Bunnløs nåde for den største synder, del 3

Her er tredje og siste del av forordet til John Bunyan i hans selvbiografi:

I dette skrift vil dere få se meget, meget sier jeg, av Guds nåde mot meg. Jeg takker Gud fordi jeg kan si meget, for den overgår både mine synder og satans fristelser. Jeg kan med glede minnes mine bekymringer, min tvil og de mørke måneder som jeg gjennomlevde. De er som Goliats hode i min hånd. Det var ingen ting David satte så stor pris på som Goliats sverd, nettopp det sverd som kjempen hadde til hensikt å gjennombore ham med. Bare synet av det talte til ham om hvordan Gud utfridde ham. Minnet om mine store synder, om mine tunge fristelser og min uutsigelige redsel for å gå evig fortapt står alltid for meg. Det minner meg stadig om den hjelp og den bistand jeg fikk, og om den overveldende nåde som Gud også lot gjelde, selv for en så elendig skapning som meg.

Mine kjære barn, kom ihu svunne dager og tilbakelagte år. Husk de sanger dere sang i natten, og samtalen dere hadde med deres egne hjerter (Salme 77,5-7). Ja, tenk nøye etter, og dvel særskilt ved de første opplevelser dere hadde av Guds nåde. Jeg ber dere, glem ikke det ord som først vekket oppmerksomheten. Tenk på samvittighetskvalene og frykten for døden og helvete. Husk deres tårer og deres bønner til Gud, ja, hvordan dere framfor alt lengtet etter barmhjertighet. Har dere aldri hatt et Misar å tenke tilbake på? Har dere glemt lønnkammeret, fjøset, stallen, låven, rommet der Gud første gang møtte dere? Jeg ber dere om å komme ihu det ord som Gud har grunnet vårt håp på. Om dere har syndet mot bedre vitende, kjenner dere fristet til å spotte, har sunket ned i mismot, har hatt følelsen av at Gud har vendt dere mot dere, eller himmelen er skjult for deres øyne, glem ikke at jeg hadde det på akkurat samme måte, jeg deres far, men ut av alt dette har Gud frelst meg.

Bunnløs nåde for den største synder, del 2

Her er andre del av forordet til John Bunyan's selvbiografi:

Moses skrev ned fortellingen om Israels barns vandring fra Egypten til Kanaans land (4.Mos 33,1-2). Han befalte dem også at de skulle minnes sine førti vandringsår i ørkenen. 'Og du skal komme ihu hele den vei Herren din Gud hat ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ha vare på hans bud eller ikke'. (5.Mos 8,2) Derfor har jeg også gjort meg umak med å tegne ned og offentliggjøre mine erfaringer, for at andre, om Gud vil, skal bli påminnet om hva Gud har gjort for dem, når de leser om Hans verk i meg.

En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv. 'Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt etter slekt'. (2.Mos 12,42) 'Min Gud,' David, 'min sjel er nedbøyet i meg, derfor kommer jeg deg ihu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell'. (Salme 42,7) Han husket også løven og bjørnen, da han gikk avsted for å stride mot kjempen fra Gat. (1.Sam 17,36-37)

Paulus pleide også å handle på samme måtem selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, om han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådens verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket (Apg 22,24) Da Gud hadde ført Israels barn gjennom Det røde hav og langt inn i ørkenen, måtte de likevel vende tilbake dit for å bli minnet om hvordan deres fiender omkom der (4.Mos 14,25) Til tross for at de tidligere hadde sunget Guds pris, hadde de snart glemt Hans velgjerninger. (Salme 106,11-13)

(fortsettes)

Bunnløs nåde for den største synder, del 1

John Bunyan (bildet), forfatteren av 'En pilegrims vandring', den mest oversatte boken etter Bibelen, skrev også en selvbiografi. På norsk fikk den tittelen: 'Bunnløs nåde for den største synder'. Den ble skrevet mens Bunyan, baptistpastoren, satt fengslet. Jeg leste opp igjen forfatterens forord, og synes det er så bra at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere. Hør bare:

Mine barn. Nåde være med dere. Amen.

Da jeg må er blitt berøvet min frihet og således ikke kan være hos dere og fylle den oppgave som Gud hat lagt på mitt hjerte, nemlig ytterligere å oppbygge dere i tro og hellighet, så vil jeg likevel ennå en gang la dere forstå at min sjel er fylt med faderlig omsorg for deres åndelige og evige vel. Tidligere har jeg våket over dere fra toppen av Senir og Hermon, nå gjør jeg det fra løvenes boliger og fra panterens fjell (Høy 4,8), og jeg lengter inderlig etter å se at dere når frelst frem til himmelens herlige mål.

Jeg takker Gud hver gang jeg tenker på dere, og selv nå da jeg befinner meg meg i løvens gap i ødemarken, gleder jeg meg over den nåde og barmhjertighet og den kunnskap om Jesus vår Frelser, som Gud har utgytt over dere og om viser seg i overflødig tro og kjærlighet. Deres hunger og tørst etter ennå mer å lære å kjenne Faderen i Sønnen, deres hjertegode mildhet, deres frykt for synden, deres sindige og hellige vandel innfor både Gud og mennesker er til stor oppmuntring for meg, for I er vår ære og vår glede (1.Tess 2,20).

Samtidig sender jeg dere en dråpe av den honning om jeg har hentet fra løvens kropp (Dom 14,5-9). Jeg har selv spist av den og er blitt styrket. Første gang vi møter fristelser, er de om den unge løven om brølende kom imot Samson. Men dersom vi overvinner dem, vil vi neste gang finne at det er honning gjemt i dem. Filisterne forstår meg ikke. Det finnes en sammenheng mellom Guds nådevirkninger i min sjel, helt fra første stund og til nå, en sammenheng som en må ta i betraktning når det gjelder såvel mine nederlag som mine oppreisninger. Han sårer, men Han leger også. Det står i Skriften: 'En far lærer sine barn om din trofasthet'. (Jes 38,19) Ja, derfor var det jeg lå så lenge ved Sinai og så ilden og skyen og mørket, for at jeg skulle frykte Herren alle mine livs dager og forkynne Hans herlige gjerninger for kommende slekter (Salme 78,3-5).

(fortsettes)