Når den hellige Benedikt (ikonet) skrev om bønn beskrev han bønnen som Opus Dei - Guds arbeid. Det er kanskje en uvant tanke: at bønn er arbeid. Ikke bare arbeid i den forstand at det som utføres faktisk kan sammenlignes med kroppslig arbeid, men at det er arbeid i den forstand at det er noe som krever oss. Enkelte tenker at bønn bare handler om det spontane, og med det menes: det som faller en i hu der og da.Men bønn er mer enn som så. For en kristen burde bønn være det naturligste av alt, og bønnen burde heller ikke bare være tilfeldig, noe som skjer der og da, når vi føler for det. Slik var det ikke for det største forbildet hva bønn angår, nemlig Jesus. Og slik var det heller ikke for apostlene. De bad alle regelmessig.
Det som er uvant for oss er kanskje tanken om at bønn er noe som må læres. For vi tror kanskje at å be er noe vi kan. Men disiplene til Jesus opplevde det annerledes. En dag sa de til Jesus:
"En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» (Luk 11,1)
Johannes var med andre ord et forbilde - også når det gjaldt bønn. Og han levde slik at andre fikk lyst til å be, og ville lære av ham, fordi de så hva bønnen utrettet i livet til døperen og asketen Johannes. Og ikke minst: de så hva som skjedde mens Johannes når han ba. Johannes modellerte et bønnneliv, og hans han lærte sine disipler å be. Dette la disiplene til Jesus merke til, og de kom til Jesus, for at Han skulle lære dem å be. De hadde selvsagt lagt merke til hvordan deres Mester ba. De var kjent med at Han trakk seg unna for å be.
I min daglige bibellesning leser jeg for tiden Markusevangeliet, og jeg leser det i den nye reviderte oversettelsen fra 2005, som Bibelselskapet har gitt ut. Det er alltid spennende å lese en ny oversettelse. Nyansene kommer frem når man benytter ulike oversettelser. I Mark 6,45-52 finner vi beretningen om Jesus som går på vannet. I den sammenhengen står det:
"Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be." (Mark 6,45-46)
Dette talte veldig til meg - også fordi jeg var i en helt spesiell situasjon når jeg leste det. For meg ble dette et fornyet kall til å gå inn i bønnens tjeneste på nytt. Av og til er det nemlig slik at vi må ta farvell med noe, for så å begi seg ut i ødemarken og stillheten for å be og lytte til Gud. Det er også noe som må læres.
Er du villig til å la Gud lære deg å be?
Og til å oppleve at bønn er å arbeide?
1 kommentar:
Tenk om menneskene forstod hvilket krevende arbeide bønnen er for forbederene på jorden som ber natt og dag for menneskene. Selv ser dem det som den største glede å ofre sin tid ogg liv for Herren.
Bønne arbeidet er for Herren like virkelig og viktig som den største fysiske jobb på jorden.
Bare dem reneste og helligste sjeler kan gjøre dete å ofre sitt eget liv for å la Herren virke i dem hele døgnet som en evig aktiv bønn på flere nivåer.
Føler at fler kristene og andre som bruker sin tid til å tjene mange penger med sin kraft skal forstå at den som ofrer penge rikdom for å be for jorden gjør en jobb også for dem.
Det er bare Guds ære disse Hellige ansiktsløse som lever i byer og på fjell motar men denne lønnen er så stor at misunnelsen velder frem når Han som har brukt sin tid på penger og Søndags møtene merker at en fremmed har sterkere kontakt med Herren en Han.
Det er ikke gratis å bli en Herrens fortrolige man må velge den evige rikdommen og ydmykheten uten ære på jorden for å komme ditt.
Så veien er åpen for alle men få er dem som treder der inn for å overgi sitt liv sammen med dem som lever i verdens ånd.
Særlig kjær for Herren er dem som klarer å levei i verden uten å være av verden sammen med tilbedere av gjenstander som Gud i livet sitt.
Dem gleder Heren for dem lever blant dem som trenger Han mest av alle for dem er fortapt i sin selvgodhet at dem ikke trenger mer fra Herren en garanti for herlighet i himmelen.
Husk dette Bjørn Olav når du lengter etter fjellet at det er her man trenger Herrens lys iblant seg.
Men man må trekke seg tilbake for å hente krefter i freden så det er godt.
Legg inn en kommentar