Når Gud blir taus - om sjelens mørke natt

 Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Johannes av Korset og sjelens mørke natt

Jeg har alltid satt pris på Johannes av Korset på grunn av boken hans: «Sjelens mørke natt». Denne boken har vært nyttig for meg når jeg har følt meg deprimert eller holder på å gi opp. Boken er en fengslende tolkning av Høysangen, kapittel 2 og 3. I dette bibelske avsnittet skildrer Salomo den "elskedes" oppvåkning, men finner sin elsker fraværende. Den elskede, fylt med en følelse av at det haster, legger ut på en søken til hun gjenforenes med ham. Johannes av Korset tolker denne bibelske historien som en allegori for å fremme kristen modenhet, Johannes av Korset sier at de to første kapitlene i Høysangen representerer ung kjærlighet. Dette er en kjærlighet som virker som ingenting kan gå galt. Kapittel tre sier han, presenterer tiden i livet ditt da alt går galt. Her trekker brudgommen seg tilsynelatende unna for å se hva hans elskede vil gjøre. Det er en test. Hvis hun bare var der for de gode følelsene, ville hun gi opp og gå. Men hvis hun virkelig elsker ham, vil hun løpe og søke kjæresten sin med alt hun har. Budskapet er at når Gud virker fjern, ikke gi opp. Løp og finn ham. Når du finner Ham, ikke slipp. Les Salomos høysang kapittel 3 igjen med det i tankene. 

- Dean Taylor, anabaptist/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)
 

Lyset i sjelens mørke natt

Jeg skal være bånn ærlig med dere mine lesere: med hjerteinfarktet og de stadige smertene som følger med spasme-angina  og Parkinsons følger også uro og angst. I den sammenheng har jeg tenkt litt mer over det jeg skrev i går, om 'sjelens mørke natt.' Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skrev ved en anledning: "Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet." Det kommer en Dag når natten er over! I mellomtiden har vi våre brytekamper med Gud, slik Jakob hadde. 

En som har betydd mye for mitt åndelige liv er hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en mann vel kjent med sykdom. Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.

Sjelens mørketid

Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

Moder Teresa og sjelens mørke natt

"Lik mange andre, ble jeg beveget over hennes medfølelse og mot. Men det var ikke den egentlige årsaken til at jeg ble dratt mot henne. Jeg ble tiltrukket av hennes tvil."

Det er Dean Nelson, en anerkjent amerikansk forfatter og leder for journalistutdannelsen ved Point Loma Nazarene University i San Diego, som skriver dette om Moder Teresa i siste nr av Sojournes, som jeg fikk i postkassen i går.

I en svært velskrevet artikkel beskriver Nelson "Sjelens mørke natt" som Moder Teresa opplevde. Den er hun ikke alene om. De aller fleste troende opplever perioder hvor Gud blir taus, eller borte for oss. Men få har vel opplevd at dette sjelelige mørket skulle vare i 51 år. Likevel fortsatte hun å tjene Gud, og "disse mine minste." Det har fascinert Dean Nelson, og mange med ham, meg selv inkludert.

For enkelte var Moder Teresa en superhelt. Ikke for Dean Nelson. Det er nettopp hennes skrøpelighet, hennes fullstendige overgivelse til Gud, som griper ham.

Nå vil jeg ikke yte rettferdighet til Dean Nelson og hans artikkel ved å gi mine lesere bruddstykker av den. Den bør leses i sin helhet. Men jeg vil stanse opp for nettopp betydningen av tvilen i den troendes liv.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper Jesus fra korset.

Selv Frelseren fikk smake tvilen.

Mange er redd for tvilen. Vi vil jo ikke være vantro, men troende. Men om man skal modnes som en kristen må man gjennom tvilen. Det er gjennom tvilen vi blir virkelig troende. Vi må miste det selvkonstruerte, for å oppleve det ekte. De altfor enkle svarene møter en dag virkeligheten. Vi trenger et språk for en voksen tro. Det er dette seminaret mitt: "Hvordan ser troen ut etter fylte 50 år" handler om. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen i det jeg tar opp der. For å bli troende, må man nemlig bli tvilende. Det er noe av det sjelens mørke natt handler om.

Paul Tillich har sagt at: "Tvil er ikke det motsatte av tro, den er et element av troen."

Dean Nelson siterer også Anne Lammot som i sin bok "Plan B" skriver følgende, her i min oversettelse:

"Det motsatte av tro er ikke tvil, men skråsikkerhet. Skråsikkerheten tar feil av målet fullstendig. Troen inkluderer det å merke seg rotet, tomheten og ubehaget og la det være der inntil litt lys dukker opp igjen."

Troverdighet er det jeg forbinder med Moder Teresa.

Når livet blir nattsvart - og likevel bli bevart i troen

Livet er neimen ikke selvsagt, ikke troen heller.

Forleden dag ble jeg sittende sammen med en god venn og mimre om dager som har vært. Om mennesker vi har møtt og mennesker vi kjenner. Noen av dem har det gått bra med, andre har livet faret ille med. Ekteskap har litt skibbrudd. Andre har brent seg ut. Noen sliter med tunge sykdomsdiagnoser. Andre har mistet troen og kaller seg ikke lenger kristne.

Slike samtaler gjør noe med deg. En ting er i hvert fall sikkert: ingen av oss må finne på å hovere over andres livsskjebne, om vi skulle føle at det har gått sånn noenlunde bra for oss. For ingen av oss kjenner virkelig den vrangsiden av livet som de har erfart. Det er nemlig deres historie, og deres erfaringer. Det jeg kan gjøre er å lytte. Og vise barmhjertighet og ømhet.

Ekstra trist synes jeg det er å høre historiene om mennesker som har mistet troen på Jesus.

Det ligger ofte en sterk historie bak en beslutning om å vrake det man trodde på en gang. Historier om bønnesvar som ikke kom, i hvert fall ikke slik man ønsket, skuffelser over andre troende, krenkelser man er blitt utsatt for eller det har vært sykdom som har tært på sjelen. Eller et møte med overivrige kristne som har tvunget seg inn på dem med sin overbevisning.

Å bli bevart er ingen selvfølge - bare nåde.

Underveis gjennom livet har jeg erfart at troen bærer også gjennom svært tunge sykdomsdager, men da handler det mer om at jeg har lagt meg til hvile i Guds armer, enn om at jeg har tatt meg sammen og forsøkt å leve. Da handler det mer om at jeg hviler i kirkens tro, ikke i min egen.

Om jeg har oppgitt Jesus, har ikke Jesus oppgitt meg. Det gir meg håp for alle mine venner som ikke lenger bekjenner seg til kristen tro. Jeg tror på Håpets Gud.

Sjelens mørke natt

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden profeten Jesaja. Medlemmene av Ekumeniska Kommuniteten følger en bibellesningsplan, som er utviklet av den økumeniske kommuniteten i Bose i Italia. Det er spennende og inspirerende å lese Bibelen sammen med mange andre, og vite at man arbeider med de samme tekstene.

I dagens tekst finnes det et vers som har fått spesiell betydning for meg disse dagene. I Jes 45,3 heter det:

'Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud'.

I en kommentar til dette verset, skriver prior for kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf, følgende:

'Hvilket mørke? Sjelens dunke natt, den disen der mennesket tror at man er forlatt av Gud - der skjules himmelens skatt. Derfor vitner de hellige om mørket som en nåde som skjenkte en priviligert tilgang til troens djupeste sannheter. I disen forstår vi på alvor hva det innebærer at ingen kan skille oss fra Guds kjærlighet'. 

Jeg ber om å få oppdage disse skattene gjennom det jeg selv opplever for tiden som er en del av denne sjelens dunkle natt.

På den onde dag

Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus om de onde dagene. Han snakker om å utruste seg for slike dager. "Ta derfor Guds fulle rustning på, for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting." Vi har alle slike onde dager. Selv Jesus snakker om at "hver dag har nok med sin egen plage." (Matt 6,34)

Jeg har hatt noen slike onde dager i det siste. I dag hadde jeg en lengre samtale med legen min. Det er mye som må justeres fordi livet er blitt så annerledes. Han gav meg noen gode råd om livsmestering i slike livssituasjoner. Et råd jeg vil følge, var å se storheten i det å kunne klare å gjøre en ting hver dag, som jeg gjennomfører. Selv med den lille styrken jeg har akkurat nå. Det vil jeg forsøke. Og jeg har veldig mye å være takknemlig for, så jeg henter også frem igjen alle de gode tingene som har skjedd og som skjer. Men det er onde dager innimellom. Joni Eareckson Tada ble som 17 åring totalt lammet etter en stupe-ulykke. Hun skriver følgende i en andaktsbok jeg av og til leser:

"Den onde dagen er når du føler trang til å senke troens skjold, når du spenner av deg rettferdighetens brynje, når du sparker av deg skoene som er den beredskap fredens evangelium gir og slenger fra deg Åndnes sverd. Det er den onde dagen."

Så spør Joni: Hva skal vi gjøre når den onde dagen kommer? Hun svarer selv på det spørsmålet: "Så fast i Herren", med henvisning til Ef 6,13-17 hvor nettopp dette ordet "stå" forekommer et par ganger. Hvordan skal vi bli stående på slike onde dager?

En annen kvinne som har betydd mye for meg i min egen trosvandring, Corrie ten Boom, svarer slik: "Gi deg ikke, gi deg over!" Corrie ten Boom, som reddet så mange jøder under krigen, og som reiste verden rundt med evangeliet, siterer et dikt av Celia D. Martin, som jeg har tatt til meg.

Hvorfor er jeg mismodig? Ofte om lys jeg ber! Hvorfor er hjertet ensomt, når jeg mot himlen ser? For Jesus er min hjelper, og Han vet alltid vei! Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

"La ikke hjertet sørge." Det har Han ofte sagt. Og all min tvil forsvinner, når jeg får se Hans makt. Han skritt for skritt meg leder, Han selv er lys på min vei. Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

Når jeg i livet fristes, og når min dag er grå. Sangen i sukk blir byttet, mørkt det som lyst jeg så. Da flyr jeg tett til Hans hjerte, all uro legger seg. Hans øye ser til spurven, og jeg vet at Han vokter meg!

I dag, på en slik ond dag, sier jeg høyt for meg selv: "Hans øye ser til spurven, og jeg vet at Han vokter meg." Idag vil jeg fly tett til Hans hjerte.

Lys for sjelens mørke natt

"Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet," sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen. I går talte jeg om Jakobsnettene i gudstjenesten i Toten Frikirke - om Jakobs brytekamp med Den ukjente, og i den sammenhengen nevnte jeg den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson.

Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.»