Gjør godt mot alle

 "Gjør godt mot den som vil krangle med deg, og du vil vinne argumentet. En enkelt handling av medfølelse vil trenge inn i en dum manns sinn og gjøre en bitter mann myk raskere enn timer med samtaler.

- Johannes Klimakos, født i Syria i 579 og død på Sinaifjellet i 649, ortodoks munk og åndelig veileder. Oversatt til norsk  av Bjørn Olav Hansen (c)

Venner som bryr seg

Når vi ærlig spør oss selv hvilke personer i livene våre som betyr mest for oss, finner vi ofte ut at det er de som, i stedet for å gi mange råd, løsninger eller kurer, heller har valgt å dele smerten vår og berøre sårene våre med en mild og øm hånd. Vennen som kan være stille med oss i et øyeblikk av fortvilelse eller forvirring, som kan bli hos oss i en time med sorg og sorg, som kan tolerere å ikke vite, ikke helbrede og se virkeligheten sammen med oss av vår maktesløshet, det er vennen som bryr seg.

Henri J.M. Nouwen

din smerte er min smerte

Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert over tårene dine, og jeg er ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte." Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Noorsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ikke meg, men Gud

Medfølelse er kjernen i vår bønn for våre medmennesker. Når jeg ber for verden, blir jeg verden; når jeg ber for de uendelige behovene til millioner, utvider sjelen min seg og ønsker å omfavne dem alle og bringe dem inn i Guds nærhet. Men midt i den opplevelsen innser jeg at medfølelsen ikke er min, men Guds gave til meg. Jeg kan ikke omfavne verden, men Gud kan. Jeg kan ikke be, men Gud kan be i meg. Da Gud ble som vi er, det vil si da Gud lot oss alle komme inn i hans intime liv, ble det mulig for oss å få del i hans uendelige medfølelse.

Når jeg ber for andre, mister jeg meg selv og blir den andre, bare for å bli funnet av den guddommelige kjærligheten som holder hele menneskeheten i en medfølende omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Medfølende solidaritet

Når vi tenker på menneskene som har gitt oss håp og har økt sjelens styrke, kan vi oppdage at de ikke var rådgivere, advarslere eller moralister, men de få som var i stand til å artikulere den menneskelige tilstanden i ord og handlinger. der vi deltar og som oppmuntret oss til å møte livets realiteter. . . . De som ikke flykter fra våre smerter, men berører dem med medfølelse, bringer helbredelse og ny styrke. Paradokset er faktisk at begynnelsen på helbredelse finnes i solidariteten med smerten. I vårt løsningsorienterte samfunn er det viktigere enn noen gang å innse at det å ønske å lindre smerte, uten å dele det er som å ville redde et barn fra et brennende hus uten å risikere å bli såret. Det er i ensomheten denne medfølende solidariteten tar form.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jesus er Gud som lider med oss

Gud sendte Jesus for å gjøre oss til frie mennesker. Han har valgt medfølelse som veien til frihet. Det er mye mer radikalt enn du kanskje først tror. Det betyr at Gud ønsket å frigjøre oss, ikke ved å fjerne lidelse fra oss, men ved å dele den med oss. Jesus er Gud-som-lider-med-oss. Over tid har ordet sympati blitt en noe svak måte å uttrykke virkeligheten av å "lide med" noen. Nå for tiden, når noen sier: "Jeg har sympati for deg," har det en ganske fjern klang over seg. Følelsen, i hvert fall for meg, er at noen ser ovenfra og ned. Ordets opprinnelige betydning av "lide sammen med noen" har delvis gått tapt. Det er derfor jeg har valgt ordet medfølelse. Det er varmere, mer intimt og nærmere. Det er å ta del i den andres lidelse, å være totalt et medmenneske i lidelse. . . .

Jesus er åpenbaringen av Guds uendelige, ubetingede kjærlighet til oss mennesker. Alt som Jesus har gjort, sagt og gjennomgått er ment å vise oss at den kjærligheten vi lengter mest etter er gitt oss av Gud, ikke fordi vi fortjente det, men fordi Gud er en kjærlighetens Gud.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Medfølelse og bønn

Medfølelse ligger i hjertet av vår bønn for våre medmennesker. Når jeg ber for verden, blir jeg verden; når jeg ber for millioner av endeløse behov, utvides sjelen min og vil omfavne dem alle og bringe dem inn i Guds nærvær. Men midt i denne opplevelsen innser jeg at medfølelsen ikke er min, men Guds gave til meg. Jeg kan ikke omfavne verden, men Gud kan. Jeg kan ikke be, men Gud kan be i meg. Da Gud ble som vi er, det vil si da Gud tillot oss alle å gå inn i hans intime liv, ble det mulig for oss å få del i hans uendelige medfølelse.

Når jeg ber for andre, mister jeg meg selv og blir den andre, bare for å bli funnet av den guddommelige kjærligheten som holder hele menneskeheten i en medfølende omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Medfølelse i en fortvilet situasjon

I dag går tankene mine til John Noble, og alle de andre som på grunn av korona-viruset, ikke kan få besøke sine kjære enten de er på aldersinstitusjoner eller sykehus.

Min gode venn, John Noble, som er blitt 84 år har helt siden hans kone ble dement for noen år siden, besøkt Christine hver eneste dag! Snakk om trofast kjærlighet! Sammen med datteren Sharon, har de sunget med Christine, gitt henne favorittmaten hennes og gått i korridorene med henne. Nå er det slutt. Ledelsen på sykehjemmet ga John beskjed om at han eller familien dessverre ikke kan besøke Christine lenger på grunn av faren for å smitte pasientene. John forteller at han var helt knust når han fikk beskjeden. Tårene bare strømmet. Det var en gripende avskjed mellom de tre.

For de som ikke kjenner dette ekteparet, så har John og Christine Noble vært toneangivende skikkelser i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia og har vært som åndelige foreldre for meg og mange andre her i Norge.

John er ikke alene om å kjenne på fortvilelsen. Mange er over hele verden i samme situasjon. Atskilt fra sine kjære. Enten de bor på et sykehjem eller befinner seg på sykehus.

La oss huske alle disse i våre forbønner. Alle gamle og syke og ensomme som har tunge dager nå, og pårørende som er fortvilet.

Når vi sitter på vår høye hest

Livet kan være fryktelig brutalt. Det har mange opplevd. Ekteskap kan slites i stykker, og ende i skilsmisse. Utroskap kan føre til at livet ikke er til å leve for den som blir sveket. Sykdom kan ramme og endre ens liv. Noen opplever økonomiske kriser som ender i økonomisk ruin. Andre opplever å bli hengt ut i sosiale medier og få sykdomsdiagnoser satt på seg, bare fordi man har et annet teologisk syn. Uten mulighet til å forsvare seg.

Dette er bare noen av livets u-svinger.

Det finnes mennesker som har sterke meninger om andres liv og deres skjebne. Selv har de ikke opplevd verken skilsmisse, alvorlig sykdom, økonomisk ruin, utroskap eller bli løyet om. De sitter gjerne på sin høye hest og taler med store bokstaver. De vet best.

Livet har lært meg at jeg ikke skal lytte til dem, og la dem på plass i livet mitt. Deres råd er ikke noe å ta vare på. De har nemlig ingen livserfaringer som gjør dem i stand til å ha medlidenhet. De evner ikke å forstå hvordan andre enn dem selv kan ha det.

Jeg er så inderlig lei alle disse som sitter bak dataskjermer og har så sterke meninger om andre. La oss passe oss for mennesker som ikke snakker med deg, men om deg. Som ikke lytter, men snakker. Og snakker. Og snakker. Som siterer Bibelen for deg, forteller deg hva du skal og ikke skal. Disse Jobs venner! Slitsomme er de.

Det er et bibelord som har talt til meg i de siste månedene spesielt:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Disse som har så sterke meninger om andres liv, er de ikke redde for at de skal falle i sitt eget hovmod? Det er mange som har sagt om mennesker som skilles, at det skal ikke skje med dem, men så skjer det med dem likevel. Kan det nettopp være deres hovmod som forårsaket det?

I Romerbrevet beskriver apostelen Paulus Israels fall. I den forbindelse skriver han:

"Vel, ved vantro ble de brukket av..." (Rom 11,20)

Så henvender han seg til hedninger som har kommet til tro på Kristus: "... og du står innpodet ved tro."

Og så legger han til en advarsel: "Vær ikke hovmodig, men frykt!"

Og så forklarer han hva som kan skje med den hovmodige: "For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller." (v.21)

Noe å tenke på når vi sitter på vår høye hest. Et lite bykst fra hesten, og vi kan ramle av og skade oss. Det kan skje i et øyeblikk.

Johannes skriver i Åpenbaringen om 'våre brødres anklager'. Han har en eneste oppgave: å anklage de hellige dag og natt. Tenker vi over at vi kan bli hans stemme når vi feller en dom over et menneske som ligger nede for telling?

La oss være rause mennesker som i det minste forsøker å forstå at livet kan være vanskelig å leve for mange.

Skal vi be med hjertet vil det smerte

Elder Paisios (bildet) var en av de mest kjente av vår tids åndelige veiledere på Athos fjellet. Han ble en gang spurt om hvorfor våre tanker som vandrer når vi ber og svaret er verd å merke seg:

'Fordi det er en bønn uten smerte. Skal vi be om hjertet vil det smerte. Akkurat på samme måte som vi slår hånda vår, eller en annen kroppsdel, så vil vårt sinn samle seg om det stedet hvor smerten er, slik er det også vårt sinn samler seg i hjertet, så hjertet må smerte.

- Men hvordan kan vi forbli i denne tilstanden, hvis vi ikke har ett eller annet problem, en smerte?

- Da må vi gjøre en annens smerte vår egen. Vi må elske den andre, må lide ondt med den andre, slik at vi kan be for ham. Litt etter litt må vi stige ut av oss selv og begynne å elske, å lide for andre mennesker også, for vår egen familie først og så for vår utvidende familie av Adams slekt, av Gud'.

Omsorg for muslimer

Jeg får av og til noen andaktstykker av broder Andreas (bildet) tilsendt, hvor han hentet temaer fra profeten Jona i Det gamle testamente. Denne kom i dag, og jeg synes den er så interessant og utfordrende, at jeg har gjort et forsøk på å oversette den og deler den her med bloggens lesere:

Broder Andreas tar utgangspunkt i Salme 142,5b hvor det heter:

"Det er ingen som har omsorg for min sjel."

Tro om ikke dette er kilden til terrorismen?

Det finnes mennesker som aldri har hørt om Guds rike. De er fullstendig frarøvet enhver verdighet, med unntak kanskje deres aller nærmeste familie ... og deres terroristceller. De er kanskje religiøse. Kan hende de ber fem ganger om dagen og følger rigide religiøse regler. Men har noen stått foran dem, sett dem inn i øynene og delt Kristi kjærlighet med dem?

Dette er Guds hjerte. Og i kan bare har det når vi kjenner Gud.

Jona hadde en relasjon til Gud. Men han kjente ikke Gud. Siden ingen gikk frivillig til Ninive innrullerte han den eneste profeten som Han hadde tilgjengelig. Jona var lydig og ulydelig, men han hadde ingen personlige fordeler, fikk ingen kredit for miraklet i Ninive, på grunn av den hardhet som fantes i hans hjerte. Han avviste å forstå Guds medfølelse.

Forhåpentligvis har Gud flere frivillige i dag. Kanskje er det slik at du har lyst til å gå til muslimene? Men hvordan skal det kunne skje? Det er best at du kjenner Gud før du løper av gårde for å gjøre Hans arbeid. Og det er best du kjenner til Guds budskap før du vitner for din nabo.

Hvor begynner vi? Det er opplagt at vi må begynne med bønn. Når du ser de dårlige nyhetene på TV, kobler du da umiddelbart disse dårlige nyhetene med bønn og taler med Gud? Hvordan ser Han på situasjonen? Og for å bli i ditt nærmiljø: ber du for folkene som bor i ditt nabolag? For muslimene du ser på kjøpesenteret? Ber du for de som samles i moskeen i byen du bor i? Har du tenkt tanken om du burde besøke moskeen? Kanskje du skulle invitere imamen på kaffe for å bli hans venn?

Har du en byrde for et muslimsk land? Be! Ganske snart vil du rope ut for det landet. Jesus ble beveget av medfølelse for folket, for de var som får uten hyrde. Først må vi be, og søke å bli kjent med Guds hjerte, så vil vi få kjærlighet og medfølelse. Så kan vi lytte til og motta Guds budskap. Så kan vi høre Guds kall for et sted og et folk. Han vil sørge for det vi trenger, inkluderte de gavene vi trenger, økonomien og ressursene.

Vi skal være vitner, ikke dommere. Vi er tjenere, ikke herrer, vi skal respektere og ikke forakte. Dette er det kristne livet.