Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen om Julia Esquivel (bildet):

Å leve som flyktning i Sveits var slett ikke enkelt for Julia. Hun var langt borte fra sitt elskede folk, samtidig som hun smertelig var klar over det pågående folkemordet i hjemlandet Guatemala. Som med så mange andre flyktninger levde Julia med en sterk skyldfølelse og ensomhet. Hvorfor skulle hun være blant de som overlevde? Hun kunne våkne opp tidlig om morgenen med dårlig samvittighet og marerittene fulgte henne om natten. Det hendte hun våknet med blodflekker på nattkjolen. Marerittene førte til at hun klorte seg selv i smerte. Det hendte hun drømte om elver fulle av blod.

Julia Esquivel tok pennen fatt. Hun skrev hundrevis av dikt for å sette ord på smerten sin. To diktsamlinger har kommet ut på engelsk: "Threatend With resurrection" og "The Zertainty of Spring."

Disse diktsamlingene førte til at hun ble viden kjent som poet, profet men også som pastor. Hun skulle bety mye for guatemalere spredt rundt i mange ulike land. Diktene fortalte om et terrorisert folk, om lidelse men også om håp. Blant annet fikk hun en invitasjon til å tale ved generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Vancouver, British Columbia.

Julia Esquivel flyttet tilbake til Guatemala etter at borgerkrigen var over. Til sitt lille hus som var fullt av bøker og beskjedet pyntet. Her levde hun i stillhet og bønn, og herfra drev hun et aktivt menneskerettighetsarbeid til hun døde i fjor. Emilie Teresa Smith skriver så vakkert at hun så Julia sittende i hvilestolen sin og, sier Emilie: 'Jeg er ganske sikker på at hun lyttet til Gud.'

Og jeg er ganske sikker på at Gud lyttet til Julia.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 2

Julia Esquivel (bildet)) var radikal som Jesus er. Med ungdommelig pasjon forventet hun bokstavelig talt at enker og foreldreløse skulle sørges for og de fattige bli behandlet med respekt. Hun trodde denne konkrete sannheten: Jesus Kristus skapte rom for alle ved bordet, idet han startet med alle de som var blitt avvist i verden. Hele tiden krasjet hun med med pyntelige kirkeelige institusjoner som ikke kroppsliggjorde det hun mente var verdier som representerte evangeliet: inkludering, rettferdighet, deling av godene.

Tidlig i sin ungdom bestemte Julia seg for å leve enslig. I 12 år arbeidet hun som lærer ved en høyskole i Guatemala City. Så, på 1960-tallet, begynte hun å besøke det statsdrevne Ciudad de Ninos, et interneringssenter for ungdom. Der, forteller hun, opplevde hun sin andre omvendelse:

'Disse ungdommene førte meg til evangeliet. De spurte meg ut om hvordan min tro egentlig så ut. Var det en tro som bare handlet om en personlig frelse?'

I denne fasen av livet begynte Julia Esquivel å stille viktige spørsmål ved samfunnet og ved troen.

'Måten et land behandler sine barn og ungdommer er et mål på hvor
humant eller inhumant et samfunn er.'

Disse glemte, misbrukte barna var et tegn på en stats absolutte lavmål, mente hun. Men i følge Julia hadde også kirken sviktet dem. Hun merket seg at kirkene - både katolske og protestantiske satt fast i en statisk ekklesiologi som favoriserte de priviligerte. De som hadde blitt født i velstand og makt handlet som om de eide kirkene.

På slutten av 1960-tallet ble Den romersk katolske kirken rystet av etterskjelvene etter det 2.Vatikankonsil. Det 2.Vatikankonsil var en samling over tre år i Roma kalt sammen av pave Johannes XXIII som radikalt endret hvordan Den katolske kirken så på verden. Kirken inviterte sitt lederskap og alle dets medlemmer til å gå ut på gatene og til landsbygda og engasjere seg djupt i livene til virkelige mennesker, særlig de fattige. Den andre årskonferansen for latin-amerikanske biskoper - en respons på det 2.Vatikankonsil, og som fant sted i Medellin, Colombia, i 1968 - førte kirken inn i et fornyet engasjement for sosial forandring, fra dets lederskap og helt ned på grasrotplan. Som et resultat av dette fikk vi den såkalte "frigjøringsteologien" - en forståelse av troen som setter kampen for de fattige og utnyttelsen av dem i sentrum.

På 1970-tallet grunnla den alltid økumeniske Julia Esquivel et tidsskrift, "Dialogo", samt et radioprogram. Både tidsskriftet og radioprogrammet var opptatt av sosial forandring. Teamet bak tidsskriftet skrev om det som skjedde i Guatemala, hvor århundre gamle strukturer av urett red de fattige som en mare.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 1

Navnet Julia Esquivel (1930-2019) var ukjent for meg inntil ganske nylig. Det er jeg kanskje ikke alene om? Stemmene fra det fattige Sør blir ikke så ofte hørt. Det burde vi omvende oss fra. Deres stemmer burde være liike viktige som stemmene fra det velstående Nord. Og når vi først er inne på det: stemmene fra Sør er ofte mer profetiske!

Som stemmen til guatemaleren Julia Esquivel.

Poet, ja, jeg vil si, profet og menneskerettighetsforkjemper.

Jeg ble kjent med Julia Esquivel gjennom en artikkel skrevet av Emilie Teresa Smith, som traff Julia Esquivel mens hun levde i eksil i Mexico City. Det er mer enn 30 år siden. Hun måtte flykte for sitt eget liv. Emilie Teresa Smith beskriver Julia slik:

'Hun var slank og liten av vekst, med et sølvfarget hår som rammet inn hennes vakre ansikt.'

Emilie, som hadde med seg sin da to år gamle sønn, ble hjertelig ønsket velkommen til Julias lille hus. De satt på puter på gulvet, drakk glovarm tea og leste historier om Frans av Assisi. Og de ba sammen. Det var Esquivel: hun ba seg gjennom livets stormer, fra de riktig store til de bittesmå.

Som tiårene gikk ble disse to gode venner.

'Hun skulle bli en av mine største lærere,' skriver Emilie Teresa Smith, selv vokst opp i et ateistisk hjem. Det var møtet med Julia som åpnet opp for henne hva den kristne tro egentlig handler om. Hun skulle vise Emilie Teresa Smith at hennes unge opprørske selv er den sterkeste forvandlende kraft, både for individer og nasjoner. Kilden til dette er en trassig nåde, en nåde, som lik Julias, aldri gir opp.

Julia Esquivel ble født i 1930 i det vestlige høylandet i Guatemala, inn i en progressiv familie av middelklassen. Hun var det som kalles et 'overraskelsesbarn'. Foreldrene var godt voksne da hun ble født, og de var blitt fortalt at de ikke kunne få barn. Hun var derfor høyt elsket.

Syv år gammel skulle hun ha sitt første møte med Jesus, da hun så Jesus hengende på et kors. Det grep henne så sterkt at hun begynte å gråte. Hun ble grepet av en djup medfølelse for Hans lidelse.

I 1947 ble Julia lærer, og flere år senere dro hun til Costa Rica hvor hun studerte teologi. For en tid syslet hun med tanken om å bli pastor, men det presbyterianske kirkesamfunnet hun tilhørte, ordinerte ikke kvinner. Fra det øyeblikket det gikk opp for henne  så hun på seg selv som 'bare en kristen,' uten kirkesamfunnstilhørighet, og kalte hvert hjem sin kirke. Hun feiret gudstjeneste med såvel mennonitter, episkopale som katolikker.

fortsettes

Menigheten - et pilegrimsfolk som lever i relasjoner

Mer enn 120 mennonite-ledere fra 19 land kom sammen i Guatemala City, 10.-14.februar for å snakke om en anabaptistisk identitet i en kontekst av fattigdom, vold og konkurrerende religiøse bevegelser.

Dette er den syvende konsultasjonen for anabaptister i Latin-Amerika. Tema i år var 'Frem mot en håpets tjeneste'. Årets konsultasjon markerte et betydningsfullt skritt fremover når det gjelder å finne frem til en sterkere regional identitet for anabaptistiske grupper i Latin-Amerika.

- Jeg var veldig imponert over at alle talerne var spansk-talende, med djupe røtter i den latin-amerikanske konteksten, og med teologisk dybde i undervisningen, sier Tomas Orjuela Gitierrez, som er president for Iglesia Cristiana Menonita de Colombia.

I forbindelse med åpningsmøtet talte, Gilberto Flores Campos, over temaet 'menigheten - et pilegrimsfolk som lever i relasjoner, med Kristus, med hverandre og med samfunnet rundt dem'.

Tomás Orjuela Gutierrez, president of Iglesia Cristiana Menonita de Colombia. - See more at: http://www.mennoworld.org/2014/3/3/latin-american-leaders-seek-hope-common-identity/#sthash.MqyJfIjm.dpuf

Tomás Orjuela Gutierrez, president of Iglesia Cristiana Menonita de Colombia. - See more at: http://www.mennoworld.org/2014/3/3/latin-american-leaders-seek-hope-common-identity/#sthash.MqyJfIjm.dpuf

Tomás Orjuela Gutierrez, president of Iglesia Cristiana Menonita de Colombia. - See more at: http://www.mennoworld.org/2014/3/3/latin-american-leaders-seek-hope-common-identity/#sthash.MqyJfIjm.dp

Solgte alt de eide for å bli misjonærer i Guatemala

Det er en ting å lese Matt 19,21. Noe ganske annet å gjøre det som står!

Jesus sa: 'Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!'

George og Vonda Sisneros tok dette ordet på ramme alvor og gjorde det som står.

'Vi hadde så mange ting i livene våre og det synes som om det aldri ble nok. Det var ikke noe vi kunne ha kjøpt eller noe vi kunne gjøre for at vi skulle føle oss hele', forteller George Sisneros til den amerikanske lokalavisen 'Vail Daily'.  

De solgte derfor alt. Hus, alle eiendeler, en fremgangsrik forretningsvirksomhet - og flyttet til fattige Guatemala, et land i den tredje verden, hvor det gjennomsnittlig drepes 100 mennesker i uka.

Det var i forbindelse med en reise til Guatemala i oktober 2011 for å hjelpe til i et barnehjem der, at Guds kall kom.

'Det lød ingen tordnende røst fra himmelen. Det var bare meg, Gud og Den Hellige Ånd', forteller han.

Vonda Sisneros vokste opp i et hjem hvor det var vanlig å dra på misjonsreiser til land i den tredje verden. Men hun hadde alltid returbillett. En slik har de ikke nå.

George og Vonda har nå levd i Guatemala de siste 18 månedene. Det gjør også barna deres: Samuel (10), Gabriel (11), Cecilia (13) og Demar (22). De er her som misjonærer, blant de fattigste av de fattige. Til nå har de gitt bort 100 par sko, vannfiltre, bygget et nytt skolekjøkken, og er i ferd med å bygge et hjem for en enslig mor med fire gutter.

Du kan lese mer om dem her:

http://www.cten.org/georgesisneros/

Kristne bønder i USA hjelper kristne bønder i Guatemala

Begge er hardtarbeidende bønder som verdsetter familien sin, bryr seg om jorda de dyrker, og lever ut en tro som driver dem til å bygge gode relasjoner med andre.                                   

I år, ved å besøke hverandres samfunn, en reise koordinert gjennom den humanitære organisasjonen Foods Resource Bank, er de blitt venner. Ewert fant ut at han hadde ting felles med folk han møtte i Guatemala:

'De ønsker også å brødfø sine familier, ha nok med klær og skaffe utdannelse til sine barn', sier han.

I årevis har Ewert bidratt til korn- og soyabønne prosjekt i Mountain Lake området i Minnesota, som også har innebefattet hans hjemkommune, Bingham Lake. Bøndene solgte disse produktene, og donerte overskuddet til the Foods Resource Bank, som igjen sørget for at pengene ble distribuert via Mennonitenes Sentralkomite til Sinibal i Guatemala.

Støtte til trengende
På fem år har det gitt 1,2 millioner amerikanske dollar til prosjekter drevet av Mennonitenes Sentralkomite.

I februar dro Ewert og hans sønn til Sinbad i Guatemala for å lære. Der fikk de innsyn i hvordan disse pengene har hjulpet 105 familier til å dyrke gulerøtter, brokolli og andre grønnsaker. Dette gir igjen salgspotensiale som kan skaffe mer penger i kassa, som igjen kan brukes på humanitære oppgaver! Noe som kan brødfø folk året rundt.

Så i juli kom Morales, som koordinerer dette jordbruksprosjektet til Mennonitenes Sentralkomite, og Nate Howard, som tidligere har arbeidet med dette prosjektet i Guatemala, på gjenvisit hos Ewert.

Gjennom en slik interaksjon som denne har kristne bønner i USA og Latin-Amerika er fantastisk mulighet til å hjelpe og velsigne hverandre, og på den måten brødfø mennesker som trenger det.

En menighetsplanters hverdag i Guatemala

Før han flyttet til Nuevo Esperanza, hadde Mariano Choc (bildet), som er menighetsplanter blant K'ekchi-folket i Guatemala, gått fire timer på beina hver uke, for å plante en menighet der.

To år tidligere - når han første gangen besøkte regionen - ble han utsatt for falske rykter om seg. Choc vendte seg til Gud for oppmuntring, og tilga sine fiender.

Galen and Phyllis Groff, som har arbeidet blant K'ekchi-folket i mange år som utsendinger fra Eastern Mennonite Mission, bestemte seg for holde nær kontakt med Choc i denne vanskelige tiden. De tilbød ham sjelesorg, oppmuntring og forbønn. En gang, i forbindelse med en spesielt vanskelig økonomisk situasjon, foreslo kona til Choc, Matilde, at han skulle skaffe seg et annet arbeide. Familien var jo når alt kom til alt hans hovedansvar. Choc ba over dette, og opplevde at Gud talte til ham: 'Jeg vil sørge for deg'. Kort tid etterpå var familien helt tom for mat. Da gav en mann Choc helt uventet en sekk med ris, og en annen gav ham 200 quetzals, eller omlag 100 kroner. Hvilket er en betydelig sum i denne sammenhengen.

Når Matilde ble vitne til hvordan Herren grep inn ble hun mildere stemnt overfor tjenesten til Choc, og begynte å støtte ham. Hun begynte å følge med ham til Nuevo Esperanza. Da begynte også hennes eget kvinnearbeid å blomstre.

Arbeidet med å plante menighet i Nuevo Esperanza har skapt store finansielle utfordringer for Choc og hans familie. Men deres glede over å stå sammen i tjenesten har vært med på å overvinne vanskelighetene.

Nuevo Esperanza er lokalisert i noen av de varmeste områdene av Guatemala. Familien til Choc, som er vant med slik varme fra før, bestemte seg for å flytte dit. Men de kan foreløpig ikke ta barna sine med seg. Det i seg selv er en smertefull prosess for alle parter. Barna, på 12 og 14, er igjen hos familien.

En dag kom en kristen bror fra K'ekchi-folket til Choc for å oppmuntre ham og kona. Han hadde fått ordene fra Mark 10,29-30:

'Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv.'

Nylig hadde Choc en drøm hvor han så noen brakte en nyfødt baby til ham pakket inn i hvite klær. Han tolket denne drømmen som om menigheten ville oppleve nytt liv, og nå begynner flere fra K'ekchi-folket å komme til ham for å fortelle at de ønsker å tro på Jesus.

I januar ble Choc ordinert som pastor i Nuevo Esperanza Mennonite Church. Under ordinasjonsgudstjenesten bestemte fem personer seg for å følge Jesus. Nå har Choc også begynt å holde møter i en landsby i nærheten som heter Selamuch. Dit tar det bare en time å gå på beina. Fire familier utgjør der allerede en liten menighet.

Ung anabaptist utfordrer oss til å tenke på gruvearbeiderne i Guatemala

Juan Raul Junay (bildet), 25, blir aldri lei av å snakke om kanadiske gruvekompanier berører livene til bøndene i Guatemala, hans hjemland.

"Disse selskapene gir folk arbeid, men på lang sikt ødelegger de livsgrunnlaget vårt, sier Junay.

Juan Raul Junay, som kommer fra Guatemala City, returnerer nå til hjembyen. Han har arbeidet et år ved Canadian Foodgrains Bank i Winnipeg, som er en del av mennonitenes sentralkomite's internasjonale utvekslingsprogram. I den tiden Junay har arbeidet for Canadian Foodgrains Bank har han talt ved hele 60 offentlige møter i Manitoba, Saskatchewan, Alberta, Ontario, New Brunswick og Prince Edwards Island.

"Det er ikke noe ondt forbundet ved det å arbeide i gruvene, men det må bli flere reguleringer som vil gjøre arbeidet mindre destruktivt," mener den unge mannen fra Guatemala.

Det har gjort sterkt inntrykk på 25 åringen å møte mennoniter i Canada som driver med jordbruk, og han synes han har lært mye av dem. Nå vil ha ta med seg lærdommene tilbake til hjemlandet. Men kanadiske mennoniter har også lært mye av Junay. Det er et håp at man gjennom slike utvekslingsprogrammer kan lære mer om hverandres dagligliv og de ulike utfordringer man står overfor, og hvordan man kan bedre levekårene for mennesker i land som Guatemala.

425.000 hørte evangeliet forkynt i Guatemala City

425.000 mennesker flokket seg om Parque de la Democracia i Guatemala's hovedstad Guatemala City, for å lytte til evangelist Luis Palau forkynne evangeliet. Bak kampanjen sto 3.200 menigheter. Både Guatemalas president, første dame, visepresidenten og flere ministre deltok på møtene. Hundrevis av pastorer og 25.000 frivillige arbeidet for at kampanjen skulle lykkes. I tillegg til selve den evangeliske kampanjen, sørget Luis Palau's organisasjon for at 8500 mennesker fikk gratis besøk hos lege og tannlege, samt at 40.000 barn fikk mat. Organisasjonen sørget også for at søpla ble ryddet opp fra nabområdet og skoler i området hvor den evangeliske festivalen ble holdt. Hvor mange mennesker som ble frelst i løpet av denne kampanjen opplyses det ikke noe om, men slik vi kjenner Luis Palau og hans organisasjon ble det garantert gjort et skikkelig oppfølgingsarbeid blant de som ble det.