Et tankeeksperiment om den første menigheten - og vår tids menigheter

Jeg har lekt litt med tanken på hvordan menigheten ville ha sett ut om Jerusalem-modellen hadde fortsatt, med sin vekt på eiendomsfellesskap og kjærlighetsmåltider, hvor nattverdsfeiringen var en del av dette måltidet.

For det var veldig radikalt det som skjedde i urkirken:

'Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det'. (Apg 2,44-45)

'Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det han eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter'. (Apg 4,32-34)

Hva gjorde det med forståelsen av hva menigheten er, og skal være, når man gikk bort fra eiendomsfellesskapet? Senere ble jo kirken en mektig eiendomseier og krevde inn harde skatter av fattige mennesker? I Jerusalem solgte de eiendommene sine og gav pengene til de fattige?

Hva skjedde med forståelsen av Brødsbrytelsen når man tok den ut av kjærlighetsmåltidet? For de første kristne spiste sammen, og i forbindelse med måltidet (nattverd betyr forøvrig 'kveldsmat'), brøt de brødet, akkurat på samme måte som Jesus gjorde når Han og disiplene møttes på Øvresalen for å feire påskemåltidet. Hva har skjedd med vår forståelse av det kristne samfunnet, av fellesskapet, når vi ikke lenger samles til måltidsfellesskap men holder 'møter'? 'Møter' hvor noe skjer fra en plattform, med sangere og talere?

Har vi ikke fjernet oss fra noen helt grunnleggende bibelske verdier, og erstattet dem med noe annet?