Helgenene, vår beste venner

Helgener er alle de som etter døden har fått gå inn i Guds hvile. Alle de som har nådd fram til målet, alle de som nå er i himmelen, er helgener. 

Blant dem er det mange av våre nærmeste slektninger og venner. Kanskje de har kjempet mot Gud hele livet og først kapitulert i dødsøyeblikket. Men nå lever de hos ham, nå lever de i sannheten, i virkeligheten. Deres kjærlighet til oss har okke blitt mindre, tvert imot, den har blitt dypere og renere. Her på jorden søkte de delvis sitt eget beste, men nå tenker de bare på vårt ve og vel.

Våre aller beste venner finner vi i himmelen. Der er det ingen begrensning, ingen glemsel, ikke noe svik. Der elsker alle med Guds egen skapende og ofrende kjærlighet.

Vi pleier å si om de døde at de har forlatt oss. Men dette er et synsbedrag. Nettopp fordi de nå er i Gud, har de kommet oss nærmere. 

Den som lever i Gud, får del i Guds universelle nærvær. Helgenene er der Gud er, og Gud er med oss overalt. Når vi vender oss til Gud i bønn, kan vi også møte alle våre kjære som lever i ham. De vil hjelpe oss og lære oss å leve i Gud allerede nå, for at vi også en gang skal få leve sammen med dem i himmelen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 358
 

De hellige - mennesker som oss

"Gjennom dåpen får vi tilhøre en slekt som er mye større enn vår biologiske. Det er en familie av mennesker som Gud har skilt ut til å være lys i mørket. De kalles de hellige.

Vi tenker oss kanskje de hellige som rene og fromme, med glorie omkring hodet og brennende blikk. Men virkelige helgen er oss mye nærmere. De er menn og kvinner som vi, som lever som vanlige mennesker og kjemper med vanlige problem. Det som gjør dem hellige er at de holder blikket festet på Gud og Guds folk. Iblant lever de annerledes liv, men de fleste lever omtrent som vi andre.

De hellige er brødre og søstre hvis forbilde maner oss til etterfølgelse."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Anna av Novgorod - svensk kongsdatter som ble en av Russlands mest elskede helgener

En dag på forskudd feiret vi minnet om hellige Anna av Novgorod (1000-1050) i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskappelet i går. Vi kunne ikke la anledningen gå fra oss!

Anna av Novgorod er en av Russlands mest elskede helgener, og siden hun leve før det store skismaet i 1054 er hun en økumenisk skikkelse som æres på sin dødsdag både i Øst- og Vestkirken.

Egentlig var hun svensk. Hun het Ingegerd og var datter av Olof Skötkonung, som var Sverges første kristne konge. Ingegerd vokste opp på Sigtuna kongsgård i traktene rundt Skara, og blir beskrevet som en vakker, modig og handlekraftig kvinne. Den norske kongen, Olav Haraldsson, fridde til Ingegerd, og de to ble også forlovet. Men Ingegerd ble i stedet giftet bort i all hast til den 25 år eldre storfyrsten Jaroslav av Gardariket. Giftemålet skulle visstnok være fordelaktig for Sverige. Bryllupet fant sted i 1019 Hans far, Vladimir, hadde latt hele Kievriket blitt kristnet gjennom misjonsvirksomhet fra Konstantinopel i år 998.

Ingegerd fikk det kristne navnet Irina. Og under Irina og Jaroslav ble det som er blitt kalt den russiske gullalderen innledet. Nå blomstret både handelen, håndverket og jordbruket og Irina ble en viktig fredsmegler. Hun forsøkte aktivt å megle fred mellom Nord-Europas fyrster og lykkes da også å stifte fred mellom Jaroslav og brødrene hans som hadde ligget i krig.

Fredsarbeidet var en viktig faktor for at Irina mer og mer forsterket sin Gudslengsel. Hun ble mer og mer engasjert i kirkens liv. Flere og flere klostre ble grunnlagt, kirker ble bygget, blant annet den blendende vakre Sofiakatedralen i Kiev, mye takket være Irina. Det var hun som tok initiativet til å bygge denne katedralen. Selve byggingen ble overvåket av Jaroslav.

Mot slutten av sitt liv valgte hun å gå i kloster og tok navnet Anna. Vi kjenner henne som Anna av Novgorod. Hun døde 10. januar 1050, bare 50 år gammel. Hun ble begravd sammen med sin mann Jaroslav i Sofiakatedralen i Kiev. Jaroslav og Irina fikk seks sønner og fire døtre. Døtrene ble dronninger i Frankrike, Ungarn og Norge.

Den kroppsliggjorte troen

I dag får Den romersk-katolske kirke en ny helgen. Akkurat det kjennes fremmed for en protestant. Vi er alle skapt i Guds bilde, og har vi kommet til tro på Herren Jesus som vår Frelser, er vi også hellige.

Men når det har sagt så har det opp gjennom kirkens historie fremstått skikkelser som har kroppsliggjort mer av evangeliet om Guds rike enn andre. De bærer med seg en hellighet som de som er rundt dem merker.

Det gjelder ikke minst den vevre skikkelsen, som i 1979 fikk Nobels fredspris. Når mennesker i hennes samtid ble spurt om hvem de forbandt med 'en sann kristen', så kom oftest navnet Moder Teresa opp. Hun var det nærmeste de kunne tenke seg som svarte til hvem som i praksis viste hva kristen tro er.

De hadde sett hennes uselviske arbeid for de fattigste av de fattige, de døende, i Calcuttas gater. Moder Teresa og hennes Barmhjertighetens søstre, ga de marginaliserte gruppene i samfunnet verdigheten tilbake. I Moder Teresas øyne var alle mennesker skapt i Guds bilde. Har du det utgangspunktet skjer det noe med deg i møte med mennesker. Da lærer du deg til å elske alle, slik Gud elsker alle.

Men det fantes sider ved Moder Teresa som var vanskeligere å svelge for en del: hennes utrettelige kamp for fosteret i mors liv. Det var helt naturlig for henne. Hun så menneskets hellighet fra fosterets unnfangelse til menneskets siste hvilested. Livet måtte vernes om.

"Den største fattigdom i verden er ensomheten og følelsen av ikke å være elsket", sa moder Teresa ved en anledning, og satte fingeren på vår egen samtids aller største problem.

Og hennes misjon var å bringe Guds kjærlighetsbrev ut til alle mennesker - uansett hvem de var. Hun ville fortelle dem, både med ord og med sitt eget liv, at alle mennesker er gjenstand for Guds ubetingede kjærlighet.

Så lenge hun levde var hun dette kjærlighetsbrevet. Men tro om hun ikke fremdeles er det. Hun vil leve i minnet til millioner av mennesker verden over som 'godheten'.

Moder Teresa kroppsliggjorde ømheten. Den moderlige ømheten. Vi trenger alle å berøres av den. Da blir vi mer menneskelige.

Så selv om jeg ikke kan dele troen på helgener i den betydningen den romersk-katolske kirke gjør, kan jeg glede meg over den kroppsliggjorte troen som gjør oss alle til litt mer menneske. Rausere, mer nådefulle, tilgivende.

De hellige i himmel og på jord

I anledning Allehelgensdag stiller Bridget Braybrooks ut sine fantastisk flotte bilder i St.Mary's Church i Penzance i Cornwall. Hennes bilder tar meg med på en reise, som både er jordbundne, men også himmelvendte.

Jeg klarte ikke å få øynene mine vekk fra dette bildet. Teknikken som Bridget Braybrooks benytter er en teknikk hvor man benytter bivoks, harpiks og pigment for å skape et nesten overjordisk bilde.

Døden er fortsatt tabu i Norge. Den skaper frykt. Aller helst snakker vi ikke om den. Jeg er ikke fremmed for at jeg kjenner ubehag rundt det Bibelen omtaler som 'vår siste fiende'. Jeg synes i grunnen det er helt greit at den omtales som det; en fiende. 44 år etter at min far døde og snart 20 år siden min mor døde kjenner jeg fortsatt på vemodet. Jeg har også fulgt andre til graven som jeg kjenner savnet etter.

Det er Henri Nouwen som sier at 'døden og det å stelle for de døende kan bli din djupeste erfaring av kjærlighet'. Han reiser følgende problemstilling: 'Spørsmålet er ikke hvor mye vi fremdeles kan gjøre i årene som ligger foran oss? men: Hvordan kan vi forberede oss for døden på en slik måte at vår død kan være fruktbringende i livene til andre'.

Jeg har et stykke vei å gå før jeg er der at jeg kan si det samme. Jeg holder døden på avstand.

Men på denne dagen er det annerledes. Dette er dagen da himmelen rykker oss nærmere, slik bildet til Bridget Braybrooks gir uttrykk for. Jesu ord, slik det gjengis av apostelen Johannes, i Joh 11,25-26, har fått stadig større betydning:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø'. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som pastor har lest de ordene ved en grav. Det er mange. Men for meg har spesielt de siste årene dette blitt større og større: De som dør i Kristus har aldri vært mer levende! Deres løp er fullført og de er hjemme hos Herren.

Og større og større blir dette: Når jeg tar del i gudstjenestefeiringen så er det med forvissningen om at jeg også feirer sammen med den himmelske festforsamlingen! Jeg omgis av de hellige. Peter Halldorf har sagt ved en anledning: 'Helgenene er de minner oss alle om vår menneskelige verdighet og kall'.

Den samme Halldorf skriver i boken 'De fulgte Jesus':

'Allehelgensfesten er påminnelsen om alle som frambar livene sine som et levende og hellig offer for Herren og seiret. Den levendegjør kirkens kosmiske dimensjon. Alle som er dødd for Kristus, med Kristus og i Kristus, lever med ham. Og ettersom vi er lemmer på Kristi kropp, og de er forherligede lemmer på Herrens forherligede kropp, har vi fellesskap med hverandre. Den bibelske grunnen for at vi hedrer troens vitner er blant annet Paulus' ord om kirkens som Kristi kropp med mange lemmer, og ordene om at de kristne har det samme medborgerskap som de hellige som har hjemmet sitt hos Gud.

Den kirken som består av alle pilegrimer her i tiden, og den store, hvite flokk i himmelen, skildret i Johannes' åpenbaring, er en kropp i Kristus. Sammen er vi sammenføyd til et hellig tempel i Herren. Når røkelsen stiger fra Herrens gudstjeneste, er den også et tegn på vår forening med kirken i himmelen, det himmelske Jerusalem som venter på at Guds barn skal bli fulltallige.

Denne festen helbreder hjertet fra ensomhet og isolasjon: vi minnes om vi at vi ikke er alene, men en del av et fellesskap som er skapt til evig liv'. (Peter Halldorf/Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 326)

En kirke som ikke lenger fostrer forbilder

'Vi tilhører en kirke som ikke lenger fostrer helgener', skriver Peter Halldorf i sin bok 'Duften av hellige'. Jeg tror han har rett.

Med helgener mener Halldorf følgende: 'Helgener er de som viser veien gjennom å gi den kropp. Uten sentimentalitet og overdrevne gester. Og som dermed gir oss tilbake evnen til å tilbe Gud.... Helgener har en linse som er gjennomskinnelig. Det menneskelige fremtrer nå noe klarere. Deres liv utsondrer en duft som trekker andre til seg. Og, bør legges til, man kjenner dem igjen på at de ville skratte muntert ved tanken på å bli kalt helgener!'

Vi trenger forbilder. Det er veldig norsk å si: 'Ikke se på meg, se på Jesus'. Men spørsmålet er: Hvordan ser vi Jesus, om vi ikke kan gjenkjenne Ham i andre menneskers liv? Apostelen Paulus var frimodig. Han skrev:

'Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!' (1.Kor 11,1)

Finnes det noe i meg som gjør at andre ser Jesus?
Er evangeliet blitt kroppsliggjort i mitt liv?
Hvor ser man Jesus når man ser dagens kirke?

Jeg undrer meg også over dette:
Hvorfor har protestantismen så få åndelige forbilder og åndelige veiledere, mens våre ortodokse, koptiske og katolske venner, har så mange? Er det noe med vår måte å leve ut troen på som ikke skaper hellighet?

Blir pave Johannes Paul II helgenforklaret i oktober?

Blir den forrige paven, Johannes Paul II, helgenforklaret i oktober? Det er mye som tyder på det.

Det er den svenske katolske avisen Signum som gjengir spekulasjoner fra det polsk-katolske nyhetsbyrået KAI.

KAI oppgir ingen kilder, men professor Dariusz Kowalczyk ved det pavelige universitetet Gregorina i Rom har uttalt til den polske TV-kanalen TVP at det er 'svært sannsynlig' at kanoniseringen vil avslutte det pavelige 'Troens år' som er i år. Denne TV-kanalen spekulerer i om tidspunket for helgenforklaringen er den 20. oktober. Noe annet som kan tale for at paven helgenforklares i oktober er det faktum at det da har gått 35 år siden Karol Wojtyla, som er den tidligere pavens borgerlige navn, ble valgt til Den romersk-katolske kirkes overhode.

Før man kan helgenforklares i Den romersk-katolske kirke må man saligforklares. Saligklaringsprosessen for Johannes Paul II var den korteste i moderne kirkehistorie. Den har sin bakgrunn i rapporter om helbredelser av mennesker som skal ha skjedd etter pavens død. Vatikanet udersøker for tiden flere slike rapporter om uforklarlige hendelser som skal ha skjedd i forbindelse med forbønn fra den nå avdøde paven. Lederen for helgenforklarelsesprosessen, Slawomir Oder, sa i mai i fjor at man 'i tre eller fire tilfeller har innledet en første medisinsk undersøkelse. Det dreier seg blant annet om en fransk ordenskvinne som ble helbredet fra Parkinson i juni 2005.

Trenger flere under
Men disse tilfellene alene skal ikke være nok til at den tidligere paven skal sluttes til rekken av helgener.

Skal det skje må den nåværende pave Benedict XVI allerede i mars ha erkjent ytterligere et under som skal ha skjedd i forbindelse med pave Johannes Paul II's forbønner. Og det må være et spesielt under fordi det må ha skjedd etter saligforklaringen i mai 2011.

Søndag trer vi inn i et nytt år - med Jesus

Søndag trer vi inn i et nytt kirkeår. Med årene har vandringen med evangelietekstene blitt mer og mer dyrebar for meg. Advent, jul, åpenbaringstiden, de ulike fastetidene, påsketiden, pinse, Kristi himmelfart, treenighetstiden - de særskilte minnedagene. Alt dette er med på å dra meg nærmere Jesus, og fordjupe mitt forhold til Ham.

Feiringen av de store kristne høytidene under årets gang har sin opprinnelse i Jerusalem helt tilbake til 300-tallet. Han som mer enn noen annen skulle sette sitt preg på det var biskop Kyrillos av Jerusalem. Denne Kyrillios, som var biskop i Den hellige byen i årene 348-386, og var en av de mest innflytelsesrike teologene i sin samtid. På en pedagogisk måte knyttet han gudstjenestefeiringen i Jerusalem til de bibelske hendelsene og de hellige stedene på bestemte dager og tider under årets løp. På den måten gav han liturgien en dramatikk som gjorde den nærværende og levende.

Biskop Kyrillos var en visjonær og djerv fornyer av gudstjenestelivet. Oppstandelseskirken, som Østkirken kaller den - Gravkirken i Vest - ble stadig fylt med lovsang og bønn. Kirkehistorikerne mener at det var i denne kirken man første gang ba en hel tidebønn med både Laudes og Vesper, samt de kortere tidebønnene under dagen og nattlig vigilie.

Etter hvert ble det et felles liturgisk uttrykk innen kristenheten, slik at man kunne kjenne seg igjen fra kirke til kirke.

Annus est Christus - Kirkeåret er Kristus - er et uttrykk fra Middelalderen. Det er en god beskrivelse av hva kirkeåret egentlig handler om. Jesu liv fra fødsel til himmelfart gir kirkeåret dets karakter.

Men til kirkeåret hører også de helliges historie. Kirkeåret har egentlig to temaer om griper inn i hverandre: Kristusfestene og helgenfestene. De hører uløselig sammen. Kristus blir jo kjent i verden gjennom sine vitner, og av dem har vi mye å lære. På min andre blogg - Monastisk - skriver jeg om noen av disse. Det vil jeg også gjøre i det kommende året. Gjennom andres levde liv lærer vi også Kristus å kjenne. Minnedagene for martyrene, kirke- og ørkenfedre (og mødre) og andre hvis liv har hatt betydning for Kirken, har vært feiret siden den tidlige kirkens historie.

Søndag kan vi ønske hverandre et godt nytt år med Jesus - enda en gang! Inntil Han kommer!

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 2

Her følger andre del av min preken i Toten frikirke, Allehelgens søndag:

Hos noen merker vi at denne forvandlingsprosessen har kommet lengre enn hos andre. Vi kan av og til merke det når slike mennesker kommer inn i et rom. De bærer med seg en atmosfære som fanger din oppmerksomhet. Vi leser om dette i apostelens andre brev til forsamlingen i Korint:

"Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: 16 en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (2.Kor 2,14-16a)

Legg merke til ordlyden: "En duft av liv til liv". Å være i nærheten av og i kontakt med disse som virkelig bærer Kristi vellukt med seg, det berører oss djupt. Gud rører ved noe Han har lagt ned i oss helt fra unnfangelsen av: Gudsbildet i oss. Lengselen vi bærer på etter hellighet.

En av disse var nettopp Serafim av Sarov (bildet). Han satte djupe spor etter seg. Han bar med seg en fred. En av de som opplevde ham, beskriver dette møtet slik:

"Forestill deg at du var i sentrum av solen, i det skrå lyset fra middagshøyden, ansikt til ansikt med en mann som taler til deg. Du kan se leppene som beveger seg, de forandrende uttrykk i hans øyne, du hører hans stemme, du føler at noen holder rundt dine skuldre, men du kan ikke se hans hender, du ser ikke deg selv eller hans skikkelse, men bare et blendende lys som sprer seg rundt deg."

Hvordan blir en slik? Ved å la seg forvandle av Den Hellige Ånd. Ved å omgås Kristus i bønn, tilbedelse, faste, forsakelse, avsondrethet, badet i Gudsordets forvandlende kraft. Man må finne perlen i åkeren: Kristus, og bli fullstendig oppslukt av Ham. Som Edin Holme skrev:

'Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som er Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.'

(fortsettes)

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)