Jeg leste nylig en artikkel som kom med et forslag nå i fastetiden, om at biskopene og prestene skulle ta av seg sine svære gull- og sølvkors, og henge på seg enkle trekors i stedet. Så kunne de henge gull- og sølvkorsene rundt nakken igjen etter at fastetiden var over!
Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan er det mulig å fjerne seg så langt fra originalen?
Alt felles
Var praksisen med eiendomsfellesskap unikt for menigheten i Jerusalem, eller var dette en praksis også i de andre menighetene? De nytestamentlige skriftene er taus når det gjelder dette spørsmålet. Vi kjenner ikke til om de andre menighetene praktiserte dette, men det er ting som tyder på det. Praksisen med eiendomsfellesskap fungerte i hvert fall frem til slutten av det andre århundre.
Tertullian, som levde ca 160 til ca 225 e.Kr, og som regnes som en de fremste apologetene eller trosforsvarerne i den tidlige kirkens historie, skriver 'vi har alt felles, bortsett fra våre koner'. (FF Bruce: The Church of Jerusalem/Christian Brethren Reseach Fellowship Journal nr 4, April 1964, side 7)
Sannsynligvis kommer endringen med keiser Konstantin. Som med så mye annet i Kirkens historie. Man begynner å bygge kirkebygg, som etter hvert blir svært kostbare bygg, ikke minst på grunn av utsmykningene.
Fra enkle husforsamlinger til katedraler. Det er utviklingen slik vi ser den gjennom kirkehistorien. Ikke bare blir Kirken en stor eiendomsbesitter - den blir kanskje den største ved siden av keisermakten. Bispesetene blir enormt rike, og historien gir oss nok av grelle eksempler på paver, biskoper og prester som velter seg i luksus. Det er vanskelig å kjenne igjen de enkle fiskerne fra Galilea og urkirken i Jerusalem.
Mammon og Kirken
Jesus talte veldig tydelig om det Han kalte en umulighet! Han sa: 'Ingen kan tjene to herrer. Han hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon'. (Matt 6,24) Likevel er det nettopp dette Kirken har gjort seg skyldig i. Den har blandet sammen kirke og statsmakten, og den eiendomsløse kirken er blitt rik på andre menneskers bekostning. Gjerne de fattigste av dem. Og forført av rikdom har den gjort forskjell på rik og fattig, slik Guds ord advarer oss mot. Og det med sterke ord:
'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham i staselige klær og sier: 'Vær så god, her en god plass', men til den fattige: 'Du kan stå der!' eller: 'Sett deg ved føttene mine!' Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?' (Jak 2,1-7)
Radikale etterfølgere
Men det fantes de som ikke ville ha med Mammon å gjøre. Opp gjennom kirkens historie reiste Gud opp profetrøster, som en Frans av Assisi, som talte Roma midt i mot. Han tok et særdeles kraftig oppgjør med Kirkens holdning til rikdom.
Men Frans var ikke alene. Opp gjennom Kirkens historie har det vært ulike grupper som ønsket å leve radikalt med Jesus, og som fant velsignelsene i eiendomsfellesskapet. Når vi kommer til Reformasjonstiden møter vi også Døperbevegelsen - anabaptistene. En gren av den går under navnet Hutterianerne, og om dem kan du lese i en av de neste artiklene.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar