Jesus hater!

Det er vanskelig å forestille seg at Jesus hater. Det stemmer ikke overens med det bildet vi har fått av Ham. Likevel skriver han som er blitt kalt for 'kjærlighetens apostel', Johannes, om noe Jesus hater og i den samme boken hvor dette finnes, Åpenbaringen, leser vi også om Lammets vrede - en selvmotsigelse i seg selv. Likevel ikke. Lammets vrede beskrives en rekke ganger.

Det er i sendebrevet til den kristne forsamlingen i Efesos vi finner dette sterke utsagnet: "Men du har dette: du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater." (Åp 2,6)

Det første jeg merker meg er det åpenbare: gjerningene våre teller! Tre ganger nevner Jesus at han kjenner til de gjerninger Efesos-menigheten har gjort, fem ganger nevnes ordet 'gjerninger' i sendebrevet til menigheten i Tyatira, to ganger til menigheten i Sardes, en gang til menigheten i Filadelfia, og en gang til menigheten i Laodikea. Vi blir ikke frelst ved gjerninger, men gjerningene følger troen og vi skal alle en dag stå for Kristi domsstol og gjøre regnskap for våre gjerninger. 

Det andre åpenbare er at Jesus ikke hater menneskene som står bak de gjerningene som beskrives som 'nikolaittenes', men selve gjerningene de gjør.

Det som derimot ikke er så åpenbart for dagens lesere av Åpenbaringsboken er hva nikolaittenes lære bestod i. To ganger støter vi på dette uttrykket i Åpenbaringen. Første gangen er det her i sendebrevet til menigheten i Efesos, andre gagnen er i sendebrevet til menigheten i Pergamum: "Men jeg haar noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn - å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har du også noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære." (Åp 2,14-15)

Vi merker oss at her snakkes det ikke bare om nikolaittenes 'gjerninger', men deres 'lære'. Denne strider åpenbart imot 'apostlenes lære' (Apg 2,42) som "en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud v.3)

Vi får en antydning av hva denne læren bestod i i sendebrevet til menigheten i Pergamum. Der sammenlignes 'Bileams lære' med nikolaittenes, nemlig 'å ete avgudsoffer og drive hor'. 

Fra Encylopedia.com henter jeg følgende, her i min oversettelse: 

"Nikolaittene var medlemmer en libertinsk sekt i den tidlige kirken, også kjent som nikolaitter. Johannes berømmer menigheten i Efesos for å avsky "nikolaittenes gjerninger" (Åp 2,6); han bedømmer Pergamum-menigheten for å huse "noen som holder nikolaittenes lære", og beskriver dem som tilhengere av Bileams lære (Åp 2.14–15; jf. 4.Mos 31.16 og 25.1–2; 2.Pet 2.15; Judas 11). Den samme tendensen er utvilsomt ment i Ap 2.20–24: menigheten i Tyatira får skylden for å tolerere en selvutnevnt profetinne som Johannes kaller Jesabel (2 Kong 9.22), siden hun førte kristne på villspor med sin lære om utukt og spising av kjøtt. ofret til avguder (se Apostlenes gjerninger 15.20–29): dette var to av punktene som Jakob ba hedningekristne om å følge jødisk praksis (se også 1. Korinterbrev, kap. 8–10). Nikolaittene ser derfor ut til å representere et overdrevent liberalt eller til og med antinomisk syn, og muligens misbruker læren til Paulus om frihet (1 Kor 10,23), appellerer til en esoterisk kunnskap som Johannes sarkastisk kalte "de dype ting av Satan" (jf. 1 Kor 2,10). Et av de alvorlige problemene som møtte kristne på denne tiden var nettopp i hvilken grad de kunne delta i det sosiale og økonomiske livet i Romerriket, som innebar å delta på offerbanketter og lett resulterte i umoralsk praksis (selv om nikolaittenes "utukt" kan her bety metaforisk troløshet til den sanne Gud)."

Hvilken relevans har så dette for dagens kristenhet? Vårt problem er vel ikke avgudsoffer? Si ikke det! Vi har ikke mindre avguder i vår moderne tid enn de urkirken sto overfor, og jeg merker meg denne setningen fra leksikonartikkelen: "Et av de alvorlige problemene som møtte kristne på denne tiden var nettopp i hvilken grad de kunne delta i det sosiale og økonomiske livet i Romerriket, som innebar å delta på offerbanketter og lett resulterte i umoralsk praksis (selv om nikolaittenes "utukt" kan her bety metaforisk troløshet til den sanne Gud)."

Den nye nådelæren - og 'nikolaittenes gjerninger', del 3

Hvem var disse nikolaittene hvis gjerninger Jesus hatet? Noen av kirkefedrene knyttet denne vranglærende sekten som to av menighetene i Lille-Asia var influert av - Efesos og Pergamum - til diakonen 'Nikolaus, en mann fra Antiokia som var gått over fra jødenes tro.' (jfr Apg 6,5)

Eksistensen av en slik sekt bekreftes av både Irenaeus, Tertullian og Klement av Aleksandria. Både Irenaeus og Hippolytus mener at sekten oppstod med nettopp Nikolaus, en av de syv diakonene som utnevnes av urkirken i Jerusalem, slik vi finner det beskrevet i Apg 6,1-6.

"Nikolaittenes lære, og Bileams (v.14) og kvinnen Jesabel (v.20) synes å ha mye til felles - en påstand om at kristendommens frihet plasserte dem over moralloven. Hverken avgudsdyrkelse eller sensualitet kan skade de som er blitt frigjort av Kristus. Moralloven er blitt opphevet av evangeliet." (Kilde: Pulpit Commentary. Dette er et av de største og mest anerkjente bibelkommentarverkene i den engelsktalende verden). Enkelte bibelforskere mener at det er en sammenheng mellom det såkalte Jerusalem-vedtaket som er gjengitt i Apg 15 hvor det spesielt nevnes 'avgudsoffer' og 'utroskap' og 'nikolaittenes gjerninger'. Om dette er rett så betyr dette at også forsamlingen i Jerusalem ble utfordret av denne vranglæren. Utroskap er i bibelsk sammenheng mer enn seksuell utroskap.

I den sammenheng jeg skriver nå så er det mest interessante at bibelforskerne knytter 'nikolaittenes gjerninger' til dette: moralloven er opphevet av evangeliet. Dette er jo også en av tesene til den nye nådelæren: Bibelen er ikke Guds ord og Det gamle testamente inneholder en rekke vrangforestillinger og menneskelige forestillinger om Gud.

Et annet svært anerkjent kommentarverk til Bibelen er 'Jaimeson-Fausett-Brown Bible Commentary.' Der kan vi lese: "Nikolaittene var bekjennende kristne som prøvde å introdusere for kirken en falsk frihet... Dette var en reaksjon på Jødedommen. Nikolaittene eller tilhengerne av Bileam misbrukte undervisningen til Paulus om nåden og forvender den til skamløshet."

En annen bibellærer som er inne på det samme er Willam Barclay i "Din daglige studie-Bibel", som Ansgar forlag i sin tid gav ut:

"Kjetterne vi møter her er nikolalittene .... Vi skal for det første legge merke til at denne fare ikke kommer fra kretser utenfor menigheten, men innenfor. Det som disse vranglærerne hevdet var at de ikke ødela kristendommen, men de presenterte den i en ny og forbedret versjon."

Det samme sier noen av disse nye nådelærerne. De har sett noe nytt, de har fått en ny åpenbaring, de har større lys. Nå kaster de av seg de skriftlærde og fariseerne, for det er alle de som sier noe annet enn dem.

William Barclay skriver: "En kan være ganske sikker på hvilke argumenter de brukte: "Loven er opphevet."

Det er ikke vanskelig å se sammenhenger mellom 'nikolaittenes gjerninger' og denne vranglæren som nå sprer seg i visse frikirkelige kretser. La oss våre våkne i en uklar tid som vår. Dette er siste artikkel i denne serien på tre.

Det finnes ingen gode grunner for ikke å holde seg til den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige. Det er heller ikke noe å tape på å holde seg til den heller. Heller tvert om.

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger', del 2

Kirkens farligste fiender kommer ikke utenfra, men innenfra. Det er sjelden ytre fiender frarøver oss seierskransen, men indre fiender kan gjøre det. Det første Jesus taler om når det gjelder tiden før Han skal komme tilbake, er å advare mot nettopp dette: forførelser. Om falske profeter og lærere:

"Se til at ingen fører dere vill', sier Han i Matt 24,4).

Og litt senere i sin store eskatologiske tale sier Han:'Mange profeter skal stå fram og forføre mange...'(v.11) Ikke få, men mange. Mange profeter og mange som blir forført.

Apostelen Paulus advarte tydelig om at forførelsen også kommer 'innenfra', fra våre egne rekker. Når han tar farvel med de eldste i menigheten i Efesos sier han: 'For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de skal spre flokken. Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg. Vær derfor våkne...' (Apg 20,29-31a)

La oss merke oss det Paulus sier: Han snakker både om de som kommer inn blant disiplene. De kjennetegnes av at de forårsaker splittelse. Men han sier også at det vil finnes vranglærere som er en del av flokken.

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus om troende som har lidd 'skibbrudd' (jfr 1.Tim 1,19), så troen kan totalhavarere, som denne bilen, om vi ikke holder oss til den apostoliske tro som en gang for alle er overgitt de hellige. Den forandrer seg nemlig ikke. Den er overlevert, og det kommer ingen nye åpenbaringer.

Nikolaittene

Det er svært interessant at apostelen Paulus nettopp advarer de eldste i Efesos for vranglærere. For det er nettopp denne menigheten, som sammen med menigheten i Pargamum, influeres av en vranglære som skulle gå under navnet 'nikolaittenes gjerninger'. Denne vranglæren er svært tidsaktuell fordi vi finner den igjen i den nye nådebevegelsen som enkelte menigheter influeres av i våre dager.

La oss se litt nærmere på dette.

Dette var ingen ubetydelig vranglære i samtiden, og heller ikke i dag. I dag er denne vranglæren en del av en stor forførelse som vil kulminere i det Bibelen omtaler som det store frafallet, som vil ramme kirken før Jesu gjenkomst.

Vi skal i denne sammenheng merke oss to ting:

Jesus dikterer syv brev til syv menigheter i Lille-Asia, deriblant menigheten i Efesos. Han berømmer denne menigheten at den har avslørt falske apostler; 'Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere.' (Åp 2,2)

La oss stanse opp for dette: det er sammenheng mellom vranglære og ondskap! Jesus taler her om 'de onde'. Det er kanskje ikke så underlig all den stund vranglærens mål er 'å forføre en av disse mine minste'. 'Hold øye med de onde arbeiderne', skriver apostelen Paulus til menigheten i Filippi, jfr Fil 3,2. Så hvorfor er vi så milde mot de som forfører menighetene? Hvorfor er vi så forsiktige når det gjelder å ta avstand fra falsk forkynnelse? Jesus berømmer menigheten i Efesos at den avsløre de falske apostlene. Det andre jeg merker meg i dette verset fra Åpenbaringen er dette: 'dem som kaller seg apostler...' De gikk altså rundt å kalte seg apostler. Det er det mange som gjør i dag også, uten at menigheten har stadfestet deres kall. Du blir ikke apostel ved å dele ut et visitkort med navn og tittel!

For det andre advarer Jesus mot 'nikolaittenes gjerninger'. Han berømmer menigheten i Efesos for at den 'hater' det denne vranglæren står for. Ja, du leste helt riktig. Og som om ikke dette var nok: JESUS HATER også 'nikolaittenes gjerninger. '... som jeg og hater.' (.6)

Dette er noe ganske annet enn bildet av 'milde Jesus'. Åpenbaringsboken snakker også om 'Lammets VREDE...', jfr Åp 6,16: 'Og de sier til disse fjell og klipper: fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, OG FOR LAMMETS VREDE...'

Men representanter for den nye nådelæreren, som vil fortelle deg at du ikke har synder å bekjenne, vil også fortelle deg at Guds vrede ikke finnes og 'Gud er bare god'. De vil aldri fortelle deg om 'Lammets vrede...'

Det er Jesus som sitter på tronen, Allherskeren, vi møter i Åpenbaringsboken. Han ikke bare elsker, men også hater. Hans vrede er ikke billedspråk, men realiteter.

Om en annen vranglære, den som representeres gjennom den falske profetinnen Jesabel, heter det om Jesus: 'OG ALLE MENIGHETER SKAL KJENNE AT JEG ER DEB SOM GRANSKER NYRER OG HJERTER, OG JEG VIL GI HVER AV DERE ETTER HANS GJERNINGER.' (Åp 2,23)

Dette er også Jesus.

(fortsettes)

Den nye nådelæren og 'nikolaittenes gjerninger' del 1

Først fortalte de oss at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Så kunne de fortelle oss at 'Gud er bare god', og at Guds vrede ikke gjelder lenger. I følge dem har Gud egentlig aldri vært vred. Så kunne de fortelle oss at Bibelen ikke er Guds ord, og at Det gamle testamente inneholder en mengde misforståelser og vrangforestillinger om Gud. Så fortsatte de med å si at helvete ikke eksisterer og at fortapelsen kun handler om å vende seg bort fra Gud, og gjelder dennesidig. Etter døden skal det i følge disse lærerne være mulig å gå over fra fortapelsen, til himmelen. Om man vil. For 'Gud er jo bare god."

I dag går en av disse representantene for 'den nye reformasjonen' og 'nådelæren' enda lenger og skriver at synd bare er en misforståelse: 'Denne misforståelsen med at synden er menneskets største problem oppstod i Edens hage.' Syndefallet - denne nådelæreren skriver: 'som vi feilaktig kaller syndefallet' handler visstnok bare om en 'endring i menneskets sinn' hvor mennesket trodde 'løgnen om at Gud ikke hadde et rent relasjonsbasert forhold til dem, men at den var prestasjonsbasert'. I følge den samme 'nådelæreren' var 'fallet aller først en endring i sinnet, og den syndige handlingen ble en sekundær konsekvens av denne endringen.' Han går videre til å si: 'Jesus kom av den grunn ikke primært for å betale prisen for konsekvensen av fallet, våre syndige handlinger, men Jesus kom for å fjerne det som hadde forårsaket problemet.' Og hva var det? Ikke synden, i følge denne 'nådelæreren', men misoppfatningen at Gud ikke hadde et relasjonsbasert forhold til menneskene!

Så var vel det også en misforståelse at Jesus svettet blod i angst i Getsemane og led døden på korset? I følge denne 'nådelæreren' handlet jo bare syndefallet om at mennesket trodde en løgn om Gud.

Dette er ikke noe annet enn hån mot Jesu lidelse og død.

Denne og enkelte andre 'nådelærere' påberoper seg nye åpenbaringer, et nytt lys over Skriften, og at de representerer en ny reformasjon som i følge dem selv nå spres over hele jorden. Vi som lever nå, har visstnok et større lys og en større innsikt enn kristne som levde før oss. Men den kristne tro er ikke en form for en åndelig darwinisme. Den kristne tro er en tro overlevert fra Jesus og apostlene, og er fastsatt en gang for alle.

Guds ord oppfordrer oss til å "stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt (overlevert) til de hellige." (Jud v.3)

Men denne vranglæren som disse 'nådelærerne' forfekter er slett ikke noe nytt i kirkens historie. Vi kjenner den igjen i 'nikolaittens' lære som både menigeheten i Efesos og Pergamum var influert av. Om menigheten i Efesos heter det:

"Men du har dette: Du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater." (Åp 2,6)

I neste artikkel skal vi se nærmere om hva disse 'nikolaittenes gjerninger' handlet om. Men vi merker oss allerede nå dette: Det finnes noe Jesus HATER. Tenk det.

(fortsettes)