Salme nektet inntatt i salmebok fordi den nevner Guds vrede

The Presbyterian Committee on Congregational Songs for den presbyterianske kirken i USA har bestemt at i deres nye salmebok skal ikke den kjente salmen: In Christ alone få være med.

Årsaken er at salmen inneholder en setning om Guds vrede!

Mange presbyterianere er forferdet over det som nå skjer i deres kirkesamfunn. At denne kjente og kjære salmen ikke lenger passer inn i kirkens teologiske syn er dråpen som har fått det til å renne over for mange. Sakte men sikkert har dette kirkesamfunnet i USA blitt mer og mer liberalt.

Her er teksten på salmen skrevet av Stuart Townend og Keith Getty:

He is my light, my strength, my song;
this Cornerstone, this solid Ground,
firm through the fiercest drought and storm.
What heights of love, what depths of peace,
when fears are stilled, when strivings cease!
My Comforter, my All in All,
here in the love of Christ I stand.

In Christ alone! who took on flesh
Fulness of God in helpless babe!
This gift of love and righteousness
Scorned by the ones he came to save:
Till on that cross as Jesus died,
The wrath of God was satisfied -
For every sin on Him was laid;
Here in the death of Christ I live.

There in the ground His body lay
Light of the world by darkness slain:
Then bursting forth in glorious Day
Up from the grave he rose again!
And as He stands in victory
Sin's curse has lost its grip on me,
For I am His and He is mine -
Bought with the precious blood of Christ.

No guilt in life, no fear in death,
This is the power of Christ in me;
From life's first cry to final breath.
Jesus commands my destiny.
No power of hell, no scheme of man,
Can ever pluck me from His hand;
Till He returns or calls me home,
Here in the power of Christ I'll stand.

Og her kan du høre på en vakker innspilling av salmen:

http://www.youtube.com/watch?v=JU5E4fBXObg

Vekkelsen i Nord-Korea, del 4

50.000 mennesker tok en avgjørelse for Jesus i vekkelsen som brøt ut i Nord-Korea. Hva slags følger fikk den?

La meg dele ett eksempel:

Det hadde vært et dårlig forhold mellom to av de koreanske kirkelederne: Herr Kang og Herr Kim. En mandagskveld hadde Herr Kang bekjent sitt hat og sin bitterhet mot Kim, men Kim responderte ikke. På tirsdagskvelden kom plutselig Kim frem og stilte seg foran den bedende forsamlingen. Han bekjente sin motvilje, ikke bare mot Kang, men også mot en av misjonærene.

Nå reiste denne misjonæren seg og ropte ut til Gud: 'Far! Far!' Plutselig var det som om himmelen ble åpen. Misjonæren kunne senere fortelle: 'Det synes som om taket ble løftet av bygningen og Guds Ånd kom ned fra himmelen. Det var som et skred av kraft kom over oss. Jeg knelte ned ved siden av Kim og gråt og ba som jeg aldri hadde bedt før  ... Noen kastet seg ned i sin fulle lengde på gulvet, hundrevis av mennesker sto med løftede hender mot himmelen. Hver eneste glemte den andre som sto ved ens side. Vi sto ansikt til ansikt med Gud. Ennå kan jeg høre stemmene med frykt i seg fra hundrevis av mennesker som innstendig kjempet med Gud for sine liv, for nåde'.

Misjonærene som var til stede på dette møtet våget ikke å bryte inn. På samme måte som Dr. Andrew Murray hadde opplevd det under et lignende møte i Sør-Afrika, gikk de ett skritt tilbake og var vitne til hva Gud gjorde.

Etter hvert begynte en av de koreanske lederne å synge og etter hvert falt alle inn i sangen, Når sangen var over kom den ene etter den andre frem for å bekjenne sine synder offentlig. De sto der i lyset fra Guds domstrone.

Dr Blair som var vitne til dette mektige Åndens verk har i ettertid sagt:

'Vi kan ha våre teorier om det er ønskelig eller uønsket med offentlig bekjennelse av synd. Jeg har mine, men jeg vet nå at om Ånden faller over mennesker som bærer på syndeskyld, finnes det ikke den kraft i verden som kan stanse dem'.

Hundrevis av mennesker bekjente nå sine synder, det gale de hadde gjort mot andre, feil holdninger de bar på, og mange gikk så fra hus til hus for å gjøre opp med de som de hadde syndet mot! Nærmest alle hjemmene til medlemmene av Den presbyterianske kirken var berørt av vekkelsens ild.

Møtene i Pyongyang fortsatte en hel måned. Enkelte dager var det ingen som gikk på skolene. Elevene hadde nok å gjøre med å gjøre opp med hverandre innfor Gud. Ting som var stjålet, ble levert tilbake. Det gjaldt både eiendeler som hadde tilhørt kristne, eller buddhister.

(fortsettes)

Vekkelsen i Nord-Korea, del 3

Den første protestantiske misjonæren i Korea var Robert Jermain Thomas (bildet), fra Wales. Han ankom Korea i 1866, hvor han solgte kinesiske Bibler, som kunne leses av såvel kinesere, japanere som koreanere. Korea var på denne tiden stengt for utlendinger, og Thomas kunne når som helst bli utvist fra landet.Korea var på denne tiden kjent som Munkenes land.

Og Thomas skulle ikke få virke lenge i landet. Allerede 2. september samme år led han martyrdøden. Han ble myrdet på stranden rett utenfor Pyongyang, samme sted som vekkelsen senere skulle bryte ut i 1907.

I 1886 ble den første koreaner døpt på bekjennelsen av sin tro, og året etter kom syv koreanere til tro.

I 1903 brøt den første vekkelsen i Korea løs. Den er kjent som Wonsan-vekkelsen, og berørte både Den presbyterianske kirke, såvel som Metodistkirken. Begge disse kirkesamfunnene opplevde en sterk fornyelse, og enhet seg imellom. Vekkelsen førte til at så mange som 10.000 mennesker kom til tro i Pyongyang, senere kom hele 30.000 til tro på Jesus. I 1906 var derimot denne vekkelsens flammer sluknet.

I 1907 - før den store vekkelsen kom - var Pyongyang, hovedstaden, kjent som vinens, kvinnenes og sangens by. Synden florerte. Pyongyang var en svært mørk by.

50.000 mennesker kom til tro i løpet av 1907 mens vekkelsens ild brant.

Misjonær John McCune skrev i et brev: 'Den gjerning som Den Hellige Ånd gjør her i Jangdaehyun kirken, hvor vekkelsen først startet, overgår alt det vi har lest om som skjedde under vekkelsene i Wales og India'.

Bønn om vekkelse
Det var Dr Howard Agnew Johnson, en misjonær fra New York, som under et besøk i Seoul i 1906, informerte en gruppe misjonærer og koreanske kristne om den store vekkelsen i Khasi Hill i India (1905-1906). Jonathan Goforth, den nå legendariske misjonæren til Kina og Manchuria, skrev at det var på grunn av nyhetene om denne vekkelsen at mer enn 20 misjonærer fra Pyongyang Presbyterian Mission og metodistgrupper i samme by bestemte seg for å be daglig om vekkelse.

En bibelselger fra Kan Kai kirken ved Yalu-elven, en menighet som besto av 250 medlemmer, var også i Seoul. Inspirert av det han hørte vendte han hjem til sin menighet, for å oppildne dem til å be.

Over alt var det mennesker på kne i bønn i Korea disse dagene.

(fortsettes)

Vekkelsen i Nord-Korea, del 2

I forrige artikkel så vi hvordan nøden for manglende hellighet blant de kristne i Korea, drev misjonærene ned på kne.

Bønnesamlingene fortsatte hele uken. På lørdagen i bønneuken, var det en som talte om behovet for enhet i Kristi kropp. Søndagen kom. Gudstjenesten synes livløs. Mange var mismodige. Mandagen kom. Misjonærene gråt og ba. Men gudstjenesten synes å være hindret av noe.

Så kom mandagskvelden. En bølge av forventning brøt inn over de som var kommet sammen for å fortsette å be. Guds nærvær synes merkbart til stede. Når den koreanske lederen reiste seg for å kalle de forsamlede sammen for å begynne å be, begynte de å be i munnen på hverandre. Den koreanske lederen avbrøt dem og sa: 'La oss alle be samtidig!'

Han hadde ikke før sagt det før de 1500 som var kommet sammen for å be ba høyt samtidig! De utøste sitt hjerte i bønn. Det var som om man opplevde bønnesamlingen på Øvresalen i Jerusalem i reprise:

'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre'. (Apgj 1,14 Bibelforlagets oversettelse 2007)

'Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte huset der de satt ...' (Apgj 2,1-2. Bibelforlagets oversettelse 2007)

I Pyongyang begynte de tilstedeværende å gråte. En etter en bekjente de sine synder. De ble sønderknust for Guds ansikt. De lå på gulvet og hulkegråt. Samtlige var kommet i djup syndenød.

Det er syndenøden som er det karakteristiske trekket ved enhver sann vekkelse. Ikke tegn og under, men syndenød og gråt. At man blir sønderknust for Guds ansikt. Her var det ingen stolte ansikter å se lenger, ingen som fremhevet seg selv. Ingen store menn eller kvinner. De var enten knelende eller de lå på gulvet og skalv for Guds hellige nærvær!

Den hellige ærefrykten for Gud spredte seg over hele salen. Det ble stille.

(fortsettes)

Vekkelsen i Nord-Korea, del 1

Januar 1907 markerer begynnelsen på en mektig vekkelse som skulle ryste det som i dag kalles Nord-Korea. Tusener av mennesker skulle berøres av dette Helligåndens vær.

Kirkene i Korea var kjent for sin iver etter å studere Guds ord, for sin glede og bønnekraft, generøsitet hva det å gi penger angår, og en evangeliseringsiver.

Men etter hvert som årene gikk ble alt en vane, og det var lite liv å spore i menighetene. Dr. William Blair, som var misjonsleder for Den presbyterianske kirke i Korea på denne tiden beskrev menighetenes situasjon slik:

'Mange var blitt en del av menighetene og trodde oppriktig at Jesus var deres frelser og de var ivrige etter å gjøre Hans vilje, men det var ingen sorg å spore over deres synder. Synd var noe familiært. Vi følte at om kirken skulle være hellig, var vi i stort behov av en visjon om Guds hellighet'. (Wesley Duewel: Revival Fire, Zondervan Publishing House, 1995, side 253)

De koreanske presbyterianerne hadde lenge understreket behovet for bibelstudier i grupper. Hver kirke la minst en gang i uken vekk alle andre aktiviteter for å studere Guds ord. De studerte Bibelen under bønn. Slikt blir det resultater av!

Bibelkonferanser og lengsel etter vekkelse
I Pyongyang, hovedstaden i Korea, ble det hvert år holdt en Bibelkonferanse som varte opptil to uker. Mange gikk på beina opptil 1600 km for å ta del i konferansen. Og de betalte alt selv. Samlingene begynte med en halv times lovsang, før de tok fatt på en opptil fire timer lang økt med utleggelse av Den Hellige Skrift. Hvert år lærte de en ny sang, som de så tok med tilbake til sin hjemmemenighet, og denne sangen preget hele året frem til neste bibelkonferanse.

En leder fra Den presbyterianske kirken besøkte Korea høsten 1906. Han kunne fortelle om hvordan Han hadde vært vitne til Guds mektige gjerninger under en vekkelse i India. Den kom som en følge av den store vekkelsen i Wales i 1904-1905.

Det skapte stor hunger blant koreanske kristne om å få oppleve det samme. Ikke minst var denne hungeren etter vekkelsen merkbart til stede i de presbyterianske menighetene i Pyongyang.

I mange uker denne vinteren møttes misjonærene hver eneste kveld for å be om vekkelse.

2. januar 1907 måtte de ordinære møtene opphøre. Alle ville be. Det kom en stor stillhet over forsamlingen av bedende menn og kvinner. Guds Ånd var merkbart til stede.

(fortsettes)

Menigheter nektes å holde gudstjenester på farsi i Tehran

De to siste protestantiske kirkene i Tehran som har holdt gudstjenester på farsi har nå fått ordre fra Sikkerhetstjenesten om at disse gudstjenestene må opphøre øyeblikkelig.

Det dreier seg om Emmanuel Protestant Church og St. Peter's Evangelical Church. Disse to menighetene har holdt gudstjenester på farsi hver fredag. Begge disse menighetene er presbyterianske. Central Church, som er en pinsemenighet tilhørende Assemblies of God, beliggende i Tehran, fikk ordre om å slutte å holde gudstjenester på farsi allerede i 2009. Dette betyr at det ikke lenger finnes en eneste registrert menighet i Irans hovedstad hvor gudstjenesten holdes på hovedspråket i landet.

Fredager har vært en god dag å holde gudstjenester på siden det er fridag. Den eneste muligheten for disse registrerte menighetene til å holde gudstjenester på nå er å tjene landets armenske og assyriske befolkning. Menigheter som er grunnlagt av armenere og assyrere for å tjene sine befolknigsgrupper er ikke blitt stengt. Disse menighetene holder også vanligvis sine gudstjenester på søndager.

En av årsakene til at de iranske myndighetene vil stanse gudstjenester på farsi, er den pågående og sterke vekkelsen blant farsitalende iranere. Disse søker seg til de uregistrerte og dermed ulovlige husmenighetene. Mange av de som er medlemmer av de to presbyterianske menighetene har mistet jobbene sine, som en følge av at de er medlemmer av disse menighetene.

8. februar ble 10 kristne tilhørende en pinsemenighet som kom sammen i et hus i den sørlige byen Shiraz arrestert. De fikk også sine bibler konfiskert.

Vekkelsens Nord-Korea, del 4

I 1906 kunne en presbyteriansk leder som besøkte Pyongyang fortelle at han hadde sett Guds velsignelse og vekkelse komme til India. Denne vekkelsen kom som en følge av vekkelsen i Wales i 1904-1905. Det var skapt en lengsel hos mange troende i Pyongyang etter å oppleve det samme. I ukesvis den vinteren hadde misjonærer møtt hverandre hver kveld for å be om vekkelse i deres menigheter.

2. januar begynte den ordinære bibelundervisningen. Dermed stanset sammenkomstene misjonærene hadde. Men bønnesamlingene stanset ikke opp. Misjonærene begynte nå å samles ved middagstid for å be, for alle som hadde mulighet til å komme sammen da. I forbindelse med undervisningen merket de noe nytt. Elevene var så stille innfor Gud. Kveld etter kveld kom de sammen for å søke Gud i bønn.

Disse bønnesamlingene fortsatte hele nyttårsuken. På lørdag kveld var det noen som brakte et budskap fra Guds ord om betydningen av enhet i Kristi kropp. Søndagens gudstjeneste synes derimot fullstendig livløs og så åndelig bundet at mange ble mismodige. Mandagen synes alt så stengt, misjonærene gråt og ba innfor Gud. Da kvelden kom var det som om en ny ånd av forventning over gruppen som kom sammen, og Guds nærvær var sterkt tilstede.

Da en av de koreanske ledere reiste seg og kalte folket til å se, begynte mange av dem å be samtidig. Han avbrøt dem og sa: Hvis det er slik dere vil be, la oss alle be på den måten!

Så i et øyeblikk reiser alle 1500 seg for å be høyt. Det var ingen rop. Alt lød som èn eneste harmonisk stemme. Så gikk bønnen over i gråt. En etter en reiste seg opp, bekjente sin synd eller synder, brøt så sammen og gråt, og deretter kastet vedkommende seg ned på gulvet i djup smerte og dyp syndenød. Etter hver sin bekjennelse, brøt hele forsamlingen på 1500 ut i bønn igjen.

(forsettelse)

Det finnes ikke så mange bildene fra det svært lukkede Nord-Korea. Dette viser et kystlandskap.

Vekkelsens Nord-Korea, del 3

Den presbyterianske kirke i Korea ser tilbake på 6.-7. januar 1907, som begynnelsen på den mektige utøselsen av Den Hellige Ånd som skulle berøre Nord-Korea så sterkt. Forut for denne mektige vekkelsen hadde det vært pågående bønn og bibelstudier. Menighetene i Korea var kjent for nettopp dette: grundige studier av Guds ord, glede og kraft i bønn, generøs givertjeneste og stor vitnetrang.

Dr. William Blair, som leder for presbyterianernes misjonsarbeid på den tiden, beskriver den koreanske kirke på følgende måte:

"Mange hadde blitt medlemmer av kirken som oppriktig trodde på Jesus som sin frelser og ivrige etter å gjøre Hans vilje, men de hadde ikke opplevd syndenød. Vi følte at om kirken skulle bli hellig, trengte vi å se Guds hellighet."

Dette viser seg igjen og igjen: Vekkelse kommer bare i kraft til Guds folk når kristne innser hvor hellig Gud er, og hvor forferdelig synd er i Hans øyne. Når mennesker ydmyker seg innfor Gud, og når omvendelse og bekjennelsen er fullstendig, da kan vekkelsen bølge over en menighet eller et område.

Presbyterianerne i Korea hadde lenge understreket betydningen av bibelstudiegrupper. Hver menighet hadde avsatt minst en hel uke i året hvor medlemmene tok seg fri fra jobben, og alle andre aktiviteter, for å samles for å studere Guds ord. Uavbrutt bibelstudum under bønn, har alltid forfrisket, velsignet og revitalisert lokale menigheter. Hele den evangelisk koreanske kirke i dag er en bibeltroende og bibelelskende kirke.

I Pyongyang, den gang hovedstad i Korea, og nåværende hovedstad i Nord-Korea, ble det holdt en årlig 10 dager til to uker lang bibelstudiekonferanse. Denne samlet 800-1000 deltagere. Mange gikk opptil 100 engelske miles for å delta på konferansen. Og alle betalte av egen lomme for å kunne være med. En halv time hver morgen sang de og priste Gud, så fikk de bibelundervisning i tre timer, og så ba de. Hvert år lærte alle deltagerne en ny sang, og denne ble så sunget i alle menighetene når de kom tilbake til den flokken hvor de hørte til.

(fortsettes)

Vekkelsens Nord-Korea, del 2

I dag må du undskylde bildekvaliteten til dagens bloggartikkel. Det finnes nemlig ikke mange bilder fra den kolossale vekkelsen i Nord-Korea i 1907. Dette er et av dem. Fra 1907-1910 ble 50.000 mennesker omvendt!

Misjonær McCune skrev følgende i et brev direkte fra vekkelsen:

"Den gjerning som Den Hellige Ånd gjør her i Jangdaehyan kirken overgår alt hva vi har lest om den store vekkelsen i Wales og India."

I september 1906 befinner Dr. Howard Agnew Johnson seg i Seoul. Der forteller han en gruppe misjonærer og koreanske kristne om vekkelsen som har berørt Khasi Hills i India. Jonathan Goforth, en av pionermisjonærene i Kina og Manchuria, skrev at på grunn av det deltagerne på møtet i Seoul hørte, bestemte mer enn 20 misjonærer fra presbyterianske og metodistiske menigheter i Pyongyang seg for å møtes daglig for å be om "større velsignelser".

Julen dette året kommer de kristne i Pyongyang sammen for å be i stedet for de vanlige julesammenkomstene.

En av de som var til stede i Seuol og hørte Dr Howard Agnew Johnson var en bibelkolportør som arbeidet langs Yalu elven. Han tilhørte en menighet med 250 medlemmer. Begeistret delte han det han hadde hørt, og denne menigheten bestemte seg for å begynne å be. I seks måneder i tiden mellom 1906-1907 ba de hver dag klokken 17.00 inntil vekkelsen brøt løs.

Jonathan Goforth, som var på reise i Korea i juni 1907, skriver at de koreanske misjonærene "bærer oss like inn til Guds trone"." På Goforth gjorde vekkelsen et uutslettelig inntrykk.

(fortsettes)

Vekkelsens Nord-Korea, del 1

Det er nok mange verden over som i disse dager ber for den særdeles spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea. Underlig å tenke på at for 100 år siden pågikk det en så stor vekkelse i dette landet, at hovedstaden Pyongyang, var kjent som Asias Jerusalem. I dag eksisterer det en martyrkirke i landet, som lever under de mest grusomme kår en kan tenke seg.

Den første protestantiske misjonæren som kom til Nord-Korea, var fra Wales: pastor Robert Jermain Thomas. Han kom i 1866 og var bibelselger. Bibelen han solgte var den klassiske kinesiske Bibelen, som også kunne leses av koreanere, japanere og kinesere. En slik oppgave som denne waliseren hadde påtatt seg, var også på den tiden forbundet med stor fare. Nord-Korea var kjent som "munkenes kongedømme". Pastor Jermain Thomas hadde ikke vært her mange dagene før han ble oppdaget av noen som slett ikke ville ham vel. 8. september 1866 ble Robert Jermain Thomas myrdet på elvebredden utenfor en fabrikk i Pyongyang. På nøyaktig samme sted skulle den store vekkelsen i 1907 bryte løs!

Det skulle gå 20 år fra Jermain Thomas led martyrdøden til de første ble døpt i Nord-Korea. I 1886 ble den første nord-koreaneren døpt, året etter var det syv stykker. Arbeidet med å nå disse ble utført av presbyterianske misjonærer.

Den første vekkelsen brøt løs i 1903. Den er kjent som Wonsan-vekkelsen, og skjedde blant metodister og presbyterianere. I 1904 var det 10.000 som hadde overgitt sine liv til Jesus. Vekkelsen fortsatte inntil 1906. Det året alene kom 30.000 mennesker til tro. Men så døde denne vekkelsen hen.

Året etter skulle Pyongyang rystes av en kolossal vekkelse. Og den begynte med bibelstudier.

Pyongyang var kjent som byen for kvinner, vin og sang. Det var en by preget av et sterkt åndelig mørke. Så begynte noen å be!

(fortsettes)

Billy Grahams barnebarn blir presbyteriansk pastor - etterfølger D. James Kennedy

Tullian Tchividjian (36), barnebarnet til Billy Graham, er blitt valgt til å etterfølge nylig avdøde D.James Kennedy, som pastor for Coral Ridge Presbyterian Church.

Tullian Tchividjian er sønn av Stephen og Gigi Tchividjian. Gigi er Ruth og Billy Grahams eldste datter. D. James Kennedy, som grunnla Coral Ridge Presbyterian Church, var en profilert og konservativ kristen leder i USA, som blant annet er kjent for sitt evangeliseringsarbeid gjennom Evangelism Explotion. Han vant tusenvis av mennesker for Jesus, og hjalp menigheter verden over til å drive med aktiv evangelisering. Tullian Tchividjian gikk som barn på Coral Ridge's skole, Westminister Academy. 16 år gammel droppet han ut av skolen, og ble en del av festemiljøet i Sør-Florida.

21 år gammel får Tullian Tchividjian et møte med Jesus, og blir frelst. Han tar teologisk utdannelse, og grunnlegger New City Presbyterian Church i Fort Lauderdale. Den har vokst til 650 mennesker iløpet av fem år.

Nå har eldsterådet i Coral Ridge bestemt seg for kalle Tullian Tchividjian til å bli deres nye pastor, og de to menighetene slås nå sammen. Coral Ridge har 2.200 medlemmer.

Når Coral Ridge Presbyterian Church skulle oppføre sitt kirkebygg i 1974, så var det Billy Graham som talte ved innvielsen. Det må være rørende for den nå aldrende verdensevangelisten å se barnebarnet som pastor i en av USA's voksende kirker, og som holder fast ved Bibelens autoritet.

Er det bare minnene igjen, og knapt nok det etter de store vekkelsene?

Gjennom forlagshuset Scroll Publishing er jeg blitt kjent med en anabaptistisk gruppe i USA. De utgir et eget tidsskrift, hvor Dean Taylor (bildet) er redaktør. I årets første utgave forteller han om en reise som han gjorde i fjor sommer, sammen med sine sønner. De besøkte blant annet Skottland, hvor Dean Taylor talte på en vekkelseskonferanse om hvorfor vekkelser blir borte! Jeg skal komme tilbake til hans utfordrende undervisning senere. Jeg festet meg derimot ved det han skriver om reisen til Skottland. Dean Taylor forteller:

"I Skottland dro vi for å se kirken til den skotske reformatoren John Knox. Dette var mannen som grunnla den presbyterianske kirke. Mens vi var der ble jeg storligen forundret over å få vite, at da da byen hvor kirken ligger trengte parkeringsplasser for noen år siden, laget de parkeringsplass rundt kirken. Senere fant historikerne ut at under parkeringsplassen lå det en gravlund. Og der lå deres lands reformator. Alt som fantes igjen etter John Knox var "Parkeringsplass nr 23! Forunderlig! I London fikk vi muligheten til å se John Wesleys hus og kirke. En hyggelig mann viste oss rundt i museet. Vi så orgelet til Charles Wesley, talerstolen til John Wesley, og flere brev og etterlatenskaper i glassmontre. Mannen som viste oss rundt fortalte at for en del år siden var det planer om å rive hele stedet, men takket være en innsamling blant metodistene ble det mulig å ta vare på det historiske minnesmerket. Vi ba guiden om å få et øyeblikk for oss selv, og sammen med mine sønner, Stephen og Christian, bøyde vi kne i Wesleys lønnkammer og ba."

Dean Taylor forteller også om sitt møte med Wales.

"Vi tok toget til Loughor for å se fødestedet til den walisiske vekkelsen. Vi overnattet i hjemmet til Evan Roberts, den unge mannen som Gud brukte som redskapet i vekkelsen i Wales i 1904. Huset er nå en bed and breakfast, og stedet gav oss ganske blandede følelser. På veggen utenfor henger det en plakett hvor det står at dette er stedet hvor Evan Roberts ble født. Men på inngangsdøren hang det et villdyr med komisk utseende med innskripsjonen: "Pass deg for Dragen." Hmmm Den kvelden satt jeg i den lille spisestuen som en gang hadde huset bønnemøtene i den walisiske vekkelsen - og igjen, jeg ba.

Om morgenen besøkte vi Moriah Chapel. Dette var selve stedet hvor den walisiske vekkelsen begynte. Det var en hyggelig gudstjeneste. Stedet har ikke lenger en fast pastor, det er en presbyteriansk legforkynner som besøker Moriah Chapel og noen andre presbyterianske kirker. Utenom vår gruppe var det 12 hyggelige eldre damer samlet denne søndag morgen. En svært kjær gammel mann, Dyfrig Griffiths, viste oss rundt i kapellet og i museet. Når han snakket om vekkelsen rant tårene nedover hans kinn. Han ber om at vekkelsen igjen må hjemsøke Moriah."

I likhet med Dean Taylor ber jeg om at Gud må ryste sin menighet på ny. Han har "en rest" igjen, som er trofast mot Hans ord. Måtte Gud møte denne "rest" og vekke den opp på ny!

Bønne-Hyde dro himmelen ned

Jeg har fortalt om John Hyde, eller Bønne-Hyde, som han også ble kalt, på bloggen ved ulike anledninger. I går leste jeg noe om ham som gjorde et sterkt inntrykk på meg:

Det fortelles om en presbyteriansk misjonskonferanse i Ludhiana i Punjab, hvor John Hyde bodde. Dette var en årlig begivenhet. En mann ved navn J. Pengwern Jones, som var pastor i Welsh Presbyterian Mission, hadde fått en forespørsel om å fortelle fra vekkelsen som dengang pågikk i Khassiafjellene. Pastor Pengwern Jones hadde reist fra Allahabad til Ludhiana og hadde nådd fram tidlig om morgenen. Han satte seg til bords med de andre konferansedeltagerne, og ble presentert for Mr Hyde. Alt denne sa var: "Jeg vil gjerne snakke med deg, jeg kan vente på dem ved døren."

Vi lar Pengwern Jones fortelle:

"Der ventet han på meg, og hans første ord var: 'Kom bli med meg til bønnerommet, vi trenger dem der.' Jeg vet ikke om det var en ordre eller en anmodning, men jeg følte at jeg måtte gå med ham. Jeg fortalte ham at jeg hadde reist hele natten, at jeg var trett og at jeg skulle tale klokken fire. Men jeg gikk med ham. Det var fem-seks mennesker der fra før. Hyde falt på sitt ansikt for Herren. Jeg knelte ned, og en underlig følelse kom over meg. Det var flere som ba. Så bad Hyde. Jeg husker ikke så mye av hva som foregikk, men jeg vet at jeg var i den levende Guds nærvær. Og nå hadde jeg slett ikke lyst til å gå noe sted. Jeg var kommet til en helt ny verden, og ville bli der!

Vi gikk inn i dette rommet omtrent klokka åtte om morgenen. Flere kom og gikk., men Hyde lå med ansiktet mot gulvet hele tiden og ledet i bønn flere ganger.Måltidene glemte jeg helt av. All min følelse av tretthet var forsvunnet. Jeg tenkte heller ikke på at jeg skulle tale. Ved fire tiden reiste Hyde seg. Jeg oppdaget at vi to var igjen alene. 'Du skal tale klokken fire,' sa han, 'nå skal jeg ta deg med til et sted hvor du kan få en kopp tea.' Jeg svarte at han også trengte en forfriskning, men han svarte: 'Jeg skal intet ha.' Etter å ha drukket teen, sa Hyde: 'Kom tilbake til bønnerommet, slik at vi kan få takket Gud. Jeg går tilbake til bønnerommet for å be for deg. Det er mitt arbeid.'

Det gikk en underlig følelse av elektrisitet gjennom meg. Det var så lett å tale. Hva jeg sa, husker jeg ikke. Før møtet var over, måtte den indiske tolken min trekke seg tilbake. Han var overveldet av sine følelser og gjennomrystet av Guds Ånd. Jeg måtte få en annen tolk. Jeg vet at Herren talte den kvelden.

Da forstod jeg bønnens makt. Hvor ofte har jeg ikke lest om velsignelse som svar på bønn, men den kvelden gikk det opp for meg i sin fulle styrke hva bønn er. Det var et av de mest forunderlige møter jeg har vært med på. Og jeg vet at det var den bedende mannen som ba i kulissene, og som nedkalte velsignelsen over meg.

Etter møtet gikk jeg tilbake til bønnerommet for å takke Gud. Hyde spurte ikke hvordan det hadde vært. Han visste det. Vi priste virkelig Herren for det Han hadde gjort denne kvelden."