Endelig en tur til Mamre

Så er årets første tur til Mamre unnagjort. Det er så utrolig deilig å tenke på at snøen er borte, og det er mulig å komme seg tørrskodd frem til bønnekoia igjen. Jeg ser fram til mange gode stunder her inne på åsen hvor stillheten er så merkbar. Nå er det i grunnen bare å pakke sekken med litt mat, og noen gode bøker, og kanskje ta med Poirot. For vår Wheaton Terrier stortrives her inne. Så også i dag. Joachim, min sønn, slapp ham rett etter at vi passerte bommen. Å se ham løpe fri i full fart innover skogen er morsomt for ham, og for oss, som ser på! Han er yr av beigeistring.

Det ble bare en kort tur i dag for å se an forholdene. Heldigvis har jeg en god venn som har brukt koia i vinter, så den er godt tatt vare på. Nå ber jeg om gode dager, fri for sykdom, slik at jeg kan være her inne så ofte jeg bare kan. Jeg er så takknemlig til Gud, og til den gode bonden som eier skogen hvor koia står, at jeg har dette stedet. Syv og en halv kvadratmeter er hele herligheten, så det er ingen luksushytte vi snakker om. Men for meg er dette livet - og den sanne luksus.