeg er i stand til å møte Torahen som hebraisk.

Likevel er ikke leyning helt sang – og heller ikke dens resitasjon av den skrevne Toraen er den faktiske oppfyllelsen av mitsvotene som er den sanne melodien til jødisk liv.

Jeg liker å tro at både i sin lyd og sin funksjon, er leyning som resitativ, de delene av opera og musikkteater som ikke blir sunget helt, men som heller ikke akkurat snakkes. Den mindre glamorøse fetteren til arien, resitativ kommuniserer informasjonen som bygger mot et fullt besunget klimaks eller respons. I et eksempel Leonard Bernstein en gang ga, videreformidler resitativ informasjon som: "Prisen på kylling er opp tre cent per pund." Eller – for å bruke et eksempel fra min egen leyning – antall sjeler i underseksjoner av Levi-stamme.

Å kalle leyning og den ukentlige resitasjonen av den skrevne Torahen "resitativ" kan høres avtagende ut. Det er alt annet enn. Analogien avslører noe videre – om jødedommen, om overholdelse, om den fysiske praksisen med leyning. I denne analogien er to av de sentrale handlingene i det jødiske livet ikke øyeblikk av sang, men av det som går foran det, av resitativ: både Sinai – den første utdelingen av Torahen – og lesningen av Torahen på sabbaten, som uunngåelig trekker den største. ukens shul-publikum og er for mange en viktig felles del av overholdelse. Resitativ bygger mot en respons: et valg, en beslutning, en handling.

På Sinai var svaret: "Vi vil gjøre og vi vil høre."

Men øyeblikket med resitativ gjentakelser, uke ut og uke inn, og fremhever det sentrale dramaet i jødisk liv: spørsmålet, igjen og igjen, på både verdslige og betydningsfulle måter, om man skal oppfylle mitzvoten.

Dette lever i Torah-lesing, og i å lære og lære andre å lære, overfører vi det dramaet på tvers av generasjoner. Vi blir lært at hver jødisk sjel var på Sinai - men hva betyr det egentlig? Kanskje sier det noe om det øyeblikkets evighet, at det kan fortsette å leve i alle jødiske valg og handlinger.

Leyning overfører det øyeblikket fra fortid til nåtid, l'dor v'dor, fra generasjon til generasjon. Men det forbereder oss også på det fra nåtid til fremtid, og tilpasser kroppen så vel som sinnet til Torahens ord, som forberedelse til samtykke.

Da jeg måtte gå bort fra leyning, savnet tankene mine forberedelsestimene bare i det abstrakte: Jeg visste, som et konsept, at det var en mer verdifull måte å bruke den tiden på enn å bla på Twitter eller (til og med) granske det forventede og faktisk slagstatistikk for forskjellige Chicago Cubs-spillere.

Men kroppen min kjente fraværet og lengtet tilbake.

Da jeg satt på sykehuset dagen etter datterens fødsel, innså jeg at jeg, uten å tenke på det, hadde begynt å skanne den åpne aliyoten for den uken, og lurte fraværende på om jeg kunne lære en i løpet av de neste to dagene. Jeg kunne ikke – i hvert fall ikke for den sabbaten. (Men uken etter, vel, det var mer plausibelt.)

Vi kalte henne etter det hebraiske ordet som betyr «sang», og snakket med menigheten om navnet hennes og familien vår. Ingen av ordene skrevet her var blant dem jeg sa; det var mye å fortelle uten dem.

Likevel kan jeg ikke unngå å tro at alt dette også er inneholdt i navnet hennes, er det som gikk foran det, er det som bidro til at hun ble til.

Oversatt fra The Plough, utgitt av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof.

1. 
   

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 34

Et møte med Jesus forandrer alt. For Paulus var det er før og et etter den skjellsettende dagen da han var på vei til Damaskus i Syria, for å fengsle kristne. Det er på vei dit han får sitt livsforvandlende møte med Frelseren. Kristenforfølgeren Saulus blir misjonæren Paulus. Plutselig betyr ikke 'skrytelista' noe mer! Alt det som talte til hans fordel. Alt det han kunne se tilbake på og peke på når han ble spurt. Borte er det alt sammen.

Overveldet av Kristi kjærlighet og bunnløse nåde skriver han til filipperne: "Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld." (Fil 3,7)

Det er sterke ord, men han stopper ikke der. Han skriver: "Ja, som visst regner jeg alt som tap, sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus." (v.8)

'Skrap' bruker enkelte norske oversettelser. 'Søppel' bruker den reviderte oversettelsen av 2017 av Bibelen Guds Ord. Det sier ikke så rent lite.

Det greske ordet er 'skybalon'. Dette ordet har to betydninger: I vanlig gresk språk kan en si at det var avledet fra uttrykket 'kusi allomena' som betyr 'det som er kastet til hundene'. Går man til en medisinsk ordbok betyr ordet 'ekskrementer'.  Ifølge 'Innsikt' som er en studieutgave til Det nye testamente utgitt av Norsk Bibel kan 'skybalon' oversettes med: 'skitt', 'møkk', 'skrap', 'skrot', 'verdiløse og foraktelige ting'. (Innsikt, side 990)

Å miste alt og likevel vinne Kristus. Det er hva det handler om. Ingenting annet kan sammenlignes med Ham. Slik oppleve Paulus det. Han skrotet alt annet. Dette er ikke en teoretisk tro. Slik kan bare et menneske skrive som virkelig har opplevd Kristus. Da blekner alt annet. 

Paulus hadde oppdaget at et rett forhold til Gud er basert, ikke på Loven, men på troen på Jesus Kristus. Det er ikke noe som et menneske kan prestere, men det er en gave fra Gud. Det er ikke noe som blir vunnet ved innsats, men noe som en tar imot i tillit. 

Selve grunntanken i dette avsnittet fra Filipperbrevet er at Loven er til ingen hjelp, men det eneste som duger er å kjenne Kristus, og ta imot Guds nåde. Selve språket som Paulus bruker for å beskrive Loven - som 'skrap' eller 'søppel' - står i forhold til Kristus. Han sammenligner de to, og da vinner Kristus overlegent. Dette viser bare hvordan hans egne anstrengelser for å leve etter Loven var forgjeves. Og den gleden som stråler fram gjennom hele avsnittet viser at han har opplevdat nåden fra Gud som finnes i Jesus Kristus er fullt ut tilstrekkelig.

fortsettes

Takk til jødene for Guds ord

Noen uker nå har jeg gått rundt med en slik glede og takknemlighet for de mange jødene som har sørget for at Guds ord ble bevart. Det er ingen selvfølge. Jeg takker Gud for Loven, Profetene og Skriftene og jeg ønsker å tilkjennegi min djupe respekt og ærbødighet overfor de bøkene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Jeg ønsker også å tilkjennegi at jeg anser dem for å være Guds ubetingede ord - evig og uforanderlig.

En av årsakene til at jeg sier det jeg gjør at det i den siste tiden har stått frem bibellærere og pastorer innen "Den nye nådebevegelsen" som avviser at de skriftene som utgjør Det gamle testamente er Guds ord. De påstår frekt at disse skriftene inneholder feil, motsigelser, ja, sågar et falskt Gudsbilde.

Den Gud jeg tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, det er Han som er Jesu Kristi Far.

Han talte gjennom Loven, Profetene og Skriftene. De skriftene som utgjør Det gamle testamente ble helt og fullt anerkjent av vår Frelser og Herre, Jesus Kristus, og Hans apostler og er et lys som skinner på et mørkt sted.

"Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter!" (2.Tim 1,19)

I en tid hvor mange påstår at alt er relativt, finnes det noe som er fast, som aldri endres, som er evig og urokkelig - det skrevne ordet, gitt oss av Gud. Alltid til å stole på. Helt annerledes enn alt annet. Et kompass som viser rett vei.

Selv om andre nå tråkker dette ned i søla, og påstår at de har fått nye åpenbaringer, og står for en ny reformasjon, har jeg - og mange med meg - valgt å holde fast ved at de skriftene som utgjør vår Bibel - både Det gamle og Det nye testamente - er Guds evige, autoritative ord, gyldig for alle tider, og eneste faste norm for liv og lære.

Takk for de skriftlærde, for fariseerne, for alle de som tok vare på det Gud hadde gitt befaling om skulle skrives ned. Vi er jødene evig takknemlige.

Et toppaktuelt budskap fra John Piper

T4G 2010 -- Session 6 -- John Piper from Together for the Gospel (T4G) on Vimeo.

Dette er et svært aktuelt budskap fra John Piper, undervisningspastor i Betlehem Baptist Church i Minneapolis, Minnesota. Budskapet er aktuelt fordi det finnes sterke krefter i vår tid som ikke har nok med Jesu fullbrakte verk på Golgata kors, men som gjerne vil legge til litt lovgjerninger. Men apostelen Paulus sier i Gal 2,21 at "er rettferdighet å få ved loven, er Kristus død forgjeves." I møtet med den korsfestede og oppstandne Kristus ble Paulus stanset på lovrettferdighetsveien og måtte innse at all hans lovrettferdighet måtte skrives på hans tapskonto.

Lovtreller i den evangeliske tidsalder, del 2

Her følger andre del av John Bunyan's undervisning:

Gjerningenes pakt, eller loven som vi her snakker om, er den lov som ble gitt til Moses på Sinai, skrevet på to steintavler og inndelt i ti avdelinger.

Les Galaterbrevets fjerde kapitel om dette. Apostelen skriver om Loven og sier at det var noen som var blitt forført av en falsk lære, så de igjen var kommet under Loven, eller i det minste var nær ved å komme under den. Han sier: "Hva dere angår som ønsker å være under Loven, så vil jeg vise dere hemmeligheten med Abrahams to sønner, som han hadde med Hagar og Sara. Disse to kvinner betyr to pakter. Den ene, Hagar, står for berget Sinai, hvor Loven ble gitt til Moses på to steintavler (1.Mos 24,12 og 34,1;5.Mos 10,1) De som er under den, har ingen del i Kristi nåde." Med hans egne ord: Atter vitner jeg for hvert menneske ... at dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved Loven (nemlig den som ble gitt på Sinai). Dere er falt ut av nåden." Det sier ikke det samme som at noen kan rettferdiggjøres ved Loven. Meningen er at de som søker rettferdiggjørelse ved Loven, søker den ikke under nådens pakt.

Igjen sier apostelen når han skriver om de to paktene: "Dersom da dødens tjeneste (eller loven, for det er det samme) som med bokstaver var hugget i steiner (legg merke til det!) fremstrådte i herlighet, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn være i herlighet (altså nådens pakt)?" Det er som om han ville si: "Sant nok, gjerningenes pakt var herlig, den var vidunderlig stor og skjønn, den pakt som ble skrevet på steintavlene. Men det er en annen pakt, nådens pakt, som langt overgår den gamle i herlighet og trøst."

Men enda denne loven ble gitt til Moses ved englehender og på to steintavler, var den likevel ikke den første lov som Gud ga mennesket. Den ble først gitt, om ikke så detaljert, til det første mennesket, Adam, i Edens hage: "Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du gjør det, skal du visselig dø." (1.Mos 2,16-17) Dette budet, som ble gitt til Adam, innebærer et forbud mot å gjøre noe av det som var regnet som ondt, selv om det ikke ble fremsatt så detaljert og punktvis som da det ble gitt på Sinai. Men det var likevel det samme, og det skal jeg bevise på denne måten:

Gud bød Adam i Edens hage å avstå fra ethvert brudd på den første pakt, ikke bare fra enkelte synder. Hvis det ikke hadde vært Guds mening at Adam skulle avstå fra alle de synder som er nevnt i De 10 bud, da hadde Han spesifisert enkelte av dem. Derfor innebefatter budet til Adam alt det som senere ble skrevet ned på Sinai. Derfor er det også klart at Gud straffet enhver synd som ble begått mot De 10 bud, selv om disse ble nedskrevet lenge etter Adam. Det følgende vil klart vise dette.

De tre første bud ble overtrådt av Farao og hans menn. De hadde falske guder og ble dømt for det. (2.Mos 12,12, og de spottet den sanne Gud (2.Mos 7,17-25), for deres guder kunne verken frelse dem selv eller deres folk fra Guds hånd. Tross alt det de selv var stolte så stolte over, sto Gud høyt over dem (2.Mos 18,11). Det er også de som mener at Gud straffet Jakob for brudd på det første bud, i det denne ikke renset sitt hus for falske guder. Straffen var da at hans datter Dina ble vanæret (1.Mos 34,2)

(fortsettes)

Lovtreller i den evangeliske tidsalder, del 1

I Kristiansund ble det i 1877 utgitt en bok av John Bunyan, forfatteren av "Pilegrims vandring". Dette er en oversettelse av Bunyans bok "Law and grace unfolded" fra 1657, hvor Bunyan, som var baptistpastor, skriver om et tema som for alle tider er like aktuelt. I vår tid har debatten om "lov og evangelium" blusset opp igjen med full styrke, og det er interessant å lese hvordan Bunyan så på dette. Jeg har hentet følgende fra bokens kapitel "Lovtreller i den evangeliske tidsalder," hvor Bunyan begynner med å sitere Rom 6,14:

"... for dere er ikke under loven, men under nåden."

I de tre foregående kapitler i Romerbrevet (Rom 3-5) forteller apostelen at syndere blir frelst av nåde uten lovgjerninger. Hensikten er å befeste de kristne i deres tro, men også å overbevise motstanderne om evangeliets sannhet, og å gjøre det klart for dem at de er uten unnskyldning.

Han behandler da først spørsmålet om hva mennesket er av naturen, slik som det kom inn i verden. Om dette sier han i det tredje kapitel: "Det er ikke èn rettferdig, ikke èn eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud ... Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste," osv. Det er som om han ville si: "Det later til å være noen som tror de kan bli frelst ved den rettferdighet som er av loven. La meg si til slike mennesker at de bedrar seg selv, for de har allerede syndet mot loven. Ett menneskes ulydighet ble nemlig til fordømmelse for mange (ja for alle)." (Rom 5,12-20)

Og her, i det sjette kapitel, er deet liksom han vender seg til brødrene og sier: "Nå ser dere klart og tydelig, mine brødre, at vi får evig liv utelukkende av nåde i Kristus. Men la meg også fortelle dere at dere er fullkommen trygge nettopp på grunn av nåden. Synden skal nemlig ikke herske over dere, hverken ved sin dom eller sin kraft til å forderve sjelen. Dere er jo ikke under loven, det vil si, dere kommer ikke under det som vil kunne fordømme dere for synd. Men dere er under nåden. Det vil igjen si at dere er kommet i det forhold til Gud at Han tilgir dere, enda dere har syndet. Noen vil kanskje spørre hva meningen er med dette ordet "under". Det betyr at du ikke er bundet av lovens paragrafer for å kunne nærme deg Gud. Med andre ord, du er ikke forpliktet til å oppfylle loven, som om den skulle være den eneste vei til frelse og at du var fortapt dersom du forbrøt deg mot et eneste bud. Nei, du er ikke under loven på den måten.

Igjen: "Dere er ikke under loven". Hva betyr ordet "loven"? Det er ikke vanskelig å vise at ordet "lov" har forskjellige betydninger i Skriften. Der har vi "troens lov", "syndens lov", "menneskers lov", "gjerningers lov", eller som den også kalles, "gjerningenes pakt" eller "den gamle pakt". "Når han taler om en ny pakt har han dermed erklært at den første er foreldet. Me det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte." (Hebr 8,13)

Derfor sier jeg at ordene loven og nåden betegner de to pakter som alle menensker kommer inn under. De er enten under den ene, eller under den andre. "For dere er ikke av loven," det vil si, "dere som jeg nå skriver til, og som er kommet til troen på Jesus, dere er ikke under gjerningenes makt." Han henvender seg altså ikke her til alle mennesker, men til noen bestemte, nemlig "dere". Legg merke til det ordet: "Dere troende, dere som er omvendt, dere hellige, dere som er født på nytt." "For dere er ikke under loven," forutsetter at det er noen som er det, nemlig de som enda er i sin naturlige tilstand og ikke er kommet inn under nådens pakt ved troen på Jesus Kristus.

Dette viser klart og tydelig at det selv i den evangeliske tidsalder er noen som er under loven, altså under gjerningenes pakt.

Jeg ber dere lese hva Skriften sier om dette i det tredje kapitel i Romerbrevet. Her skriver apostelen først om synd mot loven, dernest om anklagen mot dem som har syndet mot den. Han sier: "Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til den som er under loven." Merk fortsettelsen: "for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud." (Rom 3,19) Det vil si alle de som er under loven, under gjeringenes pakt, og som ennå er i sine synder og er uomvendte.

Igjen sier han i Gal 5,18: "Men hvis dere er drevet av Ånden, da er dere ikke under loven." Konsekvensen av dette blir at de andre, enten de bryter loven eller anerkjenner den, er under loven, og ikke under nådens pakt. I Gal 3,10 sier han: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse." Med andre ord, de som er under loven, er under forbannelse, og de som er under nådens pakt er ikke under forbannelse. For det er bare to pakter, og de som er under nådens pakt er under velsignelsen. Som han sier: "Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Gal 3,9) Men de andre er under loven.

(fortsettes)

Her kan du kun leve på nåde

Når Richard Wurmbrand settes fri fra 14 år i fangenskap på grunn av sin tro på Kristus, skriver han et brev til Anutza Moise, som var jødinne og bosatt i Norge. Brevet viser en hengivelse til Kristus som vi alle har mye å lære av:

"Vår kjære Amutza.

Sakte venner jeg meg til den nye tilværelsen. Det går opp for meg at mitt åndelige liv får et annet innhold når en vender tilbake til familielivet. Da jeg var atskilt fra familien, merket jeg at jeg var omfavnet av Gud. Men den var som en sky som omgir en snødekket fjelltind. Mitt fellesskap med Gud var som en frossen innsjø som reflekterte det kalde, klare måneskinn. I en slik favn dør ethvert personlig ønske, som ilden i et bål som holder på å slokne. Eller bedre, det faller i søvn ved Frelserens bryst, fordi hvert selvstendig ønske ville være helligbrødre. Det har ingen hensikt å spørre Frelseren en eneste gang: Hva vil du at jeg skal gjøre? Hans vilje er åpenbart og nedtegnet i vårt nye liv for all evighet. Jeg slo meg stille til ro uten engang å spørre et eneste spørsmål.

En slik ting er ikke mulig nå lenger. Nok en gang er jjeg fanget av livets storm. Jeg blir forvirret med så mange inntrykk, problemer og nye plikter. Hvor innviklet allting er i deres verden, og hvor enkelt alt var i den verden jeg kommer fra. I deres verden blir alt oppfanget som i et tannhjul og ført videre uten noen synlig ende. Ingen kan begå en synd fordi denne utløser og fører med seg tusen andre. Du kan ikke slå ned på en skyldig uten at mange uskyldige må lide med. De setter for eksempel en tyv i fengsel, med den følge at hans uskyldige barn også lider. I denne verden kan den minste bevegelse, det minste skritt utløse veldige tragedier over enorme avstander.

Det var en mann i Betlehem som gjorde en god gjerning: Han ga ly til Herrens mor så hun kunne føde Ham i en stall. Som en dramatisk følge av dette måtte alle barna i byen dø. I denne verden kan en ikke beregne det en gjør. Du kan ikke vite følgene av de gjerninger du utfører, ikke engang de gode gjerninger. Men i den åndelige verden hvor jeg har befunnet meg til nå, skjedde ting bare i tankeverdenen. Mordere tok ikke liv, tyvene berøvet ingen, løgner bedro ingen, alt foregikk kun i mitt innerste jeg. Skjønnheten og gleden var alltid ekte.

Dette er det privilegium som jeg ikke har lenger. Synden overvåker hvert skritt du tar, selv når du gjør noe rett, selv når du oppfyller Guds bud. Her kan du kun leve på nåde, kun ved å stole på Guds medlidenhet og visdom, som kan løse alle problem. Derfor kan jeg si meg enig med Luther når han sier: 'Loven er et ord om fortapelse, om vrede, om sorg og smerte. Loven er ordet fra dommeren til den tiltalte om oppgjør og forbannelse.'

Guds lov gir oss en vond samvittighet, et urolig hjerte, et hjerte som skjelver fordi loven åpenbarer synd for pss som vi ikke er i stand til å fjerne oss fra. Uten loven lever vi i en stille tillit til at Gud leder våre skritt gjennom livets forvirring, selv når vi opplever eller gjør noe vi ikke forstår.

Hils alle våre kjære. Om noen få dager drar jeg til et sanatorium ved sjøen. Kanskje Bintzea (Sabina) blir med, så vi får tilbringe noen dager sammen. Etter min mening trenger hun mer hvile enn jeg.

Jeg omfavner deg. Richard."

Evangeliets herlige lys - forholdet mellom lov og evangelium, del 1

I det lutherske reformasjonsskriftet Konkordieformelen fra 1577 heter det: "Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Formelens aktualitet har kanskje ikke vært så stor siden Reformasjonen, for i dag er forholdet mellom lov og nåde på nytt kommet opp i dagen.


Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.


Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"


Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."


(fortsettes)

Hva var det nye Luther kom med? Del 3

Det er et utbredt misforståelse at reformasjonen kom bare ved at folk fikk adgang til å lese Bibelen. Det var ikke slik at Reformasjonen bestod i at visse misbruk ble avskaffet og nye skikker ble innført i stedet, for eksempel at bibellesning ble innført i stedet for de tidligere, ubibelske fromhetsøvelsene. I den forrige artikkelen har jeg allerede påvist at det fantes flere bibeloversettelser på tysk, før Luther kom med sin, faktisk hele 18 stykker.
La oss derfor lytte til hva Luther selv mente var forskjellen mellom ham og foreksempel Wyclif og Huss. Mens de to siste stort sett angrep det ytre misbruket Romerkirken sto for, kom Luther med den rette forståelsen av evangeliet!


Og her har Luther alldeles rett! Det er ingen tvil om at reformasjonen kom da Luther under sitt arbeid med Bibelen fant fram til dens budskap om frelse ved tro alene og for Jesu skyld alene.
Reformasjonen handler først og fremst om dette: Budskapet om at Jesus er død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse, og at dette må bli tatt imot ved tro alene, uten noen form for gjerninger eller av fortjeneste av noe slag.


Dette var jo ikke noe nytt i seg selv, men det var likevel revolusjonerende - og er det fremdeles! Det som skjedde med Luther var at Bibelens eget budskap, Det nye testamentes hovedtema, ble gravd frem igjen. Luthers tolkning av Skriften var å skjelne rett mellom loven og evangeliet. Vi skal se nærmere på dette i en egen artikkel. En rett forståelse av lov og evangelium er blitt hyperaktuelt i vår tid.


For noen år siden arbeidet jeg i Norsk Misjon i Øst, som redaktør for deres magasin, Ropet fra Øst. Da hadde jeg gleden av å arbeide under en fantastisk sjef, som i dag er sogneprest i Den Norske Kirke, nemlig John Victor Selle. Jeg lærte mye av ham på mange livsområder, men det viktigste jeg tok med meg da jeg sluttet, var dette: En dag vi snakket sammen på hans kontor henvendte Selle seg til meg og sa: Det viktigste du kan formidle i din forkynnelse, Bjørn Olav, er evangeliet. Du må forkynne lov og evangelium, og vite å skjelne mellom disse. Da vil Gud stadfeste sitt ord. Jeg kommer aldri til å glemme det rådet. Jeg har i praksis sett at min "gamle" sjef hadde helt rett. Mennesker blir frelst når evangeliet om synd og nåde forkynnes rett.

Gjelder virkelig 290 bud for ikke-jøder?

Skal vi tro nettsiden til Messianska föreningen i Sverige, så skal ikke-jøder holde 290 av Torahens 613 bud. En liste med de 290 budene er nå offentliggjort. Foreningens målsetning er "att fullfölja det uppdrag som Israels Messias givit sina efterföljare och som nedtecknats i Bibelns bok Matteus kap. 28 versarna 18-20." Dette virker underlig, all den stund foreningen nylig offentliggjorde en uttalelse, hvor de understreker at de ikke lenger kaller seg kristne. I vårt naboland er det mange som har forlatt sine forsamlinger for å bli en del av denne foreningen. Listen med lovene som altså ikke-jøder er pålagt å holde, finner jeg vanskelig forenelig med apostelen Paulus skriver i Gal 3,10-13: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved ALT det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige ved tro skal leve. Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." Hos Jakob leser vi: "For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle." (Jak 2,10)

Her finnes oversikten over de 290 budene: http://www.messianskaforeningen.se/se/se.htm

Er "loviskheten" vår største utfordring?

Er virkelig "loviskhet" den største utfordringen norske kristne står overfor idag? Eller konstruerer vi et problem? Kanskje vår største utfordring er vår lunkenhet? Jeg forstår at både spørsmålet og antydningen til et annet svar kan være provoserende. Det er ikke ment slik. Og la meg understreke: jeg tenker ikke på noen bestemt person. Men jeg stusser over en del av den argumentasjonen jeg møter hos de som trykker Åleskjærs nådeforkynnelse til sitt bryst, og en del av kommentarene som gis på bloggen her.

Joda, jeg har hørt "skrekkhistoriene" om de som har fått påpakkning for hårfrisyrer og sminke og alt det der. Men det er vel få, om noen som får påtale for noe slikt i noen menighet i dag? Det er neppe det største problemet? Hva sitter vi igjen med da? Oppslutning om møter eller gudstjenester? Bønn og bibellesning? Er det dette som er "lovisk"? Mitt inntrykk er at mange føler seg veldig frie når det gjelder å gå på møter eller delta på gudstjenester. De kommer når det passer dem. Er det dette som er frihet fra loven - å gjøre som man vil? Er det frihet fra loven å la være på bønnemøter, å be eller å lese Bibelen? Er det lovisk å be, eller følge en bibelstudieplan? Hva er det egentlig vi er så bundet av i Norge? Og hvorfor er vi så opptatt av dette som kalles "loviskhet"? Består friheten i Kristus av å være så fri at man ikke trenger å be eller lese i Bibelen, eller faste - bare gjøre det når man føler for det og har overskudd til? Består friheten vår av å avstå fra å holde hviledagen hellig? Jeg vil tro de færreste tror at vi blir frelst ved å holde Loven, så det kan ikke være problemet.

Jeg tenker vi er veldig annerledes enn kristne jeg har møtt som kommer fra vekkelsene i Asia og Afrika, som har en enorm appetitt på Guds ord og bønn, som stortrives med å være sammen med sine trossøsken og dermed søker det kristne fellesskapet så ofte det er mulig, ja det er deres aller høyeste prioritet. Hvor de samles til bønnemøter og bønnenetter. Og hvor folk blir frelst i hopetall.

Kan det være at det er godt å skylde på "loviskheten" så vi slipper å ta vårt forhold til Jesus på alvor, og at vi dermed kan leve vårt liv akkurat som vi vil? Kan dette være en av årsakene til at man opplever tegn og under i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens det er sjeldent vi opplever slik her i Norge?

Jeg vil tro at Loven var og er et større problem for en jøde, eller for en nordmann.

Ble sittende å tenke på dette etter å ha lest ordene fra 1.Kor 6,12: "Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner."

Når kristne blir jøder, del 3

Det er på tide å lese Galaterbrevet igjen! Galaterbrevet er jo selve frihetens brev, som går kraftig i rette med de som lærte at enkelte gammeltestamentlige lover fremdeles er bindende for kristne. Brevet er svært tidsaktuelt fordi det nå dukker opp mennesker som hevder at troen ikke er nok, man må holde Toraen også. Det hevdet også de såkalte judaistene da Paulus skrev dette brevet. De benektet ikke at det var nødvendig å tro på Jesus, men de insisterte på at det ikke var tilstrekkelig. I går tolket jeg en messiansk jøde, som med styrke sa nettopp dette. Apostelen Paulus begynner sitt brev til forsamlingene i Galatia-området med at han forundrer seg over "at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium." (Gal 1,6) Apostelen beskylder de kristne forsamlingene i Galatia for å være "religiøse værhaner, åndelige dessertører. De vender seg bort fra ham som har kalt dem ved Kristi nåde og tar imot et annet evangelium." (John Stott: Galaterbrevet. Lunde forlag 1995, side 20) Det sanne evangeliet, som Paulus her sikter til, er det Paulus i Apgj 20,24 kaller: "Guds nådes evangelium." Dette er De gode nyhetene om at Gud som er nådig, rettferdig og hellig, tar imot syndere som ikke har fortjent det. I Sin nåde gav Han oss Sin Sønn for at Han skulle dø for oss. Det er bare av nåde at Han kaller oss, og så rettferdiggjør oss, når vi tar imot Ham som vår Frelser. "Men alt dette er av Gud," skriver apostelen Paulus i 2.Kor 5,18. Dette betyr at alt er av nåde. Det er nåde pluss ingenting!


Men de troende i Galatia, som en gang hadde tatt imot dette nådens evangelium, vendte seg nå til et annet evangelium - et gjerningenes evangelium. "De falske lærerne var øyensynlig 'judaister', hvis 'evangelium' summeres i Apgj 15,1: 'Hvis dere ikke blir omskråret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst.' De benektet ikke at man må tro på Jesus for å bli frelst, men de la vekt på at de også måtte bli omskåret og holde loven. Med andre ord, de måtte la Moses fullføre det Kristus begynte. Eller, rettere sagt, du må selv fullføre, ved din lydighet mot loven, det Kristus har begynt. Du må legge dine gjerninger til Kristi gjerning. Du må fullføre Kristi ufullførte gjerning." (John Stott: Galaterbrevet, side 20)


Dette er det Paulus kaller et annet evangelium. De vender seg bort fra det sanne.
Og grunnen til at dette skjer, er at det er noen som forvirrer galaterne! (v.7b) Apostelen sier rett ut at disse som forvirrer galaterne, de "forvrenger Kristi evangelium." Det greske verbet som er oversatt "forvirre" (tarasso) betyr å "riste" eller "agitere". De kristne forsamlingene i Galatia hadde kommet i en utrolig situasjon. På den ene siden dreier det seg om en intelektuell forvirring, og på den andre siden en kjempende fraksjon. "Det er ganske interessant at apostelmøtet i Jerusalem, som muligens fant sted like etter at Paulus hadde skrevet dette brevet, brukte det samme ordet i brevet til menighetene: 'Ettersom vi har hørt at noen som dro ut fra oss har forvirret dere med ord, gjort deres sjeler urolige og sagt: Dere må bli omskåret og holde loven...' (Apgj 15,24) Forvirringen skyldes falsk lære. Judaistene prøvde å 'forderve' eller 'forvrenge' evangeliet. De propaganderte for det som J.B. Philipps kaller 'en parodi på Kristi evangelium'. Faktum er at det greske ordet (metastrepsai) er enda sterkere. Det kan oversettes 'å reversere'. I dette tilfellet fordervet de ikke bare evangeliet, de reverserte det, vendte det bak fram og opp ned. Man kan ikke modifisere eller supplere evangeliet uten at man radikalt endrer dets karakter." (John Stott: Galaterbrevet, side 21-22)


Den kristne forsamlingens største problem er ikke motstanden og latteliggjøringen utenfra, men de som kommer innenfra og forsøker å endre evangeliet. Dette er også alvoret i det som skjer i enkelte sammenhenger i dag, hvor man forsøker å legge noe til evangeliet. Og da, som nå, er det altså Toraen det dreier seg om. Det er, for disse menneskene, ikke nok med det rene og enkle evangeliet, men vi må gå med dusker på klærne, slutte å kalle Jesus for Jesus, men bruke Hans hebraiske navn, Yeshua, for hvis ikke hører Han ikke på oss, vi må ikke spise reker eller svinekjøtt, vi må feire alle de jødiske høytidene og slutte å feire de kristne, for de er hedenske. Og vi må forlate våre forsamlinger, og slutte oss sammen i nye som underviser i Toraen. Det er dette Paulus advarer så sterkt imot i Galaterbrevet.
Og den samme Paulus er krystallklar i sin sterke advarsel i brevet til forsamlingen i Kolossæ:


"La ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabatter, som bare er en skygge av de kommende ting, da kroppen tilhører Kristus. La ingen lure fra dere seiersprisen ved at han har sin lyst i ydmykhet og tilbedelse av engler og trenger seg inn i de ting som han ikke har sett, og som til ingen nytte blåser seg opp over kjødelige ting, og ikke holder fast ved Hodet. Fra Ham får hele kroppen næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener. Det vokser den vekst som er fra Gud. Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? - eller menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsning ved bruken. Slik har nok ord for seg for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Men de er ikke av noen verdi til å stå imot kroppens lyster." (Kol 2,16-23)


La oss legge oss advarselen på sinne: Vi kan miste seiersprisen!
Bildet er Rembrandts maleri av apostelen Paulus

Når kristne blir jøder, del 2

Kan vi som kristne spise alt, eller er det slik at vi, lik jødene, må spise kosher? Spørsmålet er aktualisert etter at en del hevder med stor styrke, at vi kristne er kalt til å leve etter Toraen.

Apostelmøtet i Jerusalem tar for seg et meget aktuelt spørsmål i den tidlige kirken, nemlig forholdet mellom de jødekristne og de hedningekristne. Forholdet var spent.

Teksten må sees i dette lys og i sammenheng. Jakob tolker det revolusjonerende som har skjedd, da han sier at Gud hadde sørget for å "ta ut av hedningene et folk." Han bruker her det ordet for "folk" som ellers alltid brukes om Israel. Nå hadde altså Gud vist at Han også regner de hedninger som kommer til tro, som sitt utvalgte folk. Jakob siterer fra profeten Amos, for å understreke dette. Han sier: "og med dette stemme profetenes ord overens." Legg merke til at han bruker flertall om profetene. Altså ikke bare Amos. Dette at hedningene skal regnes med, samstemmer med profetene i GT.

Så går Jakob til det like revolusjonerende skritt, at han fremlegger et forslag som går ut på at de hedningekristne verken skulle holde omskjæres eller pålegges å holde Moseloven med alle dens regler om rent og urent. Bare på tre punkter skulle de ta hensyn til den jødiske måten å leve på, av hensyn til jødene.

Det fantes nemlig ting som det ikke var ønskelig for en kristen jøde å ha noe med å gjøre. Først var det slikt som hadde vært i direkte berøring med avgudene. Videre var det "utukt" i den jødiske betydningen av ekteskap eller samliv i forbudte former. Det dreier seg her blant annet om tempelprostitusjon. At ekteskapsbrudd og løsaktighet var synd, var det unødvendig å poengtere. Dette var en selvfølge også blant de hedningekristne, og det gjeldt hele den delen av Mose lov som vi pleier å kalle Moralloven (De 10 bud). Men her gjaldt det også andre ting, som egentlig ikke var bindende for en kristen, men som fra gammelt av hadde en slik betydning for en jøde at det for kjærlighetens skyld måtte tas hensyn til dem. Til dette hørte også det å spise kjøtt av dyr som ikke var slaktet på jødisk vis, men fortsatt hadde blodet i seg.

Det gjaldt altså å finne regler for et liv som jødekristne og hedningekristne skulle leve godt sammen.

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus om dette med mat og hvilket forhold de kristne skal ha til det å spise. La oss se på et viktig skriftsted i denne sammenhengen, nemlig Rom 14,1-6: "Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak spiser bare grønnsaker. Den som spiser, må ikke forakte ham som ikke spiser! Og den som ikke spiser, må ikke dømme ham som spiser! For Gud har tatt imot ham. Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. En setter èn dag høyere enn en annen, den andre holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! Den som tar vare på èn bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på èn bestemt dag, gjør det for Herren. Og den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gkør det for Herren, og gir Gud takk."

Apostelen Paulus er inne på det samme i 1.Kor 10,25-33: "Spis hva som helst som selges på kjøttmarkedet, uten å stille spørsmål for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Hvis noen av dem som ikke tror, inviterer dere til et måltid og dere vil gå dit, så spis det som blir satt fram for dere! Still ingen spørsmål for samvittighetens skyld! Men hvis noen sier til dere: Dette er offerkjøtt, så ikke spis det av hensyn til den som sa det til dere, og for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Når jeg taler om samvittigheten, mener jeg ikke din egen, men den andres. For hvorfor blir min frihet dømt av en annens samvittighet? Men om jeg deltar i et måltid med takk, hvorfor blir jeg da spottet for den maten jeg har takket for? Enten dere da spiser eller drikker eller hva dere enn gjør, så gjør alt til Guds ære. Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de mange, for at de kan bli frelst."

Så kan vi da spørre om dette er så viktig. Ja, det er faktisk det, for det handler både om den friheten som Kristus, og et annet forhold som Paulus minner oss om i 1.Tim. Der setter Paulus dette i en eskatologisk sammenheng:

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus: "Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet. DISSE forbyr å gifte seg og påbyr å avholde seg fra visse slags mat, enda Gud har skapt den til å bli tatt imot med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne. For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk, FOR DET BLIR HELLIGET VED GUDS ORD OG BØNN. Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt." (1.Tim 4,1-6)