Vei i ødemarken

Det er noe herlig befriende å be salmene i Salmenes bok i Bibelen. Så jordnære de er, og samtidig himmelvendte. Salmistene viker ikke unna for livets berg-og-dal bane, men skildrer livet bånn ærlig. Som kong David i Salme 55, som skriver: "Hjertet skjelver i mitt bryst, dødsangst kommer over meg. Frykt og beven fyller meg, og hele kroppen skjelver. Jeg sa: 'Å, hadde jeg vinger som duen, da fløy jeg bort og fant meg et bosted.' Ja, langt av gårde ville jeg flykte og finne nattely i ørkenen. I hast ville jeg søke tilflukt mot storm og forrykende uvær." (Salme 55,5-9)

Slik er mine dager noen ganger. Når livet blir for utfordrende trenger vi alle å finne et hvilested, Herren er et slikt sted. I vers 26 i den samme salmen kommer han med følgende oppfordring: "Kast på Herren det som tynger deg, han vil holde deg oppe." Apostelen Peter har nok bedt disse ordene fra Salme 55 mange ganger, og siterer dem i sitt første brev. Du kan lese dem i 1.Pet 5,7. Jeg har tenkt på dette: noen ganger kan det være viktig og riktig å kaste ting fra seg. Gi slipp på dem, og noen ganger klarer vi ikke å gi ting fra oss. Da er det lettere å kaste dem fra seg. 

Kong David søkte sitt nattely i ørkenen, mot storm og forrykende uvær. Jeg leser for tiden Athanasios: 'Guds ord ble menneske'. Athanasios var den sentrale skikkelsen i kampen mot arianerne, og måtte titt og ofte søke ly blant ørkenfedre i den egyptiske ødemarken. Her ble han tatt vare på av bedende mennesker. Det blir klarere og klarere for meg etter hvert som tiden går, at vi trenger hverandre når livets kamper hardner til. Da er det godt å hvile og søke nattely hos de som representerer kirkens puls: bederne.

Det finnes et sted i Gud som fienden ikke når

"I villmarken finnes det et sted som vi kaller tregrensen, hvor trærne ikke vokser høyere. Men det finnes også en slangegrense. Det er en høyde hvor slanger ikke eksisterer. Visdommen vil føre deg dit. De tingene som har fulgt deg alle ditt livs dager, som plager deg - nå, det finnes et sted i Gud hvor fienden mister sin stemme ..."

- Fra en tale av Bill Johnson/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige..." Salme 91,1

I Gud er jeg evig gjemt - ikke glemt

En linje fra en av Svein Ellingsens vakre og slitesterke salmer når frem til meg denne dagen, til det innerste av hjertet mitt og berører meg så sterkt: 

"... men Gud, i din erindring er vi for evig gjemt..."

Det gir meg slik trøst og lindring for urolige tanker. Så synger Ellingsen videre: 

"Det liv som blir til intet, er i din skaperhånd, i trygghet overgir jeg til deg o Gud min ånd."

Det er ikke for ingenting at ordene i Salme 31,6 er blitt min daglige bønn, og har vært det i mange år:  "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

De skjulte årene med Herren

Jeg har tenkt mye på Evan Roberts (bildet) den siste tiden. Han var Guds spesielle redskap i den mektige walisiske vekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet, som ikke bare rystet Wales, men hvis vekkelsesild spredte seg til flere land, blant annet til Korea og Kina og berørte vår egen Marie Monsen. Det er mye som kan sies om Evan Roberts, men jeg har vært spesielt opptatt av de seks årene av hans liv - fra 1931 til 1937 - som betegnende har vært kalt 'de skjulte årene' eller 'de tilbaketrukne årene' - hvor han trakk seg tilbake fra det offentlige rom og sin offentlige tjeneste. Enkelte mener at dette var mest 'bortkastede' år, hvor en så viktig person i Guds rike 'forsømte' sin tjeneste og gravde ned sitt pund.

Evan Roberts selv så dette helt annerledes. I følge sin biograf, Brynmor Pierce Johns, sa Even Roberts dette ved begynnelsen av disse stille årene, her i min oversettelse: 

"Mitt arbeid er nå begrenset til bønnen og det er til den jeg har hengitt meg i 25 år. Når jeg preker kan jeg nå noen få, ved bønnen kan jeg nå en hel verden, men folk flest forstår ikke dette."

Jeg pleier å si det slik at "Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine."

Det skjer mye i det skjulte livet i Gud. Lønnkammeret er vårt viktigste rom.

Høsten har nesten umerkelig sklidd over i vinter. Her viser gradestokken 14-15 minus. Dette er en årstid da naturen går i dvale, til ro. Hvor det tilsynelatende ikke skjer så mye. Vi trenger slike tider. Også vårt åndelige liv opplever årstidenes, sesongenes, skiftninger. Det er avgjørende viktig fort vårt åndelige og vel at vi lever med i disse årstidene, og våger å stanse opp og forbli der Gud vil vi skaal være.

Adventstiden er en del av denne åndelige sesongen. Av en ventetid. En tid for å slå ned på tempoet, roe ned, hvile og våke! Det er definitivt ikke en tid for hastverk, for masse aktiviteter. I koronatiden har det gått ut et tydelig ord fra Herren om å trekke seg tilbake, lytte til Herren. Men så raskt samfunnet åpner opp igjen durer vi avgårde, setter opp igjen tempoet - når skal vi endelig lære? Herren kaller oss ikke tilbake til 'normalen', slik det var før koronaen, men til større intimitet med Ham. Hører du den stille, vare stemmen? 

Sødmen av Hans nærvær

I Hans nærværs hemmelighet, fryder min sjel å gjemme seg. Hvor herlige er de lærdommer jeg lærer ved Jesu side. Jordiske bekymringer kan aldri fange meg, ei heller prøvelser overmanne meg. For når Satan kommer for å friste meg, da går jeg til mitt skjulested. 

Når min sjel bever og tørster, 'under skyggen av Hans vinger', finnes det et kjølig og velbehagelig ly og et friskt og krystallklart oppkomme. Og min Frelser hviler ved siden av meg, og holder nattverd med meg.

Om jeg forsøkte, kunne jeg ikke ytre hva Han sier når vi møtes, ville du like å kjenne sødmen i Herrens skjulested? Gå å skjul deg under Hans skygge, så vil dette bli din belønning.

Og når du er i ferd med å forlate stillheten ved dette lykkens møtested, må du da bære Mesterens bilde som et avtrykk i ditt ansikt.

Du vil virkelig miste velsignelsen og fylden av din glede, om du lar mørke skyer forarme deg og ødelegge din indre fred.

Måtte du alltid bli værende, om du vil, ved Jesu side. I Hans nærværs hemmelighet hvet øyeblikk skjule deg.

- Ellen Lakshmi Gorch (født 1853 i India. Misjonær og salmeforfatter. Død 1937 i India)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg sover i Guds hus om natten

Jeg har begynt å be Salme 91 hver dag. Jeg ber den høyt - over livet mitt, og familiens liv - og har bestemt meg for å gjøre det ut året. Det er spesielt vers en. Jeg stanser opp ved og dveler ved ordene, før jeg leser og ber videre. Jeg bønneleser fra den nye oversettelsen av 2011:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige.'

Er ikke dette bildet blendende vakkert?

Her om dagen lyttet jeg til den messianske jøden Reuven Doron, som går igjennom enkelte skriftsteder fra Bibelen og stanser opp ved enkelte hebraiske nøkkelord. Han utdypet dette verset og sa at det også kan oversettes: 'bli over natten' og 'De som sover i Guds hus om natten.'

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: 'sove i Guds hus om natten.' Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg. Da er jeg trygg.

Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever sjelens mørke natt. Da kan vi finne nattely hos Gud.

Jeg har gjort Gud til min bolig.

I en tid som denne: Herren er vårt skjulested, del 1

I endens tid, en tid preget av at "folkeslagene gripes av angst og rådvillhet, når havet og bølgene bruser," og "menneskene skal bli maktesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden" (Luk 21,25b-26a), er det viktig å ha sitt blikk festet på Han som er vårt skjulested! Jeg leser disse ordene og blir styrket:

"Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." (Salme 91,1-2)

Det finnes et sted av intimitet for den troende, en åndelig festning i Kristus som beskytter oss fra djevelens angrep. For de som skjuler seg og forblir i dette Herrens eget festningsverk, kan ikke den onde nå dem. Skjult i Ham, i Den Allmektige, er vi gjemt unna anklagerens tunge og effekten av den, vi er skjult for ødeleggerens planer.

Gang på gang leser vi om Israels folk, at så lenge de holdt seg til Herren, så tok Han vare på dem, og beskyttet dem:

"For Herrens del er Hans folk. Jakob er Hans arvelodd. Han fant ham i ørkenland, i ødemarken, i hylende villmark. Han omsluttet ham, Han næret omsorg for ham, Han voktet ham som sin øyenstein. Som en ørn virvler opp sitt reir, svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar imot dem og bærer dem på sine vingefjær, slik var det Herren alene som ledet ham..." (5.Mos 32,9-12a)

Gud er ikke bare Skaperen, Han er også vår Far. Jeg blir mer og mer grepet av dette at Jesus kom for å åpenbare for oss hvem Far er! I Matt 6,8 sier Han at vår himmelske Far kjenner våre behov før vi gir dem til kjenne for Ham:

"For deres Far vet om alt dere trenger før dere ber Ham."

Apostelen Peter forsikrer oss om følgende:

"ettersom Hans guddommelige kraft har skjenket oss alt som tjener til liv og gudsfrykt..." (2.Pet 1,3)

Og apostelen Paulus skriver:

"Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus..." (Ef 1,3)

For å si det slik: Gud er mer enn nok. Ingenting er større, eller eier mer makt og kraft enn Ham. Han er absolutt i stand til å ta seg av sine.

(fortsettes)