Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 11

 "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

Man har kommet langt i åndelig modenhet og vandring med Herren, når man har kommet til samme erkjennelse som profeten Jeremia: "Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? Jeg, Herren er den som gransker hjerter og prøver nyrer." (Jeremia 17,9-10)

Det er bare når vi erkjenner at hver eneste velsignelse vi får fra Gud - hvert uttrykk av barmhjertighet og trøst - er gitt oss av hans ufortjente nåde, at vi kan ane hva det betyr å ha et rent hjerte. Det skjer når vi erkjenner vår egen åndelige fattigdom og ser vårt eget hykleri, den fattigdom og hykleri som består av at vi tror at vi er rene som et resultat av vår egen trofasthet og lydighet i stedet for den ufattelige og ufortjente nåden det er. Det er når vi erkjenner vår egen religiøsitet og ser vår egen synd, at vi kan tro at alt, absolutt alt skyldes ufortjent nåde.

Apostelen Paulus hadde fått lys over dette. Hans åndelige utvikling handler om en erkjennelse av at han var en synder, og den erkjennelsen ble djupere og djupere med årene. Cirka år 59 e.Kr beskriver han seg slik: "For jeg er den minste av apostlene..." (1.Kor 15,9) Noen år senere, cirka år 64 e.Kr, bruker han disse ordene for å beskrive seg selv: "Jeg som er den minste av de hellige..." (Ef 3,8) Et år senere er erkjennelsen blitt enda djupere: "...for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største..." (1.Tim 1,15)

Dette er en sann og moden åndelig utvikling. Det er når vi komme fram til denne erkjennelsen av å se sin egen åndelige fattigdom og synd, og har tatt imot Kristi rettferdighet, at vi blir gitt håpet om at vi skal se Gud.

Dette vil inspirere og lede oss til å leve transparente liv, våge å vise vår egen svakhet og sønderbrutthet og vise nåde og barmhjertighet mot andre. Da vil vi få se vår neste som skapt i det samme gudsbildet som oss selv. 

Et av de mest kraftfulle eksemplene på et 'rent hjerte' finner vi i Matt 21. Etter at folkemengdene hyllet Jesus på hans ferd inn i Jerusalem, etter å ha renset Tempelet for pengevekslerne, kom mange blinde og lamme til Jesus for å bli helbredet. Jeg vet ikke om vi får med oss hvor radikalt dette er. For Jesus bryter nemlig med en gammeltestamentlig tradisjon her. I 2.Sam 5,8 leser vi at kong David forbød blinde og lamme å komme inn i Tempelet. Og som om det ikke var nok forbød presteskapet dem å ofre. (3.Mos 21,17) Årsaken var at de som skulle tre inn i Tempelet måtte være uten lyte, hvis ikke ble Tempelet urent. Å være blid og lam ble den gangen ansett å ha en lyte. Det ironiske er jo at de tillot pengevekslerne å være der. Her opptrer Jesus som øversteprest som bærer fram det fullkomne offer, seg selv, og gjør hjertene rene! Så også for oss.

Det finnes en hendelse i livet til Frans av Assisi som ikke slipper taket i meg. Som med de fleste i sin samtid var det en ting Frans fryktet mer enn noe annet: spedalskhet. 

En dag han kommer ridende utenfor Assisi støter han på en spedalsk mann. Da overmannes han av frykt og avsky. Men så skjer det at Frans gripes av kjærlighet til den spedalske og han stiger ned av hesten, bøyer seg ned, griper den spedalskes hånd og kysser den! Evangeliene forteller oss at Jesus berørte de spedalske, til tross for at han da etter Moseloven å ansees so uren, og han gikk inn i huset til Simon med tilnavnet 'den spedalske'.

fortsettes

Den renhjertede bærer i sitt indre et åndelig land

 "Se, himmelen er i deg, om ditt hjerte er rent."

Ordene faller idet Isak ser ut over havet. Late bølger skyller mot land. Vi kan høre det rasler i steinene o den fine sanden der inne i vika. Sollyset leker med bølgene og svøper det inn i gull. 

Så legger Isak til: "Den ydmyke bærer sin skatt inne i seg: det er Herren."

Vi blir ståebnde å suge inn lyset. Dvele. Alt er stille. Jeg kjenner ikke behov for å si noe. Så legger Isak til: "Den som iaktar tausheten åpenbarer Guds mysterier. Men den som er rask til å tale fjener seg fra sin Skaper. Den som vil skue Herren inne i seg ivrer etter å rense sitt hjerte ved stadig å tenke på Gud."

Isak griper tak i staven sin og snur seg der oppe på høydedraget og går. Jeg blir stående i stillheten.

Profetisk: Et ord fra Herren for en tid som denne

I forbindelse med arbeidet med å skrive kommentarer til Filipperbrevet, som jeg straks er ferdig med, tror jeg Gud har talt til meg med utgangspunkt i Fil 4,8: "... alt som er rent... legg vinn på det." Plutselig kom en sterk hellighetslengsel over meg. Jeg kjente at jeg måtte innvie meg på nytt for en tid som den vi lever i nå. For meg ble dette et ord Gud taler nå, inn i mitt liv, og jeg vil tro i mange andres. Det er sjeldent at jeg har opplevd det så sterkt. 

Profeten Jesaja opplevde Guds herlighet og reaksjonen til Jesaja er typisk for alle som opplever denne herligheten: "Ve meg, jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett Kongen, Hærskarenes Herre." (Jes 6,5) I møte med Guds herlighet, Hans renhet, blir alt annet urent. 

Sakarja forteller om øverstepresten Josva som står for Guds engels ansikt  i "skitne klær" (Sak 3,3) og apostelen Johannes forteller om menigheten i Sardes at det fantes noen "få navn ikke har flekket til klærne sine" (Åp 3,4)

Noen få! Tenk det! Noen få.

De andre hadde skitnet til klærne sine. 

En av de tingene Jesus kom for å gjøre for oss var å gi oss et klesskifte! "De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet fir motløshets ånd..." (Jes 61,3)

Øverstepresten Josva fikk byttet ut de skitne klærne sine: "Engelen tok ordet og sa til dem som sto foran Hans ansikt: Ta av ham de skitne klærne! Til Josva sa han: Se jeg har tatt din misgjerning bort fra deg. Jeg skal kle deg i høytidsskrud. Jeg sa: La dem sette en ren turban på hans hode! Så satte de en ren turban på hans hode, og de tok på ham klærne mens Herrens Engel." (Sak 3,5-5)

Til menigheten i Sardes sier Herren, til de som ikke har flekket til klærne sine: "De skal gå omkring med Meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer, skal bli kledd i hvite klær, og Jeg skal slett ikke stryke navnet hans ut av livets bok. Men Jeg skal bekjenne hans navn for Min Far og Hans engler." (Åp 3,4-5)

I et av sine syner ser Johannes de som kommer ut av den store trengsel. De karakteriseres på følgende måte: "Deretter så jeg en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som sto foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite kjortler, med palmegrener i hendene. De ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, Han som sitter på tronen, og Lammet! Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire livsvesener, og de falt ned på sitt ansikt foran tronen og tilba Gud og sa: Amen! Velsignelsen, herligheten og visdommen, takksigelsen og æren, kraften og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen. Da tok en av de eldste til orde og sa til meg: Hvem er disse som er iført hvite kjortler, og hvor er de kommet fra? Jeg sa til ham: Herre, du vet det. Da sa han til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel. de har vasket sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod." (Åp 7,9-14)

Hvite kjortler. Vasket rene i Jesu blod. Det er hva som gjelder. Det er mulig å flekke seg til. Da må vi vaskes rene.

Herren har kledd sin brud i høytidsskrud -  Hans rettferdighet. Hun er strålende vakker.  Hadde vi bare sett og forstått hvor vakker Bruden er!! Det er ikke for ingenting at vi kalles hellige! Glem ikke at vi er et KONGELIG presteskap! Vi skulle ikke være duknakkede, utslåtte, nedkjempet - vi er kongelige! Verdige. På grunn av Jesu blod. Når vi møter de hellige skulle vi vise dem verdighet, ære. De er jo alle kjøpt fri og de har gjort sine kjortler hvite i Lammets blod. Snakk ikke ned en medtroende. Da tråkker du på Jesu verk.

Denne sangen blir jeg stadig minnet om: 

Från Frälsaren på korsets stam ljus faller på min dräkt. Då träder syndens fläckar fram, jag blir med rövarn släkt. Men han som var mot rövarn god, han tvår mig snövit i sitt blod. Så helt förlåter Gud, så helt förlåter Gud.

Min synd låg mellan mig och Gud, så hög som bergets kam, och hindrade mitt böneljud att nå till Herren fram. Då kastar Gud bakom sin rygg all synden min, nu är jag trygg. Så helt förlåter Gud, så helt förlåter Gud.

I havets djup min synd blev sänkt, o evangelium! Det är som hade Herren tänkt: Jag vill se ut ett rum, där synd kan stängas in så väl att aldrig mer den når din själ. Så helt förlåter Gud, så helt förlåter Gud.

Som molnen flyr för solens sken och ej en sky blir kvar och himlen strålar klar och ren, där nyss blott töcken var, så plånar Gud all synden ut och gör på alla sorger slut. Så helt förlåter Gud, så helt förlåter Gud. 

Text: Kämpe Gleerup 1913 Melodi: Artur Eriksson 1955

Mennesker svikter - men ikke Herren Jesus

Mennesker svikter, mennesker skuffer, mennesker faller og mennesker sårer. Slik er det bare. Setter vi vår lit til mennesker vil vi bli skuffet og såret. Ganske enkelt fordi vi er mennesker. Vi er ikke annerldes vi heller, for også vi skuffer, sårer, sviktier og faller. Den som tror at han ikke gjør det, er ikke menneskelig.

Jeg kjenner bare en som ikke svikter og skuffer. En som alltid er trofast. En du kan stole 100 prosent på. En som er 100 prosent ren.

Hans navn er Jesus Kristus.

Ham, og Ham alene, setter jeg mit lit til.

'Trofast er han som kaller dere.' 1.Tess 5,24.

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 3

Jesu ord i Bergprekenen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud', (Matt 5,8) er et nøkkelord i alt Johannes Cassianus skriver. Alt dreier seg om kampen for og lengselen etter 'det rene hjertet'. Enten det gjelder kampen mot lastene eller det handler om bønnens rytme eller hjertets fred.

Når så Cassianus skal gjengi sine samtaler med abba Moses, en av ørkenfedrene, lar han abbaens undervisning bli svært konkret for sine lesere: han hjelper oss til å forstå at det må finnes et fremtidig mål eller et endelig mål for vår tro, og et nærmål.

Guds rike er det fremtidige, det endelige målet. Men dette målet blir for abstrakt for oss. Det hjelper oss ikke så mye i den daglige kampen. Derfor trenger vi et mål som står oss nærmere, noe vi kan strekke oss etter i våre hverdager, med alle sine utfordringer. Det er det rene hjertet.

Det å skue Gud hører evigheten til. Saligprisningene hører nåtiden til. De gjelder her og nå. Dette livet. For Guds rike har jo sin begynnelse her i tiden.

Sentralt i forståelsen av Cassianus er ordene fra Luk 17,21. For å få frem det Johannes Cassianus ønsker må vi bruke oversettelsen til Norsk Bibel. Der heter det: 'For se, Guds rike er inne i dere.' Dette oversettes slik i 2011-oversettelsen: 'For Guds rike er midt iblant dere.'  En paraallell til dette finner vi i Galaterbrevet, hvor apostelen Paulus beskriver Guds kall over sitt liv, hvor Guds mål er 'åpenbare sin Sønn i meg.' (Gal 1,16) I 2011-oversettelsen oversettes dette slik: 'å åpenbare sin Sønn for meg.' Det er ikke noe galt med noen av disse bibeloverrsettelsene. Både 'i' og 'for' er riktig, så det er et valg bibeloversetterne må ta. Men for å forstå Cassianus må vi bruke 'i'. Guds rike er inne i oss. Som Guds barn er vi bærere av en skatt.

Løftet som gis de renhjertede går igjen i alt hva Cassianus skriver. Derfor blir ikke hans undervisning om etterfølgelsen av Kristus i forsakelse og tro, noe moralistisk og uoppnåelig. Det er innenfor rekkevidde. Det er i oss, og må oppdages.

fortsettes

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 1

Jeg har gitt meg i kast med skriftene til Johannes Cassianus (død ca 430), en av de viktigste formidlerne av de første kristne munkenes erfaringer. Ved siden av Bibelen var han kanskje den mest leste oppbyggeelsesforfatteren på 1000 år. Jeg er nysgjerrig hva kristne var opptattt av på den tiden, og hva slags åndelig veiledning de fikk.

Hvem var han? Han ble født i år 360 og levde omtrent samtidig med Augustin., og omlag 100 år før den hellige Benedikt av Nursia.

I følge det forskerne tror i dag, ble han født sør for Donaudeltaet ved Svartehavet, i det nåværende Romania, i et område som falt inn under Romerriket. Han fikk en solid oppdragelse, preget av både gresk og latinsk kultur. Med tanke på den som språkforståelse han har har man spurt seg om han var latiner som hadde lært seg gresk grundig, eller om han var greker som kunne sin latin. Vi vet ikke. Hans familie var bevisste kristne.

Cassianus bar tidlig på en djup lengsel etter Gud, og ble dratt mot den monastiske livet, et liv levd i bønn. Han hadde en venn ved navn Germanus, og sammen la de ut på en reise til Det Hellige Land. Der ble de en del av et klosterfellesskap i Betlehem. I dette fellesskapet vokste det frem en lengsel til det monastiske livets kilde. Han fikk, om enn motvillig, tillatelse fra klosteret i Betlehem, til å reise til Egypt for å oppsøke noen av ørkenfedrene der og lære av dem.

Tilsammen tilbrakte Cassianus og Germanus et titalls år i Egypt. Her samlet de to inntrykk og Cassianus gjorde notater fra samtalene med ørkenfedrene. Dette danner så utgangspunktet for hans egne skrifter. De har kommet ut i tre bind på svensk på forlaget Artos. Det første bindet, som jeg holder på med nå, har fått tittelen: 'Det rena hjärtat', med undertittelen: 'om själens djärvhet i kampen för hjärtats renhet.' Jeg skal komme tilbake til denne boken, og de to andre bøkene, senere i denne serien.

fortsettes

Ren, salvet lovprisning og tilbedelse

For tiden studerer jeg Guds ord med henblikk på dette å leve i Guds nærhet, og i den forbindelse leste jeg noe den internasjonalt anerkjente bibellæreren, Derek Prince (bildet), sa i et radioprogram på 1980-tallet.

"Jeg har hatt det privilegium å reise rundt og drive menighetsarbeid i mange ulike land verden over. Jeg har vært på mange steder som Herrens Ånd har satt i bevegelse, hvor Herrens Ånd ble utøst og åndelige gaver var i virksomhet. Men jeg har vært på få steder hvor det var sann, ren og salvet lovprisning og tilbedelse til Gud.

Når du kommer til Gud i åndelig tilbedelse, kommer du inn i fellesskap med Gud. Gjennom tilbedelse og fellesskap mottar du åpenbaring. Selv om jeg ikke lærer om dette som et redskap til å få noe fra Gud, er det likevel sant at når vi nærmer oss Gud, på et alminnelig anerkjent grunnlag og med lovprisning og tilbedelse som Gud anerkjenner, er det i virkeligheten ingen grense for hva Gud kan gjøre for oss."

Så sant dette er. For slik har jeg opplevd det mange ganger. Men det er viktig å understreke at det er forskjell på lovprisning og tilbedelse.

Det står i Salme 100,4:

"Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Tak ham, og pris hans navn. For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt."

Tilbedelse er noe bare Den Hellige Ånd kan føre oss inn i.

Vi trenger mer renhet og hellighet

Enkelte synes å tro at man ikke lenger behøver å betale en pris på å leve i Guds kraft. Da bør de lytte til erfaringene til Gudsmannen Smith Wigglesworth. George Stormont, som ofte er omtalt som Wigglesworth's adopterte sønn skriver:

"Wigglesworth var den reneste mannen jeg noensinne har kjent, en mann som daglig levde i Guds umiddelbare nærhet."

Stormont forteller om to episoder fra Wigglesworth's tjeneste som illustrerer dette godt:

Wigglesworth hadde møter en gang i Zion City, Illinois, en menighet som var grunnlagt av helbredelsesforkynneren John Alexander Dowie. Der kalte han sammen forkynnere til et spesielt bønnemøte, og var allerede i gang med å be da de kom. Etterhvert som han fortsatte i bønn, vekselsvis på engelsk og i tunger, ble rommet fylt av Guds mektige nærvær. En etter en ble forkynnerne grepet av Guds kraft, og falt ned på sine ansikt innfor Gud. Virkeligheten av Guds nærvær grep dem så sterkt at de ble paralysert i over en time. Wigglesworth var den eneste som ble stående mens han fortsatte å prise Gud og be. En sky som lignet en strålende dis fylte rommet der forkynnerne var samlet.

I 1922 var Wigglesworth i Wellington, hovedstaden i New Zealand. En ettermiddag ble det holdt et spesielt møte, der elleve fremstående kristne var samlet til bønn på invitasjon fra Wigglesworth. De bad, den ene etter den andre, helt til alle bortsett fra den besøkende evangelisten hadde bedt. Så begynte han å be for deres by og land, og mens han fortsatte å be ble rommet så mektig fylt av Guds nærvær og kraft at de andre begynte å gå, den ene etter den andre. De klarte ikke å bli igjen der i Guds hellighets strålende lys.

En forkynner som fikk høre om dette fra en som hadde vært der, ønsket å være med på et lignende møte - men var fast bestemt på at uansett hvor mange andre som gikk derfra, ville han bli igjen.

Han fikk etter kort tid anlednjing til på være med på et slikt møte. Flere ledet i bønn, og så begynte Wigglesworth å be.

Da han begynte å be, virket det som om Gud selv invaderte hele stedet. Alle ble seg dypt bevisst om at de befant seg på hellig grunn. Guds kraft var i sin renhet som et tungt vektlodd som presset dem ned. En etter en forlot de rommet, helt til det bare var en igjen. Og det var mannen som på forhånd hadde bestemt seg for å bli.

Han holdt ut, helt til trykket til slutt ble en kraft som tvang ham ut av rommet. Han sa det selv slik at de var som om sjelens demninger brast i en strøm av tårer og ukontrollert gråt.

Han måtte forlate rommet, eller dø. Han tilføyde at Wigglesworth, en mann som kjente Gud som få andre, ble igjen alene i en atmosfære der få kunne puste.

Tror du vi trenger mer renhet i våre liv?

Bildet viser Smith Wigglesworth 87 år gammel.