En gang for alle

 Da jeg gikk til sengs i går kveld, var jeg overveldet nok en gang av det faktum at Kristi verk er fullført, fullendt, en gang for alle. Det er ikke noe å legge til. Det skal ikke gjentas, verken i denne tiden eller i evigheten. Det er et stort takkeemne! Og det er sannelig noe å forundre seg over. 

Hebreerbrevets forfatter understreker dette med all tydelighet når han skriver: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig..." (Hebr 9,11)

Alt begynte på Golgata

Jeg befinner meg på et høydedrag, kalt Golgata, disse dagene. Tett ved korset. Jeg har ikke så mye å si, bare grunner på Jesu Kristi fullbrakte  verk. Det er et forunderlig sted, dette. Golgata. Der ble mine synder sonet. Finnes det noe større på jord? På grunn av korset er jeg ikke lenger Guds fiende, men venn. Gjelden min er gjort opp, jeg er fri!

På Golgata ble både frelse, helse og utfrielse tilveiebrakt.

En gammel og farget amerikansk baptistpredikant, Reverended Dan Smith, vokste opp under svært fattige kår, uten noen mulighet til å gå på skole.

'Men jeg hadde et sted jeg kunne gå,' sier Dan Smith med sin sprukne stemme, 'og det var til Golgata.'

'Jeg kunne holdes borte fra skolehuset, men ingen kunne holde meg unna Jesus. Så jeg bestemte meg for å stå opp og gå til Golgata. Jeg har ikke studert ved noe seminar, men jeg har vært på Golgata.'

Det holder. Den som har vært på Golgata, og snelt ned ved korset, blir aldri den samme! Et blikk på det blødende Guds Lam, holder for tid og evighet.

En setning lever sitt eget liv i meg disse dager:

'Alt begynte på Golgata'.

Det grunner jeg videre på.

Her kan du høre Dan Smith synge om Golgata:

https://www.youtube.com/watch?v=epM_PTkXoLM

Straffen lå på Ham

Under fastetiden, de 40 dagene før påske, lenge før vi tok fatt på Den stille uken, kom disse ordene fra profeten Jesaja til meg:

"Straffen lå på ham..." (Jes 53,5)

De har blitt med meg alle disse dagene.

Jeg har dvelt ved dem. Latt ordene synke djupt inn i meg. Og kjent på en djup takknemlighet, for at Han bar straffen for meg, og for alle andre. Jeg skal ikke si at jeg har fattet djupet i disse ordene. Det tror jeg ingen av oss gjør. Jesu lidelse og død vil være samtaleemne i evigheten. Det føler jeg meg sikker på.

Apostelen Peter skriver om Kristi lidelser, og om profetene som profeterte om nåden, at de gransket for å prøve å finne ut hvilken tid dette ville inntreffe. Getsemane og Golgata er  hellig grunn. Så skriver Peter: "Dette er selv noe som selv engler lengter etter å se inn i." (1.Pet 1,12)

Det sier noe om at frelsen er og blir et mysterium. Noe forstår vi, men mye er skjult. Alt kan ikke forstås med hodet.

Forstår jeg hva frelsen innebærer?

De siste månedene har jeg brukt en del tid på å lytte til gamle salmer og sanger som handler om vår frelse og vår Frelser. Det har vært riktig oppbyggelig. Og det slår meg hvor åndelig margfulle disse salmene og sangene er. Av og til undres jeg om de samme salmene og sangene kunne skrives i dag.

Kanskje ikke. For det har skjedd en forlating av både språket vårt og teologien vår. Vår tid er preget av en manglende forståelse av begrep som synd, åndelig død, evig fortapelse, frelse.

Begrepet synd er nesten visket ut av vårt vokabular, og det skyldes ikke bare den nye nådeforkynnelsen. I følge enkelte teologer kommuniserer ikke begrepet lenger med det moderne mennesket. Man må finne andre begrep. Jeg deler ikke det synet. På samme måte som vi må lære oss nye ord som omhandler datateknologien for å kunne bruke datamaskiner og mobiltelefoner, må en også lære seg hva de bibelske begrepene betyr. Vi må ikke være så redde for å bruke det bibelske språket at vi mister forståelsen for viktige bibelske sannheter, bare fordi vi er redde for å støte mennesker.

Selskapene som selger datamaskiner og mobiltelefoner forventer at vi setter oss inn i bruksanvisningene og lærer oss dataspråket. Hvorfor skulle vi ikke forvente oss at folk setter seg inn i det bibelske språket om de skal forstå de bibelske begrepene?

Hvis vi ikke forstår hva synd er - hvordan kan vi da forstå frelsen? Hvis vi ikke vet hva vi er frelst fra, hvordan kan vi da glede oss over himmelen og det evige liv?

Moderne forkynnelse dreier seg mye om hvordan vi kan få det bedre, hvordan vi kan bli velsignet, hva vi skal gjøre for å bli helbredet, hvordan vi kan bekjenne rett.

Kanskje det er en av årsakene til at salmene og sangene som handler om frelsen ikke skrives i dag, at forståelsen av hva frelsen innebærer ikke er så klar som før? Jeg har merket meg i de gamle salmene og sangene hadde man en forståelse av at livet var som en seilas, hvor man av og til kom inn i stormfylt hav, og frelsen - eller rettere sagt Jesu frelsesverk - var som ankeret som reddet skuta fra drift.

Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har forstått hva vi er reddet fra og hva frelsen innebærer? Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har vært på Golgata og stilt oss ved Jesu Kristi kors?

Korsets fellesskap og langfredagen

Gripekorset mitt følger med meg over alt. Jeg er blitt så glad i det. Det begynner å bli slitt etter mange års bruk. Hvor mange slike kors jeg har solgt, eller gitt bort, har jeg ikke tall på. Mange er de som har fått stor hjelp av å bruke dem.

Å gripe om korset er jo en bekjennelse i seg selv! Når man griper om korset klynger man seg jo til til det. Det vil si det korset representerer.

På denne langfredagen har jeg festet meg med ordene fra 1.Kor 1,18:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft'.

Korset - en Guds kraft.

Det så jo ikke akkurat slik ut når Jesus hang der på korset. Heller som et nederlag. I hvert fall for de som hadde fulgt Jesus i tre år og satset alt på Ham. Men det var bare for øyet det så slik ut. I virkeligheten knuste Jesus djevelens makt på korset:

'Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,15)

I andre oversettelser står det at Jesus vanæret disse mørkemaktene mens Han hang der på korset.

Denne langfredagen skal jeg igjen vende meg til Den hellige skrift og granske Skriftens vitnesbyrd om det som skjedde denne dagen i påskedramaet. Jeg skal grunne på beretningene om Getsemane og Golgata. Det er veldig dette frelsesverket, mer enn vi klarer å ta inn over oss, gjennom et helt langt liv. Fullt ut vil vi ikke klare å ta det inn over oss, eller forstå dybdene i det som virkelig kan kalles et mysterium. Ikke på denne siden av evigheten.

Tenk at noen var villig til å dø i vårt sted, ta all synd og skam på seg, og la seg korsfeste.

Det eneste fellesskap jeg har funnet ut at jeg kan tilhøre er 'korsets fellesskap'.

Jeg vil gjøre apostelens vitnesbyrd til mitt eget:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Timen er kommet, del 2

Jeg fortsetter her artikkelen til fader Lev Gillet:

Dine armer er utstrekt. De åpner seg for å kalle menneskene til Deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: 'Kom...'

Ditt hode er senket. Du bøyer det i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er Din vilje så vel som Faderens og Helligåndens. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. Men Ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av Ditt kors. Mot dem som elsker Deg - og mot dem som har ropt: 'Korsfest Ham!' Mot dem som lidende sleper seg frem mot Deg og dem som søker Deg uten å vite det.

Nå har Du lukket Dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele Ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for Din kjærlighet.

Blodet væter Din panne, Dine hender, hele Ditt hudflettede legeme. Det renner langsomt - strømmer fra Din åpne side, som brast Ditt hjerte i stykker under Din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgydt til drikkoffer!

Tornekronen sårer Ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på Ditt hode. All verdens synd er tvunnet in i den kransen. De israelske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av Ditt legeme, på Ditt hode.

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på èn gang Frelser og Herre.

Jesus, foran Ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter Deg. Ved hvert åndedrett, hvert slag av mitt hjerte, ønsker jeg brennende at Ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, Du strålende korsfestede! Du som naglene fastgjorde til korset, vær Du naglet til mitt legeme og til min sjel, så jeg må bære Deg med overalt, Deg som jeg elsker.

Timen er kommet, del 1

Jeg gjengir her noe Lev Gillett har skrevet om Jesu soningsdød. Han har en enkelhet, samtidig en djubde som hjelper oss til å se hva Jesu soningsdød virkelig betyr:

Før sin lidelse løftet Jesus øynene opp mot himmelen og sa: 'Fader, timen er kommet.' Jesus har ventet på det tidspunktet som var fastsatt av Faderen. Nå er øyeblikket inne. Oppfyllelse av den guddommelige vilje krever underkastelse når tiden er inne. Enhver utsettelse eller for tidlig oppfyllelse er utelukket.

Da en engel viser seg for Jesus i Getsemane for å styrke Ham i Hans dødsangst, dreier det seg ikke om å skåne Frelseren for å tømme kalken. Engelen styrker Jesus for at Han skal få kraft til å ta kalken. Da Jesus nevner sitt navn, viker soldatene tilbake og faller til jorden. Deres fall viser klart at Jesus er den sterkeste og det er Hans frie valg å ofre seg selv.

I lidelsen etterlyser vi forgjeves den strenghet Jesus viste mot fariseerne og de skriftlærde, mot ormeyngelen og likedan ordet om 'lammets vrede'. Jo mere Jesus lider, desto mildere og mer barmhjertig viser Han seg. Min Frelser, Du elsker ikke menneskene mindre når du lider på grunn av dem enn før du led. Midt under min synd - samtidig som Du hater denne synd - er Din kjærlighet til meg størst og mest smertelig.

I sin lidelse begynte Jesus 'å bedrøves og engstes'. Hans menneskelige natur har erfart alle de angrepene og rystelsene som vi er så sårbare overfor. Allikevel forblir Hans guddommelige natur fast forankret i den fullkomne fred. Her møter vi den guddommelige fred i en menneskesjel som er 'bedrøvet til døden'.

Kirkemøtenes eldgamle lære om Kristi to naturer, forskjellige uten adskillelse og forenet i en og samme person uten sammenblanding - er ingen strid om ord, ingen spissformuleringer. Bare ved deres hjelp er det mulig for oss å fatte at i Jesus består Gdu og menneske hver i egen integritet og dog sammenfattet i en helhet. Uvær kan ryste et fjell i dets grunnvoller, mens toppen stadig ligger badet i et strålende lys.

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner'. Denne setningen gir oss den fullstendige og djupeste forklaringen på Frelserens lidelse. Den største kjærligheten er uten grenser. Den krever selvhengivelse inntil døden. Golgata dreier seg ikke om rettferdighetens krav og betingelser, men om kjærlighetens.

Herre, jeg står ved forten av ditt kors sammen med din mor Maria og den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot Deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot Deg og dette blikket på Ditt offer lærer meg hva jeg ikke maktet å gripe selv i Evangeliets ord. Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet til å komme vekk. Her er stedet hvor Du har satt meg stevne. Her venter Du meg. Fastnaglet til korset finner Du Deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men Du - Du er der - Du forblir der hvor Du lot deg anbringe.

(fortsettes)

Tilgir Gud all synd og alle slags synder?

Finnes det nåde for alle slags synder? Eller er noen synder for store, for grove? Spørsmålet er ikke bare interessant, svaret på det er helt avgjørende for menneskers liv og salighet.

Når døperen Johannes presenterer Jesus for menneskeskarene som var kommet ut til Ham, i Judeas ødemarker, så roper han ut: "Se der, Guds Lam, SOM BÆRER VERDENS SYND." (Joh 1,29)

I den store Messiasprofetien i Jes 53,5-6 leser vi:

"Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fòr alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. MEN HERREN LOT DEN SKYLD SOM LÅ PÅ OSS ALLE RAMME HAM."

Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus om Kristi veldige forsoningsverk:

"For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss, ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,6-9)

Dette er bare et lite utvalg av skriftsteder som til fulle besvarer vårt særdeles viktige spørsmål:

Det finnes ikke den synd, liten eller stor, grov eller "fin" som ikke den Herre Jesus tilgir.

Når John Bunyan, baptistpastoren som skrev "En pilegrims vandring", setter seg ned for å skrive sine memoarer, setter han følgende tittel på boken: "Bunnløs nåde". Det sier i grunnen alt om det veldige innholdet av Kristi forsoningsverk. Her skriver han blant annet:

"En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv."

Litt senere i den samme innledningen til boken, minner Bunyan oss om apostelen Paulus, som selv beskrev seg som "den største av syndere", slik:

"Paulus pleide også å handle på samme måte, selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, kom han i ihu og vitnet om den dag og den stund da nådens verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket." (John Bunyan: Bunnløs nåde. Norsk Litteraturselskap 1948)

Men det finnes en forutsetning for å kunne motta syndernes forlatelse. Vi finner denne forutsetningen beskrevet av apostelen Johannes:

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,9)

Syndernes forlatelse gis ikke automatisk, men må erhverves på den måte at man bekjenner sine synder først. For den samme apostelen skriver:

"Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (v.6-7)

I Bibelens siste bok, står det at vi må tvette de hvite kjortlene vi har fått. De er bilde på vårt nye liv i Kristus. Men kjortlene kan bli smusset til av de synder vi begår. Da må de tvettes på nytt, i Lammets blod, det eneste blod som kan rense oss fra alle våre synder. Hos profeten Jesaja finner vi denne mektige Messiasprofetien:

"Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite somsnø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18)

Innfor Gud er vi ALLE skyldige, men en har betalt vår skyld:

"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset." (Kol 2,14)

Kristi forsoning dekker en hver synd, så alle kan komme til Kristus, og få vasket sitt liv rent i Kristi blod. Noe større enn dette finnes ikke.

Se der Guds lam som bærer bort verdens synd

De siste dagene av denne uken har vært slitsomme. Tåregassen som jeg fikk i meg torsdag, skapte både pusteproblemer og forverret hjerterytmeproblemene mine. Jeg kjenner meg også svært bedrøvet over det forferdelige som skjer i Oslos gater om dagen. Hatet, ødeleggelsene, voldsbruken. En kjenner også på avmektighet og fortvilelse.

Men sent i går kveld kom disse ordene til meg igjen. De er døperens ord om Jesus:

"Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Redningen for en verden full av hat er Guds Lam. Hos profeten Jesaja heter det om Herrens lidende tjener:

"Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn." (Jes 53,6-7)

Det er sant dette: Vi har alle kommet på villspor. Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Rom: "alle har syndet". (Rom 3,23) Med andre ord: det finnes ingen som ikke har gjort det. Alle betyr alle. Nordmenn har rotet seg bort, det samme har jødene, og palestinerne. Jeg er innebefattet i det lille så betydningsfulle ordet: alle.

Vi vendte oss hver vår vei. Skyldige, på grunn av vår synd.

Men det er til alle døperen roper ut: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd.

Jesus sonet all vår synd og brøde på Golgata kors. Alt det vi skulle stå til regnskap for lot Gud ramme Jesus. Han gjorde opp vår synderegning.

"Han (altså Jesus) UTSLETTET skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset." (Kol 2,14)

Her ligger redningen for oss alle. Fred blir det først når mennesket får fred med Gud, og den eneste veien til fred med Gud går gjennom Guds Lam. Han er den som forsoner oss med Gud, Han er den som banet veien like inn til Guds hjerte og trone.

Om nordmenn, jøder og palestinere kunne finne Jesus, og bli forsonet med Gud, ville hatet bli borte. Først da vil det kunne bli fred.

Alle disse forvillede, rotløse ungdommene som tyr til vold, måtte de finne Jesus, slik at deres liv kunne bli forvandlet.

Fra 1522 lyder det i salmen Agnus Dei:

O Guds Lam uskyldig, på korset ihjelslaget, inntil døden lydig, hvor ille du var plaget! For vår skyld var du såret, har verdens synder båret, miskunn deg over oss, o Jesus!

O Guds Lam uskyldig, på korset ihjelslaget, inntil døden lydig. Hvor ille du var plaget! For vår skyld var du såret, har verdens synder båret. Gi oss din fred, o Herre Jesus!

Makt over urene ånder, del 2

I Martin Luthers store salme om Guds omsorg er han to ganger inne på djevelens og demonenes virkelighet. I det første verset lyder det:

"Vår gamle fiende hård til strid imot oss står. Stor makt og arge list, han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like."

Og i vers tre:

"Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke, vi frykter ei, vi med oss har den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred og vil oss støte ned, han ingen ting formår, fordi alt dømt han går. Et Guds ord kan han binde."

Med få ord får Luther sagt mye om både djevelens og demonenes makt, men også om den dommen som er felt over dem på Golgata kors, og det våpen vi er gitt til å binde dem. I løpet av denne artikkelserien skal vi komme inn på alle disse sidene som Luther her beskriver så godt for oss. Apostelen Peter skriver i et av sine brev dette:

"Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke." (1.Pet 5,8)

Dette er vår virkelighet. Uansett hvor mye liberale teologer og humanister vil ha oss til å forstå at det ikke finnes noen demoner, at det bare er en gammel forestilling, som det moderne mennesket må ta avstand fra. Dette er vel i seg selv en av djevelens liste løgner og angrep, når han får innbilt de kristne at de ikke behøver å tenke på om demoner finnes. Demonenes, de falne englers verden, er nemlig en fryktelig virkelighet. Vi må regne med denne virkelighet for at vi ikke intetanende skal komme i deres kvelende makt. I dag har Satan en tid med stor maktutfoldelse slik det er forutsagt i den Hellige Skrift:

"For djevelen er steget nedtil dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid." (Åp 12,12b)

Vi har gått inn i en tid da Satan og hans demoner feirer de største triumfer, fordi en så stor del av menneskeheten er influert av den store skjøgens virksomhet. Om henne står det:

"Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter." (ÅP 17,4)

Frafallet og forfallet vi ser rundt oss skyldes jo dette. Mennesker er blitt forført ved å drikke av gullbegeret, som er fullt av disse styggedommene og urenhetene. De er beruset av demoners innflytelse, og raver omkring og drar andre med seg i sitt fylleri. Folk blir besnæret til å drikke, det er jo et så vakkert gullbeger! Det snakkes jo så fint om kjærligheten. Men når du drikker av det oppdager du at det er fullt av styggedommer og urenheter. Det er ikke for ingenting at apostelen ber oss om å være edrue i vår tid.

En annen måte å forføre mennesker på er gjennom New Age, gjennom såkalt uskyldig lek med sjamaner, spådamer og spåmenn, gjennom pornografi, horoskoper, tarotkort, musikk etc. Dette blir fremstilt som så uskyldig og bare som en lek, men det er blodig alvor. Alt dette er døråpnere inn til demonenes verden, og til å bli bundet av dem dem. Bare å skrive dette, vil få noen til å le og mene at vi som sier slikt er overspent, men jeg og flere med meg har sett at mennesker som vært vært i kontakt med f.eks spådamer har fått store problemer i etterkant og det har ofte ført dem inn i andre ting. De er blitt bundet av spådommen.

Det finnes en "avgrunnens brønn", og den er sannelig blitt åpnet i vår tid.

"Den femte engelen blåste i basun. Jeg så da en stjerne som var falt ned fra himmelen ned på jorden. Nøkkelen til avgrunnens brønn ble gitt til den." (Åp 9,1)

I en av sine bøker skriver mor Basilea Schlink:

"Menneskene er blinde for demonene. Det er deres triumf! I dag har vi mistet evnen til å føle demonenes realitet slik at disse kan gjøre sin gjerning uten å være redde for å bli gjenkjent. Menneskene er ikke bare blinde for demonenes makt og innflytelse i dag, men de er også blinde for den grufulle synden som de byr oss, og dens følger, nemlig et ødelagt liv. De ser ikke at dette er helvetes kampanje fra underverdenen, dirigert av Lucifer. Helvete tilbyr menneskene 'livet' som de hungrer etter. Men dette er ikke noe liv, bare en gift som fører til døden."

(fortsettes)

Makt over urene ånder, del 1

Det er noe som har uroet meg lenge. Hvorfor er det så taust rundt spørsmålene om onde ånder? Med den karismatiske fornyelsen kom understrekningen av behovet for Åndens dåp, og Åndens gaver. En tid ble det undervist mye om tungetale og helbredelse. men så ble det relativt stille om det også. Det er sjeldent jeg hører noen forkynne om Åndens dåp idag. Av og til er det noen som sier noe om helbredelse. Men om de onde ånder og deres innflytelse tales det ikke. Med mindre vi da snakker om noe som skjer ute på den såkalte misjonsmarken. Og jeg må være ærlig selv: det er sjeldent jeg har sagt noe om det også. Årsakene er sikkert mange.

For en del år siden hadde jeg det store privilegiet å få treffe Lester Sumrall (bildet), en av pinsevekkelsens markante pionerskikkelser. Han var uredd, og talte rett på sak om hva Bibelen har å si om de onde åndene. Jeg skal komme tilbake til noe av det Lester Sumrall sa.

Når Jesus kaller sine første disipler sier Han til dem:

"Og han kalte til seg sine tolv disipler OG GAV DEM MAKT OVER URENE ÅNDER, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede alle slags sykdommer og plager." (Matt 10,1)

Før Jesus i det hele tatt snakker om helbredelse av syke, taler Han til dem om den makt Han gir dem over de urene åndene. Det er noe å tenke på. På slutten av sin tjeneste understreker Han dette på nytt for disiplene, og nå sier Han at det er noe som skal kjennetegne dem:

"Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de DRIVE UT ONDE ÅNDER. De skal tale med nye tungemål." (Mark 16,17)

Hans etterfølgere er altså gitt en autoritet, og denne autoriteten skal kjennetegne dem.

Jeg tror vi står overfor to utfordringer:

1. Vi har for liten innsikt i hva dette handler om. Dette er dessverre ikke et tema som man underviser om på våre teologiske seminarer eller bibelskoler. Siden Jesus la slik vekt på denne tjenesten er det i seg selv oppsiktsvekkende. Vår manglende kunnskap og innsikt i det som har med demonisk virksomhet å gjøre, gjør at vi havner i den situasjonen som apostelen Paulus beskriver så malerisk for oss i 1.Kor 9,26: "Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften." Jo, det er nettopp det vi gjør. Vi løper uten å vite veien til målet, og vi fekter i løse luften, for vi kjenner ikke vår fiende. Fordi vi har for liten kunnskap og innsikt havner vi også i samme dillemma som profeten Jeremia beskriver:

"De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred." (Jer 6,14)

Sjelesorgsamtaler kan være til stor hjelp, men de kan også være med på å glatte over og dysse ned ting som vi istedet burde ha tatt autoritet over i Jesu navn.

2. Fordi vi mangler innsikten og kunnskapen har vi overlatt dette til det som er useriøst. Vårt intellekt kan være med på å hindre oss å se det som skjer i den usynlige verden. Vi trenger å minne hverandre om det Guds ord sier:

"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Leser vi Bibelen nøye vil vi oppdage at de vil bli økt demonisk aktivitet i endens tid:

"Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen OG HOLDE SEG TIL FORFØRENDE ÅNDER OG DEMONERS LÆRDOMMER." (1.Tim 4,1)

Jeg skal i en serie artikler sette søkelyset på demonenes virksomhet, og den autoriteten som Herren har gitt oss over alt fiendens velde.

(fortsettes)

Evig frelse - evig fortapelse

I går før jeg skulle roe meg før natten, tenkte jeg på noen ord fra Hebreerbrevet, som lyder slik: "Derfor må vi desto mer gi akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort fra det. For når det ordet som var talt gjennom engler, var gyldig, så hvert lovbrudd og all ulydighet fikk sin fortjente straff, hvordan skal vi slippe unna hvis vi ikke bryr oss om en frelse som er så mye større?" (Hebr 2,1-3a)


Vi blir aldri ferdige med å tenke på, eller tale om, Jesu soningsdød på korset. Vi begynner vårt kristne livs vandring der. Ved Kristi kors. Uavhengig om vi vokste opp i et kristent hjem eller ikke, og uavhengig av hvordan vi har levd vårt liv, om det har vært godt eller dårlig, så er vi uakseptable overfor Gud. Vi blir ikke akseptable for Ham inntil vi har satt vår lit til Kristi forløsningsverk. Når vi sier ja til Jesus, blir vi frelst av bare nåde, og samtidig kalles vi til å oppgi våre liv, og leve for Herren: "Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for
dem." (2.Kor 5,15)


Guds ord lærer oss at hvert eneste menneske er en synder av fødsel og av valg.


".. for alle har syndet og mangler Guds herlighet" (Rom 3,23) Med andre ord: ingen unntak. Alle har syndet. En evig tilværelse borte fra Gud venter dem som ikke har tatt imot den frelse Gud har tilveiebrakt gjennom Jesu død på korset. Bibelen sier det klart, så ingen skal misforstå: "Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud." (Rom 14,12)


Gud har tilveiebrakt en vei til frelse gjennom tro på Jesus Kristus.


Jesus døde på korset for meg. Han døde i mitt sted:


"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne. Selv for et rettskaffent menneske vil neppe noen gå i døden. Eller kanskje noen ville gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død." (Rom 5,6-10a)


Frelse kommer bare ved tro på Kristi fullbrakte verk på Golgata kors. Intet annet eller ingen annen frelser, kun Jesus.


"Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst over oss ved Jesus Kristus, vår frelse, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp." (Tit 3,4-7)

Graven er tom! Jesus lever!

Alt står eller faller med dette spørsmålet: Stod Jesus opp igjen fra graven eller ikke? Det er de som mener at den kristne tro først og fremst dreier seg om etikk og moral. Men det er feil. Det var ikke Bergprekenen som gjorde at kristendommen oppsto. Helt fra begynnelsen har hele den kristne tros eksistens stått eller falt med overbevisningen om at Jesus var vakt opp fra de døde. De første kristne forkynte ikke bare at Jesu grav var tom på den første påskedagen, skjønt de la vekt på det. De gjorde det imidlertid også klart, både i ord og handling, at Jesus var i live blant dem. Siden har det vært den kristne tro. De kristne er overbevist om at Jesus har stått opp, og at Han er villig og i stand til å bringe nytt innhold inn i livet til den som er rede til å ta imot Ham.

Apostelen Paulus tar opp dette i det første brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Korint:

"Hvis det blir forkynt om Kristus at Han er oppreist fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Hvis det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som han ikke har oppreist - hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. MEN NÅ ER KRISTUS OPPSTÅTT FRA DE DØDE..." (1.Kor 15,12-20a)

Det er sterke ord apostelen bruker. Han sier det rett ut: Uten oppstandelsen har verken forkynnelsen vår, eller troen vår noe innhold. Da er den til ingen nytte. Og er ikke Kristus stått opp fra de døde, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

Så det nytter ikke å leve på den kristne tros etikk og moralske prinsipper alene. Det må noe mer til! Og dette mer er det faktum at vi ikke tror på en lære alene, men vi tror på Han som har seiret over døden og som lever og skal leve i all evighet! Jesus! Det er dette som kan skape forvandlede liv, når mennesker møter Den levende Frelseren. En lære kan ikke sette fri eller tilgi synd. Men en levende Jesus kan.

Bildet viser Gravhagen i Jerusalem.

Tilbake til Golgata

Jeg fant noen ord av A.B. Simpson i går så aktuelle at jeg vil dele dem med bloggens lesere. Simpson skriver:

Dårskap, det er verdens verdsettelse av Kristi kors. Det første århundres dannede grekere og det tyvende århundres tenkere er enige i denne vurdering.

Kristus som et opphøyet eksempel, en heltemodig korsbærer, en edel martyr for en stor sak, et eksempel i selvoppofrende kjærlighet, ja, om man vil - historiens edleste karakter og alle tiders høyeste eksempel i menneskekjærlighet, det kan de gå med på. Men Kristus som et offer for syndere, en løsepenge for fortapte mennesker, nei aldri! Dette er en slaktehusteologi som er en levning av hedensk overtro, noe som er uforenelig med moderne oppfatning av fornuft, rettferdighet og menneskelighet. Noen går så langt at de til og med mener at Kristi død ikke har større betydning enn en heltemodig brannkonstabels eller sjømanns, som ofrer sitt liv for å redde mennesker som holder på å drukne.

I edel motsetning til verdensvisdommen og fornuftsstoltheten hører vi den store apostel forkynne: Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors. (Gal 6,14) Og om vi lytter, høer vi den samme tone i de gjenløstes kor og englenes sang: 'Verdig er lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og styrke og ære og pris og velsignelse! Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.'

Alle løfter og profetier i Bibelen peker hen på Golgata.

Fra boken: Det er fullbrakt. Den kristne bokringen 1968, side 92-93 og 95

Frelst ved blodet

Det er bare en vei som fører til himmelen, og det er bare en ting som gir adgang til Guds trone, og det er Jesu Kristi blod. Dette er klassisk kristen tro. I går, hvor jeg måtte forsvare sentrale kristne grunnsannheter, på bloggen her, ble det så sterkt for meg å bli minnet om ordene fra Hebr 9,12: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning." Det finnes altså ingen annen måte å bli frelst ved, enn gjennom Jesu soningsdød på Golgata kors. For noen dager siden hørte jeg Art Katz tale Guds ord. Art Katz døde i fjor, etter lang tids alvorlig sykdom og lidelse. Men via hans web-side er det mulig å laste ned mye av hans gedigne bibelunderving. Katz var jøde, men bodde i et anabaptistisk fellesskap i USA. Han var gift med en dansk kvinne. I den bibelundervisningen jeg hørte på snakket Art Katz om at han gjorde to ting fast hver eneste dag han våknet, og hver eneste dag han la seg for å sove: Han takket for Jesu Kristi blod, og Han bad om blodets beskyttelse. Det er veldig interessant å lese 2.Mos 12, som handler om påskelammet. Det er Herren selv som taler, og ber jødene som befinner seg i fangenskapet i Egypt, om å "ta ut et lam for hvert hus" - et "lam uten lyte". Så skal lammene slaktes, og så skal de "ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det." Blodet skulle så beskytte dem mot dødsengelen som gikk forbi. Katz snakket om betydningen av at blodet ble strøket på dørene. En dør er jo noe vi går inn og ut av. Den er selve adgangen til huset. Blodet var synlig utenfra, og beskyttet de som var inne i huset. Vi kommer ikke utenom blodet - Jesu Kristi soningsblod. Det er Han som er det lyteløse lammet, som måtte gi sitt liv for vår skyld. En kristendom uten blodet er en falsk kristendom. Den er også helt uten kraft. "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7) Når jeg nå går til ro for natten, skal jeg huske på å be om blodets beskyttelse for meg og mine, og for alle de jeg kjenner som hører Herren til.