Når vi støter mennesker fra oss

I ens iver etter rettroenhet og forsøk på å vinne et annet menneske med sine argumenter, skjer ofte det motsatte: man støter mennesker fra seg. For det er noe visst frastøtende over mennesker som skal forsøke å overbevise deg, tale deg til rette og dytte deg i en bestemt retning.

Iver er ikke bare av det gode. Den fører også mye dumskap med seg. For iveren har mye umodenhet i seg. Når årene går ser man hvor latterlig man har opptrådt i sine forsøk på å overbevise den andre om at de har feil, jeg har rett.

Når det meste fra den ene siden side hele tiden presenteres som feil hos den andre, og man får en følelse av at den andre hele tiden har rett, kan det føre til at man tråkker så mye over, at den man skal forsøke å overbevise, enten støter det hele fra seg, eller bare blir enda mer overbevist om at man ikke vil høre på den andre, men tvert om styrke sine egne argumenter mot den andre. Hva har man oppnådd da?

'Tankeløs tale stikker som sverd, men de vises tunge helbreder,' leser vi i Ord 12,18.

Og: 'Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv.' Ord 13,3.

Vi bærer alle med oss mye dårskap, hvor vi overvurderer vår egen styrke og vår åndelighet. Det er fare på ferde når vi tror om oss selv at vi er så rike på åndelighet. Hør hva Skriften sier om dette:

'Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har igen nød'' - det er vår erkjennelse, men Jesus ser det helt annerledes: 'OG DU VET IKKE at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.' (Åp 3,17)

Hvilket selvbedrag! Og så skal man lede andre på rett vei! La oss feie for egen dør først, da blir vi nemlig ydmyke.

'Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham.' Ord 26,12.

Vårt kall er å være sannheten tro I KJÆRLIGHET.