Det sammenrullede tørkleet og Jesu gjenkomst

Nå foregriper jeg begivenhetenes rekkefølge i påskedramaet, men jeg ble klar over noe her om dagen jeg ikke har hatt kjennskap til. Og det velsignet meg så mye, at jeg ikke kunne la dette vente til 1.påskedag.

Apostelen Johannes forteller en detalj fra Jesu grav. I Joh 20,6-7 kan vi lese:

'Simon Peter kom så etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv'.

En viktig detalj i den store sammenhengen. Dette forteller meg med hvilken majestetisk ro Jesus forlot gravnattens mørke!

Men det er mer her enn hva jeg har visst.

Skal vi forstå betydningen av det sammenrullede tørkleet må vi forstå noe av hvordan den hebraiske tradisjonen var på Jesu tid. Et sammenrullet tørkle handler om forholdet mellom Mesteren og tjeneren, og hver eneste jødiske gutt og jente ville vite dette.

Når tjeneren gjorde ferdig middagsbordet for sin herre, sørget han for at det var akkurat slik han ville ha det. Bordet ble dekket, og så ville tjeneren vente. Han våget ikke å røre noe som helst, før hans herre var helt ferdig. Når herren var ferdig med å spise, ville han reise seg fra bordet, tørke fingrene, munnen og renske skjegget, og så ville han ta tørkleet og krølle det sammen og kaste det fra seg på bordet.

Tjeneren ville da vite at han nå kunne ta av bordet. For i de dagene betydde et krøllete tørkle: 'Jeg er ferdig'.

Men om husets herre skulle reise seg fra bordet, brette tørkleet sammen, og legge det ved siden av tallerkenen, så ville tjeneren aldri finne på å røre bordet. For et sammenrullet tørkle betydde: 'Jeg kommer tilbake!'

Og det er nettopp den beskjeden Jesus legger igjen i graven! 'Jeg kommer tilbake!'

Dette er vårt salige håp: Jesu gjenkomst!

I gravnattens mørke

I dag er den siste dagen i Den store fasten og Jesus hviler i graven. En dag fylt av stillhet. Sorg over en som har gått bort. Han som gav sitt liv 'som løsepenge for mange' (Mark 10,45 og 1.Tim 2,6).

Jeg tenker på Maria i dag, Guds mor. På henne fortvilelse og lidelse, og på det profetiske ordene hun fikk av profeten Simeon, helt i begynnelsen av det liv hun bar frem: '... men også din egen sjel skal et sverd gjennombore' (Luk 2,35). Hvilke underlige ord å få ved et barns fødsel. De var ord fulle av dystre forutanelser om lidelse og død. Når hun så fulgte Via Dolorosa - Jesu lidelsesvei - gikk det hun sakte opp for henne at Simeons ord var i ferd med å gå i oppfyllelse. Hvor grusomt det må ha vært å se barnet du gav liv bli spikret opp på et kors, og henge der på korstreet under himmelhvelvet. Og de Ham dø.

Maria vet sannelig hva lidelse er.

Og nå har de lagt Jesus i graven. Overlatt til seg selv. Til gravnattens mørke.

Også der har Jesus vært. Hans liv innebærer også dette: å dø og så bli lagt i grav. For at du og jeg heller ikke skal være alene der. Selv ikke i døden overgis vi. Hos oss er Gud. For her i graven hviler Jesus i påvente av påskemorgen. Når vi overgis til vår grav er det også i påvente av at skyene skal briste, og Jesus kommer igjen:

'For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord'. (1.Tess 4,16-18)

I dette ligger vårt håp.

Halleluja! Han er ikke lenger i graven. Han er oppstått fra de døde og har seiret over døden!

Det er en helt spesiell opplevelse å gå inn den lille porten i gjerdet rundt det som er blitt kalt Gravhagen eller Gordons Golgata. Utenfor er det et yrende og støyende gateliv ikke så langt fra Gamlebyen i Jerusalem, innenfor en vakker hage hvor det eneste som høres er fugler som kvitrer i vilden sky gjemt inne blant trærne og hekken i selve hagen. Jeg kommer aldri til å glemme første gang jeg var her. Gravhagen er nok det vakreste stedet jeg vet om i Jerusalem, og det stedet som har sterkest minner. Mens jeg vandret rundt der, så jeg gartneren! Du husker sikkert beretningen hos Johannes, hvor Jesus viser seg for Maria Magdalena:

"Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk kun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. Hvorfor gråter du, kvinne? spurte de. Hun svarte: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham. I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. Hvorfor gråter du, kvinne? spør Jesus. Hvem leter du etter? Hun trodde det var gartneren..." (Joh 20,11-15a)

Gartneren i Gravhagen gikk rundt med en sopelime for å få blader og steiner bort fra stien som fører ned til klippegraven, som man tror kan være Jesu grav. Jeg tenkte i mitt stille sinn at var det en jobb jeg virkelig kunne ha tenkt meg fremfor noen annen, måtte det være å være gartner i Gravhagen i Jerusalem! Være der så nær det stedet hvor Jesu kropp ble lagt, hvor Han "hvilte i gravnattens mørke", og hvor Han brøt dødens sterke makt. Døden kunne ikke holde Ham i graven. Jesus stod opp!

Uten oppstandelsen finnes det ingen kristen tro! Alt bygger på korset og oppstandelsen! Når noen vil ta ut Jesu moralske retningslinjer og bygge sin tro på den, er det ikke noe mer enn ren humanisme vi snakker om.

"Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde.." (1.Kor 15,14-20a)

Jeg glemmer nok aldri når min sønn og jeg trådte over dørterskelen til Jesu grav. Vi gikk inn, og fikk være der alene en stund. Siden gikk jeg inn alene, etter at turistgruppen som kom da vi to var der, var gått igjen. Stunden inne i graven var et hellig øyeblikk for meg. Inntrykkene jeg tok med meg derfra var så personlige at de forblir mellom meg og Herren. Men jeg kommer aldri til å glemme det.

Nå er hver dag en oppstandelsesdag for en kristen, fordi vi tror ikke først og fremst på en lære, men på en oppstanden og levende Frelser. Men det er likevel noe helt spesielt med 1.påskedag hvert eneste år. Det er og blir kirkens største festdag!

CHRISTOS ANESTI!

ALITHOS ANESTI!

Graven er tom! Jesus lever!

Alt står eller faller med dette spørsmålet: Stod Jesus opp igjen fra graven eller ikke? Det er de som mener at den kristne tro først og fremst dreier seg om etikk og moral. Men det er feil. Det var ikke Bergprekenen som gjorde at kristendommen oppsto. Helt fra begynnelsen har hele den kristne tros eksistens stått eller falt med overbevisningen om at Jesus var vakt opp fra de døde. De første kristne forkynte ikke bare at Jesu grav var tom på den første påskedagen, skjønt de la vekt på det. De gjorde det imidlertid også klart, både i ord og handling, at Jesus var i live blant dem. Siden har det vært den kristne tro. De kristne er overbevist om at Jesus har stått opp, og at Han er villig og i stand til å bringe nytt innhold inn i livet til den som er rede til å ta imot Ham.

Apostelen Paulus tar opp dette i det første brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Korint:

"Hvis det blir forkynt om Kristus at Han er oppreist fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Hvis det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som han ikke har oppreist - hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. MEN NÅ ER KRISTUS OPPSTÅTT FRA DE DØDE..." (1.Kor 15,12-20a)

Det er sterke ord apostelen bruker. Han sier det rett ut: Uten oppstandelsen har verken forkynnelsen vår, eller troen vår noe innhold. Da er den til ingen nytte. Og er ikke Kristus stått opp fra de døde, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

Så det nytter ikke å leve på den kristne tros etikk og moralske prinsipper alene. Det må noe mer til! Og dette mer er det faktum at vi ikke tror på en lære alene, men vi tror på Han som har seiret over døden og som lever og skal leve i all evighet! Jesus! Det er dette som kan skape forvandlede liv, når mennesker møter Den levende Frelseren. En lære kan ikke sette fri eller tilgi synd. Men en levende Jesus kan.

Bildet viser Gravhagen i Jerusalem.