Martyren Polykarp

Polykarp er en av kirkens første kjente martyrer vi kjenner av navn, ved siden av diakonen Stefanus. I går var det hans minnedag. Han ble født inn i en kristen familie ca år 70 etter Kristus, altså mot slutten av den apostoliske perioden. Apostelen Johannes lever ennå. Ireneus av Lyon, forteller at Polykarp kjente apostelen Johannes personlig og flere andre av de som hadde sett og opplevd Herren.

Det er omkring år 100 at han blir tilsynsmann eller biskop for en kristen forsamling i Smyrna i Lille-Asia, våre dagers Izmir i Tyrkia.

54 år senere reiser ham til Rom for å drøfte en pågående uenighet i den tidlige kirken som handlet om når påsken skulle feires. Han ville drøfte spørsmålet med han som var biskop for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden. Men de to b le ikke enige. Uenighet til tross, de to skiltes som venner etter å ha brutt brødet sammen.

År 156, når Polykarp er 86 år gammel, blir han et vergeløst offer for en ny bølge av forfølgelse som rammer den tidlige kirken.

Tre dager før han blir arrestert får han et profetisk forvarsel. I et syn ser han hodeputen hans tar fyr. Da vender han seg til dem som er sammen med ham og sier: jeg vil bli brent levende.

Det er så sterkt å lese historien om hans arrestasjon i The Martyr's Mirror: Polykarp møtte sine de som kom for å arrestere ham med stor vennlighet.

Dagens for hans martyrium er satt til 23. februar. Det fortelles at etter at han ble arrestert og ført ut på arenaen hvor han skulle henrettes, kom det en røst fra himmelen som sa: "Vær sterk, Polykarp, vis deg som en mann!" Ingen så den som talte, men de som var rundt Polykarp den dagen hørte stemmen. Den romerske prokonsulen forsøkte flere ganger å få Polykarp til å fornekte troen på Jesus. Han sa blant annet: "Sverg, så skal jeg løslate deg; hån Kristus." Til dette svarte Polykarp: "I 86 år har jeg tjent Ham og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?" Senere da Polykarp ble ført til bålet, ville de nagle ham fast til stillaset hvor veden var gjort klar til å tennes. Da sa Polykarp: "La meg stå slik; for Han som gir meg kraft til å utholde ilden, vil også gi meg kraft til å stå i ro på bålet - uten å være naglet fast." Istedet for å bli naglet fast, ble han bundet. Han la hendene på ryggen, så opp mot himmelen og ba:

Herre Gud, du Allmektige, Jesu Kristi Far.
Gjennom din elskede og velsignede Sønn
har vi mottatt kunnskapen om Deg.
Du er Gud over engler og makter, over hele skapningen
og de rettferdiges slekt, de som lever for Ditt åsyn.
Jeg priser Deg fordi Du har funnet meg verdig denne dagen og timen
for å bli regnet blant martyrene og få drikke Kristi beger
for å oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den Hellige Ånds udødelighet.
Måtte jeg i dag bli mottatt blant dem for Ditt åsyn
- som et rikt og velbehagelig offer,
slik som Du på forhånd har gjort i stand, åpenbart og fullført,
Du trofaste og sanne Gud.
Derfor lovsynger jeg Deg for alle ting;
jeg priser Deg, jeg ærer Deg ved den evige og himmelske øversteprest,
Jesus Kristus, din elskede Sønn.
Ved Ham og sammen med Ham og Den Hellige Ånd tilkommer
æren Deg, nå og i de kommende tider. Amen.

Da han hadde sagt "amen" ble bålet tent. En veldig flamme blusset opp. De som stod der fikk se et under. Ilden dannet liksom en hvelving og omsluttet Polykarps kropp som et seil som fylles av vinden. Og han som stod der inne, "lignet ikke kjøtt som brenner, snarere brød som blir stekt eller gull og sølv som blir glødet i en ovn. Og vi kjente en vellukt som av duftende røkelse eller kostbar parfyme," leser vi i Polykarps martyrium. Der leser vi også dette: "Da de lovløse mennene til slutt så at kroppen hans ikke kunne bli fortært av ilden, gav de ordre om at skarpretteren skulle gå bort og støte et sverd i ham. Og da han gjorde det, kom det ut en due og mye blod. Ilden sloknet og hele folkemengden undret seg over at det var så stor forskjell mellom de vantro og de utvalgte. Og blant de utvalgte var nettopp Polykarp, denne beundringsverdige martyr som i våre dager var apostolisk og profetisk lærer, biskop over den allmene (katolske) kirke i Smyrna."

Henrettelsen av de 21 kopterne og minnedagen for Polykarp

I dag feirer vi minnet om den kristne martyren Polykarp. Det skjer i en tid hvor mange kristne mister livet for sin tro og overbevisning.

For bare noen få dager siden ble 21 koptere henrettet ved halshugging av den terrorgruppen IS. Det hele dokumentert på en video. Broren til to av kopterne som ble drept, forteller at de 21 kopterne ropte ut i dødsøyeblikket: JESUS ER HERRE! Midt i tragedien får de være et sterkt vitnesbyrd, som er med på å styrke troen til de etterlatte og til alle kristne. Det finnes en tro som er verd å dø for!

Slik var det også for Polykarp.

Du kan lese om ham her: http://www.monastisk.blogspot.com

Å vokse gjennom Ordet

I dag møtes jeg av ordene til Ireneus av Lyon (130-200), disippel av Polykarp, som i sin tid var disippel av apostelen Johannes. Ireneus av Lyon betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensettingen av de nytestamentelige skriftene:

'- Kunne ikke Gud fra begynnelsen ha gjort mennesket fullkomment? spør noen undrende.

Ta for eksempel et lite barn. Moren kan gi sitt barn voksenmat, men barnet makter ikke å ta imot den næring som hører voksne til. På samme måte kunne Gud ha gitt fullkommenhet til menneskeheten fra begynnelsen av, men mennesket ville ikke ha maktet å bære den ettersom det fremdeles bare var et barn.

Vår Herre, som i seg selv sammenfatter alt, kom av den grunn ikke i sin fulle herlighet, som han kunne ha gjort da han i tidens fylde kom til verden, men i en skikkelse som vi kunne se. Sant nok kunne han ha kommet i sin uforgjengelige herlighet, men vi ville ikke ha kunnet utstå hans uendelige majestet.

Faderens fullkomne brød åpenbarte seg derfor for oss i menneskelig form, likesom barn til spedbarn, for at vi ved Ordet skulle få næring som barnet ved brystet, og dermed etter hvert bli sterke nok til å ete av alt Guds ord'.

Polykarps bønn

I dag ber jeg med ordene til Polykarp (69-155), en av disiplene til apostelen Johannes, biskop i Smyrna i Lille-Asia, som led martyrdøden da han sverge ved keiserens ånd:

'Herre, allmektige Gud, gjennom Din Sønn, Din elskede og velsignede tjener Jesus Kristus, har vi fått kunnskap om Deg. Du englenes og kreftenes, Du hele skapningens og alle rettferdiges Gud, Du har gitt liv til alle. 


Jeg priser Deg fordi Du lot meg få leve til denne dag og denne time, og har latt meg få samfunn med Dine martyrer. Du gir meg å drikke av Kristi kalk til oppstandelse og evig liv for kropp og sjel i Den Hellige Ånds uforgjengelighet. La meg i dag finne nåde for Ditt åsyn og ta imot meg som et velbehagelig offer, Du som har begynt Din gjerning i meg og som oppfyller Dine løfter, Du trofaste og sanne Gud. 


Derfor lover og priser jeg Deg og ærer Deg ved vår evige og himmelske ypperteprest, Jesus Kristus, Din elskede tjener. Ved Ham skal alle ting prise Deg med Den Hellige Ånd, nå og i all evighet. Amen'.

Gråt ikke over meg - livets krone venter!

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om biskop Polykarp av Smyrna, som var en av disiplene til apostelen Johannes. 86 år gammel ble han brent på bålet for sin tro på Jesus. Det er underlig å lese om Polykarp på en dag hvor vi får vite at pastor Yousef Nardarkhani kanskje er henrettet av iranske myndigheter.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Kjennetegnene på den første generasjon kristne, del 1

I går hadde jeg en fantastisk busstur fra Ålesund til Åndalsnes. Det er en ca to timers festreise i storslått natur, - fjorder, daler, små tettsteder, -omkranset av høyreiste snøkledde fjell. Et alpelandskap, - jeg tenker hver gang jeg reiser her at det ligner på vakre Sveits eller Østerrike. I går lå dette eventyret badet i solglans. Der hvor vi bor ligger snøen fremdeles meterhøy og vel så det. Her er det bart, og krokusen blomstrer i solhellingene. Med meg på reisen hadde jeg en bok om den første kristne tiden. Vi snakker om årene mellom 90 og 199 etter Kristus. Det er en tidsepoke som har interessert meg i mange år. Kanskje spesielt fordi dette er tiden umiddelbart etter apostlenes død, tiden som følger etter Apostlenes gjerninger. Det vil si apostelen Johannes levde fremdeles i første delen av denne perioden. Denne første generasjonen av tidlige kristne hadde personligheter som Polykarp blant seg, Justin Martyr, Klement av Aleksandria - bare for å nevne noen.

Jeg leste forøvrig noe veldig interessant om Polykarp på denne reisen. Når Johannes skriver Åpenbaringen, så leser vi om de syv menighetene i Lille-Asia. Han skriver til englene for disse syv menighetene. Disse englene refererer til biskopene eller tilsynsmennene for disse menighetene, og da er det ganske sannsynlig at engelen for menigheten i Smyrna, er Polykarp! Han var nemlig samtidig med Johannes, og en av hans disipler, og det var Johannes som valgte ham ut som biskop for den kristne forsamlingen i Sardes.

Men nå var det ikke noe av dette jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i denne bloggposten. Det som opptok meg under lesningen, og som har opptatt meg lenge, er å finne ut hva som særpreget de kristne forsamlingene i tiden umiddelbart etter Kristi død, oppstandelse og himmelfart.

Når Jesus skal samtale med sine disipler de siste dagene av sitt liv, og forberede dem på sin lidelse, død og oppstandelse, så er det mange ting Han kunne ha minnet dem om og understreket for dem. Men Jesus velger å gi dem en tegning av den mest storslåtte bygning (og da tenker jeg ikke en bygning i tre eller stein) som noen sinne er konstruert i menneskehetens historie: menigheten! Og Han sier noe om det som kjennetegner de menneskene som utgjør dette Han også kaller sitt legeme. Ut fra Jesu egen undervisning mener jeg det er tre ting som kjennetegner dem:

1. De er atskilt fra verden

"Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elsket sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere." (Joh 15,18-19)

2. Betingelsesløs kjærlighet

"Et nytt bud gir Jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre." (Joh 13,34-35)

3. De adlyder og setter sin lit til Herren

"Tro på Gud, og tro på meg... Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg." (Joh 14,1 og v.21)

Vi skal se nærmere på disse tre kjennertegnene i de kommende artiklene i denne serien.

Jeg har valgt å illustrere denne artikkelen med et bilde av Bruderhof fellesskapet, som er en del av de anabaptistiske gruppene. Disse gruppene ligner veldig på den første generasjons kristne, både med hensyn til teologi og praktisk og radikal etterfølgelse av Jesus. Det er ikke fritt for at jeg tenker på disse gruppene som oppstod i Tyskland og Sveits, når jeg oppholder meg i dette alpelandskapet her på vestlandet.

(fortsettes)

Kroppens og sjelens hellighet

Ireneus av Lyon (130-200) var en disippel av den hellige Polykarp som i sin turvar en disppel av apostelen Johannes. Han er fremfor alt kjent for sin kamp mot samtidens gnostiske bevegelser som han begrunner i sitt store verk: Mot heresiet. Ireneus betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensetningen av de nytestamentlige skriftene. Nettopp fordi han er så tydelig mot heresiet - vranglæren, og da særlig fra gnostisismen, så er han veldig aktuell den dag i dag. Særlig i en tid med New Age, som er en "moderne" form for gnostisisme. Her følger noe Ireneus har skrevet om kroppens betydning:

"Fordi mennesket som levende vesen består av både sjel og kropp, må man som menneske forholde seg til begge deler. Og ettersom begge har en hang til å gå seg vill, finnes det både en kroppens hellighet, et avholdenhetens bolverk mot alle skjendige ting og alle urettferdige gjerninger, og en sjelens hellighet som består i å bevare troen på Gud hel, uten å legge noe til eller trekke noe fra. For gudsfrykt formørkes og lammes når kroppen skitnes til, den brytes ned, besmittes og tråkkes på når løgnen trenger inn i sjelen, men den bevares i skjønnhet og i fullt monn når sannheten stadig er tilstede i ånden og i kroppens renhet. For hvilken glede har man av å kjenne ordenes sannhet men samtidig krenke kroppen og begå onde gjerninger? Eller hva kan kroppens renhet utrette når sjelen mangler sannheten?

Derfor sier Den Hellige Ånd gjennom David: 'Salig er dn som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei,' det vil si deres vei som ikke kjenner Gud.