Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.
Vi kan ikke fange Ham med våre ord.
Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.
Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.
Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.
For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:
'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).
Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!
Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:
'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.
Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar