Når Gud blir taus - om sjelens mørke natt

 Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Han skjuler seg i tordenskyen

En venn av meg fra Misjonssambandet ga meg et bibelord her om dagen, som jeg har dvelt mye ved. De er hentet fra en av salmene til Asaf:

"Jeg hører et språk jeg ikke kjente: Jeg fridde hans skulder fra byrden , hendene slapp å bære kurven. I trengsel ropte de, og jeg fridde deg  ut; skjult i tordenskyen svaarte jeg deg." (v.6b-8a)

Det er ikke så vanskelig å forstå at Asaf henter sin billedrikdom fra fangenskapet i Egypt. Ordene brukes i en bestemt historisk kontekst, men nå er det slik at Bibelen har mange lag i seg, og skal ikke bare leses med hodet, men også med hjertet. Bibelen har både høyder og dybder, breddder og lengder og alt er båtenlaust. Den hellige ånds oppgave er å granske alle ting, også dybdene i Gud.

Når vi opplever vanskelige tider - som nå - ser vi ikkr alltid alt foran oss. Guds nærvær er innhyllet i en sky, en mørk sky. Vi kan ane at Gud har noe langt der fremme, men vi ver ikke hva. Som for så mange andre forkynnere av Guds ord, hadde jeg lagt planer får seminarer, gudstjenester, bibeltimer hele denne våren, sommeren og høsten. Iløpet av et øyeblikk var alt kanselleert. Inntektene til tjenesten vår forsvant som dugg for solen. Jeg er ikke alene om dette.

'Jeg hørte et språk jeg ikke kjente...' Hva sier du nå Gud? Hva ligger på ditt hjerte? Jeg forstår deg ikke.Språket du bruker er fremmed. Jeg må lære det og ikke minst DEG å kjenne. Du hadde visst helt andre  planer, enn de jeg la. Jeg må trå varsommere i tiden fremover. Ikke gå mine egne veier, og tro at du velsigner dem.

Dette er en periode hvor du tar av oss byrdene, åket på våre skuldre, hendene som er slitnre av å bære kurven. Da tenker jeg på hendene til to av vennene til Moses, som løftet dem opp og holdt dem oppe, så de skulle seire. Stiden kan være hård. Herren kaller oss inn i hvilen.

Og så får jeg vite at Herren taler i tordenskyen. Midt i mørket, midt i redselen, midt i det jeg frykter. Det har jeg lært under denne alvorlige sykdomsperioden jeg har stått midt opp i de sistene årene, og da særlig det siste året. Men jeg forstår ikke alltid hva Han sier.

Herren skjuler seg bak mørke skyer.

'Sky og mørke omgir ham...' (Salme 97,1)

Hindringer for bønnesvar

"Da søkte David Herrens åsyn..." 2.Sam 21,1

Det er tider da vi med store anstrengelser bærer vår bønn frem for Gud, men ikke får svar. Allikevel prøver vi aldri å finne ut hvorfor! For hvordan kan vi tro at Gud vil svare bønner som ikke er i samsvar med hans natur? Det gjelder for oss å finne nøkkelen til bønnelivet. Det var nettopp dette David forsøkte under den langvarige tørken som kapitlet handler om.

Han ikke bare ropte til Gud: 'Denne tørken har vart i tre år. Vis oss nåde og gi oss en rik høst dette året.' Nei, han søkte frem for Herrens ansikt. Hadde Gud noe å si om situasjonen? Til det spørsmålet som direkte ble rettet mot ham, ga Gud et direkte svar, og med det en nøkkel til bønnesvar.

Det viste seg at Saul ved å drepe noen av gibeonittene direkte hadde gått mot Guds vilje, som var at Israel skulle vise dem nåde. Riktignok hadde han gjort dette i nidkjærhet for Herren, men like fullt hadde han syndet. Gud vil ikke tillate at høytidelige løfter blir brutt. Så det var noe her som måtte gjøres godt igjen.

"Og deretter hørte Gud landets bønn," står det i vers 14. 

David hadde funnet nøkkelen.

- Watchman Nee i: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 240-241

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Christine Sine:

4. Vår Gud er altfor liten: Mange av oss er tilfreds med en veldig liten åpenbaring av Gud, men vi skulle aldri være tilfreds med å hvile i vår nåværende kunnskap om Gud. Vi skulle alltid søke å lære mer om Guds kjærlighet, absorbere mer av Guds sannhet og oppdage nye veier til å følge Ham. Gud er langt, langt større og mer ærefrykt-inspirerende enn noen av oss kan forestille seg.

5. Vi leter på feil steder: Hvordan kan vi lete på feil steder, spør du kanskje, om det er slik at Gud er alle steds nærværende? Problemet er at flesteparten av oss søker Gud i hodet vårt og ikke i våre hjerter, med vår kunnskap og ikke med vår forestilling, med vårt resonnement, og ikke vår bevissthet. Og hvis vi ikke møter Gud raskt blir vi desillusjonert og trekker oss tilbake. Profetene i Det gamle testamente sa ofte at du ikke kan se Gud ansikt til ansikt og leve. Guds storhet overgår all vår forestillingsevne. Det samme med Guds kjærlighet og hellighet. Selv et lite glimt av hvem denne Gud egentlig er vil få oss til å ligge flat på gulvet i ærefrykt og omvendelse.

Vi må vokse lik Gud, bli Guds bilde, bli forvandlet til det folk som Gud ønsket at vi skulle bli før vi virkelig kan se Gud og leve. Bare når vi absorberer Guds kjærlighet djupt i vårt indre og tillater Guds liv å flyte gjennom hvert ord og handling og tanke er vi i stand til til å dra oss nær til den evige elskende Gud. Dette er opplagt en reise som aldri tar slutt. Jeg håper du fortsatt vil slå deg i lag med oss.

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 2

Her er andre del av Christine Sine's svært aktuelle artikkel, med tittelen 'Hvorfor gjemmer vi oss for Gud'. På bildet er hun sammen med sin mann Tom:

2. Vi søker ikke Gud med hjerter som vil omvende seg. Bekjennelse og omvendelse er noe som synes å ha gått av moten. Hvor mange av oss tar oss tid regelmessig granske våre hjerter og stille oss det vanskelige spørsmålet: Hva skiller meg fra Gud? Hva trenger jeg å omvende meg fra og søke tilgivelse for? Det er så mange ganger i livet at jeg har klynget meg til ting som jeg vet Gud vil at jeg skal slippe tak i - eiendeler, holdninger, følelser som gjør det umulig for med å komme nærmere min sjels elsker. Noen ganger har jeg kommet til Gud i sinne i stedet for omvendelse, eller med selvrettferdighet og arroganse i stedet for ydmykhet, Noen ganger vil jeg ikke gi slipp på min motstand og min engstelse, Det er lettere å holde fast ved dem eller å stå ansikt til ansikt med Gud som er kjærlighet, og likevel så undrer jeg jeg over hvorfor Gud synes så langt borte!

3. Vi ser etter feil Gud. Gud er elskelig, tålmodig og snill, sen til vrede og rask til å vise nåde. Gud er rettferdig, men også tilgivende. Gud er generøs og medlidende, Han sørger for overflod, og bringer fred. Og vi kan ikke komme nær til denne Gud uten at vi utvikler noen av de samme karakteristika. Det er ikke merkelig at Gud synes langt unna når vi konstant  søker selvisk for vårt eget fremme, komfort og at ting skal oppleves lett. Vi går så opp i oss selv at vi kan ikke gjenkjenne Gud eller så er Guds åpenbaring så strålende at vi blir forblindet av den og klarer ikke å utstå den.

(fortsettes)

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 1

Christine Sine, som er en dame jeg har stor sans for, tar opp et svært aktuelt emne på bloggen sin: Hvorfor gjemmer vi oss for Gud? Hun gir noen svar som virkelig er egnet til å dvele ved, og tenke igjennom. Bakgrunnen for bloggartikkelen er at hun de siste dagene har møtt flere mennesker som strever med troen, føler seg langt unna Gud og forvirret over hvem Gud er og hvor Gud er. Hvordan stemmer det at Gud som sies å være allestedsnærværende synes så vanskelig å finne?

1.Problem nummer en er at vi ikke alltid søker Gud med hele vårt hjerte, - med alt som er i oss. Vi er ikke villig til å gi opp vår søken etter alt annet i våre liv for å søke Gud med stort påtrykk, djervhet og pågående utholdenhet. Vi tillater at travelheten distraherer, og vi ofrer nærheten til Gud for vår karriere eller sosiale ambisjoner. Selv vårt arbeid for Gud kan absorbere vår tid på en slik måte at det etterlater lite rom for å dra seg nært til universets skaper. Hvor mange av oss er det som når vi føler oss fjernt fra Gud, er villig til å sette alt annet til side for å søke etter Gud, inntil vi nok en gang føler intimiteten til det guddommelige nærværet?

(fortsettes)

Til Sula for å snakke om 'Fastens nåde' og 'Når Gud blir taus'

Jeg gleder meg til helgen. Lørdag skal jeg undervise på et semiar i Sula frikirke (bildet) med tema: 'Når Gud blir taus - en del av en modningsprosess for en kristen', og i forbindelse med søndagens gudstjeneste over emnet: 'Fastens nåde'. Dette med at Gud blir taus er vel en erfaring de aller fleste kristne gjør seg. Bønnesvarene uteblir, nærkontakten med Gud blir borte og de mange spørsmålene melder seg. Det er nødvendig å snakke om denne siden ved Gud også. Om vi skal modenes som kristne.

Det er godt å komme til Sula. Til den vakre naturen, og ikke minst til de flotte menneskene som bor der og som er en del av Frikirken på stedet. Siden jeg var der sist har mye endret seg også med kirkebygget, og det skal bli flott å se det ferdig, og få treffe kirkens to pastorer. Takk til alle som er med på å be for denne helga, for alle de som kommer for å lytte til Guds ord, og for May Sissel og meg som skal reise vestover.

Når Guds taushet rår

I dag vil jeg dele disse ordene med deg:

"Når Guds taushet rår, er vi, ved å hvile i Ham, allerede ved den oasen hvor Han slukker vår tørst."

Alle menneskers Gud,
bevar oss fra å grave sprukne brønner som ikke holder vann. Vi ønsker å betro oss til Deg, overgi våre bekymringer og hele vårt liv til Deg."

(Bror Roger, grunnleggeren av Taize kommuniteten)