Kunnskap versus kjennskap

'Gud oppdages i det hverdagslige og ordinære, ikke i det spektakulære og heroiske. Hvis vi ikke kan finne Gud i hjemmets rutiner og på butikken, vil vi ikke finne Ham i det hele tatt.

Vi vet av erfaring hvordan kunnskap kan gjøre mennesker arrogante - selv kunnskap om Bibelen og Gud. Det er derfor ikke overraskende, at studier som fokuserer på kunnskap alene ikke leder til forvandling, som er menneskets virkelige behov.'

- Richard J. Foster (bildet), leder av Renovare. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Friheten ved å være seg selv. Del 1

De siste årene har en ting opptatt meg mye. Det er forestillingen om at "one size fits all" i både forkynnelse, og måten vi er sammen på som menighet. Problemet er bare det at mange ikke opplever å kjenne seg igjen i verken forkynnelsen eller måten vi er menighet på. Enkelte føler seg presset inn i roller som ikke er dem. Jeg har tenkt på disippelflokken, og hvor forskjellige de er som mennesker, og hvilken gave og utrustning Gud har gitt dem. Og slik er vi jo alle skapt som originaler, ikke for å bli dårlige kopier av andre. Når vi oppdager hvem vi er og bevarer rikdommen ved den vi er, opplever vi friheten i Kristus! Klarer vi å la være å presse hverandre inn i andre roller enn den vi har, opplever vi også vekst og modning sammen.

Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovarè, en bevegelse for åndelig fornyelse, med avdelinger mange steder i verden, har skrevet en bok som har vært til stor hjelp for meg i så henseende.

I "Strems of living water" beskriver han ulike strømninger innen kristenheten opp gjennom kirkehistorien, og mennesker som har vært 'talsmenn' for disse. Ved å se nærmere på deres karaktertrekk, har han funnet igjen samme personlighetstyper i Bibelen, og gjør det lettere for oss å kunne gjenkjenne hvem vi er. Foster beskriver den kontemplative tradisjonen, hellighets tradisjonen, den karismatiske tradisjonen, sosial-rettferdighets tradisjonen, den evangelikale tradisjonen og den liturgiske tradisjonen. Så plasserer han sentrale personer både fra bibelhistorien og kirkehistorien inn i disse. Slikt blir det spennende lesning av. La meg gi deg en smakebit:

Den kontemplative tradisjonen: Apostelen Johannes/Ørkenfedrene og Ørkenmødrene fra det fjerde århundre/Benediktinerne/Moravianerne/Den pietistiske bevegelsen

Hellighetstradisjonen: Apostelen Jakob/Cistersianerne/Anabaptistene/Puritanerne/Hellighetsbevegelsen/Keswick

Den karismatiske tradisjonen: Apostelen Paulus/Montanist bevegelsen/Den gregorianske liturgiske bevegelsen/Frasiskanerne/Pinsebevegelsen/Den karismatiske bevegelsen/Den moderne liturgiske fornyelsen

Sosial/rettferdighets tradisjonen: Diakonene i den første menighet/Vinsentianerne/Søndagsskolebevegelsen/Frelsesarmeen/Borgerrettighetsbevegelsen

Den evangelikale tradisjonen: Apostelen Peter/Domenikanerne/Den protestantiske reformasjonen/Vekkelsene på 1800-1900 tallet/Den protestantiske misjonsbevegelsen

Den liturgiske tradisjonen: Flavia Domtilla/Østkirkens ikonografi/ulike historiske bevegelser.

I stedet for å presse mennesker inn i en av disse tradisjonene, så er det en befrielse å finne ut hvor en selv hører hjemme, og kunne være den man er, ikke spille en annens rolle. Vi skal se litt nærmere på hver av disse ulike tradisjonene i de kommende artiklene.

(fortsettes)

Hvordan kan vi leve et djupere åndelig liv, del 2

"Alt virkelig dannelsesarbeid er 'hjertearbeid'. Hjertet er kilden til all menneskelig handling," skriver Richard Foster (bildet) i en artikkel publisert i Christianity Today.

Foster siterer John Flavel, en av syttenhundretallets store puritanere. I boken "Keeping the heart" skriver Flavel at "det vanskeligste ved omvendelsen er å vinne sitt hjerte i retning Gud, og den største vanskeligheten etter omvendelsen er å holde sitt hjerte med Gud ... Hjertearbeid er virkelig hardt arbeid."

Foster hevder så at når vi er opptatt med vårt hjerte, så er ytre handlinger ikke lenger vårt fokus. Ytre handlinger kommer som en konsekvens, og er naturlige resultater av noe langt djupere og mer betydningsfullt. Det alt handler om, er vår forening med Gud, sier Foster, eller "den nye skapelsen, utøselsen av Den Hellige Ånd. Det er dette livet som renser vårt hjerte, når grenene virkelig er forenet med vinen og mottar selve livet fra vinen, da blir åndelig frukt det naturlige resultatet."

Richard Foster ber oss om å vende tilbake til "vår første kjærlighet" igjen og igjen. Det er nemlig ikke bortkastet. "Det er en troens handling hvor vi stadig roper ut til Gud om at Han skal ransake oss og kjenne vårt hjerte og rive ut all ondskap i oss." Her siterer Foster Salme 139,23-24:

"Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei."

Foster anbefaler tid brukt til stillhet, bønn, lesning av Guds ord i den hensikt å bevare sitt hjerte. I Ord 4,23 står det:

"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."

Det er vel ingen tvil om hva som er det viktigste i livet.

Hvordan kan vi leve et djupere åndelig liv, del 1

Richard Foster (bildet), grunnleggeren og lederen av Renovàre, tar pulsen på vår tid og viser hva han vil prioritere for de neste 30 årene. Det gjør han i en artikkel i det velrennomerte tidsskriftet Christianity Today, som ble stiftet av Billy Graham.

"Verden av i dag skriker etter en teologi for åndelig vekst som har stått sin prøve midt i hverdagslivets harde virkelighet. Sørgelig nok har mange gitt opp muligheten for vekst i formingen av en karakter," skriver Foster.

Han beskriver hvordan mange sliter seg ut i menighetsarbeid, og oppdager at dette ikke førte til noen avgjørende forandring av deres liv. De finner ut at de er vel så utålmodige og egoistiske og fryktsomme som da de begynte å løfte den tunge byrden som menighetsarbeid kan medføre. Kanskje mer, til og med. Andre har kastet seg ut i et sosialt arbeid for å hjelpe andre, bare for å oppdage at all deres bestrebelser ikke førte til noe varig inntrykk på deres indre liv. Det har til og med ført til at de føler seg enda verre innvendig, de er frustrerte, sinte og bitre. Andre igjen har en teologi som ikke tillater dem noen åndelig vekst, fordi de understreker så sterkt at de er "frelst av nåde" og alt som har med noen utvikling av det åndelige livet å gjøre, faller under begrepet "gjerningsrettferdighet". Liturgien forteller dem at de er syndige i tanker, ord og gjerninger og slik vil det være til de dør. Himmelen er den endelige befrielsen. Foster skriver også om vår dysfunksjonelle tid. Det unormale er blitt det normale. Lysende forbilder på hellighet er mangelvare i vår tid.

"Men opp gjennom historien finner vi eksempler på mennesker som vitner om et rikere og djupere liv enn dette," skriver Foster og siterer Rom 14,17 som en beskrivelse på at Guds ord gir løfter om noe ganske annet enn mye av det vi erfarer:

"Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd."

"De historiske trosvitnene forteller oss om at de hadde oppdaget at en virkelig, soldid og substansiell forvandling til Kristi likhet, er mulig."

Så legger Foster til: "Gud har gitt hver av oss ansvaret for å 'vokse i nåde' (2.Pet 3,18). Dette er ikke noe vi kan overlate til andre. Vi må hver for oss ta opp våre individuelle kors og følge i fotsporene til den korsfestede og oppstandne Kristus. Alt virkelig dannende arbeid er hjerte-arbeid."

Vi skal i de neste artiklene se nærmere på hva Foster legger i dette. Følg med, for dette har noe å si alle av oss.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 2

I gårsdagens artikkel skrev jeg om Richard Foster som en av de som har løftet frem igjen verdiene som de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene representerer. I den forbindelse nevnte jeg også teologen og professoren i filosofi, Dallas Willard (bildet). Dallas Willard som også er pastor, ordinert av Sørstatsbaptistene, sier at "frelse er ikke bare tilgivelse for synder, det handler også om en total forvandling av våre liv." Pastor Willard er av den oppfatning, som jeg personlig deler, at "vi kan i økende grad bli lik Kristus i karakter og i kraft ved å etterfølge Ham i Hans livsstil som omfatter alt."

Nå er det vel ingen som vil være nybegynnere. Vi har en del å forsvare. Selv har jeg stanset en stund ved Jesu egne ord i Matt 11,29. Vers 28 er vel det som oftest siteres og som lyder slik: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." I det neste verset står det: "Ta mitt åk på dere OG LÆR AV MEG."

Å ha Jesus som læremester. Det er det viktigste for en som vil være en Jesu disippel. Nå er det ikke bare ordet nybegynner en del forakter, men også ordet øvelse eller disiplin. Vår tid er preget av en så sterk invidualisme, at bare tanken på at man skal følge en disiplin eller gjøre en øvelse, er noe vi misliker. Men slik er det ikke for mennesker som driver med idrett. De er vant til å sette seg mål, og vet at de må leve disiplinert for å nå dem.

Apostelen Paulus er ikke redd for å snakke om de åndelige øvelsene overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Bær også du lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil. Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen. Bonden som arbeider hardt, skal få først av avlingen. Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg innsikt i alt." (2.Tim 2,3-7)

Vi skal lære av Jesus, og Jesus levde et veldig disiplinert liv. Han var nøye med å avsette tid for å be, studere Skriften, faste etc. Apostelen Peter er inne på dette når han skriver:

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)