En av de som har betydd mye for min egen trosvei er Eberhard Arnold (bildet), tysk filosof, teolog, forfatter og grunnlegger av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Jeg leste hans bøker tidlig på 1970-tallet, og hans tanker, ikke minst hans tenkning om Guds rike og menigheten, har fulgt meg siden.I en møte i september 1933 i Rhön Bruderhof, sier Arnold følgende i en tale han holder: 'Det er et vidunderlig faktum at opp gjennom århundrene har vitnesbyrdet om Det levende ord gjenlydt igjen og igjen i kristenheten ... Det må bli sagt så tydelige som vel mulig: Det originale kristne vitnesbyrd og liv har aldri opphørt å eksistere og at det i mange bevegelser og i mange land igjen og igjen har søkt etter uttrykk'.
Slik tror jeg også det er. Jesus sa om sin menighet at 'dødsrikets porter ikke skal få makt over den,' og selv om det virkelig har sett svært mørkt ut, så har Kristi forsamling alltid overlevd og har et eller annet sted hatt sitt uttrykk. I flere land snakker vi om en kontinuitet siden aposteltiden.
Det var dette med gudstjenestefeiringen jeg ville si noe om. I dag snakker en del om husmenigheter, og mener at om de vender tilbake til å samles i dem, så er man tilbake til originalkristendommen. Som jeg har skrevet så har jeg selv vært en del av en husmenighet i 10 år, så jeg ser absolutt betydningen av å kunne samles på denne måten. Men vi får ikke del i originalkristendommen bare fordi vi samles i et hus, i stedet for en kirkebygning! Det er ikke dette som gjør at menigheten er menighet. Dessuten er det et faktum at de første kristne sammenkomstene, hentet mye fra synagogegudstjenesten. Vi finner allerede i NT spor etter hvordan de første kristne feiret sine gudstjenester. Dette støttes også av de skriftene som finnes fra tiden rett etter apostlene. Disse gudstjenestene så garantert ganske annerledes ut enn å samles i ei stue, til en uformell samtale rundt et måltid mat, selv om måltidsfellesskapet var viktig den gangen, som nå.
I de protestantiske sammenhengene jeg kjenner til, og som jeg har vært en del av, er det også en stor forskjell fra de gudstjenestene som feires der, og de som ble feiret i urkirken.
Jeg har begynt mer og mer å snakke om å feire gudstjeneste, og det blir mer og mer fremmed å skulle 'gå på møte'. Ikke det at jeg har imot møter som sådanne, men for meg er mange av dem blitt fremmedartede. Mange av dem bærer preg av å skulle underholde de som kommer. Alt legges opp til at folk skal trives, at de ulike gruppene skal ha et godt tilbud, at man ikke skal holde på for lenge, og det sentrale er at man skal høre på en preken, for så å gå hjem og ikke gjøre så mye med det! Vel, det siste er satt litt på spissen, men om vi er helt ærlige, så er det ikke så veldig mye som kommer ut av alle disse prekenene.
De første kristnes gudstjenester var nåde Ordets og Brødets gudstjenester! De bar preg av en liturgi, ikke ulik synagogegudstjenesten, med Skriftlesninger, bønn, lovsang og nattverd. Nattverden - eller eukaristien - var ikke noe som ble feiret en søndag i måneden, men hver eneste gang de kristne kom sammen. Vi lever i brødrasjoneringens tid! En søndag i måneden får man del i nattverden. Og i mange sammenhenger er det nokså stusselig og intetsigende. Det er ingen høytid rundt det hellige måltidet.
For meg personlig har dette skapt mye frustrasjon de siste årene. Nattverden er blitt viktigere og viktigere for meg, og jeg synes det er trist og leit at jeg så sjeldent får ta del i den. Jeg har opplevd gudstjenester i andre sammenhenger hvor nattverdfeiringen er en fest. Hvor alt er ladet av symbolikk, av et fortettet Gudsnærvær, av hellighet, ærefrykt, verdighet. Jeg har opplevd det i klostere, og på Øvresalen i Bjärka Säby.
Det har vært en smertefull, og ikke minst ensom vandring, frem til der jeg befinner meg i dag. Egentlig vet jeg vel ikke helt om jeg er kommet frem, og har funnet hjem? Av og til er det en fristelse i å gi opp det hele. Men for meg er det umulig.
Jeg lengter tilbake til originalen. Det handler ikke om føleri eller svermeri, men om en djup, djup lengsel, som i midt tilfelle har vart og blitt holdt ved like siden 1980-tallet, da jeg fikk øynene opp for den kontinuitet som de østlige kirkene representerer. Jeg blir kritisert for at jeg liker røkelse, slik røkelsen fyller kirkerommet i østlig tradisjon. Hva røkelsen angår, så undres jeg hvordan det vil bli i himmelen for den som ikke setter pris på den? Der ligger jo Guds trone innhyllet i røkelse!
Jeg elsker min Bibel, men jeg elsker også Kirken. Og det er nå en gang slik at Kirken kom før vi fikk våre kanoniske skrifter. Det finnes en tradisjon vi ikke bare kan se bort fra, og så gjøre et enormt hopp frem til vår tid, og tro at vi er de som har sett alt og forstått alt. Og at man ikke forstod så mye i den tidlige kirken. Jeg kan ikke se bort fra det som de syv økumeniske kirkemøtene bestemte, og heller ikke hva våre trosbekjennelser representerer. Det handler om historien vår.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar