Trærnes profetiske betydning, del 5

 Den siste artikkelen i serien om 'trærnes profetiske betydning', handler om en forunderlig historie fra 1.Mos 18, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her, bare stanse ved det første verset: "Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen."

Terebinten er et vanlig tre i Israel og Midt-Østen. Den ligner på et furutre, har tykk stamme og grener som brer seg vidt utover. Her beskrives en lund, og Abraham hadde funnet et skyggefull ly her og slått opp teltet sitt.

Mamre ble for Abraham det kelterne kalte 'a thin places' - 'et tynt sted', et sted der hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Mamre var et slik sted. Et sted der Gud åpenbarer seg. Det finnes mange slike steder rundt om i verden. Man merker det med det samme man kommer dit. Et guddommelig nærvær. Jeg har ei bønnekoie, den fikk navnet Mamre etter hendelsen i 1.Mos 18, ei lita arbeidsbrakke inne i skogen, var et slikt tynt sted. Her kunne jeg tilbringe tid i stillhet og bønn langt unna folk. Nå er jeg ikke i stand til å komme dit lenger på grunn av parkinson. Andre må overta. Men så lenge det varte var dette et godt sted å være. Vi trenger alle et slik sted å trekke oss tilbake til. Et lønnkammer, kalte Jesus det. Et sted hvor du kan lukke døren og være alene med Gud. 

Salme 1 beskriver et slikt menneske. Et menneske som er alene med Gud: "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,1-3) 

I Salme 92,13-16 heter det: "Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham."

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 16

For noen år siden opplevde jeg kallet til en fordjupet relasjon med Herren. Et nøkkelord i denne sammenhengen var 2.Pet 1,10-11: 'Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast. For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi rike'. I tider trakk jeg meg tilbake for å tilbringe tid i bønn og stillhet. På forunderlig vis gav Gud meg en bønnekoie inne i skogen, hvor jeg kunne trekke meg tilbake fra det travle livet jeg hadde levd. Dette stedet ble så dyrebart for meg. Hit kom det sjeldent mennesker, her var vakker natur og pusterom.

Det var i denne perioden at jeg skulle lære betydningen av å være stille, og lytte til Herren. Bønnelivet mitt frem til da hadde vært preget av livet ellers: det var hektisk, preget av aktiviteter, av å oppnå mål jeg hadde satt meg. Veldig liten tid ble brukt til å være stille - og lytte til hva Gud hadde å si. Denne tiden i tilbaketrukkethet var en bønnens skole. Sakte, men sikkert, endret jeg min måte å be på. Stillheten fikk større og større betydning, til jeg ble helt avhengig av den. De bønner jeg ba handlet ikke lenger så mye om hva jeg synes å trenge, men hva jeg ble ledet til å be, drevet av Guds hellige Ånd. Jesusbønnen ble en følgesvenn, som har fulgt meg siden.

Tiden i bønnekoia - som jeg kaller Mamre, for det var i Mamre Abraham fikk sine himmelske gjester - brukte jeg også til å lese. Igjen skulle det indre livets forfattere få betydning for meg: Ørkenfedrenes skrifter, ortodokse forfattere som Kallistos Ware, Starets Siluan, Arkimandrit Sofrony, Aleksander Schmemann, og forfattere om bønn som Andrew Murray og Ole Hallesby.

Sakte vokste det frem en bevisstgjøring hos meg om at jeg måtte handle på ordene fra 2.Petersbrev. Jeg måtte befeste mitt kall. I mitt tilfelle betydde det at jeg måtte klargjøre det som jeg opplevde var mitt spesifike kall. Frem til dette tidspunktet hadde det vært å være pastor. Jeg fikk tidlig kall til å bli Ordets forkynner, og kallet til pastortjeneste ble en naturlig konsekvens av dette. Nå opplevde jeg at tjenesten min endret seg noe:

Jeg følte jeg skulle vie mer av mitt liv til bønn og til å leve i stillhet, og jeg følte et kall til Kristi kropp. Til å bygge relasjoner og til enhet mellom kristne. På forunderlig vis har Gud åpnet dører inn i så mange sammehenger. De siste årene har jeg talt i alt fra Den ortodokse kirke til de Frie venner. Og over alt har det vært stor åpenhet for budskapet Herren har gitt meg. Det kjenner jeg djup takknemlighet og ydmykhet for. Deler av dette kallet handler også om å bygge relasjoner med ledere, for å stå sammen med dem i bønn. Her har vi også sett forunderlige ting vokse frem gjennom årene.

(fortsettes)

Bederen og synodepresident Senbeto Wakene er død

I slutten av november 2008 var jeg så priviligert at jeg fikk møte synodepresidenten i Mekane Yesu kirken i Etiopia. Den ydmyke, stillferdige mannen kom på besøk i bønnekoia Mamre på Skumsjøåsen. Senere tolket jeg ham i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke, og ved en anledning ba han og kona for meg med håndspåleggelse, og gav meg en profetisk hilsning. Det er gode og sterke minner, og den profetiske hilsenen har fått betydning i mitt liv.

23. november i år døde han. Brått og uventet. Mekane Yesu kirken har mistet en av sine mest profilerte skikkelser, en beder og hyrde i ordets aller beste betydning. Det var forunderlig å møte ham. Han var en mann som bar med seg en Kristi velduft, og satte spor etter seg med sin enkelhet og varme.

En av hans beste venner, pastor Ivar Johnsen, i Toten frikirke, som vi ser her på bildet sammen med biskop Wakene, i bønnekoia Mamre, skulle ha møtt Senbeto Wakene mens han var på besøk i Afrika nylig. Bare en time før han og familien skulle reise, fikk de den sjokkerende og triste beskjeden om at biskop Wakene var død.

I et nyhetsbrev fra Toten frikirke, skriver pastor Johnsen:

'Senbeto var en unik leder. Han startet arbeidet i Ijaji-området for 35 år siden sammen med en håndfull andre troende. Den gangen var dette stedet et livsfarlig område, der lokale røverbander herjet nesten fritt. Gjennom harde forfølgelser under Mengistu-regimeet og videre framover vokste arbeidet frem til en stor og levende synode. Nå teller den 180 menigheter og 200.000 medlemmer. Det er et unikt prosjet, der også omfattende utvikling av helsestell, kornmøller, veibygging med mer inngår. Så å si helt og holdent finansiert av de fattige menighetsmedlemmenes egen givertjeneste. 'Self reliance' var en viktig filosofi for Senbeto. Hele atmosfæren i området er endret. Senbeto har stått helt sentralt i å bygge ned konflikter mellom ulike religiøse grupper, muslimer, evangeliske og ortodokse. Han har også vært deres samlede leder i prosessen med å styrke Ijali som sentrum for handel, politisk ledelse, skolevesen og annet. Senbeto hadde den suverene kombinasjonen av åndelig tyngde, fryktløshet og stor ydmykhet. Han var nær, varsom og bestemt på samme tid.

En av historiene om han var da kommunistregimet falt og alle myndighetspersoner flyktet. Senbeto fikk et masingevær i hendene og fikk oppdraget i å styre kommunen inntil videre. Foran seg hadde han blant annet 80 fengslede røvere. Han kastet geværet fra seg og holdt en skikkelig omvendelsespreken til røverne. Så lot han dem gå med beskjed om at de skulle være snille fra nå av. Det ble de. Flere av dem ble etter hvert pastorer og evangelister.

Flere tusen møtte fram under begravelsen den 24. november. Blant dem også muslimske, ortodokse og politiske ledere som ville ære ham. Det er stor sorg i kirken og hele Gibe-dalen. Men det han har sådd, vil bære rik frukt i framtiden'.

Vi lyser fred over Senbeto Wakene's gode minne.

Endelig en tur til Mamre

Så er årets første tur til Mamre unnagjort. Det er så utrolig deilig å tenke på at snøen er borte, og det er mulig å komme seg tørrskodd frem til bønnekoia igjen. Jeg ser fram til mange gode stunder her inne på åsen hvor stillheten er så merkbar. Nå er det i grunnen bare å pakke sekken med litt mat, og noen gode bøker, og kanskje ta med Poirot. For vår Wheaton Terrier stortrives her inne. Så også i dag. Joachim, min sønn, slapp ham rett etter at vi passerte bommen. Å se ham løpe fri i full fart innover skogen er morsomt for ham, og for oss, som ser på! Han er yr av beigeistring.

Det ble bare en kort tur i dag for å se an forholdene. Heldigvis har jeg en god venn som har brukt koia i vinter, så den er godt tatt vare på. Nå ber jeg om gode dager, fri for sykdom, slik at jeg kan være her inne så ofte jeg bare kan. Jeg er så takknemlig til Gud, og til den gode bonden som eier skogen hvor koia står, at jeg har dette stedet. Syv og en halv kvadratmeter er hele herligheten, så det er ingen luksushytte vi snakker om. Men for meg er dette livet - og den sanne luksus.

Svaret lar vente på seg

Takk til alle dere som inderlig bad til Gud for oss i går. Vi må fortsatt vente på svaret! De som skal behandle vår søknad har valgt å utsette den til mandag 22. februar. Det kan være at den kan behandles på et annet tidspunkt før denne datoen, men utvalget som skal behandle saken har sitt neste møte denne dagen i februar. Selvsagt skulle vi ha ønsket at svaret forelå i dag, men Gud har kontroll. Han vet hva Han gjør. Imellomtiden fortsetter vi med å be om et gjennombrudd. Dette handler om Guds rikes sak, derfor ber vi som Jesus har lært oss:

"Komme Ditt rike ... for Riket er Ditt." (Matt 6,10 og v.13)

Vi er glad om du står sammen med oss i bønn videre også. Som sagt kan det være at behandlingen av saken vår kommer opp for dette utvalget tidligere enn den 22 februar. Jeg skal ta ny kontakt med saksbehandleren denne eller neste uke.

Frem til dag fortviler vi ikke, men setter vår lit til Gud. Jeg ber også om forbønn for min helsesituasjon. Det går litt opp og ned. I dag er det en ny dag hvor gradestokken viser mer enn 10 grader, og det betyr at jeg må holde meg innendørs. Jeg gleder meg til at det igjen blir mulig for meg å komme meg til Mamre, til bønnekoia, som jeg er så glad i. Ha en velsignet dag, alle bloggens lesere.

Endringer i vår tjeneste

Som jeg varslet tidligere på bloggen er vi inne i en omstillingsprosess i vår tjeneste. Dette skyldes flere ting. For det første er vi i ferd med å bygge opp et sted, hvor kristne fra forskjellige sammenhenger kan komme sammen for å be. Det vil være et sted for stillhet, kontemplasjon og ikke minst et sted hvor Jesusbønnen bes. Bønnekoia på Mamre, vil bli en integrert del av dette.

Fordi helsesituasjonen min har forverret seg, vil jeg konsentrere meg om oppbyggelsen av dette stedet. Jeg kaster opp tre-fire ganger om dagen i dagesvis, så kan jeg ha et par gode dager, før det hele begynner igjen. Om det er medisinene som forårsaker dette, eller det er pga hjerte- og diabetesproblemene, kan ikke legene gi noe godt svar på. Dette kommer i tillegg til hjerterytmeforstyrrelser, og kraftige følinger. Så endringene gir seg i grunnen selv også.

Denne bloggen fortsetter som før, det gjør også bloggen med fokus på forfulgte kristne: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Som bekjentgjort utvider vi vår utadrettede virksomhet med bibelundervisning via You Tube. Når dette vil skje, kommer jeg tilbake til. Det er foreløpig på planleggingsstadiet, og det avhenger også av dagsformen.

Vi kommer tilbake med mer konkret informasjon når denne foreligger.

Et sted hvor freden bor

Folk som besøker Mamre, bønnekoia inne i skogen, sier gjerne det samme: "Det er så fredelig og så godt å be her." Jeg synes det er hyggelig å høre. Det betyr at vi opplever det vi har bedt om for dette stedet, at det skal være en atmosfære her hvor det er lett å be. Så ber vi da hver gang vi trer inn i koia, om at Kristi nærvær må hvile over stedet og at de som kommer inn må oppleve Kristus.

I går var jeg her inne med gode venner. Et ektepar hvor mannen er luthersk prest, og hvor kona maler ikoner. Vi hadde en flott stund sammen, hvor vi delte både måltids- og bønnefellesskap.

Jeg drømmer om å se mange slike bønnesteder rundt om i Norges land. Akkurat som jeg ber om at bedehusene skal få tilbake sitt opprinnelige kall: å være bønnens hus på et hvert sted.

Vi trenger lønnkamre. Et sted å trekke seg tilbake, et sted hvor en har stevnemøte med Den Hellige. Det behøver selvsagt ikke være en liten koie som den på Mamre. Men hver av oss trenger daglig å finne en tid alene med Gud. Vi trenger å begynne å leve disiplinerte liv, hvor Guds rike settes på førsteplass. Vi kommer ikke til å tape noe på det. Jesus har sagt at vi da kommer til å få alle ting i tillegg! Tenk om vi tok til oss de ordene - på alvor. Ha en velsignet onsdag alle sammen.

En god ettermiddag på Mamre

Sammen med vår Wheaton Terrier Poirot, og Benedicte, datteren vår, hadde jeg en kjempeflott ettermiddag på Mamre i går. Jeg elsker disse høstdagene, da lufta er så klar og det er frostrim på marken. Det er lenge siden Benedicte har vært med til koia, som det var ekstra koselig å ha henne med. En fin tur fikk vi også. Poirot elsker dette landskapet, og han trives veldig godt i selve koia. Når han og jeg er der sammen pleier vi også å ta oss en liten lur. På litt kalde dager som disse, når vi fyrer opp i den lille Jøtulovnen blir det veldig fort varmt på de 7,5 kvadratmeterne, og da er det godt å bikke seg nedpå en liten sengebrisk og slumre litt. Sist vi gjorde det hoppet Poirot opp på magen min og la seg til å sove der. Da holdt jeg varmen ekstra godt! Bikkja er litt av en varmeovn. Mens disse linjene skrives ligger den ved siden av stolen min, godt kroet sammen. Jeg tror jammen den snorker litt!

Bildet av Poirot og meg har Benedicte tatt.

Bli hos oss, for det lir mot kveld

I går, etterat jeg hadde vært til konsultasjon hos en spesialist på sykehuset, dro jeg opp til Mamre og tilbrakte noen timer der i det vakre septemberværet. Jeg trengte å forberede meg til dagens undervisning. Fra klokka 12.00 til 17.00 skal jeg møte praktikum studentene ved Frikirkens teologiske seminar. Vi skal samtale om bønnens betydning i den enkeltes liv, og i menighetens. Jeg gleder meg til å møte dem.

Mens jeg arbeidet med tekstmaterialet jeg skal bruke, kom en setning til meg, og etter hvert oppdaget jeg at dette var en setning fra beretningen om Emmausvandrerne. For meg ble dette en veldig personlig bønn:

"Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem." (Luk 24,29)

Disse ordene kommer ikke i motsetning til det løfte Han har gitt oss: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20b) Det løftet står ved lag. Men av og til er livet slik at det er godt å be om at Jesus blir hos oss.

Charles Ringma skriver i sin bok "Den indre rytmen", som er bygget på den veiledningen vi finner i Henri Nouwens forfatterskap følgende:

"Mye av vår bønn er bønner om å få noe fordi det er så mye vi mener vi trenger. Noen ganger ber vi som gale fordi vi er i vanskeligheter. Noen ganger ber vi manipulerende fordi vi antar at vi vet bedre enn Gud hva vi har behov for og hva som bør skje. Men bønn er ment å være noe ganske annet. Bønn er en invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter. Nouwen sier det slik: 'Bønn ... forutsetter et forhold der du lar den andre få snakke, tillater ham å få berøre den følsomme kjernen i ditt liv, og lar ham se mye av det du heller ville latt ligge i mørket.' Slik kaller bønnen oss inn i et fortrolig forhold til universets Gud som er vår Far i Jesus Kristus. Bønn er å lytte til det han hvisker til oss. Bønn er å bli fornyet av hans nærvær og kjærlighet. Bønn er å bli blottstilt, omfavnet og helbredet av den Ene som vet hva som er best for oss."

Dette er ord jeg trenger å ta til meg.

En orientering til bloggens lesere

I perioder fremover vil jeg oppholde meg mye i bønnekoia Mamre. Det betyr at det kan bli vanskelig å komme i kontakt med meg. Det er begrenset hvor mye jeg får mulighet til å besvare eposter eller telefoner. I perioder kan det også innebære at bloggen ikke blir like regelmessig oppdatert. Det har sammenheng med at det ikke er strøm i koia, og jeg må blogge via mobiltelefon. Men følg med, bloggen vil oppdates så ofte det gis mulighet. Jeg har også en annen mulighet, da en venn av meg kan få lagt ut bloggpostene for meg. Så bloggingen opprettholdes. Eventuelle besøk hos meg i koia, ber jeg om at det avtales om på forhånd. Jeg vil være tilbake i huset vårt innimellom, og vil da sjekke epost og lese brev. Det er folk hjemme, så de vil også kunne besvare eventuelle spørsmål. Det er litt usikkert ennå når jeg reiser til koia for å oppholde meg der, men jeg regner med at det blir til at jeg gjør det når skolen starter opp igjen.

En har sagt at "bønn er en relasjon med Han som elsker oss, karakterisert av å vente på Ham og llytte til Ham."

Det tar jeg med meg inn i stillheten i Mamre.

Jeg verdsetter din forbønn.

Når Gud synes å stanse opp, er det et signal for oss til å slå ned på tempoet

Mamre - bønnekoia inne på Skumsjøåsen, er et sted som lokker og drar! I går fikk jeg anledning til å være her igjen, og det kjennes godt å kunne tilbringe tid i stilhet her inne på åsen.

Det var en setning fra en Face book venn av meg som fulgte med meg hit opp i går.

John Paul Jackson skriver følgende: "When God seems to be slow, you are the one who needs to slow down. Perhaps, in the doing of less - God does more."

Dette kunne kanskje oversettes: "Når Gud synes å være sen, så er det deg som trenger å slå av på farten. Kanskje, ved å gjøre mindre, så gjør Gud mer."

Å tilbringe tid i Guds nærhet er aldri bortkastet. Gud kaller oss inn i stillheten for å få muligheten, for å kunne få oss i tale. Etter at jeg kom hjem fra Mamre, så jeg på et videoinnslag fra et rumensk kloster. Mannen som oppsøker dette klosteret taler om at vi ikke kan forstå Gud med våre tanker alene, det må noe mer til. Vi må gjøre oss erfaringer med Gud.

Dette er tanker som opptar meg mye disse dager. Hvordan leve troverdige liv, som bærer bud om at Kristus lever i oss? Hvordan skal menigheten bli det Jesus taler om i Matt 5,14:

"Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules."

Strør vi om oss med for mange ord, i mangel på virkelig levd liv?

Får vi i det hele tatt tid til å leve ut liv som bærer bud om Jesus?

Eller er våre liv så preget av stress, kaos, ufred, travelhet, at vi ikke vitner om at Han lever i oss?

Når Gud blir taus, kan det ha sammenheng med at vi bør stanse opp, og leve ut noe av det vi har lært i omgang med Ham - gjennom bønn, bibellesning, stillhet og undervisning?

Jeg tror det.

Og om vi begynte å leve ut dette i praksis - i hverdagen, ville våre liv se ganske annerledes ut, og vi ville påvirke andre, gjennom våre egne levde liv.

Bønnesvaret har kommet! Kanoen er på plass!

Fredag 15. mai skrev jeg om drømmen om en kano. Kanoen ønsket jeg å ha liggende ved bønnekoia, slik at den kan brukes av meg selv og de som vil tilbringe en dag eller dager her inne i stillhet. Jeg har bedt om en kano en tid nå. Klokka 23.44 i går kom bønnesvaret! En gang etter 8. juni er den på plass. Jeg synes det er så spennende med å be, fordi Gud har slik sans for detaljer. Da jeg ikke klarte å komme meg inn til koia i vinter på ski, på grunn av hjerteproblemene, ba jeg om et par truger. Det gikk bare noen få dager, så kom det en mann på døra med, ja nettopp, et par truger. Nå er kanoen på plass. Foreløpig har jeg ikke flere bønnebehov hva koia angår. Det måtte være rød beis, hvit maling og sparkel til vinduene, og lecablokker til å få den stødigere med. Kanskje det er neste bønneemne. Og aller mest, ønsker jeg meg en koie til, slik at plassen kunne bli litt større. Koia er på bare 7,5 kvadratmeter, så det er ikke akkurat store plassen. Med utvidet plass vil det være mulig å bo her noen dager i strekk. Men all ære til Jesus for bønnesvaret!

En dag på Mamre - og drømmen om en kano

Jeg har hatt en slik fantastisk dag inne på Mamre, bønnekoia mi, inne på Skumsjøåsen i dag, i strålende solskinn. En god venn av meg, Knut Erik, ble med. Han er så fingernem og hjelpsom, og gjorde meg en kjempetjeneste ved å få stabilisert festene som koia hviler på. I sommer må koia beises, vinduene kittes og males, men det får komme senere. En hytte "nabo" dukket opp. Hun er medlem av baptistmenigheten jeg var pastor for på Raufoss. Vi ble invitert på lunsj nede hos henne, og når jeg fortalte at jeg ønsker meg en kano som kan brukes på innsjøen nedenfor koia tilbød hun meg å ha den liggende på deres tomt. Det passer svært bra, fordi jeg da ikke behøver å bære den så langt som jeg ville måtte gjøre om det ikke hadde vært mulig.

Kanoen er nemlig neste "bønneprosjekt". Koia brukes av flere som ønsker å trekke seg tilbake og ha en dag eller noen dager i stillhet, bønn og meditasjon. Da ville det ha vært fantastisk å ha muligheten til å padle ute på det stille vannet nedenfor koia. Jeg må si at jeg trives bedre og bedre her inne, og etter at en annen god venn var så snill å utvide den ene benken slik at den er blitt til en sengebrisk er det også mulighet til å overnatte her inne. Mamre er virkelig en Guds gave, et sted hvor man kan pleie vennskapet med Gud, i nær og god samtale, lytting og aktiv bønn.

Vil du være med meg å be om at vi i løpet av denne våren og tidlig sommeren skal få en kano på plass? Økonomien tillater intet kjøp, så det må til et under. Men Gud er underets Gud. Mamre ble en realitet på grunn av Guds direkte inngripen, så jeg tror også Ham for denne kanoen. Da vi fikk Mamre, fikk vi også "tomten" før koia, og før pengene kom som gjorde det mulig å kjøpe koia. Denne gangen har vi også fått tilbud om kanoplass, før kanoen og pengene er på plass!

I mellomtiden kommer jeg til å bruke så mye tid som mulig her inne denne våren og sommeren. For tiden holder jeg på å skrive en bok om faste, og mye av manus vil bli skrevet her. Jeg er takknemlig for forbønn for denne viktige skriveprosessen. Boka skal være ferdig til høsten. Mer om dette senere.

Gud lengter etter å være sammen med oss

Endelig kom dagen da jeg kunne ta meg inn til bønnekoia igjen. Selv her oppe i høyden er snøen borte nå, og jeg har kommet meg såpass at det var mulig å gå inn hit. Jeg kjenner på en dyp takknemlighet for at jeg nå kan tilbringe tid her inne i min "ødemark". I Mamre er det godt å være. Her finnes en stillhet, en ro som er en gave i seg selv.

Uten sammenligning forøvrig kom jeg til å tenke på det møtet Moses har med Den Allmektige, tre ganger hellige Gud, i nærheten av fjellet Horeb (bildet). Vi leser om dette i 2.Mosebok kapitel 33: "Moses tok teltet og slo det opp utenfor leiren, langt borte fra leiren, og kalte det Åpenbaringsteltet. Da skjedde dette: Alle som søkte Herren, gikk ut til Åpenbaringsteltet, som var utenfor leiren.." (v.7) Så leser vi videre om det møtet Moses har med Gud. Jeg skal ikke komme inn på detaljene rundt dette, bare understreke at folket, såvel som Moses, søkte Herren på et sted hvor Gud selv gjestet dem! Ordene fra 2.Mos 33, minner oss sterkt om ordene fra Hebreerbrevet:

"Derfor led også Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket med sitt Eget blod. La oss derfor gå bort til Ham, utenfor leiren, for å bære Hans vanære. For her har vi ingen blivende stad, men vi søker den kommende. La oss derfor ved Ham, alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn." (Hebr 13,12-15 uth. mine)

Gud lengter etter å tilbringe tid med oss. Derfor kaller Han oss avsides, for der å kunne ofre lovprisningsoffer til Ham.

I går tok jeg fatt på den nye boken til Bill Johnson, hovedpastor i Bethel Church i Redding, California. Den heter "Ansikt til ansikt med Gud." Der skriver Johnson blant annet:

"Det var Gud selv som skapte i oss et hjerte som søker etter ham. Slik som alle lengter, er det ikke noe som kan lovfestes eller tvinges, men derimot vokser det i oss etter hvert som vi oppdager mer av Guds karakter. Han skapte i oss en appetitt på ham gjennom å overøse oss med virkeligheten av hans godhet - hans uimotståelige kjærlighet..... Drivkraften bak den kristnes liv er ikke behovet for å prestere for Gud, men behovet for å ha fellesskap med ham. Bare når vi ser inn i ansiktet til ham som skapte oss i sitt bilde, blir vi kjent med hvem vi er og med ham vi er skapt for. Og på grunn av hvem han er, er det umulig å se inn i hans ansikt å forbli den samme. Når han smitter oss med sitt nærvær, dras vi inn i et vedvarende oppdrag av ham som elsker oss. Dette oppdraget er rett og slett å bli mer og mer i stand til å se ham i hans fylde. Sannheten er at vi i samme grad som vi forstår viktigheten og verdien av å tilbringe tid i hans nærvær, vil vi overgi oss til Den Hellige Ånds forvandlende verk i oss, og til å bli mer lik Jesus."

Jeg kjenner på en fornyet trang og lyst til å tilbringe mye tid bare med å være sammen med Herren. Måtte det bli min altoppslukende lidenskap! Det ber jeg om. Kom Hellige Ånd!

Bill Johnson skriver videre:

"Det å søke Guds ansikt er vårt aller største oppdrag. For å fullt ut kunne gripe tak i dette oppdraget som er å etterjage Herrens nærvær, må man være rede til å dø. Derfor er dette ikke en reise for de som er engstelige av natur, og den er altfor kostbar til at man drar ut bare av nysgjerrighet. Likevel vegrer jeg meg for å advare for prisen ved å søke Herrens nærvær. Jeg vil ikke at noen skal tenke at prisen skulle være for høy - ikke fordi prisen ikke er reell, det koster virkelig alt. Jeg nøler fordi realiteten er at sammenlignet med det en person får igjen, er prisen man betaler flaut liten. Når alt kommer til alt, handler det om vi gir alt av oss selv, for til gjengjeld å få alt av ham. Det har aldri eksistert en bedre byttehandel. Når vi gjør byttehandelen, finner vi ut at det som pleide å bety noe for oss, ikke betyr noe lenger."

Gud hører bønn

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvordan Gud har sans for detaljer, og elsker å overraske sine barn. Etter å ha vært mer eller mindre "lenket" til huset i flere uker på grunn av hjerteproblemer, blødende magesår, oppkast og slapphet har jeg drømt om å få komme til bønnekoia mi. Masse snø og kaldt vær har i tillegg til sykdommen, satt en effektiv stopper for å kunne realisere drømmen.

Den siste tiden har jeg bedt om et par truger. De ville være til så stor hjelp. Snømengden gjør det umulig å komme seg inn til koia uten ski. Det er flere år siden jeg har hatt mulighet til å gå på ski på grunn av sykdommen. Når man har lønn som midlertidig ufør, er slikt ikke mulig å kunne gå hen å kjøpe seg. Men Gud hører bønn.

I går ringte det på døra, og der sto pastoren i Toten Frikirke, Ivar Johnsen, med en pakke under armen. Folk i menigheten ville gi meg en oppmuntringsgave slik at jeg kunne komme meg inn til bønnekoia!!!

Og der -når plasten ble tatt av, var det et par nye truger! Jeg ble overveldet, og yr av glede og begeistring. Først og fremst til Gud som hører bønn, og så til en så raus, innkluderende og omsorgsfull menighet! Jeg som ikke engang er medlem. Etter at Ivar hadde gått kom tårene. Det er veldig sterkt å oppleve slikt, og bli gjenstand for en slik kjærlighet av både Gud og mennesker.

Midt i min skjelvende slapphet, med feber i kroppen kjenner jeg meg favnet. Gud har hørt denne bønnen jeg har bedt, han har delt drømmen min og lengselen min etter å komme ut, og til bønnekoia, slik at vi to kan være sammen der og dele fellesskap og vennskap.

Det tar nok en tid før jeg er der at jeg kan spenne på meg trugene, men så snart jeg blir sterkere, så tar jeg Poirot i bilen og kjører den vakre skogsbilveien inn til snuplassen hvor jeg parkerer bilen. Så er det bare å gi seg i vei inn til Mamre. Å, som jeg lengter dit!

Snille mennesker hjelper til

Det skjer litt av hvert med bønnekoia om dagen. En svært snill bror og venn i Toten Frikirke har tatt på seg jobben med å utvide den ene benken, slik at det blir mulig å legge seg nedpå for å hvile eller sove der. Dette har jeg ønsket meg lenge. Har savnet muligheten til å overnatte, for her er ellers alt jeg trenger, også vinterstid. En Jøtulovn til å holde meg varm, en sovepose, en kjele til å koke tevann, noen bøker i bokhylla, en Bibel og noen nr av National Geographic! Jeg blir så grepet av den kjærligheten og omsorgen som møter oss blant vennene i denne menigheten.

Det andre positive er at flere bruker den. En pastorkollega har vært her mange ganger, samt kona hans og jeg snakket nylig med en kvinne som har en tjeneste som sjelesørger som gjerne ville bruke den av og til. Så fint. Da får flere glede av den og den praktfulle naturen her oppe. Etter at bonden som eier marken her hugget ned en del trær, er det blitt en så vakker utsikt til det lille vannet som ligger nedenfor her.

Nå når snekkerarbeidet er unnagjort, skal jeg ta med meg Poirot opp hit, og så skal vi to tilbringe en dag her oppe. Når det nå blir mulighet til å legge seg nedpå litt, blir det bedre for meg å være her. Hjerterytmeforstyrrelsene gjør meg så sliten, at det er godt å kunne legge seg ned for å sove en stund. Jeg bladde litt i en bok med keltiske bønner, og der fant jeg en bønn som heter "Eneboerens hytte" og deler av den passer i grunnen veldig godt her på Mamre:

"Du gamle, evige konge, jeg ønsker å få bo i en bortgjemt hytte i ødemarken... En vakker kirke med en hvit linduk på alteret, et hjem for himmelens Gud. En bibel omgitt av fire lys, ett for hvert av evangeliene.

En egen hytte hvor vi samles til måltider og snakker muntert mens vi spiser - uten spydigheter, uten skryt, uten vonde ord.

Høner som legger egg som vi kan spise, purre som vokser ved elven, laks og ørret som vi kan fange, og bier som forsyner oss med honning.

Nok til mat og klær, gitt oss av vår himmelske konge, og nok av tid til å sitte og be til Ham."

Bortsett fra det med høner, purre, laks og ørret stemmer det andre!

En poustinik i sin poustinia

Russland har en rik åndelig arv å ivareta og føre videre. Derfra har jeg da også selv hentet mye inspirasjon og veiledning til eget trosliv.

På russisk finnes det to ord, eller begreper, som forteller noe om denne arven, og det er ordene poustinik og poustinia. Ordet poustinia er egentlig et helt vanlig russisk ord for ørken. Men det har kommet til å stå for bønn, avsondrethet, stillhet, veiledning. For en russer betyr "poustinia" et stille sted, som mennesker kan besøke, for å finne Gud. Et slikt sted kan være en koie i skogen, eller et rom spesielt innviet for en slik tjeneste. En poustinik er en person som bor eller oppholder seg i sin poustinia. Han eller hun kan leve der avsondret fra omverdenen, i bønn, eller de kan leve i bønn og samtidig gi åndelig veiledning. Det siste er det vanligste.

Mens den tidlige kirkens medlemmer søkte ut i den egyptiske ørken, i titusener, for å søke Gud i stillheten, dro russerne inn i sine endeløse skoger. Der, i enkle koier eller hytter, levde menn og kvinner som hadde innviet sitt liv til å be, og søke Herrens nærhet. Hit fant mennesker veien, slik de gjorde det i den egyptiske ørken. Inn i de russiske skogene finner mennesker fremdeles veien til disse åndelige veilederne. Etter at kommunismen falt som et korthus, har Den ortodokse kirke igjen fått tilbake mye av sin opprinnelige plass, i det russiske samfunnet.

Mitt kall er også mer og mer blitt kallet til en poustinik. Når bokmanuset blir ferdig denne uka, kommer jeg til å oppholde meg mer i min poustinia, bønnekoia som har fått navnet Mamre. I går var jeg så heldig å få tilbringe litt tid der inne igjen. Jeg stortrives på de 7,5 kvadratmetrene. Her har jeg en liten bokhylle, et lite bord, to benker og en Jøtulovn. På veggene henger noen av mine ikoner. Rundt koia suser det i granskogen, og oppe fra åskammen ser jeg ned på en vakker sjø. Det har fått navnet Skumsjøen, og ikke uten grunn. Det hender det blåser opp her inne på skogen. I går var det elgjegere ute. Jeg hørte hunden deres hadde los, men noe skudd hørte jeg ikke den tiden jeg var der.

Nå er jeg i ferd med å avslutte manus til boken om Abraham Guds venn. Det ser jeg frem til, nå føler jeg tiden er inne til å la flere lese det som jeg har arbeidet med så lenge. Abraham har fulgt meg i mange år nå, hans historie har inspirert meg, utfordret meg og gledet meg. Kanskje vil neste bok handle om de dype russiske skogene, og den åndelige arven vi har fått fra Serafim av Sarov, den hellige Sergius av Radonezh, den hellige Nilus av Sora, eller den hellige Aleksandr av Svir. Gir Herren styrke og inspirasjon ser jeg ikke bort fra det.

Dagens bloggbilde er et bilde av en poustinia, men den er ikke min - dessverre. Jeg skulle gjerne hatt en på denne størrelsen.

Jeg løfter mine hender i tilbedelse av Den Evige, Den Høyeste Gud

Jeg var så heldig at jeg fikk bruke deler av gårsdagen på Mamre, bønnekoia mi inne på åsen. Lørdagen gav oss et aldeles praktfullt septembervær, med sol fra skyfri himmel. September er en av mine favorittmåneder. På Mamre fikk jeg arbeidet med dagens preken. Jeg skal preke om ekstravagant tilbedelse, i Toten Frikirke. Samtidig har jeg fått tenkt litt mer på det jeg skal si på en ledersamling på Grimerud mandag til tirsdag til uken. Stillheten på Mamre gir god anledning både til å be og til å arbeide. Nedenfor bønnekoia går det ulike stier, og en av dem er så fin for meg fordi den ikke byr på noen bakker, slik at jeg kan gå uten å få vondt i hjertet. Fordi det har regnet såpass mye den siste tiden var det kommet vann i en bekk som renner her. Jeg vet ikke om noe mer harmonisk enn lyden av vann som sildrer og klukker i en bekk. Guds skaperverk er så fantastisk. Jeg fryder meg når jeg får muligheten til å komme meg ut slik som i dag.

Den keltiske bønneboken jeg bruker er lørdagens tema: Gud råder over himmel og jord. Den innledende bønnen lørdag morgen lyder slik:

"Livgivende Gud, Du lar verden åpne seg for Deg. Du kaller på dagen og morgenrøden. Åpne Du også våre liv, så vi kan være levende mennesker. Åpne våre hjerter, så vi kan vise kjærlighet. Åpne våre munner, så vi kan prise Deg."

Og så siteres Salme 104 hvor det heter i de innledende versene:

"Lov Herren. min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk..." (Salme 104,1-2. Bibelen - Guds Ord. Bibelforlaget, 2. utg. 2007)

I dag kjenner jeg at lovprisningen bobler frem fra mitt innerste til Den Høyeste! I teksten min som jeg skal lese innledningsvis i min preken i formiddag heter det:

"Hvem er for meg i himmelen, foruten Deg? Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid." (Salme 73,25-26)

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag"

Så godt det er å se gode venner igjen! I går møtte jeg en kjær, god venn og bror i Herren. Han var kommet før meg til Mamre, og hadde låst seg inn i koia. Det er en stund siden vi har møtt hverandre. Han har tilbrakt en tid i et ortodoks kloster i England, for å be og søke Herren. Jeg nevner ikke hans navn, så slipper han å få de samme problemene jeg har med enkelte som trekker vel raske slutninger. Det var tydelig at oppholdet hadde gjort ham godt, det syntes også utenpå! Og det han fortalte derfra ble fortalt med varme og begeistring, og jeg følte meg rik som fikk del i hans opplevelser. Litt ute i samtalen ville han dele et ord med meg fra Salmenes Bok. Lite visste vel han at Salme 27 hører med til mine favorittsalmer, og at jeg den siste tiden stadig har vendt tilbake til den. Spesielt til vers 4:


"Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel."


Det var blant annet dette verset han ville dele! Men min venn leste også neste vers, og da opplevde jeg virkelig det en pinsevenn vil kalle "sanksjon" på noe jeg har kjent at Herren har talt til meg om i det siste. I vers 5 heter det:


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjemende telt. På en klippe fører han meg opp."


Min venn smilte da han leste ordet "hytte", og så seg rundt.


Det var på Herrens tiltale at denne bønnehytta ble en realitet, og jeg har på nytt kjent kallet til å fornye kallet til å oppholde meg enda mer her. Derfor ble det så sterkt å få dette bekreftet gjennom andre, som ikke har visst noe av det som har rørt seg i mitt hjerte.


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag...." Dagene har vært vanskelige etter operasjonen. Ikke bare fordi den ikke var så vellykket som vi hadde håpet på, men også av andre grunner. Men her i Mamre har Han altså lovet å gjemme meg! Her vil Han ta seg av meg. Så godt å vite.


For tiden bruker jeg bønneboken "Din rytme. Din bønn. Keltiske bønner fra Lindisfarne" som min faste bønnebok. I den tidebønnen som bes midt på dagen på onsdager finnes det et dikt av Andrew Dick. Jeg vil gjerne få dele det med bloggens lesere, fordi det har velsignet meg så mye og betyr så mye for meg:


Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt,
for i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.


Dette diktet setter ord på mange av mine følelser akkurat nå, i denne fasen av mitt liv. Så ber jeg med Ray Simpson som har forfattet denne flotte bønneboka:


Hellige Ånd,
kom som en god vind
som svaler i dagens hete.
Kom og vær nær med fred
og stillhet for våre liv.


Vind fra himmelen,
blås bort vår synd og vårt svik.
Forny våre trette sjeler.
Styrk oss
så vi frimodig kan gå videre.

Ødelagt idyll

Det blir nok ikke helt det samme å reise til bønnekoia etter gårsdagens lite hyggelige opplevelse. For å komme dit må jeg passere en veibom, som må åpnes med en nøkkel. I går ettermiddag hadde jeg åpnet bommen, og kjørt bilen inn, da jeg stanset bilen for å lukke igjen bommen. I det jeg stiger ut av bilen ser jeg at det ligger en huggorm kveilet opp rett foran meg, med hodet lagt bakover klar for hugg. Jeg innrømmer at jeg ble mer eller mindre parallysert. Sakte bøyde jeg meg ned, mens ormen fulgte meg med øynene og fikk ta i en stein og kastet mot ormen. Steinen traff ikke, så jeg fikk tak i en til og denne gangen traff jeg. Motvillig ålet den seg inn i ei steinur. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde stor lyst til å reise inn til parkeringsplassen, og gå den lille biten opp til koia. Da må en nemlig gå i gress som når en til knærne, og man ser lite eller ingenting. Men det ble til at jeg tok turen likevel, men det var slett ikke moro. Neste gang skal jeg huske å ta på meg høye støvler. Det som er ekstra trist er at jeg ikke lenger kan ta med meg Poirot, vår Wheaton Terrier, som er til så god hjelp for meg. Den varsler nemlig når en føling er under oppseiling. På grunn av hjertemedisinene mine, merker jeg lite til mine følinger, men Poirot kjenner dem og varsler meg. Da begynner han å gå rundt meg og gir seg ikke før jeg setter meg til å spise. Men jeg kan ikke risikere at Poirot skal bli bitt av orm. Det skal visstnok være mye orm ute i skogen i år. Joda, jeg kjenner til det der verset om at vi skal ta slanger i hendene, men så modig er jeg definitivt ikke.