Pass deg!

NATOS generalsekretær Jens Stoltenberg (bildet), har fått helvetesild. I stedet for å oppfordre til forbønn for en svært smertefull tilstand, er dessverre kristne raskt ute på sosiale medier for å uttrykke sin skadefryd. Hvilket enendig dårlig vitnesbyrd! Vi av alle, er kalt til en ting! VELSIGNE! Tale vel om. Og vårt kall er å be for alle som er i høye stillinger! 

Dessuten hurde vi ikke glemme Herrens eget ord fra Ord 17,5: "Den som gleder seg over ulykke, skal ikke bli ustraffet." Og: "Når din fiende faller, må du ikke glede deg, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde seg, for at ikke Herren skal se det og mislike det ..." (Ord 24,17-18a)

Herren misliker skadefryden, og hevgjerrigheten over andre mennesker. La oss passe på slik at vi ikke havner i en situasjon hvor Gud misliker vår oppførsel.

"Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,8-9)

La oss velsigne Russland og Ukraina

Når jeg har bedt for den spente situasjonen mellom Ukraina og Russland de siste dagene, har jeg kjent mer og mer på at jeg skal begynne å lyse Herrens velsignelse over disse landene. Jeg kommer fortsatt til å be om fred og gode diplomatiske løsninger, når vi samles hver for oss og i grupper kl.12.00 hver dag, og jeg kommer fortsatt til å be Gud gi verdens politikere om visdom og forstand så de kan unngå krig og tap av menneskeliv. Men jeg kjenner sterkt på at vi skal velsigne disse to nasjonene. Det er nok av de som forbanner.

Grenseområdene mellom Ukraina og Russland er svært fattige områder, fraflyttede og forurensede. La oss velsigne disse områdene med skapende liv, med fremtidshåp og lykke. La oss velsigne både russere og ukrainere med fred. Guds fred! 

Det er fra Russland og Ukraina Europa og Norge får mye av vårt korn. La oss velsigne jorda og bøndene på begge sider. Velsigne grøden og dyra. La oss velsigne dem med godt tjenelig vær. 

De velsignede hender

Dette bildet taler så sterkt til meg disse dagene av ytterste svakhet og sårbarhet: Kristi åpne armer, strukket ut for å velsigne oss.

Helt mot avslutningen av Evangeliet etter Lukas heter det: 'Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem.' Det er så vakkert, så blendende vakkert.

Jeg har hentet fram igjen en bønn jeg lærte av Martin Lonnebo, som jeg ber disse dagene:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Det er alt jeg trenger.

Jeg fester blikket på HAM -
troens opphavsmann og fullender.

Jeg ber om at Hans hender holder rundt meg, og så ber jeg:

'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.'

Færøyene velsigner Israel

Mens Danmark følger EU's diplomatiske linje mot Israel, sier Færøyene nei og vil anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og er åpen for egen representasjon der.

Det er nettutgaven til den kristne avisen Världen idag som skriver dette i dag.

Det i høy grad selvstyrende Færøyene inngår i det danske kongeriket, men står utenfor EU. Færøyenes regjering går sin egen vei også i spørsmål om Israel. Færøyene har en befolkning på drøyt 48.000 innbyggere. Staatsministeren er for tiden Bardur a Steig Nielsen, og representerer partiet Sambandsflokkurin (Sambandspartiet) og er et borgerlig parti som betoner Færøyenes kristne kulturarv.

De 'fremmedes' velsignelser

Å møte kristne fra andre land og andre tradisjoner, gjør noe med deg. Det åpner opp et større perspektiv, og gjør deler av den norske 'kristen-debatten', særlig den som deler ut rødt kort til alle andre enn deres egen sammenheng, nokså provinsiell.

Å møte kristne fra Syria, Egypt, Libanon, Iran - som jeg har vært så heldig å få møte de siste årene, har velsignet meg. Gjort meg rikere. Fått åpnet øynene mine. Ikke minst for den rikdommen mange av deres tradisjoner representerer.

De har vært rause med å dele fra sine egne skatter, gitt meg innsikt i et rikt bønnens liv, latt meg kjenne på noe av smerten og fortvilelsen det er å tilhøre en forfulgt minoritet, være langt borte fra sine kjære og fra de omgivelsene de kjenner best.

De har også vært med på å velsigne norske menigheter, men samtidig utfordret oss. Det har vært nødvendig. De har kommet som et profetisk korrektiv og utfordret oss til større hengivenhet, mer glød, støøre nød og iver for Guds rike. Det takker jeg Herren for.

Den bibelske velsignelsens betydning

I en tid hvor enkelte i sterke ordelag definerer det å velsigne som noe magisk og som vranglære, og definerer Roy Godwin, som vranglærer, minner jeg om to definisjoner på det å velsigne fra meget kompetent hold:

"Å velsigne (heb: berekh, gr: euloged) er Å FORMIDLE EN GUDEDOMMELIG KRAFT som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var ET VIRKEKRAFTIG utsagn som GA mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft." (Ordforklaringer i Bibelselskapets oversettelse av 2011, side 1482).

Så til to som ikke akkurat kan beskyldes for verken mystisme eller new age:

"Velsignelse er EN OVERNATURLIG KRAFT SOM VIRKER I DET SKJULTE, og det ÅPENBARER EN FORUNDERLIG ÅNDSKRAFT som kan GJENNOMTRENGE, HELLIGE OG FOREDLE ALT, også det minste, noe som gir det lille kraft til å vokse og GJØR MENNESKENE DELTAKTIGE i Guds gode gaver." (Dr.teol: David Hedegård/Dr.teol og dr.fil: Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 1000)

Uthevingene er mine.

Jeg tror Roy Godwin er på trygg bibelsk grunn.

I dag velsigner vi Færøyene

I dag ber vi spesielt for Færøyene og velsigner alle dets innbyggere. For øyas innbyggere er det en helt spesiell dag. Ikke bare er det det færøyiske flaggets dag, men i år er det ganske nøyaktig 100 år siden øya fikk sitt eget flagg.

Det vakre korsmerkede flagget ble laget av tre færøyiske studenter i København våren 1919, og brakt til Færøyene 22. juni samme år. Det ble først heist i bygda Famjin. Til Olavsøka i 1931 ble det tatt i bruk første gang i en offisiell anledning, og fra 1931 ble det mer vanlig i bruk, selv om det var uoffisielt. Det var først 23.marsd 1948 at flagget ble anerkjent som Færøyenes offisielle flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget.

Færøyene, som består av 18 øyer, var tidligere en del av det såkalte Norgesveldet.

Det er interessant å merke seg at de første fastboende menneskene på Færøyene var keltiske munker. Da skriver vi ca år 625. Sannsynligvis flyttet disse munkene til Island omkring år 800, i tiden rundt de norske vikingenes ankomst.

To velsignede hendelser, del 2

Det var en sterk opplevelse å bli salvet og velsignet av Canon Andrew White i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud lørdag. Med hjelp av May Sissel klarte jeg å komme ut av rullestolen, og sammen knelte vi ned for at 'presten fra Baghdad' skulle velsigne oss. Vi fikk også med oss noen profetiske ord med på veien, men de hører med til det private rom.

Jeg angrer ikke på at jeg tok initiativet til å få Andrew White til Norge og til årets nasjonale bønnekonferanse. Det ble mange glade og takknemlige for. Vi trenger koblingen til den lidende kirken, og hva er da vel bedre enn å invitere en av de som har stått midt oppe i det med begge beina. Andrew White mistet 1000 av sine menighetsmedlemmer i Irak. De ble drept. Det gjør et sterkt inntrykk å høre ham fortelle om all lidelsen, men samtidig høre ham fortelle om martyrkirkens store kjærlighet til Jesus.

Det er kraft i Guds velsignelse.

Bakerst i Bibel 2011 står det noen ordforklaringer. Om velsignelse heter det:

"Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft."

Det sier altså de bibellærde.

En velsignelse er altså ikke bare ord. Vi får med oss noe. Noe formidles oss av Guds godhet. Da blir vi nettopp det: velsignet.

Og det var så godt å knele ned sammen med May Sissel. Vi bøyde kne for Kristus en dag på 1970-tallet. Vi bøyde kne når vi giftet oss i 1982. Vi bøyde kne når vi fornyet vårt ektekapsløfte etter å ha vært gift i 25 år. Og nå sammen som ektepar på Grimerud - og så bøyer vi stadig kne når vi ber.

For den teologien jeg har mest tro på er KNEOLOGIEN.

Foto: Linda Askeland

Omsorg, omtanke og velsignelse

Omsorg og omtanke gjør noe med oss. Den berører djupt. Etter gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke søndag, ble jeg invitert på en kopp med ordentlig tea. Les: Yorkshire tea. En god venn av meg hadde likesågodt tatt med seg tea hjemmefra, for at jeg skulle få smake den mens de andre drakk kirkekaffe.

Og når jeg kom til denne kirken for noen uker siden, hadde noen kjøpt inn en god lenestol til meg, som jeg kan bruke som 'prekestol' når jeg skal preke her. Som mange av mine lesere vet klarer jeg ikke å stå særlig lenge ad gangen på grunn av Parkinsons, så jeg sitter når jeg preker. Vanligvis har jeg med meg min egen prekestol. Jeg er avhengig av en med nakkestøtte, Men her har jeg fått min egen prekestol som venter på meg når jeg kommer!

Snakk om å føle seg velkommen og inkludert!

Det sier ikke rent lite om de som har tenkt på meg. Med sin gjerning har de ikke bare vist omtanke og omsorg - de har velsignet meg. Ordentlig.

Jesus sier noe om lønn til de som velsigner andre. Det handler om praktiske ting!

"Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er en rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel - sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn!" (Matt 10,40-42)

"La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus," skriver apostelen Paulus i Fil 2,5)

Det er ikke bare ordene våre som preker. Det gjør handlingene også.

Ninian og kraften i velsignelsen

Sammen med våre venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feiret vi minnedagen til hellige Ninian i går. Dette handler jo om våre egne norske kristenrøtter, de er jo keltiske.

Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan kan ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var den del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om å gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hvernadre. Ninian følte seg ett med Martins visjon.

Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be. Denne hulen finnes der den dag i dag.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr.

Billedtekst: Ikonet på bildet er malt til inntekt for Mull Monastery of All Celtic Saints, og kan kjøpes. Er du interessert formidler jeg gjerne kontakt.

Bethel Church i Redding gir bort 1,7 millioner kroner til brannofre

Medlemmene av Bethel Church i Redding California (bildet) gir bort 1,7 millioner kroner for å hjelpe de som har mistet sine hjem i de forferdelige skogbrannene i California. Planen er å gi 1000 dollars til hver av de rammede familiene. Selve menighetslokalet er utleid til Frelsesarmeen, og de bruker det til å dele ut nødhjelp til de som trenger det. Et hundretalls frivillige fra menigheten hjelper også til for å gi praktisk hjelp til de som har mistet alt.

Utgangspunktet var at Bethel Church skulle hjelpe de 150-200 hjemmene som først var rammet av katastrofen. Men etter hvert som brannområdet har utvidet seg og enda flere er rammet, har tallet nå kommet opp i 1000 ødelagte hjem.

"Dette er et steg i tro for oss. 200.000 dollars (omtrent 1,7 millioner norske kroner) er en utfordring for oss, men ved hjelp av menighetens medlemmer og våre venner verden over skal vi klare det," står det å lese i en uttalelse fra menigheten. Pengene er ment å brukes til mat, bensin og luftrensere og andre ting som er nødvendige i den vanskelige situasjonen mange husløse nå befinner seg i. Noen har mistet alt de eide.

Omfavnelsen

For en del år siden leste jeg en historie om en mann, som jeg aldri har klart å glemme. Jeg husker ikke lenger hans navn. Men kort fortalt var det historien om en mann som aldri hadde opplevd å bli elsket. Så fikk han et djup erfaring av å være elsket av Gud. Mannen fikk oppleve Gud som Far, og hans liv ble fullstendig forvandlet.

Grepet av Guds kjærlighet spurte han seg selv og Gud, hva han kunne gjøre for å dele denne opplevelsen med andre. Han følte seg så klosset og dum. Ikke kunne han tale, og ikke kunne han synge. Ikke kunne han lede møter. Så hva kunne han? Da sa Gud til ham: "Du har to hender. Med dem kan du omfavne andre og så kan du fortelle dem at Jeg elsker dem."

Mannen som var god og rund sa til seg selv, at dette kunne han klare. Så han reiste verden rundt med budskapet om Guds farskjærlighet, og i menighet etter menighet stilte han seg frem og tilbød de som ville det en riktig bamseklem.

Og folk kom. Han opplevde at indre sår ble legt, folk ble satt i frihet, andre ble helbredet. I land etter land. Så kom han til et land i Afrika, med mye nød. Som i andre sammenhenger stilte folk seg i kø for å få del i denne mannens omfavnelse og velsignelse, men dette møtet skulle bli annerledes. Mens han sto og holdt rundt en mann som gråt, henter Herren ham hjem. Han dør i denne afrikanerens armer.

Jeg klarer ikke å glemme dette - ikke vil jeg heller. Fremdeles kan jeg tale. Ved hjelp av rullestolen min kommer jeg meg også rundt. Men om det skulle skje at jeg ikke lenger er i stand til å tale - det kan skje med Parkinsons-pasienter - så har jeg sagt til Herren: Jeg har to hender. Så lenge de fungerer, så vil jeg bli som denne mannen. Jeg vil spørre om noen vil å omfavnet og holdt, mens jeg velsigner dem. Så håper jeg at Herren henter meg hjem den dagen Han vil det, mens jeg holder rundt noen og velsigner dem.

Men jeg vil ikke vente til at dette skjer. Også nå, mens jeg ennå kan tale og rulles rundt, vil jeg tilby alle som vil det en omfavnelse og en velsignelse! Noe vakrere og mer betydningsfullt vet jeg ikke om. Og det vakreste og beste av alt er jo at Gud løper oss imøte for å omfavne oss.

Gud og vår øvrighet

"Vi ber aldri mot våre styresmakter eller kaller ned forbannelser over den. I stedet har vi lært at Gud har kontroll både når det gjelder våre egne liv og når det gjelder de myndigheter vi lever under. 

Gud har brukt Kinas myndigheter for Hans egne hensikter, idet Han former og danner sine barn slik Han ser det passer Hans egne formål. I stedet for å fokusere våre bønner mot noe politisk system, ber vi om at uansett hva som skjer med oss, vil vi ære Gud."

- Broder Yun (bildet) eller Den himmelske mannen.

"Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ingen øvrighet uten av Gud, men de som finnes er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over dem som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittigheten. Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere skylder dem, skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres." 

- Apostelen Paulus i Rom 13,1-7

Velsignelsen fra en gammel beder

I går var jeg sammen med styret for Nasjonalt bønneråd, og senere på dagen sammen med bønneledere fra ulike kanter av landet. Denne helgen kommer vi nemlig sammen for å søke Guds ansikt og hans ledelse for hvordan vi best kan be i tråd med Hans vilje for vårt land.

Gårsdagen var også minnedagen for en beder, Hl.Ninian. Jeg finner stor glede i å feire minnedagene for de hellige. Deres levde liv er til stor inspirasjon for meg - og mange med meg.

Bildet viser St.Ninians Cave i Galloway i Skottland. Et særdeles vakkert og vilt sted hvor naturens skjønnhet er nesten overveldende. Jeg har aldri vært her selv, men jeg kjenner jeg lengter hit.

Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan han ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var en del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei hjem gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hverandre. Ninian følte seg ett med Martin's visjon.

Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule, som du ser avbildet nedenfor, med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr.

Og her ser du selve inngangspartiet:

Å velsigne andre

"Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre stadig. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner. I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi fylle hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å minne hverandre på at vi er elsket og minne oss om at andre også er det.

Det være seg om velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet.

Vi fristes stadig til å tro at vi lever under en forbannelse. Du eller jeg mister en venn, blir syke, råker ut for en ulykke, utsettes for en naturkatastrofe, krig eller noe som mislykkes som kan få oss til å tro at vi er verdiløse og blir straffet. Denne fristelsen til å tro at livet er fullt av forbannelser blir enda større når media hver dag mater oss med skildringer av menneskelig nød.

Jesus kom for å velsigne oss, ikke for å forbanne oss.

Men vi må velge om vi vil ta imot Hans velsignelse og gi den til andre. Velsignelser og forbannelser står alltid foran oss. Vi har frihet til å velge. Gud sier: Velg velsignelsene!"

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å velsigne hverandre

'Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre til stadighet. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner', skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey'.

Så legger han til:

'I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å påminne oss om at vi er elsket og minne andre på det samme.

Være seg at velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet'.