Å bli en rotfestet menighet - et brev fra Brasil, del 2

Her er andre delen av brevet fra Brasil. Første delen ble publisert lørdag 28. mars. Det er Claudo Oliver (bildet), kommunitetens pastor som forteller:

Ganske raskt erkjente vi at ordet 'Casa' var tullball. Faktisk var det kun noen få av oss som levde i dette området. Vi bestemte oss for å flytte enda en gang. Til et sted hvor vi kunne leve ut troen, ikke bare på søndager, men hele uken; ikke bare i kirken, men i våre hjem og i våre nabolag, og la mennesker se hvem vi er i våre familier og det vi holder på med. Så vi flyttet enda en gang, denne gangen til Mossungue, et middelklasseområde hvor vi startet Quinta da Videira (Vingården).

Den urbane gården vi startet her, i en liten bakgård på mindre enn tre hundre kvadrat meter, har ført oss lenger enn noen plan kunne ha gjort. Kristne og sekulære organisasjoner, universiteter, TV-selskaper, og forskningsinstitutter har alle kommet for å se vår enkle hage og vårt daglige liv. Det virker som nøkkelen til en slik påvirkning (selv om vår gruppe troende ble mindre) vokste klarere underveis: vi lanserte ikke en tjeneste eller et prosjekt for å tjene mennesker. I stedet var vi bare være der, sammen med folk, og svarte på hver utfordring som best vi kunne, vi prøvde å være ærlig, enkle og oppriktige samtidig som vi var bibelske, vitenskapelige og teknisk seriøse om alle våre beslutninger og handlinger.

Vi startet bare med et sønnepsfrø, likevel begynte vi å se at fjellene beveget seg. Hver måned behandlet vi fire tonn søppel fra nabolaget vårt, vi produserte fire tonn mat i året, delte felles måltider, fikk studenter fra universiteter og høyskoler, skrev vitenskapelige artikler om jordbruk, og drev frem geiter, høner og kaniner.

Vi kalte oss selv 'urbane bønder', ikke fordi det hørtes trendy ut, men fordi dette var den beste måten vi fant å kunne beskrive vår lojalitet til Skaperverkets Gud. Vi hadde ingen lojalitet til den falske gud som heter 'markedet' og mellommannen 'penger'. Gjennom hagearbeid og kompostering, skapte vi en ny relasjon mellom dyr og planter: vi bekreftet en annen form for liv, hvor skapelsens rytme og balanse kan uttrykke den friheten Skaperen har lovet oss.

(fortsettes)

Å bli en rotfestet menighet - et brev fra Brasil, del 1

Casa de Videira (Husets vin), er et kollektiv av familier bosatt i Curitiba, Brasil (bildet), dedikert til det 'å følge i Kristi fotspor'.

Arbeidet de gjør med økologisk gårdsbruk, søppelhåndtering og rettferdig handel er inspirert av Jesus, de første kristne og veiledere så forskjellige som Thomas Aquinas, William Booth, Leo Tolstoj, Eberhard Arnold og Vandana Shiva. Selv om gruppen gladelig tar imot folk fra ulike sammenhenger, blir de viktige avgjørelsene tatt av de som har overgitt sine liv til Kristus, og på Skriftens grunn. De mottar økonomisk støtte gjennom gaver, men har gjort seg avhengige av bønn mens de arbeider med å underholde seg selv gjennom å selge brød og ulike varer såvel som såpe laget av resirkulert vegetabilsk olje.

Claudio Oliver, som er kommunitetens pastor, forteller:

Vår trosvandring har sine røtter i Skriften, kulturen og jordbruket. En av vår kommunitets viktigste verdier er 'å omfavne eventualitetene' - å ønske velkommen hver anledning Gud sender oss, akkurat slik Jesus lærte oss i lignelsen om Den barmhjertige samaritan, som hjalp den sårede mannen som han fant liggende langs Jeriko-veien. Dette er langt viktigere enn strategisk planlegging. Snarere enn å forsøke å finne ut hvor vi skal, må vi vite Hvem vi skal gå til. Hver gang vi støter på nye overraskelser, nye funn, og inspirasjon, kommer ordtaket til tankene: "Et tegn på Guds gjerning er når vi blir ledet dit vi ikke hadde tenkt å gå."

I mange år var menigheten vår fokusert på det å betjene de såkalte fattige. Vi arbeidet med hjemløse, ungdomsgrupper, og med utvikling av lokalsamfunnet. Vi så gode resultater, men vi kom også til å innse at det å drive menighet og det å drive sosialt arbeide ble to separate ting, noe som resulterte i en slags åndelig schizofreni. Vi levde ikke med dem vi ønsket å tjene. Faktisk var vi en gjeng med velmenende, middelklasse mennesker som krysset bygrensen for å gjøre noe vi alle trodde var bra.

Etter dypere refleksjon over Skriften, følte vi kallet til å flytte vår menighet fra sin opprinnelige plassering i Bom Retiro-området i Curitiba, til Villa Fanny, et svært dårlig nabolag - ikke bare hjelpe dem, men også for å gjøre noe med våre eget delte sinn og handlinger. Fortsatt var vi en institusjonell kirke, men vi vedtok mottoet: "Vi har ikke en sosial tjeneste lenger;  menigheten er det sosiale arbeidet for verden. I Villa Fanny fant vi nytt arbeid: vi beplantet, underviste i klassisk musikk, tilbød kunst klasser, dannet flerspråklige kor, satte miljøspørsmål på dagsorden, startet såpeproduksjon, kompostering, og til slutt forvandlet vi en parkeringsplass til en hage med mer enn tre hundre arter - et sted som myldrer av liv og lyden av barn.

(fortsettes)