Overdreven tro på sin egen åndelige prektighet

Vi kan ha en overdreven stor tro på oss selv. Ikke bare på vår egen menneskelige styrke, men på vår åndelighet. Jeg blir mer og mer skeptisk når det snakkes om 'oss' og 'dem'. De er 'de' som tar feil, 'vi har rett', det er 'vi' som er Guds barn, i motsetning til 'dem'. Det er 'vi' som representerer den sanne lære, i motsetning til 'dem' som er villfarne og vranglærende. 'Vi' er frelst, i motsetning til 'de' som er syndere.

Hva er det som får oss til å tenke slik? Hvordan ser Herren oss? Ser han et stolt menneske? Eller er vi fri for stolthet, og det er 'de' andre som er stolte? Hva er det som får oss til å tro at vi representerer den sanne læren? Har du sammenlignet den med apostlenes lære? Eller mener du at du har apostlenes lære? Hva da med apostlenes liv? Lever du som dem?

Har 'vi' synder å bekjenne, eller er det bare 'dem'?

Du som har fått kallet og mandatet til å advare hele tiden om 'de andre', hvordan står det egentlig til med deg selv? Rekker du skyldfrie hender mot himmelen? Er alt rett med våre egne liv? Har 'vi' et stykke vei igjen, eller gjelder dere bare 'de andre'?

Fariseere? De er 'de' andre, ikke sant?
Det skulle vel ikke være deg selv?
Hvordan opplever 'de andre' deg?

Hva slags vitnesbyrd etterlater vi oss?

Skal du ta helgevasken i dag? Hjemme hos deg selv, ikke sant?