Min glede!

'Min glede!' Det var hilsenen Serafim av Sarov (bildet) ga når han møtte mennesker på sin vei. Russlands kanskje mest elskede helgen så Guds avtrykk, Guds bilde, i hvert menneske. I luthersk kontekst er mennesket tvers igjennom fordervet av synden. I ortodoks kontekst er mennesket blitt tilsmusset av synden, lag for lag, men Guds bilde er der fremdeles.

Det skjer noe med oss, og det skjer noe med de menneskene vi omgås, når vi møter andre mennesker slik fader Serafim gjorde det. Det handler om å gi mennesker verdighet. Uansett hvem de er.

Det er lettere sagt, enn gjort. Jeg vet det. Likevel.

Dette er en øvelse, for mange av oss.

Det nye testamente omtaler våre trossøsken som 'de hellige'. Er det slik du ser dem? Når du møter noen fra en annen sammenheng enn din egen ser du da dem som 'min glede' eller 'hellig'?  Eller som en konkurrent? En du bør vinne en diskusjon med? En du skal overbevise om at det er du som har rett, og som 'har sett det'? Eller som en bror, en søster?