Rett de slappe hender og de svake knær

'Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! La deres føtter gå på rette veier,så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet' (Hebr.12,12-13).

Dette er Guds oppmuntrende ord til oss. Vi skal løfte troens hender og styrke bønnens knær. Ofte mister troen sin kraft og målsetting, og bønnene taper kraft og effektivitet.

Bildet her er meget talende. Tanken synes å være at vi blir motløse og så trette at det skal bare en liten hindring til så skremmes vi til motløshet. Vi fristes til å gå utenom vanskelighetene, i stedet for. Vi velger en lettere vei.

Det er mange måter å unngå vanskeligheter på, i stedet for å bane seg vei gjennom dem. Hvor ofte møter vi ikke slikt som forvirrer oss, og så prøver vi å komme unna med en unnskyldning om at vi ikke var forberedt på det.

Det kreves et offer, en lydighetshandling fra vår side, et Jeriko som skal inntas. Eller det kan hende at Gud har lagt noen på vårt hjerte, og så har vi ikke kraft nok til å kjempe i bønn til seieren er vunnet for den det gjelder. Enten er bønnelivet svakt, eller også føler vi oss selv udugelige på en eller annen måte, og så prøver vi på en annen vei.

Gud sier at vi skal rette de slappe hendene. Gå tvers gjennom elven. Du skal få se at vannet deler seg. Rødehavet og Jordan åpner seg. Herren fører deg igjennom til seier.

Pass på at du holder deg midt på veien. Etterlat deg ikke et eneste Jeriko som ikke er beseiret, intet sted der satan kan si at han ble for sterk for deg. Dette er en nyttig lekse og en meget praktisk sådan. Jeg har ofte hatt bruk for den. Kanskje det er deg det gjelder i dag.

A.B.Simpson ( bildet ). Hentet fra: Strømmer i ødemarken av Mrs. Charles Cowman. Rex forlag, side 228-229.

Den lidende Frelser, del 2

Her fortsetter artikkelen til A.B.Simpson.

1.Den lidende

Mange detaljer hører med til dette tragiske bildet.

1. Det første er hans ringe fødsel. "Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over."(Jes.53,2).

Denne store "smertenes mann" begynte sin tjeneste, under de mest ringe forhold. Han ble født av en jomfru med en sky av vanære over sitt navn. Hans lodd var fattigdom. Hans vugge en krybbe. Hans hjem var Nasaret, og selve byens navn sto for alt som var foraktelig, da "Natsar" betyr en tørr kvist, et rotskudd av tørr jord. Det synes ikke å ha vært noe naturlig tiltrekkende i Jesu Kristi person hva angår det ytre menneskelige. Han var en motsigelse av alle kjødelige idealer, og en skuffelse for all menneskelig stolthet.

2. Han ble forkastet av sine egne. "Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for, han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe." (Jes53,3).

Hvilken bitter skuffelse var det ikke for Moses, da han med stor entusiasme og patriotisk hengivenhet kom til sitt folk, beredt til å tre frem imot deres undertrykkere og så erfare, at de ikke synes noe om hans tjeneste, og ikke kunne forstå hans ærende. "Jesus kom til sine egne, men hans egne tok ikke i mot ham." Dette måtte være en av Hans djupeste livssorger, å være seg bevisst den sterke kjærlighet, som gjorde at Han ofret seg selv for sitt folk, og deres manglende evne til å forstå Ham, ta i mot Ham og la seg frelse av Ham.

Fortsettes.

Den lidende Frelser, del 1

Hva er vårt aller største behov? Utvilsomt dette: å se Jesus! Helligåndens fremste oppgave er å vise oss mer av Jesus.

Jeg oppholder meg for tiden i Jesaja.53, profetien om den lidende Herrens tjener. Nylig kom jeg over en artikkel skrevet av Albert Benjamin Simpson (bildet), bedre kjent som A.B.Simpson (1843-1919). Amerikansk vekkelsesforkynner og oppbyggelig forfatter. Artikkelen omhandler Jesaja.53, og jeg skal gjøre et forsøk på å oversette den til norsk. Det litt gammelmodige språket har jeg bevart til en viss grad, for å yte forfatteren størst rettferdighet. Artikkelen er nemlig skrevet et år før han døde. I år er det altså 100 år siden den ble skrevet, men den er like aktuell.

"Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå.....min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld." (Jes.52,14-15 og 53,11).

Kapittel 53 hos Jesaja burde begynne med det fjortende verset av kapittel 52, da det hører med til det fullkomne bildet, som her tegnes for oss av den lidende Messias.

Jødiske skribenter har prøvd hardt for å få dette kapittelet til å passe på Israel som nasjon, for å forsøke å bevise at det ikke handler om en person som lider; men etter å ha anvendt alle mulige tolkninger vil den fremstillingen ikke klare å overbevise den fordomsfrie leser, men tvinge ham til å gjenkjenne det vansirede ansiktet til den lidende "Sorgens mann." Han var det byttet som skulle ofres, denne syndens og satans overvinner - han er ingen ringere enn mannen fra Galilea og mannen fra Golgata, som da tidens fylde kom ble åpenbart i verden og oppfylte hvert eneste av disse forutsigelser i sin egen person, og ved sin lidelse og død.

Profeten begynner kapittel 53 med en klage og bebreidelse mot den likegyldighet og vantro som forkastet hans betydningsfulle budskap og nektet å anerkjenne Herren arm. Deretter skildrer han Frelserens lidelser, og den frukt som skulle spire fram av Golgatas blodbestenkte grunn.

Fortsettes.

John Ongman - misjonspioner og kvinneforkjemper

Han hadde en stor lidenskap, John Ongman (bildet): at evangeliet måtte forkynnes for alle folk. Misjonsringen han startet i 1892 - Örebro misjonsforening - var Örebromisjonens vugge, et av Sveriges to baptistsamfunn, nå kjent som Evangeliska Frikyrkan. Da Ongman døde, 85 år gammel, hadde misjonen han grunnla spredt seg til fire verdensdeler.

I dag feirer Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er medlem av, hans minne.

Mannen på bildet med det staselige, flotte skjegget (!), ble født 15.november 1845 i byen Gisselåsen i Jämtland. Hans mor hadde norske røtter, fra en familie med smeder. Han het egentlig Nilsson til etternavn, men når han skulle innrulleres i Jämtlands feltjegerregiment, tok han navnet Ongman.

18 år gammel ble han døpt på bekjennelsen av sin tro i Myssjö baptistforsamling. Dåpen fant sted i en råk i Storsjøens metertykke is! Det kostet litt å la seg døpe på den tiden, og da tenker jeg ikke bare på det iskalde vannet, men det fikk også store konsekvenser for mange i form av latterliggjøring, man kunne miste jobben og noen ble utsatt for vold. Allerede to år etter sin dåp la John Ongman ut på sin første prekenreise, og han skulle bli en av de svenske baptistenes foregangsskikkelser på 1800-tallet. Allerede fra starten bar baptismen preg av å være en folkelig vekkelsesbevegelse som protesterte mot tidens autoritetstenkning og religiøse konformitet.

I 1868 emigrerer Ongman til Amerika. Det skjer bare fire år etter hans omvendelse. Hun studerer teologi i Chicago og virker som pastor i Amerika i 20 år. Han grunnlegger den første baptistmenigheten i St. Paul i Minnesota. Senere - i 1873 - fikk han kall til å være pastor for en baptistmenighet i Chicago. Her kommer han i kontakt med noen av datidens mest kjente og markerte kristne ledere, som Dwight L. Moody og A.B Simpson. De skulle prege både hans liv og hans forkynnelse siden. Det er også fra disse han henter mye av sin inspirasjon til å starte sin egen misjosnbevegelse.

Men Ongman hentet også inspirasjon fra et annet hold, fra en bok skrevet av Cathrine Booth, som var gift med William Booth, Frelsesarmeens grunnleggere. Hun skrev boken: "Kvinners rett til å forkynne evangeliet". Etter å ha lest denne boken var Ongman overbevist om at det var rett å sende ut kvinnelige forkynnere, og Ongman ble på dette området langt forut for sin tid.

Noe av det første Ongman gjorde når han kom tilbake til Sverige var å starte en bibelskole i Örebro. Det skjer samtidig med at han starter Filadelfiamenigheten samme sted. Dette skapte spenninger blant svenske baptister, av flere grunner. Den var åpen for både menn og kvinner, og gav en flerårig teologisk utdannelse. Skolen hadde til og med kvinnelige lærere. Og kvinnene ble sendt ut som forkynnere. Motstanderne kalte den foraktelig for "Ongmans piker".

John Ongman var en prøvet mann. Han var gift tre ganger. Hans første hustru, Kristina Anderson, dør i 1871, hans andre kone, Vilhelmine Eriksson dør i 1892. Hans tredje kone het Hanna Holmgren. Selv dør John Ongman 28.februar i 1931.

Da alt håp var ute, trodde han med håp

Det er forunderlig å lese om Abrahams tro, slik apostelen Paulus beskriver den i Romerbrevet:

"Da alt håp var ute, trodde han med håp, at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt, siden han snart var hundre år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv." (Rom 4,18-19)

Mens jeg leste disse ordene kom jeg over noe A.B Simpson (bildet) har skrevet om den kjente trosmannen George Müller:

"George Müller ble engang spurt hvordan man skal bli sterk i troen. 'Det er bare en måte,' sa den kjente trosmannen. 'Skal man få en sterk tro, skjer det ved oppøvelse under lidelser. Jeg har lært å tro ved å stå fast under store prøvelser.' Dette er sant. Det er når alt svikter at tiden er inne til å tro.

Kjære venn, du forstår neppe verdien i din nåværende situasjon. Hvis du er i lidelsens ovn, er du også i selve troens sentrum. Hvis du lar Gud slippe til, vil Han lære deg noe som du ellers ikke ville ha lært, nemlig å griåe tak i Ham som kan gjøre mer enn alt.

'Vær ikke redd, bare tro.' Er du redd, så se opp og si: 'Når frykten kommer, setter jeg min lit til deg.' Du skal få takke Gud for sorgens skole som for deg blir en troens skole."

Så langt A.B Simpson.

Dette vil jeg ta med meg i dag.

Dagens tidligere annonserte møte med våre mennonitevenner fra USA er avlyst fordi jeg sliter slik med hjerterytmen om dagen. De har i stedet reist til sørlandet for å besøke noen tysk/russiske mennoniter som har bosatt seg der.

Åndens dåp, Åndens gaver, del 3

Apostelen Peter viser hvor sentral og viktig Joel-profetien er for å forstå Guds hensikt og plan med pinsen. Derfor er det også han siterer Joel når han taler til den store forsamlingen i Jerusalem 1.pinsedag.

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse av Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apgj 2,17-18)

Med disse ordene forklarer han det pinsens under Jerusalems innbyggere hadde vært vitne til. Plutselig hørte de disse 12 ulærde menn tale til dem på sine egne språk. Av Apgj 2 ser vi at mange folkeslag var samlet i Jerusalem disse dagene.

Men det var ikke bare Joel som hadde profetert om at Gud vil utøse av sin Ånd. Den siste av de gammeltestamentlige profetene er ikke Malaki, men Johannes. Døperen er den som peker på to sider ved Jesu tjeneste. Den ene beskriver han slik: "Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Det andre finner vi i vers 33: ".... Han er den som døper med Den Hellige Ånd."

Døperen erklærer altså Jesus til å være Guds Lam - Han som døper i Den Hellige Ånd og som er Guds Sønn. De fleste kristne kjenner Ham som Frelseren og Sønnen, men ikke alle har hørt om Ham som "døperen i Den Hellige Ånd." Det er viktig å legge merke til at det er Gud selv som åpenbarer for Døperen Johannes at han skulle kalle Jesus for Døperen. På samme måte som Johannes døpte i vann, skulle Jesus døpe i Ånden, og vi legger også merke til at Jesus ikke har noen innvendinger mot å bli kalt dette.

Jesus var født av Ånden, levde et liv i Ånden, men enda måtte Han motta salvelsen av den samme Ånd før Han gikk inn i sin treårige tjenestetid. Legg merke til at Jesus gjør ingen under, gir ingen undervisning, før Han ble salvet med Den Hellige Ånd og kraft.

"Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham." (Apgj 10,38)

Fra dette øyeblikk av ble innflytelsen av Hans liv og tjeneste merkbar. Lukas forteller oss: "I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring." (Luk 4,14)

F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren har skrevet følgende:

"Jesus Kristus ble unnfanhet av Den Hellige Ånd, og i 30 år ble Han ledet og undervist av Den Hellige Ånd. Var Han ikke den som hadde Den Hellige Ånd? Jo, sannelig. Hvorfor måtte Han likevel bli salvet? Fordi Hans menneskelige natur behøvde å bli gjennomtrengt av kraft før Han kunne gå inn i en fruktbringende tjeneste på jorden. Jesus ventet i 30 år før Han ble salvet, og bare da kunne Han si: 'Herrens Ånd er over meg og Han har salvet meg til å forkynne.' Glem aldri at Jesu tjeneste ikke var i kraft av den annen person i den velsignede treenighet, men kraften av den tredje person."

Dr. A.B. Simpson sier noe av det samme:

"For det første var Kristus født av Ånden, siden ble Han døpt av Ånden, og så gikk Han ut for å utføre sin tjenese i Åndens kraft. På samme måte må vi følge i Hans fotspor og leve opp igjen Hans liv. Som Han, må vi være født av Ånden, vi må bli døpt i Ånden, og siden gåut for å leve Hans liv og reprodusere Hans gjerning."

Tilbake til Golgata

Jeg fant noen ord av A.B. Simpson i går så aktuelle at jeg vil dele dem med bloggens lesere. Simpson skriver:

Dårskap, det er verdens verdsettelse av Kristi kors. Det første århundres dannede grekere og det tyvende århundres tenkere er enige i denne vurdering.

Kristus som et opphøyet eksempel, en heltemodig korsbærer, en edel martyr for en stor sak, et eksempel i selvoppofrende kjærlighet, ja, om man vil - historiens edleste karakter og alle tiders høyeste eksempel i menneskekjærlighet, det kan de gå med på. Men Kristus som et offer for syndere, en løsepenge for fortapte mennesker, nei aldri! Dette er en slaktehusteologi som er en levning av hedensk overtro, noe som er uforenelig med moderne oppfatning av fornuft, rettferdighet og menneskelighet. Noen går så langt at de til og med mener at Kristi død ikke har større betydning enn en heltemodig brannkonstabels eller sjømanns, som ofrer sitt liv for å redde mennesker som holder på å drukne.

I edel motsetning til verdensvisdommen og fornuftsstoltheten hører vi den store apostel forkynne: Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors. (Gal 6,14) Og om vi lytter, høer vi den samme tone i de gjenløstes kor og englenes sang: 'Verdig er lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og styrke og ære og pris og velsignelse! Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.'

Alle løfter og profetier i Bibelen peker hen på Golgata.

Fra boken: Det er fullbrakt. Den kristne bokringen 1968, side 92-93 og 95