400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 5

Jeg avslutter i denne artikkelen sammenligningen mellom kalvinismen og armianismen. I den forrige artikkelen redegjorde jeg for de viktigste lærepunktene for kalvinismen. I denne og de påfølgende artiklene ser vi nærmere på hovedpunktene i arminianismen:

Det tredje punktet som er viktig å understreke for å forstå det teologiske grunnlaget for arminianismen er at Jakob Arminius (bildet) mente at Jesu død tilfredstiller Guds rettferdighet. Straffen for våre synder for de utvalgte er helt og fullt betalt for på korset.

Det neste vi skal merke oss er at Arminius mente at det er mulig å motstå Guds nåde. Jakob Arminius lærte at det er Gud som tar initiativ til frelsesprosessen og at Hans nåde kommer til alle mennesker. Denne nåden virker på alle mennesker for å overbevise dem om evangeliet, drar dem så sterkt i retning av frelse og gjør det mulig for dem å tro oppriktig. Men Arminius mener samtidig at mennesket har en fri vilje og dermed kan motstå Guds nåde.

Utvelgelsen har en betingelse, slik Arminius så det. Han definerte utvelgelsen slik:

"Guds forordning i hvilken Han selv, fra evighet av, bestemmer å rettferdiggjøre i Kristus, troende, og akseptere dem til det evige liv."

Alle som tror på Kristus, blir rettferdiggjort, men det krever at man mottar gaven som er Kristus. Forutbestemmelsen, slik Arminius ser den, handler om at vi er utvalgt til en herlig framtid. Forutbestemmelsen er ikke er ikke en forutbestemmelse av hvem som vil tro - som er kalvinistenes tro - men i stedet den forutbestemmelse som handler om den utvalgtes fremtidige arv. Den utvalgte er forutbestemt til barnekår og til herliggjørelse til slutt.

Kristi rettferdighet tilregnes det invidvid som vender om og tror på Kristus, og på denne måten blir gjenfødt og brakt inn i fellesskap med Kristus.

I følge Jakob Arminius er det ikke noe som heter "en gang frelst, alltid frelst". For ham er det knyttet betingelser til den evige sikkerheten. Betingelsen er at man forblir i Kristus. Frafallet er en mulighet, men dette frafallet handler om en viljeshandling hvor man frasier seg den frelsende tro.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 4

Vi fortsetter her vår serie om den første engelske baptistmenigheten, som ble grunnlagt for 400 år siden. Denne menigheten ble grunnlagt av mennesker som i sin tro og overbevisning var arminianister. Vi skal se nærmere på hva det er i denne artikkelen:

Når jeg har besøk av kristne venner fra USA og England, blir de ofte veldig overrasket når jeg sier at norske kristne stort sett er ukjent med Jean Calvin og kalvinismen. Vi er først og fremst påvirket av luthersk teologi, og det gjelder også mange baptister og pinsevenner. Når så få har hørt om Calvin, så er det enda færre som har hørt om Jacob Arminius, 1560-1609. (bildet) Det er litt synd fordi mange frikirkelige kristne i Norge ligger nok mer på linje med arminianismen enn kalvinismen.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å redegjøre for forskjellene mellom Calvin og Arminius. Dette er selvsagt kun en enkel fremstilling ment som en introduksjon for de som ikke kjenner så godt til dette. La oss begynne med kalvinismen. De fem klassiske punktene i kalvinismen kan beskrives slik:

* Mennesket er helt fordervet. Det er ikke noen side ved vår natur som er uberørt av synd.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uforbeholden utvelgelse, som betyr at Gud velger hvem Han vil.

* Kalvinistene tror også på en begrenset forsoning. Det vil si at Kristus døde bare for de utvalgte.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uimotståelig nåde. Dette betyr at Gud frelser dem Han vil frelse.

* Og sist, men ikke minst, frelsen varer for evig. Engang frelst, alltid frelst.

Så kunne man kanskje si at arminianismen er det motsatte av dette, men fullt så enkelt er det ikke.

La oss se litt nærmere på det som vi kan kalle klassisk arminianisme:

Også Jacob Arminius mente at menneskets fordervelse er total. Arminius mente at mennesket i sin falne stilling er "menneskets vilje til å gjøre det gode ikke bare såret, svak, bøyd, men også ødelagt og tapt." Det eneste som kan redde mennesket er Guds nåde. Jacob Arminius mente at forsoningen er ment for alle. Jesu død var for alle mennesker, og Jesus drar alle mennesker til seg og alle mennesker har mulighet til frelse gjennom tro.

Dette bekreftes jo også av det apostelen Paulus skriver i 2.Tim 2,4:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 3

Baptister har fra starten av vært sterke forkjempere fr religions- og samvittighetsfrihet. I 1612 utgir Thomas Helwys en pamflett med navnet "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. I et brev stilet til kong Jakob (James) I skriver Helwys:

"... for menneskers religion for Gud er mellom Gud og dem selv; Kongen skal ikke svare for den, heller ikke skal kongen være dommer mellom Gud og menneske. La dem være heretikere, tyrkere (les muslimer), jøder eller hva det skal være, så er det ikke opp til den jordiske makt å straffe dem på noen måte. Dette blir gjort klart for vår herre Konge av Skriften."

På tittelbladet har Halwys sitert profeten Hosea:

"Så en sæd som gir dere rettferdighet! Høst frukt som bringer miskunnhet! Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søke Herren, inntil Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hosea 10,12)

Slikt gikk ikke upåaktet hen på den tiden. Kongen reagerte med å arrestere Thomas Halwys, og han blir sittende fengslet til sin død.

Nå er det ikke bare Thomas Halwys som har kjempet en intens kamp for religionsfriheten. En annen som bør nevnes i denne sammenhengen er Roger Williams. Han emigrerte til Amerika i 1631 fra England, for å slippe unna forfølgelsen som skjedde mens William Laud var erkebiskop av Canterbury (1633-1645). Han var en sterk opponent til Puritanerne.

Roger Williams ble forvist til Massachusetts i 1638 på grunn av sitt syn på skille mellom stat og kirke. Det var han som grunnla en ny koloni, nemlig Rhode Island, i 1638. I Rhode Island ble religionsfrihet selve kjernepunktet i grunnloven. Året etter blir Roger Williams baptist, og i 1644 offentliggjør han sitt berømte forsvar for samvittighetsfrihet under tittelen: The Bloudy Tenant of persecution for Cause Conscience.

I neste artikkel skal vi se nærmere forskjellen mellom Jean Calvin og Jacob Arminus. Thomas Helwys var påvirket av sistnevnte, og det er interessant med tanke på grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England.

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 2

Bibelen var den avgjørende faktoren for John Smythe (1570-1612) som for alle andre separatister, i alle spørsmål om tro og liv. Disse separatistene som jeg beskrev i den forrige artikkelen var bibeltroende. De hadde bestemt seg for å forme sitt liv og sin tro ut fra Guds ord, derfor drev de også med grundige bibelstudier. Den engelske separatistlederen, John Robinson, sa dette ved en anledning:

"Herren vil ennå la mer lys og sannhet bryte fram fra sitt Ord."

Både hva anabaptistene og de senere baptister angår så er dette det gjennomgående tema: betoningen av Skriftens autoritet. Den er ufeilbarlig. Ingen er dens like. Alt står og faller med det Guds ord sier.

I 1644 kom baptister sammen for å lage en trosbekjennelse. Her heter det blant annet:

"Regelen for denne kunnskap, tro og lydighet, angående tilbedelse og tjeneste for Gud og alle andre kristne plikter, er ikke menneskets oppfinnelser, meninger, påfunn, lover, statutte eller noen slags uskrevne tradisjoner, men bare Guds ord som finnes i de kanoniske Skriftene." (1644 Particular Baptist Confession)

Baptister har alltid insistert på at Skriften, og Skriften alene, må ha det avgjørende ord. For mange har det kostet dem livet. Og gjør det fremdeles flere steder på jorden. Fordi baptistene ønsker å gjenreise menigheten i lys av de prinsippene man finner i Det nye testamente, kalles de også for "restorasjonister".

I 1612 utga Thomas Helwys, som da fremdeles befant seg i Amsterdam, et skrift med tittelen "A short Declaration of The Mistery of Iniquity". Vi kunne vel kanskje oversette det til norsk som "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 1

Året 1611 var det tidsskille for den kristne kirke. Det var året da den såkalte King James Bibelen kom på markedet, og gjorde det mulig for alle som kunne lese det engelske språk å få tilgang på Guds ord i en langt større utstrekning det det som var tilfelle med noen tidligere engelsk oversettelse. Dermed kunne allmenheten få lese hva Guds ord selv sier.

I år feires 400 års jubileet ikke bare i Storbrittania, men verden over. Ingen annen engelsk bibeloversettelse har hatt en slik innflytelse som King James. Men i år feires også et annet jubileum. 11.april 1611 ble den første baptistmenigheten grunnlagt i England. Den ble grunnlagt av Thomas Helwys (ca 1575-ca1616) sammen med John Smythe.

I en serie artikler skal vi se nærmere på bakgrunnen for denne menighetsdannelsen, og hvilken betydning den skulle få for evangeliets fremme og for den baptistiske tro og overbevisning senere i historien. Vi vil gå tilbake til striden mellom Jean Calvin og Jacob Arminius, hvis teologiske syn fremdeles er gjeldende for millioner av kristne verden over. Men før vi går ser nærmere på den striden, la oss skissere litt av bakgrunnen for menighetsdannelsen i 1611.

Vi starter med puritanerne. De følte at den engelske reformasjonen ikke hadde vært gjennomgripende nok, og de arbeidet til å begynne med for å få til endringer innenfor den engelske statskirken. Men det skulle ikke gå lenge før man innså at denne måten å arbeide på ikke førte frem slik de ønsket. Mange puritanere innså at den eneste riktige måten å forstå kirken på, var som en frivillig forsamling av troende mennesker som inngikk pakt med hverandre. Dette synet var også det synet anabaptistene hadde. De puritanerne som mente dette ble kalt separatister, og ble de første uavhengige eller såkalte kongregasjonalister. Etter en stund begynte disse å se på troende dåp som den dåpen som er beskrevet i Det nye testamente.

I 1602 dannet en gruppe engelske separatister en menighet som ble ledet av en tidligere anglikansk prest, John Smythe (1570-1612). Det skjedde i Gainsborough. Om denne menighetsdannelsen heter det:

"... som Herrens frie folk sluttet de seg sammen i en Herrens pakt til en menighet som bestemmes av evangeliets fellesskap, å vandre på Herrens veier, som er gjort kjent eller som skal gjøres kjent for dem (etter deres beste evner), hva det enn skulle koste dem, ved Herrens hjelp."

På grunn av forfølgelse flyktet Gainsborough-gruppen til Holland, og slo seg ned i Amsterdam, i bakeriet til Jan Munter, en ledende anabaptist. I Amsterdam brukte Smythe tiden til grundige bibelstudier, og som et resulat av disse studiene kom han i 1609 til den konklusjonen at troende dåp var den nytestamentlige norm for å bli medlem i en menighet. Han døpte først seg selv, så Helwys og så de andre i gruppen.

(fortsettes)