Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 7

Om pave Leo I gikk langt bort fra nytestamentlig tro og praksis, gikk pave Gregor I (bildet) enda lenger.

Pave Gregor I (590-604) forsterker pavedømmets makt ytterligere, han utvikler og innfører læren om skjærsilden og innfører de såkalte sjelemessene, som skulle forkorte eller fjerne den dødes pinsler i skjærsilden. Relikviedyrkelsen får en varm talsmann i denne paven.

Pave Gregor I mente også at man ikke kunne være sikker på om man hadde fått syndernes forlatelse. Derfor måtte man leve både i frykt og håp. For å dempe denne frykten måtte mennesket ha en mellommann mellom seg og Gud.

Nå sier Guds ord at det allerede finnes èn mellommann mellom Gud og mennesker: "For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle..." (1.Tim 2,5-6a)

Men dette holdt tydeligvis ikke for pave Gregor I. Han blander sammen Kristus, englene og helgnene og gjør dem alle til mellommenn, og han gjør messeofferet til stedet hvor menneskene kan få tilgivelse for sin synd: "Her fås tilgivelse for levende og døde." Dermed flyttes fokus fra korset til nattverden, eller til det man nå kaller messeofferet.

Mennesket kom nå inn i et avhengighetsforhold til den lokale katolske presten. Han var på en måte den siste linken i rekken av mellommenn mellom Gud og mennesket. Og det krevdes lojalitet, ikke bare til ham som representant for Romerkirken, men til paven. Paven hadde på dette tidspunkt trådt inn i den rollen som den verdslige keiseren hadde. Nå skulle man bøye kne, ikke bare for keiseren, men for "Vicarius Christi", Kristi stedfortreder.

Det er underlig å tenke på hvordan noe kan vris og vendes på til det umiskjennelige. Den enkle fiskeren langs Genesaretsjøen var plutselig blitt til en skikkelse kledd i de mest kostbare klær, med gull og virak rundt seg, og som man skulle bøye kne for! Og paven skapte frykt. Frykt både for det dennesidige og det hinsidige. Han kunne lette pinen for dine kjære i skjærsilden, men han kunne også dømme til evig fortapelse. Han kunne frata deg din jordiske eiendom, og han kunne styre landet du bodde i politisk. Kirken var ikke lenger en apostel og maryrkirke, men var blitt en maktkirke som nå også var den fremste forfølgeren av de som ikke trodde som den.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 6

Akkurat som Cyprian (200-258), biskop fra Kartago i Nord-Afrika, hadde episkopatet - det vil si den biskopstyrte kirke - pekte Leo I (bildet) på pavedømmet som Kirkens fundament.

Fra Den romerk-katolske kirkes synspunkt er det er det apostelen Peters nøkkelmakt de forvalter, og det er på Peters stol de sitter. Det er slik at en senere pave godt kan endre hva en tidligere pave har bestemt, om det skulle være nødvendig. For pavene er ikke hverandres etterfølgere, men Peters hver især. Men ingen kan endre på det Peter har sagt. Det står alltid ved lag.

Pave Leo I gir uttrykk for dette i en av sine prekener. Denne spesielle preken ble holdt på årsdagen for hans kroning til pave, og innsettelse i embetet i 440 e.Kr. I denne prekenen sier pave Leo I:

"Den hellige Peter, som for alle tider besitter den styrke som ble ham til del som klippe, har ikke forlatt kirkens ror. Inderlig forbundet til Kristus, som han er, røkter han tverimot det embedet som er ham betrodd, enda mer fullkomment og resultatrikt. Alle sine plikter og tyngende oppgaver oppfyller han jo i ham og med ham, som har utmerket ham på denne måte. Derfor, når noe blir riktig utført eller avgjort av oss (les: pave Leo) ... så skal det tilbakeføres til Peters virke og fortjeneste, fordi hans makt lever videre å hans stol." (Elsbet Kieler: Paven og Kirken, Katolsk forlag, København side 15)

Om et medlem av urkirken hadde vært vitne til det som nå skjer ville nok et ha vakt berettighet oppmerksomhet: Fra nå av er "paven hode for alle kirker" og "Vicarius Christi" - Kristi stedfortreder! Noe slikt ville aldri ha skjedd i den tidlige kirkens historie. Alle patriarker, metropolitter, biskoper og øvrige geistlige var nå den universelle pavens medhjelpere og skulle dermed også underkaste seg ham.

Om dette skriver Lewi Pethrus følgende:

"Den kristne menighet hadde i det første århundret og tiden umiddelbart deretter ikke hatt noe jordisk overhode. Først da frafallet var kommet så langt at man ikke lenger regnet med den usynlige himmelske overhøyhet, innsatte man en jordisk leder." (Lewi Pethrus: Brytningstider - Seierstider, 1984, side 185)

Og pave Leo I får støtte fra statsmakten. Den unge keiser Valentinian III (418-455) utferdiger i 445 et såkalt edikt som uforbeholdent gav støtte til pavens syn. Det som keiser Valentinian III skrier får vidtrekkende og dramatiske følger for kristne over hele verden: Der heter det at det først vil bli fred i alle verdens kirker år hele verden erkjenner biskopen i Rom som sin leder. Det som den apostoliske stol beslutter skal være lov for alle og den biskop som vegrer seg ved å møte når Roms biskop har innstevnet ham, skal ved hjelp av de verdslige myndigheter tvinges til å komme.

De skjebnesvangre følgende av dette ediktet har vi sett gjennnom kirkens historie, hvor Romerkirken har gjort seg skyldig i fengslinger, bestialsk tortur og drap på tusener av mennesker.

Med hjelp av dette ediktet og ved å forfølge alle annerledes troende styrket Valentinian III sin maktposisjon innenfor Romerkirkens kretser. Han var i utgangspunktet en nokså svak keiser, men Kirken gav ham makt.

Pave Leo I var hensynsløs i sin iver etter å bekjempe alle som så ting annerledes enn ham selv. På mange måter var det pave Leo I som banet veien for den senere inkvisisjonen. Han sa blant annet følgende:

"Selv om kirken skyr blodig hevn, kommer de kristne herskeres strenge lover den dog til hjelp, da de som frykter den legemlige straff, med tiden finner tilbake til det åndelige legemiddel."

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 5

På mange måter kan en si at pavedømmet er den egentlige arvtageren til keiserkulten. Et eksempel på dette er at både keiser Konstantin kalte seg Pontifex Maximus og det samme gjør de kommende pavene. Keiser Konstantin lot seg stadig hylle som Pontifex Maximus, som på latin betyr "den store brobygger" og som samtidig var tittelen til den øverste presten i den romerske polyteistiske religion.

Men det er også en annen årsak til dette. Da folkevandringene oppløste Romerriket, ble paven i Rom en slags erstatning for keiseren i Rom. Nå ble de gamle tradisjonene om Roms makt og hellighet samlet omkring pavedømmet. Dette skjer konkret ved at keiser Konstantin den store flytter sin residens til Bysants. Etter hvert får dette stedet navnet Konstantinopel.

I 395 deles Romerriket i et østlig og et vestlig rike, og fra og med pave Leo I, som var biskop i Rom fra 440-461, kan vi tale om paven i den forståelse som vi har av denne posisjonen i dag. Der er de fleste kirkehistorikere nokså samstemte. Pavene frem til Leo I var paver med innskrenket makt. Pave Leo I blir ofte betegnet som den egentlige paven, for det er han som forfekter pave-embedet og krever overhøyet over hele kirken. Det latinske "papa" over opprinnelig en benevnelse som ble brukt om de første biskopene, men fra slutten av det femte århundre brukes det kun om den romerske biskopen.

Det er pave Leo I som innfører den merkelige tolkningen av Matt 16,18:

"Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Kirkefedrene før Leos tid forstod "klippe" som Kristus, at Jesus pekte på seg selv da Han sa disse ordene. Pave Leo I derimot mente at dette ordet gjaldt for Peter selv. Han er den klippen som kirken skulle bygges på og det er han som fikk overlevert makten til å binde og løse, som vi kan lese om i vers 19 hos Matteus 16.

Denne forståelsen er fremmed for den apostoliske forkynnelsen. Apostelen Peter hadde for det første ingen slik særstilling i urkirken. For det andre er den apostoliske undervisningen klokkeklar:

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor 3,11)

Men for pave Leo I er Peter hele kirkens overhode, og han virker stadig gjennom sine etterfølgere som alle har sete i Rom. I en preken sier pave Leo I:

"Denne fullmakt gis særskilt til Peter, fordi Peter står over alle kirkens ledere. Og denne forrang, som den hellige Peter har gjelder også hans etterfølger. Likesom det var til Peter Kristus sa: vokt mine lam, slik er det paven som er pålagt omsorgen for hele kirken som dens øverste lærer, lovgiver og dommer; de øvrige biskoper er kun medhjelpere."

Det er ikke vanskelig å se hvor fremmed denne lære er for Det nye testamente.

Seglet er pave Leo I segl.