Jeg kom tilbake til eneboerhytten, men jeg spiste ingenting, hvilket jeg eller alltid gjorde. Jeg kunne ikke tale. Jeg gikk bort til kirken, men jeg sang ikke - ingen av de klagesalmer, som jeg normalt sang. Jeg satt i min munkestol og gjentok: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg'. Jeg fortsatte i denne tilstanden, men litt roligere. Jeg ristet av bevegelse. Jeg var oppløst i tårer, som strømmet i strie strømmer fra mine øyne, helt av seg selv. Det var ikke noe, jeg ønsket, men det er den sinnsbevegelse man erfarer når man opplever Guds nærvær. Tårene stanset opp først da natten falt på. Jeg kunne verken synge, tenke eller tale. Selv om det hadde vært andre til stede, ville jeg ikke ha talt med ham. Da hadde jeg gått min vei for å være alene.
Et et sikkert! Gamle Dimas overførte bønnens og klarsynets nådegave til meg på det tidspunktet, hvor han selv satt og ba i narthex i Treenighetskirken i Kavsokalyvia. Dèt, som skjedde med meg, var noe jeg aldri hadde tenkt på, ønsket eller forventet. Mine åndelige fedre hade aldri talt til meg om disse nådegaver. Det var nå deres måte å gjøre det på. De underviste meg ikke med ord, men med deres måte å leve på. Når jeg leste beretninger om asketers og helgeners liv, kunne jeg se, hvilke gaver, Gud sjenket dem. Tro meg, jeg hadde aldri trodd, at jeg skulle motta noen karisma fra Gud. Den tanke falt meg ikke inn. Og så skjedde det, som jeg aldri hadde tenkt på, plutselig, og jeg heftet meg ikke ved det.
Om kvelden samme dag gikk jeg ut av kirken og satt på den lave muren og kikket ut over havet. Det var på den tiden, hvor mine åndelige fedre normalt kom hjem. Da jeg kikket etter, om de var der, så jeg dem plutselig dukke opp. De gikk ned noen marmortrinn. Men det stedet lå langt ute, så jeg med normalt syn ikke var i stand til å se dem. Jeg så dem ved Guds nåde. Jeg ble fylt med entusiasme. Det var første gang, jeg opplevde dette. Jeg sprang opp og løp dem i møte. Jeg tok ryggsekkene deres.
- Hvordan kunne du vite, at vi var på vei, spurte min skriftefar.
Jeg svarte ikke. Men da vi kom tilbake til hytta, gikk jeg bort til min skriftefar, Panteleimon, og sa dempet til ham, uten at fader Ioannikos kunne høre det: 'Jeg vet ikke, hvordan jeh skal forklare deg det her, men da dere gikk på den andre siden av bakken, kunne jeg se dere gå med tunge ryggsekker på ryggen, og så løp jeg dere i møte. Bakken var liksom en glassvegg, så jeg kunne se dere på den andre siden.
- Det er iorden, sa min skriftefar, men slutt å tenk over det, og si det ikke til noen, for den onde ligger på lur.
(fortsettes)
Bildet er fra The Hermitage på Athos.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar