Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.
Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:
"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)
Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.
Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)
Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!
Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:
"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)
Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."
Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:
"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)
I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.
Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.
"Abba, Far..." (Mark 14,36)
Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.
"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).
Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)
Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.
Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.
"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)
Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!
Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.
Det er det jeg vil være. Abbas barn.
Vi finner det samme i Galaterbrevet:
"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar