Et sammendrag av alle bønner

Herrens bønn har en avslutning som sammenfatter dens forskjellige bønner. Til slutt sier vi: "Fri oss fra det onde, "og mener med disse ordene alt det som fienden kan utsette oss for i denne verden.

En ting er vi overbevist om: Gud er en mektig hjelper, for han gir sin hjelp til hver den som ber ham om det.

Når vi sier: "Fri oss fra det onde" er det derfor ikke mer vi kan be om. Å rope til Gud om hans beskyttelse mot det onde er alt vi har behov for.

Bønnen trygger oss mot djevelens mange angrep og mot verden. Hvem trenger å være redd for verden om han har Gud som sin beskytter?

Dere ser altså, brødre og søstre, hvor forunderlig Herrens bønn er. Den er sannelig et sammendrag av alle tenkelige bønner.

Vår Herre Jesus Kristus som er kommet for alle menneskers skyld, de kloke såvel som de uvitende, uten å gjøre forskjell på kjønn eller alder, reduserer frelsens forutsetninger til det mest nødvendige. Selv den mest enfoldige kunne forstå og huske dem.

Cyprian (210-258), biskop av Karthago. Opplevde hard forfølgelse. Betonte sterkt enheten mellom Kristus og kirken. Gjengitt i : Kysse Spor - daglig lesning fra den tidlige kirken. Utvalg av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 320.

Uten tålmodighet dør kjærligheten

'Å være kristen er å tro og håpe. Men for at troen og håpet skal kunne bære frukt, kreves tålmodighet.

Tålmodighet er nødvendig for at vi av Guds hånd skal kunne fullbyrde det vi håper og tror på. Det står skrevet:"Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone".

Det er et ord som formaner oss om å holde ut med tålmod og kraft, så den som trakter etter kronen, når nå lønnen nærmer seg, virkelig får den gjennom sitt urokkelige tålmod.

Det er riktignok kjærligheten som er det bånd som holder fellesskapet sammen, fredens grunnvoll, enhetens fasthet og styrke. Kjærligheten er mektigere enn håpet og troen, den går foran alle gode gjerninger og martyriets vitnesbyrd, den skal for evig bli hos oss i himlenes rike. Men allikevel: ta tålmodigheten bort fra kjærligheten, og den kan ikke bestå! For da apostelen talte om kjærligheten, knyttet han den sammen med standhaftigheten og tålmodigheten. "Kjærligheten", sier han, "er tålmodig og velvillig".

La oss derfor holde fast ved den tålmodighet som som lar oss bli i Kristus og med Ham lar oss komme til Gud. For ingenting i våre gjerninger kan føre oss fram til herligheten, med mindre den henter sin kraft til fullbyrdelse fra tålmodigheten'.

Hl.Cyprian (210-258), biskop av Karthago. 

(Sitert fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2003, side 302)

Når Herren er vårt ly

Dagene er så som så. Ved siden av hjerteproblemene ble jeg i går så svimmel. Måtte sitte oppe i natt.

Noen ord fra Cyprian og Salmenes bok har kommet meg til hjelp i dag:

'Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til'. (Salme 91,1-2)

Vers 1 er så vakkert oversatt slik i oversettelsen fra 2011:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

'Hva er det å frykte i dette livet, for det menneske hvis vokter i dette livet er Gud'. (Cyprian)

Det minner meg om ordene til apostelen Paulus:

'For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,38-39)

Det menneske hvis vokter i dette livet er Gud

I går - en dag full av undring, og mye smerter og nye angina-anfall - ble jeg møtt av disse ordene fra Hl. Cyprian (210-258), biskop i Karthago, og hvis tro ble satt på en hard prøve under forfølgelsen på denne tiden:

'Hva er frykt i denne verden, for det menneske hvis vokter i dette livet er Gud?'

Og så leser jeg i Salme 36,8: 'Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly'.

Jeg sier ikke at jeg ikke opplever frykt i forbindelse med de tingene som skjer med kroppen min, men jeg lever i dette: 'I dine hender, overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud'. (Salme 31,6) Og midt oppe i dette kjenner jeg på en djup takknemlighet - at til tross for mine legemlige skrøpeligheter - får jeg stå i en så rik tjeneste for Gud og Hans rike.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 6

Akkurat som Cyprian (200-258), biskop fra Kartago i Nord-Afrika, hadde episkopatet - det vil si den biskopstyrte kirke - pekte Leo I (bildet) på pavedømmet som Kirkens fundament.

Fra Den romerk-katolske kirkes synspunkt er det er det apostelen Peters nøkkelmakt de forvalter, og det er på Peters stol de sitter. Det er slik at en senere pave godt kan endre hva en tidligere pave har bestemt, om det skulle være nødvendig. For pavene er ikke hverandres etterfølgere, men Peters hver især. Men ingen kan endre på det Peter har sagt. Det står alltid ved lag.

Pave Leo I gir uttrykk for dette i en av sine prekener. Denne spesielle preken ble holdt på årsdagen for hans kroning til pave, og innsettelse i embetet i 440 e.Kr. I denne prekenen sier pave Leo I:

"Den hellige Peter, som for alle tider besitter den styrke som ble ham til del som klippe, har ikke forlatt kirkens ror. Inderlig forbundet til Kristus, som han er, røkter han tverimot det embedet som er ham betrodd, enda mer fullkomment og resultatrikt. Alle sine plikter og tyngende oppgaver oppfyller han jo i ham og med ham, som har utmerket ham på denne måte. Derfor, når noe blir riktig utført eller avgjort av oss (les: pave Leo) ... så skal det tilbakeføres til Peters virke og fortjeneste, fordi hans makt lever videre å hans stol." (Elsbet Kieler: Paven og Kirken, Katolsk forlag, København side 15)

Om et medlem av urkirken hadde vært vitne til det som nå skjer ville nok et ha vakt berettighet oppmerksomhet: Fra nå av er "paven hode for alle kirker" og "Vicarius Christi" - Kristi stedfortreder! Noe slikt ville aldri ha skjedd i den tidlige kirkens historie. Alle patriarker, metropolitter, biskoper og øvrige geistlige var nå den universelle pavens medhjelpere og skulle dermed også underkaste seg ham.

Om dette skriver Lewi Pethrus følgende:

"Den kristne menighet hadde i det første århundret og tiden umiddelbart deretter ikke hatt noe jordisk overhode. Først da frafallet var kommet så langt at man ikke lenger regnet med den usynlige himmelske overhøyhet, innsatte man en jordisk leder." (Lewi Pethrus: Brytningstider - Seierstider, 1984, side 185)

Og pave Leo I får støtte fra statsmakten. Den unge keiser Valentinian III (418-455) utferdiger i 445 et såkalt edikt som uforbeholdent gav støtte til pavens syn. Det som keiser Valentinian III skrier får vidtrekkende og dramatiske følger for kristne over hele verden: Der heter det at det først vil bli fred i alle verdens kirker år hele verden erkjenner biskopen i Rom som sin leder. Det som den apostoliske stol beslutter skal være lov for alle og den biskop som vegrer seg ved å møte når Roms biskop har innstevnet ham, skal ved hjelp av de verdslige myndigheter tvinges til å komme.

De skjebnesvangre følgende av dette ediktet har vi sett gjennnom kirkens historie, hvor Romerkirken har gjort seg skyldig i fengslinger, bestialsk tortur og drap på tusener av mennesker.

Med hjelp av dette ediktet og ved å forfølge alle annerledes troende styrket Valentinian III sin maktposisjon innenfor Romerkirkens kretser. Han var i utgangspunktet en nokså svak keiser, men Kirken gav ham makt.

Pave Leo I var hensynsløs i sin iver etter å bekjempe alle som så ting annerledes enn ham selv. På mange måter var det pave Leo I som banet veien for den senere inkvisisjonen. Han sa blant annet følgende:

"Selv om kirken skyr blodig hevn, kommer de kristne herskeres strenge lover den dog til hjelp, da de som frykter den legemlige straff, med tiden finner tilbake til det åndelige legemiddel."

(fortsettes)

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 4

Den dåpspraksis som utviklet seg under Cyprian fortsatte under Augustin (bildet). Dåp av spedbarn blir på en måte en logisk konskvens av Augustins (354-430) arvesyndslære. Om spedbarna sa Augustin "Nettopp fordi de er bebyrdet med arvesynd skal de døpes for derved å bli delaktige i nåden." Augustin mente også at Kirken gjennom sine sakramenter formidler denne nåden.

Men det skjer mer med spedbarnsdåpen under Augustin. Fra nå av finner man eksempler på dåp av spedbarn av ikke-kristne foreldre, og det varer ikke lenge før jødiske barn tvangsdøpes.

Augustins lære fikk djuptgående følger for Vestkirken. I Østkirken derimot, var den teologiske situasjonen noe annerledes enn i Vest. Når det gjelder dåpen, understreket Østkirken dåpens rolle som en handling som satte den døpte inn i barneforholdet til Gud, og de la også vekt på den framtid som åpnet seg for barnet. Dermed kom Augustins arvesyndslære ikke til å møte det samme behov i Østkirken som i Vestkirken, og denne lære fikk da heller aldri noe fotfeste i Østkirken. Andre trekk som imidlertid var karakteristiske for Østkirken, var at man der tilla den døptes forhold til Kirken stor betydning og tanken på dåpen som et motstykke til omskjærelsen, fikk et visst gjennomslag.

Da var ikke veien lang til den teologi som utviklet nasjonal- og folkekirketanken. Med arvesyndsteologien leverte Vestkirken det teologiske hovedargumentet for spedbarnsdåpen, mens dannelsen av folke- og nasjonalkirker hadde sitt grunnlag i den utvikling som foregikk i den østlige kristenhet. Latinsk teologi og Østkirkens erkjennelse av de følger som spedbarnsdåpen innebar sosiologisk og politisk, var den arv som dannet basis for den nå stadig mer utbredte spedbarnsdåpspraksis.

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 3

Det skjer mye med Kirken etter at keiser Theodosius den store i år 392 etter Kristus gjør kristendommen til statsreligion og forbød all annen gudsdyrkelse. Det som hadde begynt med keiser Konstantin fullendes med keiser Theodosius den store. Lite er igjen av det den apostoliske kirken stod for. Mens de første kristne ikke ville bøye kne for noen annen enn Jesus, var keiseren nå det virkelige overhode for Kristi forsamling på jord. Når det vest-romerske riket ble oppløst i år 476, får biskopen i Rom en langt mer fremskutt posisjon. Han blir kalt for pave eller pappa. Og pavedømmet vokser i makt og autoritet og når sitt høydepunkt under Innocens III (1198-1216). Pave Innocens III forlangte lydighet også av de verdslige myndigheter og grep inn i mange lands politikk. Selv om paven ikke alltid fikk sin vilje, var hans makt nærmest overveldende og pavedømmet hadde avgjørende innflytelse på den religiøse, politiske og kulturelle utvikling i store deler av Europa og tilgrensene områder av Asia og Afrika gjennom mange hundre år.

I denne perioden blir Kirken mer og mer sentraldirigert og biskopstyrt og i denne sammenhengen blir spedbarnsdåpen viktig. Kirken krevde at alle skulle døpes. Dette ble ikke bare teologisk begrunnet, men også politisk. Spedbarnsdåpen passet inn i dette fordi Kirken så på seg selv som en nasjonal folkekirke. En personlig tro var ikke avgjørende, det som var avgjørende var at Kirken hadde makten.

I skyggen av denne etter min mening skremmende utviklingen fantes det forskjellige frimenighetsbevegelser som tok vare på urkirkens sannheter og enkle former.

Som nevnt i tidligere artikler var det biskop Cyprian som forfektet dåp av spedbarn sterkest. Det er særlig i Nord-Afrika dette pågår. Cyperian får støtte av en bispesynode for sitt syn.

Kurt Aland fremsetter en påstand i sin bok "Taufe and Kindertaufe", (Gütersloch, Tyskland, 1971), som jeg synes er interessant. Aland setter spedbarnsdåpen i sammenheng med at overbevisningen om Jesu snarlige gjenkomst var svekket på den tiden Cyprian levde. Følgelig måtte man interessere seg mer for den oppvoksende slekt. Man begynte også å legge stor vekt på menneskets syndighet. Siden man anså at barna bar syndens vesen i sin natur, gjaldt det å døpe dem så hurtig som mulig.

En avgjørende rolle dette - ikke minst teologisk - fikk Augustin (354-430). Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 2

I Tertullian (150-223) møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

Det var annerledes med Cyprian, biskopen i Karthago (210-258). Som en sann romersk lovlærer, sin loviske tenkemåte som klart kan sees i hans skrifter. I år 253 ble Cyprian konsultert av mer enn seksti biskoper angående spørsmålet om barn skulle kunne døpes etter den tredje eller den åttende dag. Man kom frem til følgende konklusjon:

"Vi synes ikke at noen skal hindres fra å motta nåde, heller ikke ens åndelige omskjærelse være bundet til det samme som den kjødelige, men at enhver må ha tillatelse til Kristi nåde, i henhold til Peters ord: La intet aktes ringe eller urent. Om noe kunne hindre mennesker fra å motta nåde, så måtte det heller være voksnes og eldre menneskers alvorligere synder. Men ettersom de største syndere, som tidligere har begått mange synder mot Gud, om de senere tror, så får de syndernes forlatelse, og ingen utelukker dem fra dåp og nåde, hvor mye mindre da forkaste et barn som, nyfødt ikke har syndet i annet enn med hensyn til dets legemlige avstamning, så det fra fødselen av er infisert av fortidens død, og hvem mottar lettere syndernes forlatelse ettersom det ikke er deres egne synder, men det er andres synder som blir dem ettergitt. I forsamlingen (av biskoper) har vi derfor besluttet at ingen må nektes guddommelig nåde. Ettersom dette har universell betydning, tror vi det særskilt må observeres med hensyn til barna, som har krav på vår hjelp og den guddommelige nåde, enn mer når vi ser at de gråter like fra sin fødsel, og de gjør intet annet enn bønnfaller om hjelp."

I Nord-Afrika begynner de nå også en praksis med å gi nattverden til små barn. Både Cyprian og senere Augustin var forkjempere for dette.

Billedtekst: En kunster har forsøkt å forestille seg Tertullian.

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 4

Origenes (185-254) var en av sin tids viktigste teologer, en briliant tenker med sinnet hengitt til Gud. Også Origenes omtaler spørsmålet om kristen tro er forenelig med militærtjeneste. Lik Tertullian og Hippolyt, som jeg har skrevet om i de to foregående artikler, trekker han samme slutning som dem: det er uforenelig. Det ble rettet innvendinger mot hans syn fra en person ved navn Kelos, som henviste til Moses. I Det gamle testamente tillot og påbød Gud krig i visse tilfeller. Til dette svarer Origenes at vi ikke lenger er under den statsdannelsen som Moses representerte. I evangeliets tid er krig og krigsdeltagelse umulig. De kristne kan bare føre krig med sine bønner:

"Det er ingen som kjemper bedre for keiseren enn vi. Vi drar riktignok ikke i felten med ham, heller ikke dersom han forlanger det, men vi kjemper for ham i det vi danner vår egen hær, ved våre bønner til Gud." (Contra Celum VII, 26)

En annen som er like avvisende til militær- og krigstjeneste er Cyprian (210-258), som bare noen år etter sin omvendelse ble biskop eller tilsynsmann i Kartago. I skriftet Ad Donatum bruker han ironien for å understreke sitt poeng:

"Verden drypper av blod som blir utgytt gjensidig. Når enkeltpersoner begår drap, er det en forbrytelse; dyd kalles det når det utføres på samfunnets vegne."

I et skrift fra den tidsepoken vi her snakker om, Acta Maximilianus, får vi ta del i det vi kan kalle en sesjon i år 295 e.Kr. Soldatsønnen Maximilianus nekter å oppgi sitt navn. Begrunnelsen er at han er en kristen, og så sier han:

"Jeg har ikke lov å gjøre militærtjeneste, for jeg er en kristen."

Det er interessant å se at stemmene fra den første kristne tiden er samstemte. For urkirkens medlemmer var det helt utenkelig å gjøre militærtjeneste, ingen av dem som gjorde det kunne ta del i menighetens liv og dermed i nattverden.

Hvorfor er det annerledes i dag? Når dette var utenkelig for de første kristne, hvorfor er det ingen problemer for enkelte at kristne tar del i militærtjeneste i dag? Hva er forandret?

Det er først ved kirkemøtet i Arlles i 314 at man endrer praksis for dette. Altså etter at keiser Konstantin gjør kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Der heter det: "Om dem som kaster fra seg sine våpen i fredstid, ble det besluttet at de skulle utelukkes fra nattverden." Altså det stikk motsatte av det som hadde vært praksis frem til nå. Dette var en konsekvens av at stat og kirke nå var ett, og keiser Konstantin var kirkens høyeste beskytter. Et ikke uvesentlig poeng.

(fortsettes)

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 8

Her om dagen snakket kona mi og jeg om hvor velsignet vi er. Vi har et hus, ved til å varme oss med på kalde vinterdager, i kjøleskapet er det mat, vi har god te å drikke, vi har elektrisk lys som gjør det lettere å se i mørket, vi har en seng å sove i. Selv om sykdom setter sine begrensninger og skaper utfordringer hver dag, så er vi som oftest oppegående. Vi ser, hører og kan snakke. Og mye mer.

Alt dette er bare på grunn av Guds godhet og nåde. Dessverre blir det ofte altfor selvfølgelig.

Jesus lærte oss å be: "Gi oss i dag vårt daglige brød." For enkelte er det for selvsagt å be om, for brødet det har vi jo. Men om vi tenker etter er det ikke så selvsagt. Hadde vi bodd et annet sted, eller om vi hadde hatt andre livsbetingelser, så hadde det ikke vært så selvsagt som her. I dag finnes det mange kristne som starter denne dagen sultne.

Om denne fjerde bønnen i Fadervår skriver biskop Cyprian:

"Gi oss idag vårt daglige brød! Dette kan forstås både åndelig og bokstavelig, begge oppfatninger er nyttige og tjener til vår frelse. Livets brød er Kristus, Han er ikke alles brød, men vårt brød. Vi sier Fadervår, fordi Han er Far til oss som kjenner Ham og tror på Ham. Derfor sier vi også vårt brød, fordi Kristus er brød for oss som har del i Hans legeme. Vi ber om at vi daglig må få dette brød, for at vi ikke skal bli atskilt fra Kristi legeme ved grove synder, vi som er i Kristus og daglig mottar nattverden til frelsens føde, at vi ikke skulle bli utelukket fra nattverdsamfunnet og holdes borte fra det himmelske brød."

Som biskop Cyprian skriver, kan altså bønnen om det daglige brød forstås både åndelig og materielt. Her er utdrag av hva han skriver om bønn om det daglige brød:

"Den fjerde bønnen kan også forstås slik at vi bare ber om den aller viktigste næring som blir til livsopphold for oss. Vi har jo frasagt oss verden og trodd på Åndens nåde og kastet verdens rikdom og herlighet fra oss, etter Herrens ord: Den som ikke gir avkall på alt han har, kan ikke være min disippel. Men den som har begynt å være Kristi disipppel og gir avkall på alt etter sin Mesters ord, han bør be om den aller viktigste næring hver dag og ikke ønske noe for en lang framtid."

Det er viktig å sette sin lit til Herren alene, særlig i disse økonomiske krisetider, som vi bare aner begynnelsen på. Kong David skriver inspirert som han er av Den Hellige Ånd: "Noen priser vogner, noen hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn." (Salme 20,8) I Salme 31,20 vitner den samme kongen om Guds trofasthet: "Hvor stor din godhet er, som du har beholdt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn."

Gud har resursser som vi ikke har. Jeg tenker ofte på ordene fra Salme 50,10 når vi opplever vanskelige tider, og ikke vet hvor vi skal få endene til å møtes: "For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjellene i tusentall." Når man vet dette, er det naturlig å minne Herren på Hans ord, så vil man se hvordan Gud gjør under rett foran våre øyne. Det har vi opplevd så mang en gang. Vi har gjennom årenes løp i vår vandring med Herren opplevd så mange økonomiske under, at vi kunne ha skrevet bok om det.

Personlig elsker jeg disse ordene fra Salme 4,8-9:

"Du har gitt meg glede i mitt hjerte, større enn den de andre har når de har overflod av korn og most. I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet."

Herren sørger for sine.

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 7

Fadervår er en himmelvendt bønn! Vi henvender oss til den Far vi har i himmelen, og vi lærer oss til å be om at Guds vilje skal skje, "som i himmelen, så og på jorden."

Kristnes himmelvendthet fikk for noen år siden en form for motreaksjon, som det nok i utgangspunktet var noe positivt med. Man opplevde at mange kristne var for opptatt av det hinsidige, men glemte det dennesidige. Det ble lagt vekt på de kristne ansvar for å bruke sine talenter i tiden, til barmhjertighetsarbeid. Men vi kristne har det med å leve i grøfter, i stedet for å gå på Den Hellige Veien, og dermed fikk materialismen - som er en avgud, grepet tak om kristne. Og Mammon er en slu djevel. Han fikk enkelte kristne til å la seg lure av herlighetsteologien, som går ut på at Gud skal velsigne deg med materiell rikdom her og nå, ikke bare litt, men du skal visstnok bli veldig rik. Rikdom i form av materielle ting ble i denne sammenhengen sett på som selve tegnet på at du var velsignet. Så ble det mindre og mindre tale om himmelen, for alt skulle jo tas ut på forskudd - her og nå.

Det er sjeldent å høre noen tale om himmelen i våre dager. Like sjeldent som å høre noen tale om avguden Mammon, og den makt denne åndsmakten har over oss. Det til tross for at Jesus sa at vi ikke kunne tjene Ham, og samtidig tjene Mammon.

Til den kristne forsamlingen i Kollosæ skriver apostelen:

"Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe. ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud."

Skal vi be Fadervår trenger vi en større himmelfokusering!

Da kan det hende vi må kappe noen fortøyninger her nede.

Om denne siste delen av den tredje bønnen i Fadervår skriver biskop Cyprian:

"Vi ber om at Guds vilje må skje, som i himmelen, så og på jorden. Begge deler av bønnen sikter til å fullende vår lykke og vår frelse. Vårt legeme er av jord, og vår ånd er av himmelen, derfor er vi selv jord og himmel. Og vi ber at Guds vilje må skje i begge, det er både i legemet og i ånden. For det er krig mellom kjødet og ånden, de er innbyrdes uenige, og det er en daglig kamp, så vi ikke kan gjøre det vi vil, fordi ånden søker det himmelske og guddommelige, mens kjødet begjærer det jordiske og verdslige. Men derfor ber vi med alvor at Gud må hjelpe oss til å vinne enhet mellom de to..."

Jeg likte veldig godt uttrykket: Vårt legeme er av jord, og vår ånd er av himmelen.

Hva er Guds vilje i himmelen?

Det som finnes der, ønsker altså Gud skal skje på jorden. Dette har sammenheng med budskapet om Guds rike. Guds rike er også her og nå, det er et sted der Guds vilje skjer.

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 6

Selv om Guds vilje er den beste, så er det underlig hvor vanskelig det er av og til å be om at den må skje! Det er noe som stritter imot i oss, kanskje fordi Guds vilje ikke alltid samstemmer med hvordan vi har tenkt det. Å be: "Skje din vilje", innebærer som regel at vi må ta opp vårt eget kors, og så følge Jesus. Da blir noe liggende igjen.

Så dette er en dristig bønn å be.

Jesus ba om at Guds vilje måtte skje i Getsemane. Han slet med motstridende følelser: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi." (Matt 26,39) Å gjøre Guds vilje, kan være smertefullt.

Om dette skriver biskop Cyprian:

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden! Dette sier vi ikke forat Gud skal gjøre hva Han vil, men forat vi kan gjøre hva Gud vil. Hvem kunne vel motstå Gud, så at Gud ikke kunne gjøre sin vilje? Men djevelen motstår oss, så at vår tanke og gjerning ikke retter seg etter Gud i alle ting. Derfor ber vi og bønnfaller vi om at Guds vilje må skje i oss. Da trengs også Guds hjelp og at Han tar vare på oss, for ingen er sterk på grunn av egne krefter, men ved Guds nåde og barmhjertighet kan han være trygg.."

Jesus sa: Ikke som jeg vil, men som du vil.

Dette er utfordrende.

Biskop Cyprian skriver:

"Guds vilje er det som Kristus gjorde og lærte. Ydmykhet i omgang, fasthet i troen, beskjedenhet i ord, rettferdig handling, barmhjertighet i gjerning, tukt og sedelighet, ikke å gjøre urett, men å tåle urett, holde fred med brødrene, elske Gud av hele sitt hjerte, elske Ham som Far, frykte Ham som Gud, ikke akte noe høyere enn Kristus, fordi Kristus ikke aktet noe høyere enn oss, uatskillelig i å henge fast ved Hans kjærlighet, modig og tro å stå ved Hans kors og kjempe for Hans navn og ære, å vise standhaftighet i vitnesbyrdet og bekjennelsen, tillit og mot under forhør, tappethet og trofasthet til døden, hvorved vi vinner kronen - det er å ville være Kristi medarving, det er å holde Guds bud, et er å oppfylle Faderens vilje."

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 5

Den bønn jeg føler mest for å be for tiden er den Jesus lærer oss å be i Fadervår:

"Komme ditt rike." (Matt 6,10)

Jeg kjenner at denne bønnen tar tak i meg. Det er få ting vi trenger mer enn å se dette: At Riket kommer!

Mens jeg har bedt denne bønnen i dag, har jeg sunget N.F.S Grundtvigs mektige salme, hvor de to første versene lyder slik:

"Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rik. Dets herlighet er òg så stor at det har ingen like." "Vel er det skjult for sjel og sinn. Men det er lett å kjenne, Som byen høyt på bergetind. Det ses til verdens ende."

Guds rike er både det som er, og som kommer, det som er synlig og det som er inne i oss. Riket er noe konkret, det er her og nå, der hvor Kristi herrevelde leves ut i det daglige liv. Der er Guds rike! Denne dimensjonen synes jeg det er veldig spennende å be om skal bli enda mer synlig og konkret! Og også dette at Riket kommer! Grundtvig så også denne siden av Guds rike, da han skrev:

"Og når Han kommer i det blå, Er kristnes kamp til ende; Hva troende i speilet så De salige skal kjenne." "Da riket er med solekår Til syne og til stede I evighetens gyllenår Med rett og fred og glede." Hvilken fremtid vi har, vi som er Rikets barn.

Om denne bønnen skriver biskop Cyprian:

"Guds rike består alltid, Hans herrevelde opphører aldri. Han har vært, er og blir ... Men vi ber om at vårt rike må komme. Det har Gud lovet oss, det er kjøpt med Kristi blod og lidelse, i det skal vi som trellet før i verden, kunne regjere under Kristi herrevelde, slik som Han selv sier: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.' Men kjære brødre, dette Guds rike som vi lengter etter hver dag, hvis komme vi ønsker å se snart, det er Kristus selv. Han selv er vår oppstandelse, for vi oppstår i Ham. Han selv er Guds rike, for vi skal regjere i Ham. Men vi ber om Guds rike, det himmelske rike, fordi det også finnes et jordisk rike. Den som har avsagt verden, er løftet opp over verdens ære og verdens rike. Den som har innviet seg til Gud og Kristus, trakter ikke etter det jordiske, men etter det himmelske rike. Men her trengs stadig bønn og påkallelse, forat vi ikke skal komme bort fra det himmelske rike."

Bildet viser kinesiske kristne på kne i bønn og lovsang.

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 4

"Helliget vorde ditt navn."

Dette er den første bønnen i Fadervår. Om denne sier biskop Cyprian:

"Dette sier vi ikke fordi vi ønsker eller tenker at Gud skulle bli helliget ved våre bønner, men fordi vi begjærer at Han må helliges i oss. Gud helliggjør, men Han kan ikke bli hellighet av noen. Men Han har selv sagt: 'Vær hellige likesom jeg er hellig.' Derfor ber vi om at vi som er helliggjort i dåpen, må bli bestandige i det som vi har begynt å være. Om dette ber vi hver dag. Vi trenger en daglig helliggjørelse; for ettersom vi daglig synder, må vi stadig bli renset fra synden ved helliggjørelse."

Broder Charles av Jesus nærmer denne første bønnen i Fadervår fra en litt annen vinkel. Han skriver:

"Hva begjærer vi med disse ordene, Herre? Vi begjærer vår lengsels fulle mål, meningen og målet for vårt liv.Vi ber om at Guds herlighet og frelse skal bli åpenbart gjennom menneskers tanker, ord og gjerninger. Og dette, det er på en og samme tid at Din herlighet og deres fullkommengjørelse må bli åpenbart. I disse ord: 'helliget vorde ditt navn' rommes altså både det ene og det doble målet med hele vårt liv. Med hvilken kjærlighet, med hvilken iver bør vi ikke be til Deg, å Gud, for at denne bønn skal bli hørt."

Broder Charles er inne på noe, som jeg ikketil fulle har tenkt over, men som selvsagt er sant, nemlig dette selvsagte: Jesus har jo bedt Fadervår lenge før Han lærte sine disipler den. Han skriver:

"Hvor ofte har ikke denne bønn gått over Frelserens lepper."

Og da har Han jo bedt om dette, at Guds navn skal holdes hellig.

Hans navn tilhører all ære, all pris, all tilbedelse.

I 2.Mos 20,7 heter det:

"Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn."

Tenk hvor ofte Herrens navn misbrukes hver dag, også av de som kalles kristne. La oss tenke i dag over hva det innebærer å misbruke Herrens navn. Det handler ikke bare om å banne.

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 2

"Herrens bønn inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting der kan føres fram i våre bønner."

Slik innleder biskop Cyprian sine betraktninger om Fadervår.

Jesus etterlot oss bare en bønn, og det er denne som Han lærer sine disipler når spør Ham: "Herre, lær oss å be." (Luk 11,1) Disiplene hadde sett Jesus ba, for det står i begynnelsen av dette verset: "Det skjedde da han var et sted og bad." De 12 var fascinert av det de så. Det må ha vært noe med måten Jesus ba, som gjorde at de forstod at Han hadde adgang til Faderens trone, på en helt annen - mer nær, mer direkete, mer intim måte - enn de, når de ba. Det står i teksten at "da han holdt opp sa en av hans disipler: Herre, lær oss å be." Det er klart, det er ingen som Jesus, som kan lære oss å be! Derfor gjør vi vel i å lytte når det er selve Bederen som ber. Han som fortsatt ber i himmelen, for oss. Jeg synes også det er interessant å tenke denne tanken: Fadervår er bedt uavbrutt i 2000 år! Det er selve Kirkens pulsslag i bønnen, og den bes overalt på den vide jord, av alle slags mennesker. Og den bes i ulike faser: I dette øyeblikk er det et døende menneske som folder sine hender og ber den, mens livsånden ebber ut. I dette øyeblikk er det noen som bøyer sine knær, ved siden av et nyfødt barn og ber: "Fader vår ...." Kanskje er noen i fare, og de ber disse slitesterke ordene, kanskje noen skal sove, og det siste de gjør før søvnen gir dem hvile, er å hviske disse ordene.

Vi får be: "Far!"

Det er vår rettighet som Guds barn, men det krever også en ny fødsel. Bare den som er født på ny, kan be denne bønnen med den rettigheten. Johannes skriver, inspirert av Helligånden:

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn." (Joh 1,12)

Biskop Cyprian skriver:

"Den som har trodd på hans navn, og er blitt Guds barn, må begynne med å takke og bekjenne hva han er, i det han kaller Gud sin far i himmelen. Derfor er Fadervår det første han lærer etter sin gjenfødelse i dåpen. Og når han ber de første ord i denne bønn, vitner han at han har frasagt seg sin jordiske far, og at han kun kjenner den Far som er i himmelen."

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 1

Å be slik Jesus ba, med Hans egne ord, det er spesielt. Tenk så heldige vi er, som har en slik bønn nedskrevet i Bibelen vår. Jesus lærte oss å be til Faderen. Til "vår far i himmelen". Broder Charles av Jesus, sier det slik i en av sine meditasjoner over Fadervår:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg: Vår Far!"

I en serie artikler skal vi se nærmere på innholdet i denne mønsterbønnen. En av våre følgesvenner vil være biskop Cyprian av Kartago. Han var en yngre samtidig av Tertullian, født av hedenske foreldre og utdannet i de samme vitenskaper som Tertullian, nemlig rettslære og veltalenhet. Hans foreldre var velstående, og han vokste opp i den luksus som tidens forfinede kultur kunne by på. Etter en grundig overveielse bestemte han seg for å bli en kristen. Da var han 45 år gammel, og tidspunktet er år 245 eller 246.

Det er fantastisk å lese om hans opplevelse av dåpen. Dette er hans egne ord:

"Mitt gamle livs besmittelse ble avtvettet i gjenfødelsens vann, mitt hjerte ble befriet fra synd og et klart og rent lys ovenfra skinte i det. Ånden fra himmelen ble utøst over meg, og jeg var ved gjenfødelsen omskapt til et nytt menneske. Med ett ble ved et vidunder det tvilsomme sikkert, det gåtefulle løst, det mørke lyst, det vanskelige lett, det umulige lot seg utføre. Det viste seg at det liv som var kjødt av kjød, og som jeg hittil hadde tilbrakt i syndens tjeneste, hadde vært jordisk, og at det liv som var født av Ånden, hadde begynt å tilhøre Gud."

Uthevelsen er min. Jeg synes Cyprians ord på en forbilledlig måte beskriver gjenfødelsens under.

Da Cyprian ble døpt, solgte han all sin eiendom, og ga nesten alt til de fattige, selv beholdt han bare nok til å leve et svært enkelt liv. Få måneder etter dåpen ble han presteviet, og da biskopen i Kartago dør to år senere, velger menigheten der Cyprian til sin nye biskop. Han nekter, og rømmer for å holde seg skjult. Men de finner ham, og overtaler ham til å bli deres biskop.

I denne artikkelserien vil jeg også hente inspirasjon fra Aleksandr Schmemann, en særdeles dyktig ortodoks teolog, og fra Broder Charles av Jesus, som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv. Men først og fremst henter jeg inspirasjon fra Jesu egne ord, slik de er gjengitt for oss i evangeliet etter Matteus.

I denne innledningen til serien, vil jeg sitere Cyprian som sier:

"Kjære brødre, la oss derfor be som vi har lært av Gud, den store læremester! Det er en elskelig bønn når vi ber til Gud med Hans egne ord. Da stiger Kristi bønn opp til Guds ører, og Faderen kjenner sin Sønns ord. Må Kristus, som bor i vårt hjerte, også få være med i bønnens ord! Han er hos Faderen som vår vår talsmann. La oss fremføre Hans egen bønn, når vi søker våre synders forlatelse! Hva som helst vi ber Faderen om, det vil Han gi oss i Sønnens navn, så sier Kristus selv. Og desto sikrere det skal det være når vi ber med Sønnens egne ord."

Kjennetegnene på den første generasjon kristne, del 3

Det tredje kjennetegnet på de første kristne var deres ubetingede kjærlighet. Ikke på noe annet tidspunkt i den kristne tros historie karakteriserte kjærligheten hele kirken som i de første tre århundrer. En historie fra denne tiden forteller i grunnen det meste om denne kjærligheten:

En skuespiller med hedensk bakgrunn hadde blitt en kristen. Han forstod at han ikke kunne fortsette i sitt yrke, fordi skuespillene for det meste handlet om og oppfordret til umoralske ting. De dreide seg også om avgudsdyrkelse. Videre så var det slik at man ved teatrene med hensikt gjorde gutter til homoseksuelle slik at de bedre kunne spille rollen som kvinner på scenen.

Siden den nylig omvendte skuespilleren ikke hadde noen annen yrkesbakgrunn, vurderte han å etablere en skole for skuespillere, og på den måten gi opplæring i drama til ikke-kristne studenter. Han tok dette opp med de eldste i menigheten han tilhørte, for å få deres råd.

De eldste fortalte ham at hvis skuespilleryrket var umoralsk så ville det også være galt av ham å lære opp andre til å bli skuespillere. Men siden dette var et så viktig anliggende for mannen, ville de spørre sin biskop om råd. De skrev derfor til biskop Cyprian av Karthago (ikonet) for å få hans råd i sakens anledning. Biskop Cyprian var enig med menighetens eldste i at skuespilleryrket ikke passet seg for en kristen, og at det var galt av ham å lære opp andre, selv om dette var den eneste måten han kunne skaffe seg penger til livsopphold på.

Nå kan vi jo spørre oss selv om det å følge Jesus virkelig betyr så mye for oss, at vi til og med er villige til å slutte i jobben, fordi yrket vårt er upassende for en kristen? Og vi kan spørre oss selv om vi er villige til å drøfte dette med våre eldste?

Men dette er ikke slutten på historien. Biskop Cyprian fortalte også nabomenigheten at de skulle være villige til å underholde denne mannen økonomisk, om det var slik at han ikke kunne skaffe seg inntekt på annen måte. Akkurat på samme måte som de underholdt enker, foreldreløse og andre trengende. Og biskop Cyprian går videre enn dette. Han skriver:

"Hvis deres menighet ikke er i stand til å støtte ham, kan han flytte over til oss og her motta det han trenger av klær og mat." (Cyprian. Brevet til Euchratius)

Biskop Cyprian eller hans menighet kjente ikke denne tidligere skuespilleren, men de var altså villig til å underholde ham, ganske enkelt fordi han var en bror i Herren.

I 1.Tim 5,8 kan vi lese:

"Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro."

Men den kristne kjærligheten handler ikke bare om kjærlighet til sine egne, men også til sine fiender. Det skriver jeg om i neste artikkel.

Kjennetegnene på den første generasjon kristne, del 2

"Ingen kan tjene to herrer." Jesu ord er radikale. Men det underlige er jo at kristne har brukt mesteparten av de to siste årtusen i et forsøk på å bevise at Jesus tok feil! Vi har sagt til hverandre at det er mulig å gjøre begge deler. Forskjellen mellom kristne og ikke-kristne er også blitt betydelig mindre med årene. I enkelte sammenhenger er den eneste forskjellen at den ene gruppen feirer gudstjeneste på søndag. Man er like involvert i denne verden som andre.

Men opprinnelig var det ikke slik.

De første kristne levde etter fullstendig annerledes prinsipper enn resten av menneskeheten. De avviste denne verdens underholdning, ære og rikdommer. De var borgere av et annet rike, og de lyttet til stemmen til en annen Herre.

En ukjent forfatter beskriver omkring år 130 e.Kr de kristne på følgende måte:

"De bor i sine land som om de bare var på gjennomreise. De er i kjødet, men de lever ikke etter kjødet. De lever sitt liv her på jorden, men de er borgere av himmelen. De adlyder de skrevne lover ... De elsker alle, men blir forfulgt av alle. De er ukjente og fordømt. De dømmes til døden, men gjenoppstår til liv. De er fattige, men de gjør mange rike. De eier få ting, men har overflod i alt. De er sett ned på, men i deres fornedrelse blir de æret. Og de som hater dem klarer ikke å gi noen begrunnelse for at de hater dem."

De første kristne sa som Paulus, uten reservasjon:

"For meg er livet Kristus og døden er en vinning." (Fil 1,21)

En eldste i det andre århundres forsamling hilste sin menighet slik:

"Brødre, la oss villig leve som pilegrimer i denne verden, slik at vi kan gjøre Hans vilje som har kalt oss. Og la oss ikke frykte for å forlate denne verden ... Herren sier: 'Ingen kan tjene to herrer' ... Denne verden og den neste er fiender. Vi kan ikke være venner med begge..." (Ireneus: Mot heresien)

Cyprian, som er avbildet på ikonet, var en respektert eldste i den kristne forsamlingen i Kartago. Han er inne på samme tankegangen i et brev han skriver. Han ber sine lesere om å forankre seg i frelsens trygge grunn, og "løfte sine øyne til himmelen.... Han (Jesus) er større enn verden. Frelsens grunn er urokkelig og trygg, hvor himmelsk er ikke beskyttelsen i denne aldri opphørende velsignelsen det er å være fri fra verdens snarer ..."

Det er det samme tema overalt i den første kristne verden, fra Europa til Nord-Afrika:

Vi kan ikke ha både Kristus og verden.

Uten tålmodighet dør kjærligheten

Å være en kristen er å tro og håpe. Men for at troen og håpet skal kunne bære frukt, kreves tålmodighet. Tålmodighet er nødvendig for at vi av Guds hånd skal kunne fullbyrde det vi håper og tror på. Det står skrevet: "Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!" (Åp 3,11) Det er et ord som formaner oss om å holde ut med tålmod og kraft, så den som trakter etter kronen, når nå lønnen nærmer seg, virkelig får den gjennom sin urokklige tålmod. Det er riktignok kjærligheten som er det bånd som holder fellesskapet sammen, fredens grunnvoll, enhetens fasthet og styrke. Kjærligheten er mektigere enn håpet og troen, den får foran alle gode gjerninger og martyriets vitnesbyrd, den skal for evig bli hos oss i himmelens rike. Men allikevel: ta tålmodigheten bort fra kjærligheten, og den kan ikke bestå! For da apostelen talte om kjærligheten. knyttet han den sammen med standhaftigheten og tålmodigheten. "Kjærligheten", sier ham, "er tålmodig og velvillig". (1.Kor 13,4) La oss derfor holde fast ved den tålmodighet som lar oss bli i Kristus og med Ham lar oss komme til Gud. For ingenting i våre gjerninger kan føre oss frem til herligheten, med mindre det henter sin kraft til fullbyrdelse fra tålmodigheten. Cyprian (210-258)