Viser innlegg med etiketten disippeltrening. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten disippeltrening. Vis alle innlegg

fredag, oktober 11, 2019

Lærlinger anno 2019

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det var å følge Jesus, de første omtumlende dagene og månedene. Det første året.

All undringen. Alle spørsmålene. Alle utfordringene. Tvilen. Spenningen. Samtalene. Alle undergjerningene.

Hvordan ville det sett ut i dag? Det er jo disipler - lærlinger - vi skal være. 'Kristen' er jo er navn som disiplene til Jesus ble gitt av andre. Undres på hvordan trosutøvelsen ville ha sett ut i dag om vi levde som disipler.

fredag, februar 22, 2019

Er du en som følger etter Jesus?

'Mine venner som kjenner mennonitenes historie godt har fortalt meg at anabaptistene ikke stilte spørsmålet: 'Er du frelst?' Det spørsmålet kom mye senere med protestantismen.

Spørsmålet var heller: 'Følger du etter Jesus?'

Hvilket spørsmål stiller vi?

Hvis vi kunne oppdage Jesu budskap og bli et levende Jesus-nærvær i vår verden, ville verden og alle som er i den bli mer lik den Gud hadde i tankene for hele menneskeheten.'

- Don Blosser, pensjonert professor i Bibelen ved Goshen College i Indiana, USA og pensjonert pastor. Medlem av Micgiana Voices for Middle East Peace. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

tirsdag, desember 11, 2018

Irettesettelse

Heidi Baker (bildet), misjonær til Mosambique, skrev noe på sin Facebook-profil her om dagen, som er svært aktuelt for mange oss. Dette synes jeg var så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, så mange kan få del i det:

"Ingen av oss liker å bli irettesatt. Men når Gud irettesetter oss, gjør Han det til gode for oss.

Hebr 12,11 forteller oss: 'All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.'

Mange av oss ønsker oss rettferdighetens frukt, og vi ønsker alle fred, men vi er ikke alltid like glad for de metodene Gud bruker for å gi oss dette.

Jeg har hørt så mange prekener i det siste som ikke nevner Guds straff, irettesettelser eller dom. Det alle ønsker å snakke om er å elske mennesker, velsignelsene ved det å være en kristen, glede, frihet, nåde, tilgivelse og Guds godhet. Vi er redd for at noen skal føle seg ukomfortable. Vi snakker som sportstrenere som roper ut: 'Du er hode og ikke hale! Du kan gjøre alt! Vær best i alle ting! Du er en overvinner!'

Alt dette er sant. Men det er bare halve historien. Det er ikke alt hva Bibelen sier. Vi blir advart mot å ta lett på Herrens irettesettelse fordi det er gjennom den vi forstår mer av Hans kjærlighet.

I Hebr 12,5-6 leser vi:

'Har dere glemt den formaningen som taler til dere som barn: Min sønn, forakt ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av.'

Gud ønsker at vi skal forstå at vi står i en relasjon til ham. Vi er hans elskede barn. Hva slags kjærlige foreldre er det som aldri korrigerer deres barn? Det er nettopp fordi han elsker oss og aksepterer oss som sine barn at vi irettesettes av ham..

Kanskje du går gjennom en vanskelig tid hvor Gud korrigerer deg akkurat? Hvis du gjør det, forsøk da å husk at dette er hans tegn på at hans elsker deg og har sterke følelser for deg."

lørdag, desember 08, 2018

Boken for alle som vil være Jesusdisipler

Noen bøker venter bare på å bli skrevet. Tiden er inne. Det vi kaller Kairos-tiden. Guds velbehagelige tid. I så henseende er denne boken: 'Kunsten å forme livet' av Stian Kilde Aarebrot, profetisk. Den er en bok skrevet 'for en tid som denne', kledd i et språk for denne tids generasjon, og med et innhold som trengs for en kristenhet som er full av ord, men lite kroppsliggjort tro. For det er det denne boken handler om: å få troen ned fra hjernen og inn i hjertet og ut igjen i kropp, armer og bein.

Teologen Stian Kilde Aarebrot sier det best selv:

"Kristenlivet handler uansett ikke om å finne raskeste rute fra A til B, men om å sko og kle seg for et langt liv som 'lys og salt i verden'. Det handler om å tilegne seg gode kristne vaner... Uansett er mitt aller største ønske at boken kan bidra til å tegne et bilde av hva livet med Jesus kan bety i praksis. For jeg mener faktisk at veien Jesus pekte på, med ord og handling, er veien alle er kalt til å gå, veien som kan sette alle mennesker fri."

"Kunsten å forme livet" har Aarebrot tilegnet Edin Løvås. Jeg kjente Edin Løvås såpass godt at jeg kan si at Edin ville ha smilt i skjegget, frydet seg, slik bare Edin kunne, og vært såre fornøyd og takknemlig. Jeg vet jo ikke om man får beskjed i de saliges boliger om slikt som hender på her nede på jorda, men om så er, ville Edin ha vært veldig glad. For dette er en bok hvis innhold rammer inn Edins store og djupe lengsel: at troen skulle inkarneres, kroppsliggjøres, leves ut i praksis. Troen var for Edin en levende person, man kunne ha en relasjon til, og det er tydelig at Stian Kilde Aarebrot er en av disiplene til Jesus - og Edin.

Så er det jo litt morsomt at Aarebrot ikke bare bruker teologien, men moderne hjerneforskning, til å vise oss prosessene.

Boken er en blanding av solid, seriøs teologi - Aarebrot kan sitt fag - gammel klostervisdom, hjerneforskning, humor og erfart kristen tro - som er velskrevet så det holder, og praktisk. Ikke minst det siste setter jeg pris på, for det er jo den praktiske siden den handler om.

"Kunsten å forme livet" er en bok for alle som vil ha hjelp til å være Jesusdisipler i det 21 århundre.

Stian Kilde Aarebrot
Kunsten å forme livet
Luther forlag
240 sider

søndag, november 25, 2018

Etterfølgelsens ja

"Herre Jesus, for alle som forstår ditt kall til å si ja for resten av livet, kan nøling og frykt stige opp i oss.

Men vi vet at du har plassert dette ja i vårt indres djup, helt ned i lagene av vår underbevissthet. Og en dag forundres vi over at vi finner oss selv på veien allerede, vi følger i dine fotspor.

Dette ja holder oss årvåkne. Hvordan kan vi falle i søvn når Kirken rystes på alle sider og når verden ris av prøvelser?

Dette ja etterlater oss sårbare. Men du tilbyr oss det for evig og det er i oss alle."

- Bror Roger av Taize i boken: A Heart that Trusts. Journal 1979-1981. Mowbray 1986, side 39. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

fredag, september 22, 2017

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

søndag, juli 10, 2016

Syv typer kristne Gud ikke bruker

Den tidligere redaktøren for det anerkjente Charisma Magazine, J. Lee Grady, har skrevet en svært tankevekkende, og kanskje også proviserende artikkel, som går rett inn i vår tid og burde vekke noen og enhver av oss for ansvaret med å leve i en tid som denne - så nær Jesu gjenkomst.

Vil du bli brukt av Gud bør du lese dette - om du våger!

Her kan du lese artikkelen i min oversettelse:

For omlag 17 år siden ba jeg en svært farlig bønn mens jeg lå på gulvet i min menighet nær Orlando. Jeg gjentok ordene fra Jes 6,8: "Se, her er jeg. Send meg!" Deretter krøp jeg. Jeg visste at Gud ville rote det til for meg for å bruke meg til å berøre andre for Kristus. Jeg ønsket at Gud skulle bruke meg, men jeg var smertefullt klar over at vi ikke bare går hen og starter en tjeneste på våre egne betingelser. Gud bryter og sønderknuser de som skal tale for Ham. Han krever full overgivelse. Jeg måtte slippe tak i frykten, justere holdninger og endre prioriteringer.

Det er blitt populært i dag å si at Gud kan bruke hvemsomhelst. Det er sant at Han ikke favoriserer basert på etnisk opprinnelse, alder, kjønn, ekteskapelig historie, tidligere feilgrep eller hvor mye penger du tjener. Likevel - Hans standard er ikke blitt senket: Han bruker bare ydmyke, lydige, innviede etterfølgere.

Mange kristne vil aldri være nyttige i Guds rike på grunn av holdninger og atferd som begrenser flyten av Den Hellige Ånd, eller som apostelen Paulus, sier i Gal 2,21: "hindrer Guds nåde". (KJV). Hvis du ønsker at Gud skal bruke deg, pass da på at du ikke faller inn under noen av disse kategoriene:

1. Førersete kristne: Jesus er ikke bare vår Frelser; Han er også vår Herre og Han ønsker å veilede oss når beslutninger skal tas, lede våre skritt og overprøve våre egoistiske valg. Det er mange troende som nyter fordelene av frelsen, men de vil aldri overlate kontrollen til Gud. Hvis du ønsker at Han skal bruke deg, må du klyve over til passasjersiden og la Jesus få styringen. Hvis du har problemer med din egenrådighet, lær deg da å be: "Men la ikke Min vilje skje, bare Din vilje." (Luk 22,42)

2. Lenestol kritikere: Det er noen mennesker som ruller opp ermene og tjener Herren; og det finnes andre som ser det som sin oppgave å analysere og plukke fra hverandre alle som gjør Guds arbeid. Djevelen er anklageren, så hvis du anklager andre, opererer du i ånden til Lucifer. Den Hellige Ånd virker ikke gjennom mennesker som er bitre, sinte eller fordømmende.

3. Halvt-tomt glass pessimistene: Mange kristne i dag er bekymret for hva syndere gjør, og noen tilbringer timevis hvor de forsøker å finne ut når Antikrist vil fremstå og verdens ende vil finne sted. I mellomtiden finnes det andre kristne som fokuserer på å vinne sjeler for Jesus og vise sin medfølelse overfor en sønderbrutt verden. Hvem tror du bærer mest åndelig frukt - dommedags-pessimisten eller håp-evangelisten?

4. Kjødelige kristne: Det er blitt moderne blant kristne i dag å senke standarden når det gjelder moralsk atferd til det punkt at alt går. Ugifte kristne lever sammen, noen pastorer eksperimenterer med utroskap og noen kirkesamfunn har bestemt seg for å velsigne homoseksuelle relasjoner. Ikke la deg lure! Bare fordi flere og flere mennesker hopper på denne trenden så betyr ikke det at Gud har skrevet om sitt evige ord.

Folk som lever i åpenbar synd kan ikke bli instrumenter for Den Hellige Ånd. 2.Tim 2,21 sier det klart og tydelig: "Om noen renser seg fra disse sistnevnte kar, skal han også være et kar til ære, hellighet og nyttig for Mesteren, gjort i stand til all god gjerning." Vår nytteverdig for Gud er basert på om vi har underordnet oss den helliggjørende prosessen. Hellighet er ikke et alternativ.

5. De som har sluttet å gå i menigheten: Jeg kommer ikke til å vinne noen popularitetskonkurranse ved å si dette, men det er sant: Gud bruker ikke mennesker som har vendt seg bort fra menigheten. I dag er det på mote å gjøre opprør mot menigheten; enkelte har etablert egne 'tjenester' for å lokke kristne bort fra menigheten og inn i en isolert åndelig ødemark. De fleste av disse som gjør opprør mot menigheten er bitre fordi de har gjort seg noen dårlige erfaringer med pastoren.

Jeg har bare medfølelse med de som har vært utsatt for åndelig misbruk. Men ingen har rett til å rive ned Guds verk bare fordi en åndelig leder har såret dem. Menigheten er Guds plan A, og Han har ikke noe alternativ. Hvis vi skal bli brukt av Gud, må vi bli koblet til menigheten og lære oss til å flyte sammen med det lederskap Gud har forordnet.

6. Engstelige feiginger: Når Paulus sendte Timoteus til Efesos for å grunnlegge menigheten der, formante han ham om å bryte seg fri fra frykten: "Skam deg derfor ikke over vår Herres vitnesbyrd ..." (2.Tim 1,8) Frykten har makt til å lamme. Alle de som overgir seg til Guds kall må tappert åpne deres munn, forsvare troen, risikere sitt omdømme og lide avvisning og mulig forfølgelse. Hvis du er redd for å dele evangeliet, omvend deg fra din frykt og be Gud om hellig frimodighet.

7. Late tilskuere: Mange kristne i dag tror at det å følge Gud betyr å få med seg en 90 minutters gudstjeneste før man kjører ut til sjøen. Vi leser noen raske andakter på smarttelefonen vår og puster noen korte bønner på bussreisen til jobben. Men ett eller annet sted i dette 21 århundres stress har vi mistet betydningen av det å være en disippel.

Hvis du ønsker at Gud skal bruke deg må du ta Hans kall på alvor og bli en fokusert student av Hans Ord og en lidenskapelig bønnekriger. Apostlene i det første århundre erklærte at de ville "holde seg til bønnen og til Ordets tjeneste." (Ap 6,4) Halvhjertede mennesker har aldri forandret verden. Du må være trofast, engasjert og lidenskapelig hvis du ønsker å øve maksimal åndelig påvirkning.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Oversatt fra Fire In My Bones.

søndag, juni 12, 2016

Åtte viktige spørsmål for liv og tjeneste

Mange sliter med den hjemmeværende sønnens selvforståelse. Det får store konsekvenser for liv og tjeneste for Herren.

Du husker sikkert fortellingen om de to brødrene som Jesus forteller om i Luk 15. De fleste stanser opp med sønnen som rotet det til og dro hjemmefra, men han hadde en bror som ble hjemme. Som bar på mye bitterhet og sår som ikke var legt. Mye som handlet om prestasjoner - også i tjenesten.

Den eldste broren klarte ikke å glede seg over at broren ble gjenstand for Guds ubetingede nåde og tilgivelse.

Hva er utgangspunktet for at vi tjener Herren? Hva er vårt bilde av den Gud vi tjener? En hard Herre som vi må tilfredsstille? Eller en som elsker oss også i vår skrøpelighet og svakhet?

La oss se litt på forskjellene:

1. Er min verdi basert på at jeg er elsket av Gud? Eller handler den om visjon, aktiviteter og prestasjon? Føler jeg meg mest elsket når jeg 'får det til' og 'lykkes' i tjenesten?

2. Er min identitet basert på hvem jeg er? Eller på hva jeg gjør?

3. Er fokus i min tjeneste på en relasjon til Jesus og mennesker? Eller har jeg fokus på problemer?

4. Er tjenesten min et overskudd som flyter ut fra hvem VI er? Eller er utgangspunktet at vi drives ut fra andres ønsker, hensikter og behov? Handler den om MEG? Er jeg ute etter en posisjon eller ønsker jeg å være en tjener? Vil jeg helst stå på en plattform eller vil jeg legge ned mitt liv for andre?

5. Er svakhet ok? Eller skjuler jeg mine svakheter for andre?

6. Leder problemer og prøvelser til større modenhet og selvinnsikt eller fører problemer til engstelse og frykt?

7. Er jeg løsningsorientert eller problemsentrert?

8. Våger jeg meg på tilbakemeldinger eller frykter jeg tilbakemeldinger?

tirsdag, september 15, 2015

Å leve evangeliet

Jesus vet at i det øyeblikket vi tror evangeliet så er det begynnelsen på reisen til å bli evangeliet.

"Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans fotspor'. (1.Pet 2,21)

lørdag, august 01, 2015

Ved Kristuskransens 20 års jubileum

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen feirer Kristuskransen 20 år i år. I den forbindelse så har Svenska Dagbladet laget en stor reportasje om dens opprinnelse og bruk.

Kristuskransen eller Frälsarkransen som den heter på svensk er laget av den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo. Han fikk ideen mens han var strandet på en øy i Middelhavet, etter et skikkelig ruskevær. Han tegnet perler i en liten notatbok. Perlene skulle bli til en krans og med ett var et godt pedagogisk hjelpemiddel til bruk i ens bønneliv skapt. Selv har jeg brukt Kristuskransen i flere år nå, og den er etter hvert også blitt en del av det jeg underviser om i mine bønneseminarer. Mange har gjennom Kristuskransen funnet hjelp til å finne stillheten og vedbli i den, eller fått satt ord på viktige prosesser i ens liv. Noe av det flotte med denne fargerike kransen er at man kan gjøre den svært personlig. Selv om hver perle har sitt eget navn, så kan man lett omgjøre disse til personlige perler for den livsfasen - den åndelige årstiden - man selv befinner seg i. Noen tar den frem under dagens løp, og bruker den aktivt i sin 'stille stund', andre mer tilfeldig. Noen lar Kristuskransen følge dem livet ut, selv i den siste skjelvende fasen av livet. Noen bruker den i 'evangeliserings øyemed', som en fin måte å introdusere den kristne tro på. Og barna - ja, de elsker den. En ide er å kjøpe perlene du trenger - de kan kjøpes hos den kristne bokhandlerkjeden Vivo - og invitere venner til å lage Kristuskransen sammen med deg, og så introdusere dem for hver av perlene. Kransen kan også brukes i en studiegruppe hvor man kommer sammen for å gå igjennom den.

Nesten en million mennesker over hele verden bruker den. Den lages i den lille byen Purdilur utenfor New Dehli der den ikke bare forsørger 45-50 familier men også bekostet byens skole.

Kristuskransen består av 18 perler, som sagt, hver med sitt navn. Her finner du Gudsperlen, Jeg-perlen, Dåpsperlen. Ørkenperlen, Bekymringsløshetens perle, Kjærlighetsperlene, Hemmelighetsperlene, Nattens perle og Oppstandelsesperlen. Mellom disse finner du også Stillhetsperlene. Det er flere av dem.

Og det er dem Martin Lönnebo anbefaler å begynne med om du tar i bruk Kristuskransen for første gang. I intervjuet med Svenska Dagbladet sier han:

'Berør en av stillhetsperlene. Det er nettopp bristen på stillhet som truer vår tro'.

Bruker så biskopen selv Kristuskransen?

Ja, men han bærer den ikke rundt hånden, slik man også kan gjøre, han har den i lomma.

'Lite generat säger han att han har den i byxfickan. Kommer man från en västerbottnisk småbondesläkt, som han gör, är man inte van att karlar har armband', skriver journalisten i Svenska Dagbladet.

Journalisten knytter møtet med Lönnebo an til en morsom historie som er så karakteristisk for den tidligere biskopen av Linköping:

'Och så är det jo det där med hans mamma; det blir en parentes men den är vikig. För Martin Lönnebo vet att hans mamma Hildur står där vid himmelens port och väntar ut sina barn, alla åtte. Bare två fattas. När alla är samlade, han ler förväntansfullt åt tanken, ska de vandre som en liten kycklingsflock efter henne för att överlämnas åt Herren. Vad som sen sker bekymrar honom föga. Hans barnatro är stark, hans gudsbild öm och kärleksfull. Att han tar med sin Frälsarkrans in i döden, som så många andra, är en rimlig hypotes.

- Men jag tror inte mamma skulle tycka om att man bär den som ett smycke. Därför gömmer jag min i ficken'.

Jeg har dvelt ved de ulike perlene i ulike faser av livet. Det er sjelden jeg går gjennom hele kransen når jeg bruker den. Jeg stanser gjerne ved en av stillhetsperlene og blir stille så lenge det kjennes godt. Så går jeg videre til en av de andre perlene. I sykdomsfasene mine stanser jeg gjerne ved Guds kjærlighetsperle eller Gudsperlen. Så ber jeg Gud tale til meg. Og jeg lytter.

tirsdag, juli 14, 2015

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 4

I dag spørres det etter hvor relevant du er. Om det budskapet du formidler har gjennomslagskraft, og når ut. Det har lite eller ingen ting med kristen tro å gjøre, om korset mangler.

Kristen tro kan aldri løsrives fra korset. Sann kristen tro handler om en Mellommann, som er sann Gud og sant menneske, naglet fast til et kors. Det handler om blod og smerte, lidelse og død Den eneste veien til Gud går gjennom Kristi korsdød, og et budskap hvor dette mangler, kan gjerne begeistre mange, men det har ingen frelsende kraft.

'Vi blir aldri ferdig med korset', skriver Lyder Engh i sin gode bok: 'Korset - universets sentrum', og legger til: 'Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv'.

Når vi presenteres for et budskap om kjærlighet, om nåde og om aksept, som ikke har sitt utgangspunkt i Jesu Kristi kors, i Hans død og i Hans oppstandelse, så er det et annet evangelium vi får presentert. Det er sukret for en tid som vår. Det passer godt inn i de flestes liv, fordi man trenger ingen omvendelse, ingen syndserkjennelse, bare gode følelser og opplevelser. Men det er ikke en kristen tro.

Går vi til åndelige veiledere som forteller oss at det ikke er noen synd å bekjenne lenger, ikke noe oppgjør som må tas, ikke noe behov for å snu deg 180 grader og gå en annen vei, så er det forførende ånder du lytter til, og ikke kristen tro.

Kristen tro taler sant om livet, om døden og evigheten, om himmel og om en evig fortapelse. Den forteller deg at det er bare en vei til Gud, og den veien går gjennom Jesus Kristus. Ikke noe annet og ingen annen enn Jesus, og bare Jesus, kan frelse deg.

Er det kristen tro du blir presentert så vil en åndelig veileder, som lever sant med Gud, fortelle deg at denne troen ikke endres eller tilpasses med årene eller situasjonen. Han eller hun vil fortelle deg at denne troen er overlevert - en gang for alle. Denne overleverte troen bekjenner seg til Guds ord som absolutt autoritet hva angår liv og lære, og den har ikke gått ut på dato. Den vil ikke være i strid med Guds ord på noe punkt. Den følger ikke tidsånden og strømningene i tiden.

Det kan være at du hører noe annet: at vi lever i en annen tid, og må forstå Guds ord på en annen måte, enn det apostlene forstod. De visste ikke så mye som vi vet i dag. Tro ikke på dem, og skygg unna slike mennesker. Det kan være at de forteller deg at det er kristen tro de presenterer for deg, men det er langt fra sannheten. De er ikke veiledere, men villedere! Bibelens ord står fast.

En rød lampe bør lyse når det står frem mennesker i vår tid og lærer noe helt annet enn det kirken har lært i 2000 år, om frelse, evig liv, evig fortapelse, nåde, ekteskap, moral - bare for å nevne noe. Vår tid er full av overmodige mennesker som mener seg å vite bedre enn apostlene, og Herren Jesus selv. Det gjør de ikke. En teolog skrev i et innlegg forleden dag dette: 'Undrer meg på om Jesus forutså at dette ville skje'. Da har man med et pennestrøk fratatt Jesus Hans guddommelighet.

Bibelens budskap om Jesu Kristi kors er både et horisontalt og et vertikalt budskap. Jesus sa nemlig følgende:

'Så sa han TIL ALLE: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv OG HVER DAG ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Sann kristen tro handler ikke om jeg føler det godt eller ikke, men om dette:

Å fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp for å følge Jesus!

Jeg vil si med apostelen Paulus:

'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

'Jeg vil ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet'. (1.Kor 2,2)

(fortsettes)

mandag, juli 13, 2015

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 3

Her fortsetter serien om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere. Del to av denne artikkelen ble publisert lørdag 4.juli, og del en, fredag 3.juli.

Å lese åndelige bøker er et gode, især om de er skrevet av mennesker som ikke presenterer er teori, men som lever hva de skriver. I flere år har jeg kjent en tretthet overfor lettvint forkynnelse pakket inn i glanset papir. Det er store ord og bekjennelser, men så fjernt, så fjernt, fra livet flesteparten av oss lever.

Jeg leser derfor bøker kun av prøvede mennesker. Av mennesker som har gått i Herrens skole. Gjerne de som har oppholdt seg i ødemarken og har vært stille en stund. Jeg har funnet større visdom hos mennesker, som i verdens øyne ikke er lærde, men som lever hellige liv. Dem vil jeg lære av. Derfor omgås jeg med dem. Virkelig visdom viser seg i et liv som har integritet. Den vise er den som blir et speilbilde av Jesus. I deres liv ser man Hans ansikt, og merker velduften fra Ham.

Slike mennesker har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus. De vet hva selvfornektelse er. I dag er det få som snakker om korset, i hvert fall ikke i betydningen av vårt eget selvlivs død. Det er heller et spørsmål om selvrealisering og hva Gud kan velsigne meg med.

Derfor vil jeg ikke betro min sjel til hvem som helst. Når det handler om evigheten, har jeg ikke råd til annet.

I de to foregående artiklene har jeg fortalt om staretsen Varnava. Han sparte seg ikke. Det ble så som så med mat og søvn. Mennesker sto ofte i lange køer for å komme til ham og lette sitt hjerte. I tillegg hadde han svært mange brev han måtte svare på. Folk kom til ham av ulike årsaker. Her er et eksempel fra en som møtte ham, en fransk katolsk kvinne, ved navn Mary Magdalene Gamel:

'Jeg møtte staretsen Varnava første gang i forbindelse med at jeg besøkte en venn av meg. I lang tid hadde jeg hørt historier fulle av hengivenhet om denne åndelige far, og jeg var nysgjerrig på å møte denne personen som ble behandlet med sin ærbødighet. Slik jeg hadde forstilt meg så han ut som en av våre katolske prester - elegant og veltalende, med vakre håndbevegelser gjort av parfymerte hender. Til min store overraskelse så jeg bare en liten, gråhåret og forunderlig enkel munk. Ingenting ved ham var slik jeg hadde forestilt meg det. Ansiktet hans derimot, det skinte, med en slik kjærlighet og vennlighet at hjertet mitt ble så berørt av sterke følelser. Men jeg forsøkte å riste av meg førsteinntrykket! Jeg sa til meg selv: Gode Gud, det kan da ikke forventes av meg at jeg kysser denne gamle munkens hånd, slik som de gjør her! Nei, du vil ikke se meg gjøre noe slikt. Og så sprang jeg på dør.

Rett etter dette møtet ble jeg svært syk av en betennelse og jeg ble lagt inn på et sykehus. Situasjonen var så alvorlig at de to legene som behandlet meg, mente at det måtte sendes et telegram til min søster, som da befant seg i Afrika, at hun måtte komme for å se meg før jeg ble operert. De kunne nemlig ikke garantere at jeg ville overleve. Jeg hadde høy feber, og jeg lå skrikende i sengen i timevis. I fem dager klarte jeg ikke å sove, selv om jeg var ekstremt utmattet.

Legene samtalte om mitt tilfelle da en slektning til min venn ankom. Han kom fra Hl.Sergius Treenighetskloster, og hans første spørsmål var: Hvordan går det med henne?

'Dårlig'.

'Hun må være fryktelig dårlig, for staretsen Varnava ba meg om å gå til dere med et samme og bringe med meg et ikon av Guds mor".

Ikonet ble brakt over til meg og jeg kysset i ærbødighet Guds mor. Ikonet ble lagt under hodeputen min, og for første gang under denne sykdomstiden var jeg i stand til å sove. Når legene så til meg en time senere, fant de ut at tilstanden min hadde bedret seg så mye at operasjonen ikke synes å være nødvendig. Dagen etter var faren tilsynelatende over. Legene var forundret over å se den raske tilfriskningen fra denne farlige sykdommen. Jeg er mer enn sikker på at det var de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Dette høres sikkert underlig ut for oss protestanter. Jeg har likevel valgt å oversette denne beretningen slik den er skrevet ned. Men jeg er sikker på at den franske kvinnen har helt rett når hun sier at det var 'de inderlige bønnene til staretsen Varnava som reddet meg'.

Jeg er blitt mer skeptisk med årene til mennesker som påberoper seg å ha helbredelsens nådegave, men jeg har erfart at Gud gir den til mennesker som ikke fremhever seg selv, men gir Jesus all æren. Dette er gjerne 'sårede helbredere', mennesker som selv har erfart hva sykdom og lidelse gjør med et menneske.

(fortsettes)

Billedtekst: Måtte Gud reise opp åndelige fedre og mødre, modne kristne som lever hva de preker. Slike blir til velsignelse for Kristi kropp.

tirsdag, juni 30, 2015

Hva etterlater jeg meg neste generasjon?

Jeg anser meg ikke selv for å være en gammel mann. 30. september runder jeg 57 år. Men for barn og ungdom er jeg nok urgammel. Det har fått meg til å tenke på hva jeg har å gi videre til neste generasjon. Av levd liv. Av gudsfrykt og ærefrykt for det hellige. Av erfaringer med Gud.

I går grunnet jeg mye på ordene fra profeten Jeremia:

'Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler...' (Jer 6,16)

Vi lever i en svært urolig tid. Opprivende på så mange måter. Alt skjer veldig hurtig. For de fleste strekker ikke tiden til. Kravene er uendelige. Livets runddans kaster oss inn i en malstrøm som gjør oss svimle. Det er få holdepunkter i livet. Relativismen brer om seg. Menneskene lager sin egen tro, satt sammen av det de finner troverdig, fra så mange kilder. For å forsøke å få livet til å henge sammen.

Men i hver generasjon har det vært noen som har vært en stabiliserende faktor. Som har båret med seg en fred, en ro over tilværelsen, som har satt djupe spor i dem. De har vært smittebærere. Når de kom inn i rommet, fylte de det. Og etterlot seg fred.

Også i urolige tider.

Det er lett å bli tilbakeskuende og nostalgisk, og tenke at alt var så mye bedre før. Noe var kanskje det, men Den Hellige Skift sier oss: 'Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var så mye bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det'. (Forkynneren 3,10).

Det er ikke her visdommen ligger.

Men derimot finner vi den beskrevet i Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Det var det de gamle hadde forstått, og det var det som gjorde at de la noe igjen etter seg: i sin samtid fred, og denne freden fulgte også med deres ettermæle. Fremdeles hviler velsignelsen over deres minne. De hadde funnet det profeten Jeremia talte om: 'den gode veien'. Dermed fant de også 'hvile for deres sjeler'.

Bærer vi dette med oss? Preger denne freden oss? Det var jo den Kristus etterlot seg! Han sier det selv, slik:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus la altså noe igjen etter seg når Han dro hjem. Sin fred. Vi har fått den i gave. Har vi tatt i mot den? Apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos, at 'Kristus er vår fred' (Ef 2,14).

Det viktigste spørsmålet jeg dermed må stille meg er dette? Hva stjeler min fred?

Hvis jeg skal etterlate meg noe varig må det være dette: Et LEVD liv. Prøvet gjennom det livet har å by på, stående, i all min svakhet, for Guds ansikt, med Hans velsignelse hvilende over meg, preget av Hans fred.

Eller har jeg det så travelt at jeg ikke etterlater meg spor?

mandag, juli 07, 2014

Etniske menigheter i USA satser på disippeltrening


Initiativet kommer fra Mennonite Mission Network og spansktalende mennoniteforsamlinger i Virginia. De kaller det 'relasjonelt disippelskap' og består av tre personer:

En person som er aktivt involvert i menighetens liv, en som er fast besøkende og en som er helt ny. Disse kommer så sammen for å samtale om ukens utvalgte bibelsteder, troen i deres hverdagsliv og annet som opptar dem.

Gjennom disse gruppene vokser deltagerne i troen, og målet er at hver og en som deltar skal ligne mer og mer på Jesus!

Seks menigheter - tre i Miami, to i New York og en i Harrisonburg har implementert opplegget, og utfordrer andre til å gjøre det samme.

Dette har jeg stor tro på! Jesus kalte oss til å gjøre disipler. Det er noe med gudstjeneste- og møteformen vår som gjør oss passive. Det er få - om noen - muligheter til å delta aktivt, stille spørsmål, dele ting. Jo, vi har smågrupper til dette, men disse kan også bli upersonlige og mer sosiale møtesteder - som vi også trenger. Disse 'triplettene' er aktiv disippelgjøring.

torsdag, august 22, 2013

En kirke som ikke lenger fostrer forbilder

'Vi tilhører en kirke som ikke lenger fostrer helgener', skriver Peter Halldorf i sin bok 'Duften av hellige'. Jeg tror han har rett.

Med helgener mener Halldorf følgende: 'Helgener er de som viser veien gjennom å gi den kropp. Uten sentimentalitet og overdrevne gester. Og som dermed gir oss tilbake evnen til å tilbe Gud.... Helgener har en linse som er gjennomskinnelig. Det menneskelige fremtrer nå noe klarere. Deres liv utsondrer en duft som trekker andre til seg. Og, bør legges til, man kjenner dem igjen på at de ville skratte muntert ved tanken på å bli kalt helgener!'

Vi trenger forbilder. Det er veldig norsk å si: 'Ikke se på meg, se på Jesus'. Men spørsmålet er: Hvordan ser vi Jesus, om vi ikke kan gjenkjenne Ham i andre menneskers liv? Apostelen Paulus var frimodig. Han skrev:
'Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!' (1.Kor 11,1)
Finnes det noe i meg som gjør at andre ser Jesus?
Er evangeliet blitt kroppsliggjort i mitt liv?
Hvor ser man Jesus når man ser dagens kirke?

Jeg undrer meg også over dette:
Hvorfor har protestantismen så få åndelige forbilder og åndelige veiledere, mens våre ortodokse, koptiske og katolske venner, har så mange? Er det noe med vår måte å leve ut troen på som ikke skaper hellighet?

fredag, august 02, 2013

Disippeltrening er avgjørende

Den siste uka har 114 misjonærer, og internasjonale menighetsledere deltatt i en tverr-kulturell evangeliserings- disippeltrenings og menighetsplantingskurs i regi av ABWE, som står for Association of Baptists for World Evangelism.

Deltagerne har fortalt at de har veiledet 1092 personer gjennom studiematerialet som kalles 'The Story of Hope' og 429 personer gjennom 'The way to joy', som er grunnstammen i disippeltreningsmaterialet som benyttes i dette kurset.

At det er et stort behov for slike kurs er hevet over en hver tvil. Vi er ikke bare kalt til å forkynne evangeliet om Guds rike, men til å gjøre disipler av alle folkeslag! Den siste delen av oppdraget har ikke menigheten tatt like mye på alvor, som den første delen. Spørsmålet er da om oppdraget Jesus gav oss virkelig er fullført.

Her finner du en link til det materialet som ABWE benytter seg av:

http://www.goodsoil.com/

tirsdag, februar 12, 2013

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 6

Her følger den sjette og siste delen av den fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud slik vi finner dem i Det nye testamente:

Elsk brødrene
101: Elsk hverandre slik jeg har elsket dere (Joh 15,12) 
102: Forakt ikke en av disse mine minste (Matt 18,10-14)
1o3: Lev i fred og forsoning med din bror (Mark 9,50 og Matt 5,24)
104: Hvis din bror synder mot deg, gå til ham (Matt 18,15)
105: Om bror synder mot deg mange ganger, tilgi ham (Luk 17,3-4)
106: Døm ikke etter utseende (Joh 7,24 og Matt 7,3-4)
107: Fordøm ikke (Luk 6,37)

Fullkommen kjærlighet
108: Vær fullkomne (Matt 5,48)
109: Selg alt du har og gi almisser (Matt 19,21; Luk 12,33)
110: Elsk dine fiender (Matt 5,44 og 26,52)
111: Gjør godt mot dem som hater dere (Luk 6,27-28)
112: Lån bort og forvent ikke å få det tilbake (Luk 6,35)
113: Motstå det onde (Matt 5,39-41)
114: Hold ut, så skal dere vinne livet (Luk 21,19)

Trofast inntil døden
115: Vær tro inntil døden (Åp 2,10)
116: Hold fast på det du har (Åp 3,11)
117: Når du blir forfulgt, fryd deg! (Luk 6,23)
118: Ikke bekymre deg for hva du skal si når du blir arrestert (Matt 10,19)
119: Hold opp med å murre (Joh 6,43)
120: Se opp, løft deres hoder (Luk 21,28)

Forkynn evangeliet
121: Forkynn evangeliet for all skapningen (Mark 16,17 og Matt 10,7)
122: Forkynn omvendelse (Luk 24,46-47)
123: Døp disipler (Matt 28,19)
124: Undervis dem (Matt 28,20)
125: Forkynn det jeg sier (Matt 10,27 og Mark 4,22)
126: Fø mine lam (Joh 21,15-17)
127: Helbred de syke (Matt 10,8)

Visdom
128: Vær kloke som slanger og troskyldige som duer (Matt 10,16)
129: Ta dere i vare for menneskene! (Matt 10,17)
130: Bry dere ikke om blinde veiledere (Matt 15,12-14)
131: Gi ikke hundene det hellige (Matt 7,6)
132: Bli værende hos de som er verdige til det (Matt 10,11)
133: Rist støvet av føttene der de ikke tar imot dere (Luk 9,5 og 10,10-11

"Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord ... Matt 14,23)

mandag, februar 11, 2013

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 5

Her følger den femte delen av den fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud slik vi finner dem i Det nye testamente:

Havesyke
81: Ta deg i vare for havesyke (Luk 12,15)
82: Ikke opp skatter på jorden (Matt 6,19)
83: Samle deg skatter i himmelen (Matt 6,20)
84: Betal tiende (Matt 23,23)
85: Gi dem som spør deg (Matt 5,42)
86: Gi almisser (Luk 11,41)
87: Inviter fattige på middag (Luk 14,12-13)

Hykleri
88: Ta deg i vare for hykleri (Luk 12,1)
89: Pass deg for de skriftlærde (Luk 20,46-47)
90: Gjør det de sier, men ikke men det de gjør skal dere ikke rette dere etter (Matt 23,2-3)
91: Gi ikke almisser for å bli sett (Matt 6,1-4)
92: Be ikke for å bli sett (Matt 6,5-6)
93: Når dere faster skal dere ikke vise at dere gjør det (Matt 6,16-18)

Ydmykhet
94: Ta Mitt åk på dere for jeg er ydmyk av hjertet (Matt 11,29)
95: Hedningene hersker, men slik skal det ikke være blant dere (Matt 20,25-26)
96: Den som vil være leder, skal være tjener for alle (Matt 10,43-44)
97: La ingen kalle dere rabbi (Matt 23,8)
98: Sett deg ikke øverst ved bordet (Luk 14,8-11)
99: Gled dere ikke over at åndene er dere lydige (Luk 10,20)
100: Vi er uverdige tjenere (Luk 17,10)

(fortsetter)

onsdag, januar 23, 2013

Den fullstendige oversikten over Jesu bud og befalinger, del 1

Enkelte mener at Jesus gav oss bare et eneste bud. Man skal ikke lese mye i Det nye testamente før man ser at det ikke stemmer. I denne serien vil du få den fullstendige oversikten over Jesu befalinger og bud. Jeg foreslår at du slår opp skrifthenvisningene!

Omvendelse
1. Omvend dere (Matt 4,17 og Åp 2,5)
2. Kom til meg (Matt 11,28)
3 Søk først Guds rike og Hans rettferdighet (Matt 6,33)
4 Tilgi dem som har noe imot deg (Matt 11,25)
5 Fornekte seg selv (Matt 16,24)
6 Be, søk, bank på! (Matt 7,7)
7.Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør (Luk 13,24)

Tro
8 Tro evangeliet (Mark 1,15)
9 Tro på Gud og tro på meg (Joh 14,1)
10 Tro på Ham som Gud har sendt (Joh 6,28-29)
11 Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg (Joh 14,11)
12 Tro på gjerningene (Joh 10,37-38)
13 Tro på lyset, mens dere ennå har lyset (Joh 12,36)
14. Tro og dere skal motta (Mark 11,24)

Den nye fødsel
15 Dere må bli født på ny (Joh 3,7)
16 Rens først begeret innvendig (Matt 23,26)
17 Treet kjennes på frukten (Matt 12,33)
18 Bli i meg, så blir jeg i dere (Joh 15,5)
19 Ha salt i dere selv (Mark 9,20)
20 Arbeid for det som varer (Joh 6,27)
21 Gled dere over at navnene deres er skrevet i himmelen (Luk 10,20)

(fortsettes)

mandag, januar 07, 2013

'Hvis du vil erfare Gud - gå ut og gjør disipler!'

Mer enn 60.000 mennesker lyttet til Francis Chan (bildet), når han talte på konferansen 'Passion 2013' i forrige uke.

Den bestselgende forfatteren, grunnleggeren av menigheten Cornerstone i Simi Valley, California og Eternity Bible School, talte om betydningen av å gjøre disipler og Gud er trofast og til å stole på selv om mennesker ikke er det:

'Jeg vil ha gleden av å ha gjort noe med livet mitt, gleden over å ha kjempet', sa Francis Chan onsdag kveld, og la til: 'Det har vært et tøft år for meg, og faktisk er jeg takknemlig for det. Jeg kom ut av det og kan si at det var et fint år. Det var vanskelig, men Gud har gjort forunderlige ting'.

Disippelgjøring
Evangelisering og disippelgjøring var nøkkelord gjennom hele undervisningen til Francis Chan:

'Hvis du virkelig vil erfare Gud, gå og gjør disipler!'

Han innrømmet at han selv innimellom hadde vært feig når det gjaldt å vitne for andre:

'Noe av det jeg frykter mest - kanskje den største svakheten min som kristen - er at jeg synes det er fryktelig vanskelig å gå til en vilt fremmed for å snakke med dem om Jesus', sa Chan i sin tale.

Men Francis Chan kunne også fortelle at når han gjorde slike ting mer frimodig, sæ 'begynte forunderlige ting å skje. Jeg begynte å erfare Gud mer enn noensinne. Jeg fikk flere bønnesvar, og jeg så overnaturlige ting skje'.

Evangelisering
Chan's sterke ønske om å kultivere mer djervhet når det gjelder det å gjøre disipler, har ført til at han og hans kone, Lisa, har startet en menighetsplantingsbevegelse i den indre bykjernen av San Francisco:

'Vi har gudstjenester på søndag ettermiddag, som består av at jeg taler i 5-10 minutter, vi synger i 5-10 minutter og så går vi ut og vitner et par timer i nabolaget. Etterpå kommer vi sammen igjen for å dele hva vi har opplevd'.

For tiden holder Francis Chan, som er en del av fellesskapet til Sørstatsbaptistene, på med å lansere en nasjonal disippelskaps bevegelse.

Den Hellige Ånds kraft
Francis Chan understreker betydningen av Helligåndens essensielle rolle i å utruste troende til tjeneste. Han siterer Apg 1,8:

'Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere'.

'Til de av dere som sier at dere aldri erfarer Gud', har jeg et spørsmål,' sa Francis Chan og la til: 'Er dere der ute for å gjøre disipler?'

Stoler på løftene
Mot slutten av sin tale sa Francis Chan at han de siste årene hadde gjort seg en erfaring: Han stolte mindre og mindre på folk, men i det han holdt opp Bibelen sin, sa han: 'Det har vært en sprø reise, men hvert år blir jeg sikrere og sikrere på en ting på ordene i denne boken. Guds løfter. Alt Han har skrevet i denne boken er absolutt til å kunne stole på!'