De hemmelig troende i Obersharpersdorf, del 5

Her er femte og siste del av den spennende og gripende historien om de troende i Obersharpersdorf. Del en ble publisert tirsdag 10.mai, del to onsdag 11.mai, del tre 16 mai og del fire, tirsdag 1.juni:

Med den hjelpen de fikk fra mennoniter i Nederland kunne familien Wiegner og de som reiste sammen med dem begynne på nytt i Pennsylvania. De ryddet land, plantet epletrær og bygde tømmerhus.

Selv om Christoph ofte følte seg syk (han slet med fordøyelsesproblemer), arbeidet han hardt sammen med de andre. Men han glemte ikke det løftet han hadde gitt til Kristus. Midt oppe i dette at familien hans forsøkte å etablere seg ute i villmarken fortsatte han å tale med Kristus hele dagen lang. Han oppmuntret sine brødre og søstre i Herren, og i 1736 kunne han ønske August Gottlieb Spangenberg fra Herrnhut velkommen.

Christoph hadde kjent August Gottlieb Spangenberg (bildet), en tysk søkende fra Universitetet i Jena, helt siden han levde sammen med moravianerne i Oberlausitz. Nå vokste deres vennskap mens de arbeidet med på bryte nytt land og dyrket frem avlinger - universitetsprofessoren og flyktningen fra Scheslien side om side. Mens de arbeidet ba de og samtalte om de nye utfordringene som møtte dem i deres nye hjemland.

"Men den friheten alle har i den nye verden", kommenterte Spangenberg, "har folkene her oppfunnet sin egen religion. Jeg tror vi kan kalle den 'Pennsylvania-religionen', der alle gjør det som er rett i deres egne øyne. Men det er liten kjærlighet til Kristus."

Christoph var helt enig: "Det alle trenger å gjøre," sa han til Spangenberg "er å søke Kristus i lag. Hvis vi kunne legge vår sekterisme til side og vi alle kom sammen igjen inn i fellesskapet med Kristus, med Ham som hodet for kirken, vil lyset igjen skinne fra lysestaken."

Med øyne som skinte fortsatte han å dele sin visjon for 'Guds åndelige fellesskap i Pennsylvania'.

Og August Gottlieb Spangenberg lyttet med en voksende følelse av undring. Visjonen var identisk med hans egen!

Allerede i 1736 hadde Johann Adam Gruber bedt bosetterne i Pennsylvania å legge sine forskjeller til side og heller arbeide for enhet i Kristus alene. Nå forpliktet August Gottlieb og Christoph seg på det samme. De begynte å snakke med sine naboer. Søkere fra Den reformerte kirken, Heinrich Antes og Johann Becthel, fanget visjonen og begynte å arbeide sammen med dem. Det samme gjorde Johann Adam Grüber, de to Dunkhard brødrene Wilhelm og Andreas Frey, Conrad Weiser (som arbeidet som indianer-tolk og medlem av Ephrata Society), Christian Weber, Francis Ritter, Gottlob Büttner, Wilhelm Zander (som ble misjonær i Surinam) og andre. De kalte seg De forente brødre i Skippack og de møttes i sine hjem for å be.

Etter at grav Nikolaus Ludwig von Zinzendorf kom til Pennsylvania fikk disse møtene hos De forente brødre enda større omfang. Et av disse møtene ble holdt på låven til Jan de Turck. Som et resultat av dette møtet og Brødremenighetens undervisning ble tre indianere kristne og døpt. De tok navnene Abraham, Isak og Jakob.

Christoph Wiegner - som alltid var ved dårlig helse - levde bare tre år etter dette møtet. Hans 'forente brødre' ble spredt rundt omkring, men de bevarte enheten. Gottlob Büttner og Wilhelm Sander dro til Surinam. Sønnen til Heimrich Antes dro til Egypt. Wilhelm Frey reiste til Sveits, Nederland og Skandinavia. Av Christoph's venner var det bare noen få som ble igjen i det lille Schwenkfeld-samfunnet i det sørøstlige Pennsylvania. Ikke noe passet dem bedre.

Alt det Christoph ønsket seg for de troende på hver enkelt lokale sted var at de levde med hverandre som lemmer på Kristi kropp - og på den måten for det Riket som kommer.

Kilder: Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, Australia. Og: Erb, Peter C., (editor) The spiritual diary of Christopher Wiegner, 1712-1745, Society of Descendants of the Schwenkfeldian Exiles, Pennsburg PA, 1978.

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 4

Her er fjerde delen av den spennende og gripende historien om de troende i Obersharpersdorf. Del en ble publisert tirsdag 10.mai, del to onsdag 11. mai, del tre 16.mai:

25. august: Vi har fremdeles sidevind. Bølgene slår høyt over båten. Kjenner meg ikke helt bra. Feber. Tankene mine flakker. Kjemper for å bli stående. Jeg minnes hvordan en kristen skal bli stående etter å ha seiret over alt. Jeg kaller på Ham som gir meg styrke. Når kvelden kom tok min kjære Frelser vekk kampen og gav meg en slik fred at jeg ikke tenkte og ikke visste av noe annet enn Lammet og Frelseren. Tankene mine dreide seg om hvorvidt jeg var kalt til å dedikere mitt liv til kyskhet, fattigdom og frivillig disippelskap og tjeneste, eller ikke. 

26. august: Det blåser fra nord i kveld. I dag kjente jeg meg dratt til å be til min kjære Frelser for prøvelsene som vil møte oss i Pennsylvania. 

28. august: George til ekteparet Hofmann døde. I kveld ble det stille.

30. august: Et skip fra New England kom med sild til oss.

1. september: Vinden blåser fremdeles fra sørøst. Jeg ligger syk. Det har vært en veldig varm natt. Nesten alle sov på dekk, men jeg kunne ikke det fordi jeg er syk.

4. september: I dag har jeg gitt det løftet til min kjære Frelser, uten at jeg kan si at jeg helt kjenner Hans vilje, at jeg ikke vil gifte meg eller skaffe meg en bondegård eller kyr. Se i nåde til meg, kjære Herre Jesus! Lær meg, og la meg ikke falle i unåde, for jeg har ment at dette må være din vilje. Herre Jesus, la meg leve etter dine forskrifter.

5. september: Det er blitt stille. Natten har vært veldig varm. Fru Reinwaldt har vært veldig syk.

9. september: Det har regnet kraftig. Torden.

12.september: Vinden bærer godt. Det blåser fra nord. Et engelsk skip fra Gibraltar møtte oss. Det var på vei til Maryland. Jeg fikk krysninger igjen.

13. september: Et av barna til familien Pfalz ble gravlagt. De skjøt flere ganger mot en stor fisk. Flere riktig store fisker ble sett langs skutesiden. De fisket. Haier tok en del av den lille fisken og rev med seg to liner.

16. september: Vi hadde god seilvind i dag. I dag var jeg så sint at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe annet enn det som hadde ødelagt dagen for meg. Årsaken var at jeg ville spise et stykke tørket fisk og min mor gav den bort. Jeg kjente på sterkt sinne og ydmykelse. Dette varte helt frem til kvelden når noen gav meg et nådefullt blikk og om kvelden kjente jeg meg glad. I går kom en liten fugl til skipet. Vi trodde den kom fra land og hørte til der. Den tillot oss å fange den. De har også skutt en stor fugl, men den falt i vannet.

17. september: Før midnatt hadde de fremdeles ikke funnet bunnen. På morgenen, rundt 03.00 fant de bunnen på 55 favner. De kastet ankeret. Ved 12.00-tiden skimtet mannskapet land og de loddet bunnen på 16 favner. På ettermiddagen 15 favner. Vinden var fremdeles god.

18.september: Vi fikk landkjenning og så skog. Vi loddet fem favner. Mitt hjerte hungret etter at Jesus skulle bli for meg den rettferdighet Gud krever.

19. september: Vi kom frem til The Dalawere river. Et engelsk skip møtte oss og vi byttet brev. Vi møtte flere skip som hadde hester, geiter, griser og sauer ombord. 

20. september: Vi har god vind. Fru Reinwaldt døde.

21. september: Vi passerer Newcastle. Vi har fått ombord de første eplene. De smaker godt. Om kvelden forlot kapteinen oss fordi sjømennene ikke var kommet tilbake. De satte en lykt ute ved baugen og begynte å slå på trommer. Etterpå gjøv de løs på hverandre og banket hverandre opp.

22. september: Vi ankom Philadelphia om morgenen. George Schulz, Klem og etter hvert også Schönfeld kom for å møte oss.

(fortsettes)

Billedtekst: En gammel kirke tilhørende Schwekenfeld-menighetene.

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 3

Her er tredje delen av den spennende og gripende historien om de troende i Obersharpersdorf. Del en ble publisert tirsdag 10.mai, del to onsdag 11. mai:

Rett etter at de hadde ankommet, planla flyktningene tilhørende Schwenkfelder-fellesskapet, å slå seg ned på en eiendom i Georgia tilhørende en engelskmann. Men planene deres endret seg. Kongen i Preussen, som kjente til deres store ferdigheter i å veve silke (noe flesteparten av dem gjorde ved siden av å være bønder), inviterte dem til å bygge en linfabrikk i nærheten av Berlin. En annen gruppe - omtrent halvparten så stor som den som hadde forlatt Scheslien - fant veien til Amsterdam hvor de under innflytelse fra mennoniter bestemte seg for å flytte til Pennsylvania.

De syv årene unge Christoph Wiegner bodde i Tyskland og Nederland brakte ham mye velsignelse. I Herrnhut hadde han gitt livet sitt helt og fullt til Kristus. Nettene hadde han tilbrakt sammen med de unge mennene i bønn. Han hadde tatt del i kjærlighetsmåltidene og de daglige samlingene, og det var med en varm kjærlighet for Kristus og for Hans menighet at han gikk ombord i et engelsk skip, St. Andrew, i Rotterdam 28.juni 1734.

Sammen med familien Wiegner reiste også 200 andre medlemmer av Schwenkfellesskapet. 11. juli, etter mange stopp langs den nederlandske kysten, nådde de åpent hav. 22. årige Christoph fører dagbok:

11. juli: Vi er i åpent hav. Om kvelden er nesten alle av oss syke.
12. juli: Barnet til Christopher Kriebel dør denne natten.
17. juli: Vi har kommet frem til Plymouth, England. Om ettermiddagen drar vi inn i byen for å forfriske oss litt.
29. juli: Til sjøs igjen.
3. august: Barnet til Hübner dør.
4. august: Vi har sidevind, men det er blitt stille nå i kveld. I natt blåste det sterkt motsatt retning. På grunn av dette var vi veldig syke både den 5 og den 6. Den 5 hadde vi allerede reist 700 engelske mil.
9. august: Denne natten dør barnet til Gregorius Schultz.
11.august: En voldsom motvind fører til at den midtre masten i skipet.
14.august: Et fransk skip fra Vest-India dukker opp. Det var stor bekymring om ikke dette kunne være et pirat-skip fordi det ikke hadde noe flagg, og det snudde like etter at det hadde passert oss, og la seg kloss opptil oss.
17.august: Voldsomt regn og kraftig torden.
18.august: Motvind, regn og torden. Barnet til Schubert dør.
19.-20.august: En voldsom motvind, så kraftig at bølgene skyller over båten helt opp til seilet. Mange ble veldig syke. Jeg er ikke noe unntak.
22.august: Kona til David Schubert dør. Om kvelden ble vi møtt av et engelsk skip. Skapte mye frykt da det ikke viste flagg.

(fortsettes)

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 2

Her er andre del av den gripende historien om de troende i Obersharpersdorf:

Gjennom hemmelige kanaler sendte de forfulgte troende tilhørende Schwenkfelder-menighetene et brev til mennonitene i Amserdam, hvor de fortalte om sine vanskeligheter og ba om råd. Dette skjedde i 1727. Mennonitene sendte et brev tilbake, og forsikret dem om sin villighet til på hjelpe til økonomisk. Men fordi avstandene var så store anbefalte de Schwenkfelder-menighetene tok kontakt med Enhetens brødre i Herrnhut i Oberlausitz (Schelsien, nå del av det sørlige Polen, lå ved siden av Oberlausitz, nå en del av den østlige tyske grensen).

I hjemmet til familien til Georg Wiegner i Oberharpersdorf var forberedelsene som måtte gjøres for å flykte kommet godt i gang. Sønnen deres, Christoph, var allerede blitt 15 år og kunne involveres i planene til alle familiene som tilhørte Schwenkfelder-menighetene. For at ingen skulle lide på grunn av de som flyktet, besøkte medlemmene av Schwenkfelder-menighetene, at alle skulle flykte samme natt. Det dreide seg om ialt 500 mennesker. Herren svarte deres bønner og de klarte å flykte alle sammen og ikke et eneste liv gikk tapt.

Lik Israels barn som kom ut av Rødehavet, krysset medlemmene av Schwenkfelder-menighetene, grensen til Tyskland etter en strabasiøs reise til fots, tvers gjennom Sudeten-fjellene. Så, i Herrnhut, ikke langt unna grensen, ble de tatt imot med åpne armer.

På mange måter følte medlemmene av Schwenkfelder-menighetene en djup enhet med de som bodde i Herrnhut. Lik de moravianske brødrene ønsket de å leve sine liv i pakt med Bergprekenen. Begge levde de fredelige liv og møtte ondskapen med godhet. Brødre og søstre på begge sider kledde seg enkelt, kvinnene i enkle skjørt og med hodedekke, og både moravianerne og medlemmene av Schwenkfelder-menighetene støttet hverandre og levde i fellesskap.

Det eneste problemet var at det ikke var plass for flere flyktninger fra Schlesien i Herrnhut, og at tyske myndigheter ikke ville vite av flere sekter.

(fortsettes)

De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 1

I 1648 hadde landene i Europa sluttet å krige med hverandre. De var utmattet. I 30 år hadde de ødelagt hverandre for den saken de trodde på. Utallige unge menn og sivilister lå igjen på slagmarkene. Men nå, de som hadde overlevd begynte med et nytt håp å bygge opp igjen de ødelagte landsbyene, bryte ny mark, og plante åkrer med hvete og kål igjen.

30 år med krig hadde skapt et Europa delt inn i lutherske, reformerte og romersk-katolske land. For de fleste var dette en god løsning. De tilhørte ganske enkelt den kirken som prinsen deres tilhørte, og tilba Gud slik deres prinser sa de skulle gjøre. Men for de som elsket Kristus og ønsket å følge Ham, så var ikke dette noen god løsning i det hele tatt.

Familien Wiegners, fra Oberharpersdorf i Schlesien, elsket Kristus.

I 200 år hadde familien Wiegners tilhørt en liten hemmelig forsamling oppe i fjellene. På Herrens dag og på kveldene i uken, møttes de for å synge og be. Noen ganger leste de bare fra Skriften. Andre ganger leste de fra noen oppmuntrende brev og bøker. Og det var kvelder hvor de bare satt stille sammen og ventet på Herren.

Forsamlingen Wiegners familien tilhørte, var i likhet med små grupper, som var spredt rundt om i Europa, frie forsamlinger og hadde alltid nektet å tilhøre noen kirkesamfunn. Mens alle europeere hadde kjempet, truet og diskutert med hverandre over lærespørsmål, så hadde disse forblitt stille. De hadde nektet å ta stilling til ting som Kristus aldri hadde sagt noe om, og med all seriøsitet hadde de forsøkt å etterleve det Han faktisk hadde talt om. Det ledet dem inn i et hellig, ikke-konformt liv, ydmyke i tanke, tale og handling og de møtte ondskap med godhet. Som en av de tidlige lærerne blant dem - Kaspar Schwenkfeld von Ossig - trodde de at alle forsamlinger av troende tilhørte en verdensvid men menneskelig talt usynlig Kristi kropp. På grunn av dette anerkjente de andre grupper av troende (selv også de som tilhørte kirkesamfunn) som brødre og søstre, og de følte det ikke som noe tap om deres medlemmer sluttet seg til andre grupper.

Fordi Kaspar Schwenkfeld hadde undervist og skrevet mye ble disse små, frie forsamlingene kalt 'Schwenkfeld-menighetene'. Men det at de ønsket å være ubundne forsamlinger sparte dem så langt fra å bli forfulgt.

Etter 30 års krigen bestemte både lutheranerne, de reformere og de romersk-katolske seg for å bli kvitt 'Schwenkfeld-menighetene'. De ønsket ikke å ha dem i blant seg. Og spesielt ikke i Schleslien, hvor familien til Georg Wiegner levde.

I 1719 gav keiser Karl VI av Det tysk-romerske riket fullmakt til Jesuittene til å starte et misjonsarbeid i Schleslien i den ene hensikt å omvende medlemmene av 'Schwenfeld-menighetene'. Dette var begynnelsen på en svær prøvelsestid.

Jesuittene gjorde alt de kunne for å skremme de troende i Oberharpersdorf og i de andre landsbyene hvor de levde. De gjorde det ulovlig for dem å selge eller kjøpe ting. De nektet dem å finne seg arbeid, og bokstavelig talt tvang de dem til å sulte. Hva som var enda verre var at de tok fra dem barna deres, tvangsdøpte dem og tvang dem til å gå på katolske skoler.

(fortsettes)

Billedtekst: Et hus og en låve tilhørende anabaptister i Polen. Fra The Mennonite Heritage Village.

Fra martyrhistorien, del 9

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:

"Fra flere av de som var med har vi øyenvitneskildringer til det som skjedde:

Vi stilte ikke spørsmål. Slikt var det ikke tid til. De gamle kvinnene og en blind broder satte vi på hesteryggen. De små barna bandt vi til ryggen, og vadet ut i og krysset elven Olt (bildet), noen kom seg over med en flåte, andre svømte. Gjennomvåte hva både sko og klær angikk begynte vi å klatre. Opp stupbratte raviner, høyere og høyere, så vi ned ble vi svimle, vi klatret i mørket, og vi falt. Losen gjentok for oss hele tiden at vi ikke måtte snakke eller lage lyd. Med reip hadde vi bundet rundt snutene til hundene våre så de ikke skulle bjeffe, og babyene ble holdt inn til brystet slik at de ikke skulle gi lyd fra seg. Der hvor vi krysset en sti gikk losen etter og slettet ut alle sporene våre.

Hele natten snublet vi av gårde i mørket oppover og oppover inntil vi nådde en hule hvor vi kunne gjemme oss på dagtid. Der kunne vi gjøre opp ild og tørke de våte klærne våre. Hele neste natt klatret vi videre helt til vi neste morgen sto på toppen av fjellmassivet. Det synes, i morgenlyset, at vi stod på toppen av verden!

På denne siden av fjellene kunne vi også gå om dagen. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en fjellskrent. Vi fulgte en sti og gikk i sikk-sakk nedover, av og til ble vi paralysert av frykt fordi det var så bratt. Noen steder hadde vi bare greiner å holde oss i, andre steder måtte vi sette oss på rompa og bare gli nedover.

Nå hadde vi nesten ikke noe mat igjen. Bare litt hardt brød igjen for de gamle og mødrene som gav die, og litt saus. Vi dro barken av trærne, og spiste ville planter. Etter tre dager på denne måten hadde vi nådd det fruktbare lavlandet under tyrkisk styre. Nå sa losen: Løs bikkjene så de kan bjeffe og barna skrike så mye de vil!"

(fortsettes)

Fra martyrhistorien, del 8

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:

"3.oktober 1767 forlot 60 mennesker Kreutz. Ingen stoppet dem, selv om nok mange skjønte det som var i ferd med å skje. De forlot sine usolgte eiendommer. Alle som var gamle nok til å bære en liten sekk på ryggen gjorde det. De minste barna måtte bæres. Og veien bar rett inn i skogene. Om dagen måtte de holde seg skjult, om nettene gikk de. Etter tre dager kom de frem til Kronstadt etter å ha gått gjennom deler av de karpatiske fjellene, som sees i bakgrunnen på bildet. De ankom raskere enn de hadde trodd, men fant ikke losen hjemme. I mange dager måtte de holde seg i skjul i skogen. Det minsket på maten. Og enda verre: en av disse dagene var en katolsk helligdag, og mange gikk derfor tur i skogen. Plutselig oppdaget en jeger anabaptistene som holdt seg skjult inne mellom noen kratt.

'Dere er alle forrådt!', sa han til dem: 'Lik en fugl har dere alle fløyet inn i snaren.'

Selv om de troende tryglet ham om ikke å rapportere det han hadde sett til politiet, skyndte han seg avgårde tilbake til byen og de visste at han ville gjøre det. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene begynte å frykte, men Andreas Wurtz oppmuntret dem:

'Hvorfor har dere så liten tro på Gud? Hvorfor slutter dere å stole på Ham. Om Gud nå tillater at vi faller i hendene på våre fiender så vil vi tålmodig akseptere dette. Han vil ikke la noe skje som ikke er til vårt beste. Så hvorfor gråter og klager vi?'

Gjemt bak krattet knelte hele gruppen ned og utøste sitt hjerte til Gud, og som svar på deres bønn, dukket plutselig losen opp! Han sa:

'Reis dere opp! Vi må forlate dette stedet straks! Å krysse fjellene om natten vil medføre stor fare, men vi våger ikke å følge stiene. Da vil politiet fange oss. Vi må krabbe gjennom den tykke underskogen. Vi vil måtte klyve gjennom raviner og opp stupbratte klipper.'

(fortsettes)

Fra martyrhistorien, del 7

Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og anabaptistene i Romania. I forrige del kunne leseren følge Andreas og hans familie og venner som solgte sine eiendeler, og sluttet seg til den anabaptistiske kommuniteten. Et år etter dukket jesuitpresten Delpini opp:

"Det var etter ordre fra keiserinne Maria Theresia (bildet), at Delpini, en jesuitprest, kom til Kreutz for å tvinge de troende tilbake til den romersk-katolske kirke. Han bad dem først om å komme til et møte. Ingen kom. Da han så forsøkte å tvinge dem til å adlyde ham, sto de samlet mot ham som en mann. Politiet grep så Jörg Waldner, skolelæreren, og kastet ham i bakken og bandt hans hender. Da Christian Hofer, en 18 år gammel gutt forsøkte å si noe, grep politiet ham i håret og dro også ham ned på bakken. Da broren hans, 16 år gamle Paul, nektet å bøye seg, grep de ham i håret, slo ham med stokker og dro ham rundt i gatene.

Til å begynne med forsøkte jesuitpresten å spre anabaptistene. Han fikk transportert de troende til forskjellige landsbyer, fikk barna skilt fra foreldrene og ektefeller fra hverandre. Men med det samme han dro tilbake til Wien, returnerte de troende til Krutz. I Krutz fanget politiet dem og låste dem inne på kirkegården. Denne var omgitt av høye murer. Men før de skulle stilles for retten, dukket to anabaptist flyktninger fra Alwintz opp, Hans Stahl og Josef Kuhr.

Andreas Wurtz var svært glad for å se dem.

'Nå, bror Josef, er du kommet for å lede oss ut av dette?', sa han.

'Ja,' svarte den gamle mannen, 'om det er Guds vilje.'

Under bønn begynte de troende å planlegge å flykte gjennom det karpatiske fjellmassivet og inn i Tyrkia. Josef Kuhr hjalp dem med å finne en los. På grunn av den store risikoen som dette medførte krevde losen en Gulden pr hode. Ble de oppdaget kunne det medføre dødsstraff for losen. Men de troende var desperate. De visste at jesuitpresten planla å ta fra dem barna deres, og tvinge dem til å frasi seg sin tro gjennom tortur.

Til å begynne med synes det som om planene skulle gå i vasken. Den første natten de hadde planlagt å flykte, røk et av hjulene på vognen de troende hadde leid. Den andre natten stakk en av hestene av. Før de prøve enda en gang bestemte de seg for å kaste lodd.

På den ene lappen skrev de: "Bli her", på den andre: "Dra straks!"

Et lite barn trakk så en av lappene, og alle visste at det var Gud som talte da det sto: "Dra straks!"

(fortsettes)

Levende begravd på grunn av sin tro på Jesus

Mine mennoittvenner fra USA og Canada, har sendt meg en del studiemateriale, som kommer godt med i mitt forarbeide til boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie. I en av disse bøkene, "The Faith worth dying for", leser jeg historien om Anneken van den Hove. En gripende historie er det - om en kvinne som ikke vil oppgi sin tro på Jesus, uansett omkostninger. I Brussel i Belgia, under regimet til erkehertug Albert, ble denne 46 år gamle kvinnen, som var tjenestepike for to kristne kvinner, forrådt av en prest. Han kjente til hennes anabaptistiske sympatier. Anneken ble arrestert av de katolske myndighetene og satt fengslet i to år og syv måneder under grusomme soningsforhold. Under tortur fikk hun gjentatte muligheter til å fornekte sin tro, men holdt ut disse svære lidelsene.

9. juli 1597 kom noen jesuitter til fengslet, og truet henne til å omvende seg fra sin tro på de anabaptistiske prinsippene og bli en del av Romerkirken. Anneken nektet. Jesuittprestene ville gi henne seks måneder til å tenke seg om, men Anneken svarte at unasett hvor lang tid de gav henne, ville svaret bli det samme. "Dere får gjøre med meg hva dere vil. Mitt høyeste ønske er å være sammen med min Herre. Intet offer er for stort å gi for Ham."

Samme dag førte disse jesuittene henne noen mil utenfor Brussel. Her ble det gravd en grop, Anneken ble bedt om å kle av seg, og klyve ned i gropen. Jesuittene begynte så å kaste jord på henne. Flere ganger ble hun spurt om å fornekte sin tro, men Anneken var like standhaftig. Til slutt var hun dekket opp til halsen, og for siste gang fikk hun anledning til å frasi seg sin tro. Hun svarte nei, og gav uttrykk for at tiden endelig var kommet til å møte Jesus."

Dermed ble hun levende begravd. Anneken van den Hove ble bare 48 år gammel.

Når jeg leser den gripende historien om Anneken, kommer jeg til å tenke på ordene i Hebr 11,33-40:

"Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått ihjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter. Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, så fikk de ikke se oppfyllelsen av løftet. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for vår skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss."

Fremdeles koster det å følge Jesus.

"Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt." (2.Tim 3,12)

Tegningen viser henrettelsen av Anneken van den Hove.

Jesuittenes angrep på Hutterianerne

Ungarn ble for en periode et fristed for Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen. Men det varte ikke lenge. Også hit kom forfølgelsen, og selve dødsstøtet mot Hutterkolonien i Ungarn kom i 1759. Da var Maria Theresa keiserinne, og en ivrig romersk katolikk. Jesuittene henvendte seg til keiserinnen med spørsmål om å få tillatelse til å angripe koloniene. Målet var å tvinge kolonienes medlemmer til å bli romersk katolske. Jesuittene fikk umiddelbart keiserinnens tillatelse, og alle de fullmakter de trengte. Det ble lagt planer om et samordnet overraskelsesangrep på alle koloniene samtidig.

Angrepet skulle skje 25. november 1759, men en av magistratene synes synd på folket i den kolonien han kjente til, og fikk varslet dem om det som var i ferd med å skje. Dermed ble også de andre hutterkoloniene varslet, og de fikk anledning til å gjemme vekk verdifulle bøker. Keiserinnen hadde nemlig bestemt at alle Huterbøkene skulle ødelegges. Men koloniens medlemmer lot seg ikke skremme. For dem var det å utlevere fedrenes skrifter var det samme som å fornekte troen. Men hvis øvrigheten ville ta i bruk makt for å ta bøkene, ville de ikke sette seg til motverge. Det sted i mot deres pasifistiske overbevisning.

En god del bøker ble beslaglagt ved razziaen 25. november. Nå fikk Hutter-vennene leve i fred frem til den 19. mars 1760. Da slo jesuittene til igjen, og denne gangen uventet. De kom med soldater, vogner og hester, og en rasende mobb. En av kvinnene i kolonien ble så skremt av opptrinnet at hun døde. Samtlige av beboerne i Hutter-kolonien ble nå stilt på valg: Enten å gå over til den romersk-katolske kirke, og få beskyttelse, eller straks å bli fjernet fra stedet, og ta de følgene det måtte medføre, mishandling og død.

Samlet gav hutter-vennene et rungende nei til det sjenerøse tilbudet! I første omgang førte dette til at en jesuitt ble tvunget inn på Hutter-kolonienes medlemmer, for å være deres lærer, mens deres egne folk ble nektet å preke. Senere kom det en jesuitt lærer til. Man forsøkte å få hutterne til å gå til messe, men dette nektet de. Etter å ha forsøkt ulike former for trakassering fikk jesuittene hjelp av soldater som med rå makt tvang hutterne inn i den katolske kirkebygningen. Soldatene holdt vakt utenfor, slik at de ikke slapp ut igjen. Men Hutter-vennene holdt stand, og fornektet ikke sin tro. Nå ble neste fase satt inn. Heretter skulle hutterianerne utsettes for mishandling og tortur.

Søndag før påske i 1761 satte denne forfølgelsen i fang. Lederne for Hutterianerne ble fengslet, flere av deres predikanter ble tatt med til ulike klostre, hvor de satt som fanger der. Mange hutterianere klarte derimot å flykte, og oppholdt seg i skogene og i fjellene, og led forferdelig, ikke minst på grunn av kulden. Kvinnene og barna var for det meste igjen i koloniene. De som hadde flyktet kom ikke langt. Grensene var stengt. De som ble arrestert, satt i harde avhør. Etter ni ukers tortur fikk de anledning til å avsverge seg sin tro, hvis ikke skulle de få hardere behandling. En etter en ville de bli bundet og slått, til de lovte å bli medlemmer av Romerkirken.

Denne torturen ble straks satt ut i livet.. Den første fikk 25 slag, uten å svikte. Deretter ble han ført tilbake til cellen med beskjed om torturen ville fortsette neste dag. Neste som ble torturert, gav seg etter syv-åtte slag, og sa jeg ville og bli katolikk. På lignende måte ble en rekke andre torturert, og de fleste gav etter. En etter en gav de opp sin overbevisning. I deres egne beretninger fra denne tiden heter det: ”En etter en falt de fra, akkurat som bladene faller fra trærne om høsten når tiden er moden.”

Med om mulig enda mer sorg har Hutter-historikerne skrevet ned ettermælet til de forstanderne som var blitt plassert i klostrene for å omskoleres. Da alle de troende hadde oppgitt sin tro, fikk disse pastorene vende tilbake til sine eiendommer ”spreke og feite, for disse hadde fått fin mat og drikke.”

Men en av pastorene holdt stand. Heinrich Müller. Han forsvarte den sanne troen til det siste. Den siste kvelden han levde avviste han med forakt Romerkirkens tro. Morgenen etter ble han båret ut og gravlagt ved Donaus bredd. Ingen fikk vite hvordan han hadde omkommet.