La min bønn være røkelse for deg

De siste årene har May Sissel og jeg reist en del hvor jeg har talt i ulike menigheter og i ulike kirkesamfunn, enten i seminarer, retreater eller gudstjenester. Det er en del av mitt kall, og jeg er takknemlig for fortsatt å kunne gjøre det, til tross for store utfordringer med sykdom. Vi takker Gud for alle menneskene vi møter, i så mange sammenhenger. Vi lærer stadig noe nytt av å dele fellesskap med kristne fra hele spekteret av denne forunderlige familien som kalles Guds barn.

Men sannheten er at jeg er ikke spesiellt glad i å reise! Jeg er veldig hjemmekjær. Så jeg reiser ikke for å oppleve nye steder. eller for reisens egen skyld, men fordi det er en del av mitt kall.

Aller helst vil jeg være hjemme for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er i liturgien og i bønnene jeg virkelig lever!

Merk deg at jeg bruker ordet 'feire.' Vi samles i kirken for å feire gudstjeneste - ikke for å holde et møte. Søndag etter søndag - eller som hos oss - onsdag etter onsdag, hele året igjennom, feirer vi en virkelighet i hvilket vi alltid lever: Kristi seierrike oppstandelse fra de døde!

Det er hva gudstjenesten handler om. Gjennom liturgiens gode rytmme: hymnene, bønnnene, lesningen fra Den Hellige Skrift. nattverden levendegjøres Kristi oppstandelse innfor våre øyne. Vi lever i det forunderlige påskelyset.

Vår tro læres ikke først og fremst ved å lese oss til den, men ved å leve den ut i våre gudstjenester.

'La min bønn være røkelse for deg, min løftede hender et kveldsoffer.' Salme 141,2

Våre gudstjenester burde være Gud velbehagelig.