Evdokia ble 115 år og hadde helbredelsens nådegave

I en alder av 92 år foretok Evdokia Sukhanova (ærverdige mor Zosima) nok en pilegrimsreise til fots til Jerusalem. Hun var en hellig kvinne med litt av en livshistorie! Hun ble født og døde samme dag - 1. mars, det gikk hele 115 år mellom fødselsåret (1820) og hviletiden hennes (1935)!

115 år fylt med lys, motgang, forfølgelse og trøst. Men til hun døde, hjalp Zosima folk uselvisk. Mannen hennes døde under den russisk-tyrkiske krigen, hun overlevde også sønnen sin sønn og i en alder av 72 tok Evdokia Sukhanova klosterløfter ved Pokrovo-Ennatsky-klosteret! Tenk på det, i en alder av 72 år, da de fleste av oss allerede tror vi har levd våre liv. Er ikke dette et eksempel på at det ikke er aldersgrenser mens sjelen søker lys. Senere tar hun klostreturen til det store skjemaet med navnet Zosima.

Gjennom hennes bønner, ikke langt fra klosteret, er det en helbredende kilde, og senere ble det arrangert en eremitasje med et kapell i navnet til Den aller hellige treenighet.

I løpet av forfølgelsen av kirken ble klosteret stengt, og bøndene gjemte Matushka Zosima. I en hellig sypressekiste hentet fra Jerusalem sov hun i en eller annen hytte, og i den ble hun fraktet fra landsby til landsby da den gamle damen måtte "skjules".

Fortid, nåtid og fremtid ble avslørt for Zosima. Hun hadde også en sterk gave av helbredelse, folket kom ustanselig til henne.

Hun ble begravd i hjembyen Sentsovka, Orenburg-regionen.

Har vi kommet lenger enn kristne i tidligere generasjoner

Av og til får man inntrykk av at kristne som lever i det 21.århundre hører med til de 'viderekommende'. De som har sett mer og forstått mer enn noen av de kristne som har levd i generasjonene før oss. Tro om det er sant!

Jeg kom til å tenke på munken Markus om levde på 400-tallet her om dagen. Helt fra ungdommen hadde han en slik kjærlighet til Den Hellige Skrift at han leste den daglig. Det sies at han til slutt kunne hele Bibelen utenat.

40 år av sitt liv tilbrakte han i ørkenen i bønn og lesning av nettopp Bibelen.

"Hvis noen har en åndelig gave," sa Markus, "o,g føler medlidenhet med den som ikke har den, så bevarer han gaven på grunn av sin medlidenhet. Men den som fremhever gaven sin, mister den gjennom å falle for hovmodets fristelse."

Det er noe å tenke for en kristen som lever i det 21.århundre.

Markus munken eller Markus asketen, som han også ble kalt, ble født i Athen tidlig på 400-tallet og ble en disippel av Johannes Chrysostomos.

Han er kjent blant annet for dette utsagnet:

"Søk ikke den fullkomne loven i menneskelige dyder, for der finner du den ikke. Fullkommenhetens lov er skjult i Kristi kors."

En del av den åndelige undervisningen Markus munken ga er å finne i Filokalia, de gamle fedrenes bønneveiledning.

Markus munken ble 120 år gammel. Han døde i ørkenen.

Billedtekst: Bibelen min og gripekorset mitt.

Ingen nådegave

,Frekkhet og uforskammethet er ingen nådegave. Det er ikke Herren som delte ut dem.

"Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 6

Som jeg skrev i forrige artikkel er syner, drømmer og henrykkelser, en del av Den Hellige Ånds språk. Livet med Den Hellige Ånd er helt naturlig overnaturlig!

Nesten fra begynnelse til slutt er Bibelen full av drømmer og visjoner, og historien om mennesker som hadde dem. Tar vi bort disse eksemplene mister vi mye av, ikke bare underne, men også den djupe visdommen de representerer. For Gud taler gjennom disse synene og drømmene, og avdekker for oss ofte fremtidige hendelser, som ikke bare berører enkeltpersoner, en nasjon, men også nasjoner. Elihu, en av Jobs venner, sier det slik:

"For Gud taler både på den ene og den andre måten, uten at mennesker får tak i det. I en drøm, i et syn om natten, når dyp søvn faller over menneskene, mens de slumrer på sitt leie, da åpner Han menneskenes ører og besegler rettledningen de får ..." (Job 33,14-16)

I 4.Mos 12,6 leser vi at drømmer og syner er en naturlig del av en profets liv:

"Da sa Han: Hør nå Mine Ord: Hvis det er en profet iblant dere, gjør Jeg, Herren, Meg kjent for ham i et syn. I en drøm taler Jeg til ham..."

I Joel-profetien som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag i Jerusalem, kommer dette klart frem:

"Deretter skal det skje at Jeg vil utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal drømme drømmer, og deres unge menn skal ha syner." (Joel 3,1)

Så i etterdønningene av pinsen - den tiden vi nå lever i - burde det være helt naturlig overnaturlig at menn og kvinner profeterer, drømmer drømmer og har syner.

Drømmer og syner er av samme slag, den ene i sovende, den andre i våken tilstand. La meg gi deg et eksempel fra Daniels bok:

"I babylonerkongen Belsasars første regjeringsår hadde Daniel en drøm og fikk se syner som for gjennom hodet hans mens han lå i sengen. Siden skrev han ned drømmen ..." (Dan 7,1)

Profeten Daniel snakker om både drømmer og syner som det samme, men de inntreffer enten om natten eller om dagen.

I eksemplet fra Apostlenes gjerninger kapittel 10 og 11, hvor vi befinner oss for tiden i vårt bibelstudium, er det en gudfryktig italiensk offiser som har et syn. Bibelen viser oss at Gud taler gjennom drømmer og syner til alle slags mennesker. De behøver ikke en gang være troende. Profeten Daniels bok gir oss flere eksempler på dette, hvor Gud taler gjennom drømmer i livet til en hedensk konge, og profeten Daniel får tydningen.

I Apg 10 blir vi kjent med offiseren Kornelius, og vi blir kjent med at han på den niende timen av dagen, får et syn. Den niende timen refererer til en av de jødiske tidebønnstimene. Klokken er med andre ord 15.00. I synet får Kornelius se en engel, en av Herrens budbringere. Dette er også en helt naturlig overnaturlig del av nytestamentlig menighetsliv! I vår vestlige kultur handler den kristne troen ofte om læresetninger, og læren er avgjørende viktig, men troen har også en overnaturlig dimensjon, hvor altså drømmer, syner, henrykkelser og engler er en del av det hele.

I mitt personlige liv har drømmer spilt en viktig rolle. Derfor har jeg i mange år ført en drømmedagbok. Her noterer jeg ned drømmen, klokkeslettet og datoen og har alltid penn og papir ved siden av senga, i tilfelle Herren gir meg en drøm. Alle drømmer er selvsagt ikke fra Herren, men noen er det. Selv om jeg ikke alltid forstår hva drømmen handler om, noterer jeg den den og ber over den. Jeg spør Herren vise meg hva drømmen betyr. Dato og klokkeslett kan være viktig å notere, da dette kan ha betydning for å forstå drømmen.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 5

Vi fortsetter vårt studium av Helligåndens gjerninger, og skal nå stanse ved det som skjedde i huset til en romersk offiser ved navn Kornelius, Men før vi gjør det, skal jeg nevne to ting:

I forbindelse med bønnemøtet som beskrives i det fjerde kapittelet i Apostlenes gjerninger, leser vi at de som var tilstede ble 'alle fylt med Den Hellige Ånd og de talte Guds ord med frimodighet." (v.31)

Vi merker oss to ting: Alle ble fylt med Den Hellige Ånd. Dåpen i Den Hellige Ånd er en engangsforeteelse, men å bli fylt av Ånden er en stadig gjentagende erfaring. Husk at de som var tilstede på dette bønnemøtet mest sannsynlig hadde tatt del i pinseopplevelsen pinsedag i Jerusalem. Det kan vi si fordi Lukas forteller oss at når Peter og Johannes ble løslatt fra fengselet hvor de satt, "gikk de til sine egne". Det vi er vitne til på dette bønnemøtet er at Den Hellige Ånd øses ut mens de ber, og de fylles alle av Den Hellige Ånd. Det andre vi merker oss at dette fører til noe: De blir frimodige! Og sist, men ikke minst, dette skjer i en ganske spesiell ramme: Huset hvor de befinner seg, "skalv" (v.31). Når vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, må vi være forberedt på det uventede!

Det andre skriftstedet jeg vil nevne er Apg 6,3 og v.5, som handler om utvelgelsen av kirkens aller første diakoner. Hva var kriteriet for å velge dem? At de var godt skolerte og flinke? Nei, kriteriet var at de var fylt med Den Hellige Ånd og hadde et godt vitnesbyrd. Det som fremheves om diakonen Stefanus, han som skulle bli kirkens første martyr, er at han var "full av tro og Den Hellige Ånd."

Så til beretningen om Kornelius og hans hus.

Historien starter egentlig med en viktig detalj i kapittel 9 vers 43:

"Så ble han mange dager i Joppe hos garveren Simon."

Dette kan synes å være bare en ubetydelig detalj som forteller om hvor Peter befant seg rent geografisk, men er ikke det. Lukas forteller oss noe svært viktig. Det vi leser er ganske oppsiktsvekkende, sett med jødiske øyne. Garver-yrket sto nederst på rangstigen, og jøder kunne ikke omgås garvere. De drev med dyrehuder, og var dermed å betrakte som urene. Når Peter, som var jøde, ikke bare gikk inn i huset til garveren Peter, men bodde der i flere dager, så sier det meg at Gud hadde forberedt Peter på det tidsskiftet som skjer i og med Apostlenes gjerninger kapittel 10 og 11. Da flyttes fokus fra jødemisjon til hedningemisjon. Evangeliet gis videre til hedningenasjonene. Så selv om det som skjer med Peter i kapittel 10 og 11 er nytt og annerledes og ganske så overraskende, så virker det som om Den Hellige Ånd har forberedt Peter, i og med at han bokstavelig talt trår over dørstokken til denne garveren.

I kapittel 10 introduseres vi for oppfyllelsen av profetien fra Joel, som apostelen Peter siterer fra på pinsedagen:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner ..." (Apg 2,17)

Det er den den romerske offiseren Kornelius som har et syn. Senere får Peter oppleve en henrykkelse.

Hva er dette? Dette er Den Hellige Ånds språk! Den Hellige Ånd taler blant annet gjennom syner, henrykkelser og drømmer.

Vi skal se nærmere på dette i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Om å være og tale profetisk

"Å være profetisk handler ikke om å søke overnaturlige erfaringer, eller søken etter "ord", tale til skarer av beundrende etterfølgere eller bygge store tjenestestrukturer for å hove inn penger og influere massene.

Det handler om å søke den djupeste intimitet med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det handler om Herrens hjerte og tale nøyaktig fra djupet av dette hjerte - og bare når Herren forløser dette ordet. Det fordrer et stille sted med Ham, som ikke kveles av folkemengdene og alle konferansene.

Vi profeterer, ikke fordi det er morsomt, og ikke fordi vi trenger å gjøre det og ikke fordi noen bestiller det, men fordi Han ber oss om det - og bare når Han sier det."

- R. Loren Sandford (bilde).  Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

John Loren Sandford hjemme hos Herren

Nå er de begge hjemme hos Herren: John Loren Sandford døde natt til 30. mars, 88 år gammel. Paula, som døde for noen år siden, fikk 61 år sammen som ektepar. De var begge pionerer innen gjenopprettelsen av den profetiske tjenesten vi ser i vår tid. De fikk også bety mye for  å løfte fram sannheten om at Jesus også helbreder våre indre sår.

Det skjedde ikke minst gjennom de bøkene de skrev. En bok, som er blitt en klassiker, er "The Elijah Task". Den boken har vært med på å forme mitt eget kall og tjeneste. Boken har undertittelen: "A Call to today's Prophets and Intercessors", og handler mye om nødvendigheten av at Gud bygger karakter hos den som skal tjene Ham. Boken fikk en oppfølger i 2002: "Elijah among us". I begge bøkene legger John Loren Sandford et bibelsk grunnlag for hvordan den profetiske tjenesten fungerer i den nye pakt.

I 2003 kom "Prophets, healers and the emerging church", som ekteparet skrev sammen. Boken er et tilbakeblikk på det spennende livet de to har levd. Her skildrer de sin barndom og oppvekst og den tjenesten de opprettet i 1974, Elijah House.

Både Paula og John Sandford var virkelige pionerer i Guds rike. Solide mennesker med stor integritet, en djup innsikt i Guds ord og en ydmykhet i den tjenesten de fikk stå i helt opp i høy alder. Nå er de begge hjemme hos Herren. De vil bli djupt savnet.

Bildet er fra You Tube og fra en film sønnen laget om ekteparets siste leveår sammen. Filmen er svært gripende og anbefales.

Du finner den her:

https://www.youtube.com/watch?v=rhGS0lAWMiM

En beder som var en 'gjennomskinnelig' skikkelse

Jeg liker dette bildet så godt. I dette ansiktet ser jeg noe av Kristi herlighet skinne fram. Jeg skulle ønske jeg selv var preget så mye av Kristus. Jeg tenker at jo lenger man lever med Kristus, og overgir seg til Ham, blir man preget av mildhet som denne munken fra Athos ved navn Porphyrios. Han ble kjent som en beder, en profetisk skikkelse som hadde et forunderlig klarsyn. Det er hans minnedag i dag.

Han ble født 7.februar 1906 i den lille landsbyen Hl.Johannes Karystia i den greske provinsen Evia. Han ble døpt Evangelos, og var den fjerde av fem søsken. Helt fra sin barndom bar han på et sterkt kall om å følge Kristus. Syv år gammel sendte foreldrene ham avgårde for å jobbe. Det var harde tider i Hellas. Evangelos hadde fått jobb som visegutt , men handelsmannen forstod raskt at han ikke var som gutter flest i den alderen. På spørsmål svarte Evangelos at han hadde et sterkt ønske om å komme til den hellige øya Athos. Etter en stund måtte Evangelos reise hjem. Hans mor var blitt syk, og fikk penger til hjemreisen av arbeidsgiveren. Evangelos gikk i stedet ombord i en båt som skulle til Athos, men ombestemte seg og dro tilbake til arbeidsgiveren. Moren var blitt frisk.

Så en dag møter han en eldre munk som er villig til å ham med seg til Athos. Han fikk bo hos to munker, som tok seg av ham. Han var bare 14-15 år gammel da en av disse munkene spurte ham: 'Hva vil du med livet ditt?' Evangelos svarte: 'Jeg vil bli her'. Da hentet den gamle munken en munkekappe til ham, og Evangelos ble viet til munk. Han tar det monastiske navnet Nikitas.                                                                               
Athos innbød til mange anledninger hvor Nikitas fikk møte menn som var bærere av Guds herlighet. Som gamle Dimas. Like overfor eremitthytten hvor Nikitas, som skulle få navnet Prophyrios etter at han ble prest, bodde levde den russiske munken Dimas. Tidlig en morgen, mens Prophyrios satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Dimas inn. Da får den unge gutten se den gamle mannen komme i en henrykkelse. Han stråler av lys. Det gjør et så sterkt inntrykk på Prophyrios at han begynner å gråte. Den gamle munken formidler så bønnens og klarsynets gave til ham. Fra den dagen av forandres livet til den unge gutten fullstendig.

Han ble i ordets mest inderlige og sanne betydning en beder, som elsket våkenettene på Athos. Han forteller selv:

"Bønn pleide å få hele stedet (Athos), ja, hele den åndelige verden til å skjelve.  Se, det er hva kjærlighet til Kristus er."

Og han elsker Bibelen.

"Med henblikk på å rense mitt sinn begynte jeg å lære Den Hellige Skrift utenat. Jeg startet fra begynnelsen, med Matteusevangeliet."

De som fikk det store privilegiet å få møte Prophyrios forteller om "en gjennomskinnelig skikkelse", hvis liv var preget av Kristus. Han var vel kjent med sykdom, men i hans skrøpelighet bruket Gud ham til å formidle helbredelse mennesker. Han var også kjent for sin profetiske gave.

Ved utbruddet av 2.verdenskrig ble han sykehusprest i Athen. Den første gudstjenesten han feirer ble et sjokk for ham. Han var vant til stillheten på Athos. Ved kirken lå det en forretning som solgte gramafonplater. Den støyende musikken forplantet seg inn i kirken. Det var grusomt, men Gud viste Prophrios at støyen kunne overdøves av den åndelige intensiteten inne i kirken. Neste gang han kom inn i kirken fokuserte han helt og holdent på liturgien og hadde en fornemmelse av å være både i himmelen og på jorden.

Etter mange år som prest i Athen grunnlegger han et kloster for kvinner. I 12 år er han skriftefar for dette klosteret. Mot slutten av sitt li, reiser han så tilbake til Athos. Han finner tilbake til min munkecelle. Her lever han i bønn. Tidlig om morgenen 2.desember 1991 sovner han stille inn.

Å tale i tunger

Den lutherske presten Paul Anderson (bildet) er en av hovedtalerne på årets Oase stevne i Fredrikstad. Han er en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske fornyelsen i den lutherske kirken. I går publiserte han en artikkel om tungetalens betydning som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk. I det siste året har jeg opplevd at Herren har talt mye til meg om nettopp tungetalens betydning. Det er en tid for å våge å tale om den på nytt.

... mektig og praktisk. Kanskje du har skrudd på tenninga i bilen din de siste seks månedene og bilen har ikke startet? Har du skrudd på tenninga i hjertet ditt de siste seks månedene og ikke klart å starte motoren?

Hvis du taler i tunger gjør det nå i 30 sekunder. Hva var det du akkurat gjorde? Du ba en perfekt bønn til Far gjennom Den Hellige Ånds gjerning som hjelper deg til å be. Og du bygger deg selv opp i selve prosessen. Hvor ofte skulle du tale i tunger? Hvor mye oppbyggelse trenger du? Trenger du en overdose av oppmuntring? Skriften sier:

"den som taler i tunger oppbygger seg selv" (1.Kor 14,4) De som bygger seg opp er forberedt til å bygge opp andre. De som ikke bygger seg selv opp forventer gjerne at andre gjør det. Går du til kirken for å styrke andre eller for å bli styrket? 1.Kor 14,26 gir deg det passende svaret på det spørsmålet. 

Denne ene gaven fokuserer på Giveren. Den er for deg. Det finnes så mye mismot, depresjon og fortvilelse der ute. Vi trenger mega-doser av oppmuntring. Ber du i tunger regelmessig så hjelper det til å helbrede depresjon, mentale lidelser og mismot. Hvordan vet jeg dette? Fordi du føler deg bedre når du taler i tunger? Nei. Men fordi Guds ord sier at du oppbygger deg.

Les Apg 2,1-4. Alle gavene fantes i Den gamle pakt bortsett fra tungetalen. Gud sparte den gaven til det nye pakts-folket. "... og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4. Norsk Bibel 88/97) Den eneste gaven som er gitt for å bygge oss opp er tilgjengelig for alle. Det gir mening. Gud ville ikke si: "Denne gaven oppbygger deg, men den er bare gitt til noen få."

Det skjer igjen i Apg 10 og 19. Når vi taler i tunger sammen gis kroppen kraft, åpenbaringen øker og bønnen styrkes. Vi har privatisert denne gaven. På pinsedagen var de alle sammen. Gratulerer med fødselsdagen, menighet!

"Jeg takker Gud: Jeg taler mer i tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) 

Paulus skrøt ikke. Han oppfordret sine venner til å bruke en gave han fant å ha en utrolig verdi. Så hva lærte du om dette, Paulus? Økt åpenbaring, oppmuntring, råd, hjelp i bønnen, helbredelse, enhet. Han ville også ha lagt til:

"Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger ..." (1.Kor 14,5a)  Hvorfor er dette i Skriften? For at ikke folk skal kunne si: "Jeg ba, men det skjedde ikke noe." For det gjorde det! Du mottok. Passivitet og vantro paralyserer folk. De tenker feil: "Kanskje det ikke er meningen at jeg skal ha det?" Paulus ville ikke ha sagt: "Jeg vil at dere alle taler i tunger, men, selvsagt, ikke alle vil få det." Be om det, tro at du har det, så tal eller syng det ut!

Hva da med Paulus og det spørsmålet han stiller: "Taler vel alle med tunger?" (1.Kor 12,30) Leter han etter et negativt svar? Konteksten viser oss at Paulus taler om tunger som en tjeneste, ikke bare som en gave. Alle kan profetere, men det betyr ikke at alle er profeter. Alle kan tale i tunger, men ikke alle har gaven til å bringe budskap i tunger.

La oss be:

"Far, tilgi oss at vi har nedvurdert denne gaven ved ikke å utøve den trofast, både alene og sammen med andre. Tilgi vår likegyldighet. Vi ber Deg, Hellige Ånd, fjern tvil og motløshet. Løft av oss en vansmektet ånd, og gi oss lovprisningens drakt. Gjennom Kristus, vår Herre. Amen."

John G. Lake og hans helbredelsestjenste. Del 1

16. september var det ganske nøyaktig 80 år siden John G. Lake døde - av enkelte kalt - en apostel til Afrika. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på denne troens mann. Det sies at 100.000 mennesker opplevde helbredelse gjennom tjenesten til John G. Lake - eller John Graham Lake, som er hans fulle navn. Bildet til venstre er tatt like før han døde, 16.september 1935 - 65 år gammel. Lake var influert av helbredelsestjenesten til John Alexander Dowie og forkynnertjenesten til Charles Parham, og spilte en avgjørende rolle i pinsevekkelsens historie i Sør-Afrika.

Fremdeles øver han sin påvirkning på mange mennesker og tjenester. De finner inspirasjon gjennom hans liv. Og mange har glede av hans 'Healing rooms', et begrep og en tjeneste som man selv den dag i dag finner mange steder rundt om i verden.

For en del år siden leste jeg en liten biografi om John G. Lake skrevet av Gordon Lindsay, grunnleggeren av Christ for the Nations i Dallas, Texas.

Gordon Lindsay vurderte John G. Lake's tjeneste slik, her i min oversettelse:

'Hvordan skal vi kunne evaluere effekten av tjenesten til en misjonær? Er det ved lengden av hans tjeneste? Hvis dette var tilfelle, kunne vi ikke regne med John G. Lake. Han tjenestegjorde bare fem år i Afrika, og deler av den tiden oppholdt han seg ikke på kontinentet. Jesus var den største av alle misjonærer, men Han var bare aktivt involvert i tjenesten i omlag tre år.

John G. Lake var ingen organisator, han var heller ingen oppdagelsesreisende som Livingstone; han samlet ikke inn store penger til misjon. Men ser vi nærmere på hans arbeid som misjonær, så viste hans fremgang seg i de store antall mennesker som ble vunnet for evangeliet, i de endrede livene til menneskene som han kom i kontakt med, at de kan sammenlignes med metodene til Paulus og de andre apostlenes. Hans tjeneste var nær det apostoliske idealet.

Tjenesten til Lake i Sør-Afrika var et fenomen. Han dro dit uten noen støtte av noen slag. Hver kilometer han underla seg var et mirakel. Før han ble kalt inn i tjenesten, var han en fremgangsrik og kunne ha finansiert sitt tjenesteteam i flere år fremover. Men når han fikk kallet avviklet sin eiendom og gjorde opp sine eiendeler. Han ville være fullstendig avhengig av Gud og at det var Gud som skulle forsørge dem. Det var ingen organisasjon eller misjonsstyre som sto bak ham. Dr Lake foretok ikke noen spesiell studie av landet og kjente ingen av stammespråkene. I det naturlige så dette vågestykket ut til å være dømt til å mislykkes.

Disse handikapene til tross, innen fem år hadde Lake og hans medarbeider, Hezmelhalch, gjennomtrengt de avsidesliggende områdene av Sør-Afrika med evangeliet. En apostolisk vekkelse brøt ut som var så kraftfull, at hundrevis av menigheter ble grunnlagt på kort tid over hele landet. Hemmeligheten til denne fremgangen var de tegn, under og mirakler som ledsaget denne tjenesten kontinuerlig. 

Satan forsøkte å angripe Lakes store tjeneste. Mens han var på en misjonsreise, døde hans kone, og etterlot til sin mann ansvaret med å ta vare på den store barnefamilien. Det store tapet tvang Lake til å vende tilbake til USA i 1913.

Men Herren hadde et annet arbeid til denne gudsmannen. I USA traff Lake Florence Switzer, som han giftet seg med. Rett etter at de giftet seg etablerte han en helbredelsestjeneste i Spokane Washington som skapte historie'.

(fortsettes)

Trøstens og oppmuntringens tjeneste

På Bloggen Monastisk kan du i dag lese om kyprioten Josef, bedre kjent som Barnabas. Han hadde trøsterens og oppmuntrerens tjeneste i den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Slike som ham trengs i den kristne forsamlingen i dag. Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 4

Om du og jeg skulle sette opp en rangeringsliste over de ni nådegavene som nevnes i 1.Kor 12 ville vi kanskje ikke ha valgt å sette «visdoms ord ved Ånden» først? Har du lagt merke til at «tungetale» og «tydning av tunger» kommer nederst på listen? Nå tror jeg likevel ikke det er noen rangering fra apostelens side, hvor den ene gaven settes opp mot den andre. Men Paulus er nok likevel klar over at om vi skulle prioritere – og det ikke var Den Hellige Ånd som inspirerte Paulus – så ville nok «visdoms ord» bli nedvurdert fremfor f.eks «nådegaver til å helbrede»!

C.Peter Wagner (bildet), tidligere professor i kirkevekst ved Fuller Theological Seminary, skrev for en del år siden boken «Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow». Her gir han uttrykk for en populær forståelse av «visdoms ord ved Ånden» og «kunnskaps ord ved Ånden». Han definerer «visdoms ord ved Ånden» slik:

«... en spesiell evne som Gud gir til visse medlemmer av Kristi kropp til å kjenne Den Hellige Ånds sinn på en slik måte at man mottar innsikt i hvordan gitt kunnskap på best mulig måte kan anvendes på spesielle situasjoner.»

Denne forståelsen er på mange måter adoptert i vide kretser av den karismatiske bevegelsen. Men samstemmer denne definisjonen med Guds ord? Om vi ser nærmere på hva Paulus mente med «visdoms ord ved Ånden», vil vi se at han la mer i dette enn det som fremkommer i Wagners definisjon.

Ordene som brukes på gresk er «logos sophias». I denne sammenhengen kan «logos» oversettes med «budskap» eller «ytring», og dette indikerer at Paulus så på denne gaven som noe som manifesteres gjennom inspirert tale. Når vi så spør om hva slags tale da siktes til, så er svaret «sophia», som refererer til noe guddommelig fremfor noe som er rent intellektuelt. Denne gaven skulle derfor generellt sagt defineres som kommunikasjon som involverer to prosesser:

1. Først av alt trenger vi å forstå at det handler om et budskap kommunisert av Den Hellige Ånd til den troende. Vi kunne definere det som en plutselig innsikt gitt av Den Hellige Ånd som handler om Guds visdom.

2. Vi trenger også å se dette fra mottagerens side, fordi kommunikasjon ikke bare handler om avsender, men også mottageren.

Slik jeg ser det handler denne gaven om å være i stand til å forstå og uttrykke noe av Guds visdom på en slik måte at menigheten kan bli oppbygget og styrket.

I visse pinsekarismatiske sammenhenger er det en forakt for teologi. Det er ikke stuerent å snakke om boklig lærdom og kunnskap. Nå er det blitt mindre av dette, men det finnes fortsatt enkelte som åndeliggjør veldig betydningen av det de kaller åndelig. De snakker foraktelig om det som er religiøst, i motsetning til det de selv står for, som er det som virkelig er åndelig. Da blir de som ser annerledes på ting gjerne omtalt som fariseere.

Om vi ser litt nærmere på det andre kapitlet i 1.Korinterbrev vil vi oppdage at visdom knyttes til det vi kaller «frelseshistorien». I 1.Kor 2 ser vi at guddommelig visdom er noe som har vært skjult for mange generasjoner, men som er blitt åpenbart i Kristus:

«Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse bestemte til vår herlighet, den visdom som ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Men, som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd.» (1.Kor 2,6-10)

For apostelen Paulus er Guds visdom et mysterion – et mysterium. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 3

I den forrige artikkelen stilte vi spørsmålet om hva som er hensikten med de åndelige gavene Herren gir, og jeg henviste til 1.Kor 14,4 hvor apostelen Paulus understreker at gavene er gitt til Kristi kropp for å "oppbygge menigheten". Med andre ord: Nådegavene er ikke et gave som jeg skal beholde for meg selv, men er for menigheten og de gis for oppbyggelse. Det er interessant å merke seg at ordet "oppbyggelse" på gresk er en arkitektonisk term som brukes for å bygge hus - oikodome. Paulus bruker denne metaforen i samheng med profetiske budskap, for lik alle de andre nådegavene, er hensikten med profetiske ord å bygge Guds hus, ikke rive det ned. Hensikten med disse nådegavene er å styrke menigheten, ikke svekke den.

En annen ting vi skal huske på er den konteksten som de ni nådegavene i 1.Kor 12 står i. Leser vi 1.Korinterbrev i sammenheng vil vi se at de mer spektakulære gavene som tungetale, helbredelse og profeti var kommet i sentrum for denne menigheten, og at dette var splittende, ikke forenende. I 1.Koriterbrev får vi beskrevet en slags åndelig elite i fremmarsj, hvor man overdrev de mer ekstraordinære og spektakulære gavene. Noen hevdet at de dermed var med åndelige enn de andre. Dette er et velkjent fenomen også i vår tid. Enkelte er veldig opptatt av hvilken gave de har, og snakker om det, i stedet for å la menigheten oppdage og anerkjenne gaven og tjenesten som er gitt til Kristi kropp.

Apostelen Paulus møter denne utfordringen med å si at alle gavene er gitt til menigheten i den hensikt å bygge opp, og alle gavene har like stor betydning i det Gud ønsker å fremme.

Vi finner dette igjen i Romerbrevet:

"For slik som vi har mange lemmer på en kropp, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, èn kropp i Kristus og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge dem nåde som er gitt oss." (Rom 12,4-6a)

I neste artikkel skal vi se nærmere på den første nådegaven Paulus lister opp i 1.Kor 12,8: "Visdoms ord ved Ånden ..."

(fortsettes)

Helligåndens betydning da og nå

I forbindelse med mine studier av den tidlige kirkens historie har jeg i den siste tiden sett nærmere på Den Hellige Ånds gjerning blant de første kristne. Det er i seg selv et svært spennende studium. Jesus taler jo mye om Den Hellige Ånd mot avslutningen av sin jordiske tjeneste. Johannes bruker tre kapitler på denne undervisnigen.

I forbindelse med de tjenestegavene som Gud gir sin menighet, nevnes det noe som jeg ikke har tenkt på i den sammenhengen det står:

"Og Gud satte i menigheten, først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger." (1.Kor 12,28)

Jeg har ikke tenkt på tungetalen inn i denne sammenhengen hvor det står om tjenestegavene. Jeg har tenkt på tungetalen som en del av nådegavene, og det er den jo også. Gitt både til personlig oppbyggelse og til menigheten.

Den lutherske presten, Larry Christenson, skrev for mange år siden boken "Speaking in tongues", med undertittelen: "And its significance for the Church". I denne boken, skriver Christenson:

"Skriften støtter ganske enkelt ikke et argument mot det å tale i tunger - bare mot misbruket."

På 1970 tallet da jeg opplevde min dåp i Den Hellige Ånd var det mye tale om tungetalen. I dag er det nesten ingen som nevner den. Hva har skjedd underveis?

I en ny serie skal vi se nærmere på de ni Åndens gaver som beskrives for oss i 1.Kor 12. Jeg tror det er nødvendig å løfte frem igjen denne undervisingen.

Pinsefestens høytid, del 3

Kirkens tid er også Åndens tid. Apostlenes gjerninger kunne likesågodt vært kalt Helligåndens gjerninger, for det er jo Ham vi leser om fra begynnelse til slutt. Og Åndens gjerning slutter ikke med kapitel 28. Den har fortsatt gjennom hele kirkens historie. Mens Jesus var begrenset av tid og rom, mens Han var her på jord, er Helligånden allesteds nærværende.

Ånden gir gaver til sin kirke, som Han virker gjennom. Både nådegaver og tjenestegaver.

"Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er mange forskjellige kraftige gjerninger, men Gud er den samme som virker alt i alle." (1.Kor 12,4-6)

Så listes de opp en etter en disse gavene:

* Visdoms ord ved Ånden
* Kunnskaps ord ved Ånden
* Tro
* Nådegaver til å utføre helbredelser
* Kraft til å gjøre undergjerninger
* Profetisk gave
* Nådegaven til å prøve ånder
* Forskjellig slags tunger
* Tydning av tunger

Dette er listen som gis i 1.Kor 12, du finner en annen liste i Rom 12,4-8. Der nevnes det:

* profeti
* ulike tjenester
* læretjeneste
* oppmuntringstjeneste
* de som gir generøst
* lederansvar
* barmhjertighetstjeneste

For alle disse gjelder ordene fra 1.Kor 14,1: "... og søk med iver etter de åndelige gaver ..."

Men kirken lider av mangelsykdommer. Den har lite av disse gaver. Kan svaret på det finnes i Jak 4,2: "Dere kjemper og kriger, likevel har dere ikke, fordi dere ikke ber."?

Martyn Lloyd-Jones om tungetale, den karismatiske bevegelsen og død ortodoksi

Martyn Lloyd-Jones (bildet), den legendariske pastoren for Westminister Chapel i London, og en internasjonalt anerkjent bibellærer, er en hvis bøker jeg stadig vender tilbake til.

Nå er det offentliggjort et brev som forteller litt mer inngående om Martyn Lloyd-Jones og hans syn på tungetale og den karismatiske bevegelsen. Jeg synes dette var så interessant at jeg har valgt å oversette det til norsk:

"Min holdning til spørsmål om tungetale og de andre gavene er dette: Jeg har aldri vært i stand til å akseptere den vanlige lære, som i særlig grad er blitt hevdet av Warfield, at alle gavene opphørte ved slutten av den apostoliske æra. Jeg kan ikke se noen holdepunkter for dette i Skriften. For meg synes dette synet å være en form for dispensjonalisme som gjør mange av brevene ubrukelige. For eksempel vil det innebære at vi ikke kan gjøre oss bruk av 1.Tess 5, versene 19-21.

Alt jeg kan si er, at selv om det gjennom kirkens historie har vært gaver som har vært fraværende så kan Den Hellige Ånd i sitt herrevelde gi dem når Han vil. Faktisk er det slik at det er en tydelig lære at mot slutten av denne tidsalder vil slike gaver kunne gjenoppstå i stor kraft, og på samme tid vil vi ha mye forvregninger.

Resultatet av dette er at selv om jeg er ulykkelig over den karismatiske bevegelsen, og ser på den som en reell fare til den sanne kirke og til evangeliet, fordi den viser at lærespørsmål ikke betyr noe i det hele tatt, så er jeg like mye opptatt av at vi ikke skal bli skyldige i å "slukke Ånden" og leve med død ortodoksi."

Brevet er skrevet 25. november 1974.

De åndelige gavenes natur

For en tid tilbake skrev jeg en artikkelserie om hvordan menigheten i Korint ble grunnlagt. Det er til denne menigheten apostelen Paulus skriver så utførlig om de åndelige nådegavene. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på de åndelige gavenes natur, slik de beskrives i 1.Kor 12,4-6:

"Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjell på tjenester, med Herren er den samme. Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle."

Apostelen Paulus beskriver Åndens gaver på tre måter:

1. Som charismata.
2. Som diakoniai
3. Som energemata

På denne måten sier han noe om gavenes opprinnelse, den måten de oppleves i menigheten og deres hensikt.

1. Uttrykket charismata antyder gavenes kilde - nemlig guddommelig charis - det vil si nåde, som blir konkret. Guds charis er opprinnelsen til hver charisma. Oversetter vi ordet charisma bokstavelig så betyr det gave. Ordet nådegave - en gave av nåde - må vi se i sammenheng med det apostelen Paulus skriver om i Ef 4,8:

"Derfor sier Skriften: Han fòr opp i det høye og bortførte fanger, han gav menneskene gaver."

Det er viktig å merke seg at opprinnelsen til en charisma - en nådegave, aldri ligger i personen, men i Guds nåde, som omgir denne personen.

2. Uttrykket diakoniai - det vil si: tjenester, peker på den måten som gavene uttrykkes på i praksis. Ordet diakonia betyr ivrig beredvillighet til tjeneste.

3. Gavene fører med seg bestemte virkninger. De er energemata - det vil si: de virker utad. Når en kristen utøver en charismata, handler han som et lem på Kristi kropp, eller med andre ord: Jesus selv gjør noe gjennom den personen. Hva Jesus gjør gir alltid konkrete resultat. Bak all denne aktivitet står den treenige Gud som møter oss som pneuma: Ånd, som kyrios: Herre, og som theos: Gud.

En russisk starets - fader Nikolaij Gurianov, del 1

Russland har vært velsignet med mange såkalte "staretser", eller åndelige veiledere med karismatiske gaver. En av dem var fader Nikolaij Gurianov. Om tre dager ville det ha vært 100 år siden han ble født. Han ble nemlig født, 26. mai 1909 i landsbyen Chudskie, som ligger i St. Petersburg distriktet. Han døde 24.august 2002, 92 år gammel. Særlig i den siste delen av hans liv, kom mange pilegrimmer til ham for å søke hans råd. Ikke bare fra Russland, men fra store deler av verden. Han talte ofte profetisk, og nådegaven "kunnskapsord ved Ånden" fungerte sterkt i hans liv. Dette ble da også til stor hjelp for dem som kom til ham. Fader Nikolaij levde i svært enkle kår, og holdt seg stort sett i den lille bønnekoia si. Her levde han i bønn, og mange kan fortelle om forunderlige bønnesvar som de opplevde etter å ha vært i kontakt med fader Nikolaij.

Allerede i sin tidlige barndom ble fader Nikolaij altergutt. I 1926 fullførte han en eksamen i pedagogikk ved Leningrad Instituttet, og i årene 1929-31 underviste han i matematikk, fysikk og biologi. I 1932 ble han arrestert, og satt først fengslet i Leningrad, senere ble han overført til en konsentrasjonsleir nær Kiev i Ukrania. Årsaken var at han hadde protestert mot at myndighetene ville stenge en rekke kirker. I syv år oppholdt fader Nikolaij seg i fangeleiren, under umenneskelige forhold. Men her var han til stor hjelp for mange av de andre fangene.

Da den andre verdenskrigen kom ble ikke fader Nikolaij utkommandert. Hans føtter var mer eller mindre ødelagt på grunn av mishandlingen i fangeleiren. Han ble sendt i eksil til Litauen, og det var her han tok sine teologiske studier. To år senere ble han ordinert som prest i Latvia, i den ortodokse katedralen i Riga. Han var prest ved ulike kirker, før han i 1958 ble sendt til Pskov, som ligger sør for St.Petersburg. Her tilbrakte han de neste 44 årene i prestetjeneste.

Det var i Pskov at han skulle bli kjent som Batiushka Nikolai, staretsen av Zalit Island. Når det kommunistiske regimet falt i grus, trådte fader Nikolaij inn i denne tjenesten som en elsket åndelig veileder. Mange mennesker kom nå til tro, og i fader Nikolaij fant de en person som virkelig levde det kristne livet i praksis. Derfor kom de til ham med hverdagslivets små og store problemer, for at han skulle be for dem, og velsigne dem.

(fortsettes)

Det viktigste

En blogg jeg følger med stor glede og interesse er Jonas Melins blogg:

http://www.barnabasbloggen.blogspot.com/

Her om dagen skrev Jonas Melin om det han anser som det viktigste. Bakgrunnen for artikkelen var en krise i hans egen forsamling, hvor et av medlemmene var blitt alvorlig syk. Jeg synes Melin er inne på svært vesentlige ting i sin bloggartikkel, og tillater meg å oversette deler av den. Utgangspunktet for Melins artikkel er 1.Pet 4,7-11:

"Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. Vær gjestfrie mot hvernadre uten å klage. Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet. Amen."

Vi lever i de siste tider. Hva er viktigst for oss som individer? Hva er viktigst i det kristne fellesskapet? Vi kan sammenfatte det Peter skriver i tre overskrifter:

BØNNEN OG RELASJONEN MED GUD. Det første Peter nevner er betydningen av å hegne om sin gudsrelasjon. "Vær derfor sindige og edru, så dere kan be." Det finnes mye som truer vårt bønneliv. Det er så lett at vårt åndelige liv blir overflatisk på grunn av alt som krever vår tid og oppmerksomhet. Jeg tror faktisk man kan si at det personlige bønnelivet er et temperaturmål som viser oss vår åndelige helsetilstand. Og at fellesbønnen i forsamlingen er en målestokk på forsamlingens åndelige helse. Derfor begynner Peter med bønnen når han taler om det viktigste.

KJÆRLIGHETEN OG GJESTFRIHETEN. Det andre er "å elske hverandre inderlig". Det er et herlig uttrykk! "Framfor alt skal dere elske hverandre", skriver Peter. Kjærligheten er tydeligvis det aller viktigste. Kjærligheten må være synlig og praktisk. Kjærlighet kan formidles på mange ulike måter: med ord og med oppmuntring, gjennom å dele og gi gaver, gjennom praktisk hjelp m.m. Peter nevner to konkrete uttrykk for kjærlighet:

1. "Kjærligheten skjuler en mengde synder", skriver Peter. Når man elsker hverandre holder man ut med andres svakheter og brister, og tilgir hverandre. Kjærligheten kan også tilrettevise når det trengs og det leder forhåpentligvis til at man omvender seg og får tilgivelse.

2. Gjestfrihet er et annet uttrykk for praktisk kjærlighet. Forsamlingslivet leves fremfor alt i hjemmet og derfor er gjestfrihet og åpne hjem blant det viktigste i forsamlingens liv. Vær frimodig og be hjem folk spontant. Det må ikke være perfekt når man åpner sitt hjem. La ditt hjem bli en plass for fellesskap.

Å TJENE MED SIN GAVE. Det tredje Peter skriver om er betydningen av at hver og en kommer i funksjon med sin oppgave. Gud har en oppgave for hver og en av oss og derfor har han gitt hver og en av oss en nådegave (minst en). Nådegaver er utrustning for tjeneste, en evne Gud gir for at hver og en oss skal klare vår oppgave. Vi er forvaltere, vi er ansvarlige for det vi har fått. Derfor er det viktig at du vet hvilke gaver du har og begynner å bruke dem i tjeneste for andre. Da blir du en god forvalter.

FORHERLIGE GUD I ALT DETTE. Dette er altså de tre viktige tingene i følge Peter: å be, å elske, å tjene. Så legger han til at vi skal la Gud forherliges gjennom dette. Gjør alt til Guds ære! Det kan synes selvklart men det er viktig å få sagt det. Det er ikke for at vi selv skal bli æret, men for at Gud skal bli æret og forherlighet når vi ber, elsker og tjener hverandre.

(Om litt vil du finne Barnabasbloggen blant linkene til bloggen min. Ta deg en titt innom der med jevne mellomrom. Jonas Melin har mye å gi.)

Åndens dåp, Åndens gaver, del 3

Apostelen Peter viser hvor sentral og viktig Joel-profetien er for å forstå Guds hensikt og plan med pinsen. Derfor er det også han siterer Joel når han taler til den store forsamlingen i Jerusalem 1.pinsedag.

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse av Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apgj 2,17-18)

Med disse ordene forklarer han det pinsens under Jerusalems innbyggere hadde vært vitne til. Plutselig hørte de disse 12 ulærde menn tale til dem på sine egne språk. Av Apgj 2 ser vi at mange folkeslag var samlet i Jerusalem disse dagene.

Men det var ikke bare Joel som hadde profetert om at Gud vil utøse av sin Ånd. Den siste av de gammeltestamentlige profetene er ikke Malaki, men Johannes. Døperen er den som peker på to sider ved Jesu tjeneste. Den ene beskriver han slik: "Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Det andre finner vi i vers 33: ".... Han er den som døper med Den Hellige Ånd."

Døperen erklærer altså Jesus til å være Guds Lam - Han som døper i Den Hellige Ånd og som er Guds Sønn. De fleste kristne kjenner Ham som Frelseren og Sønnen, men ikke alle har hørt om Ham som "døperen i Den Hellige Ånd." Det er viktig å legge merke til at det er Gud selv som åpenbarer for Døperen Johannes at han skulle kalle Jesus for Døperen. På samme måte som Johannes døpte i vann, skulle Jesus døpe i Ånden, og vi legger også merke til at Jesus ikke har noen innvendinger mot å bli kalt dette.

Jesus var født av Ånden, levde et liv i Ånden, men enda måtte Han motta salvelsen av den samme Ånd før Han gikk inn i sin treårige tjenestetid. Legg merke til at Jesus gjør ingen under, gir ingen undervisning, før Han ble salvet med Den Hellige Ånd og kraft.

"Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham." (Apgj 10,38)

Fra dette øyeblikk av ble innflytelsen av Hans liv og tjeneste merkbar. Lukas forteller oss: "I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring." (Luk 4,14)

F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren har skrevet følgende:

"Jesus Kristus ble unnfanhet av Den Hellige Ånd, og i 30 år ble Han ledet og undervist av Den Hellige Ånd. Var Han ikke den som hadde Den Hellige Ånd? Jo, sannelig. Hvorfor måtte Han likevel bli salvet? Fordi Hans menneskelige natur behøvde å bli gjennomtrengt av kraft før Han kunne gå inn i en fruktbringende tjeneste på jorden. Jesus ventet i 30 år før Han ble salvet, og bare da kunne Han si: 'Herrens Ånd er over meg og Han har salvet meg til å forkynne.' Glem aldri at Jesu tjeneste ikke var i kraft av den annen person i den velsignede treenighet, men kraften av den tredje person."

Dr. A.B. Simpson sier noe av det samme:

"For det første var Kristus født av Ånden, siden ble Han døpt av Ånden, og så gikk Han ut for å utføre sin tjenese i Åndens kraft. På samme måte må vi følge i Hans fotspor og leve opp igjen Hans liv. Som Han, må vi være født av Ånden, vi må bli døpt i Ånden, og siden gåut for å leve Hans liv og reprodusere Hans gjerning."