Jeg har fortalt det flere ganger her på bloggen: Den filmen som nok har gjort sterkest inntrykk på meg noensinne, er: Om guder og mennesker fra 2010. Filmen er basert på historien til åtte trappistmunker som ble kidnappet av en islamistisk gruppe som kaller seg: Armed Islamic Group, og senere henrettet. Gjerningsmennene er aldri blitt stilt for retten for den forferdelige ugjerningen. Jeg tror jeg har sett filmen mer enn 20 ganger, og ser den gjerne igjen.
Det er noe ved den stillferdige beretningen om disse munkene, som så full av kjærlighet bokstavelig talt legger ned sine liv for å være Kristus kroppsliggjort blant den muslimske befolkningen i Tibhirine ved foten av Atlasfjellene i Algerie.
I artikkelen til Stephanie Saldana , som jeg har sitert fra de siste dagene, fremkommer det en ukjent historie for mange av oss. Den handler om han som skulle bli abbeden i denne monastiske kommuniteten, Christian de Cherge og en muslim ved navn Mohammed Bouchikhi, som bokstavelig talt ga sitt liv for Christian de Cherge. Han er malt på ikonet, som jeg viste i den første delen av denne artikkelserien, som en mann uten helgenglorie, og som står og peker på en moske. Det er en svært gripende historie, som man kan gjøre seg mange tanker rundt, ikke minst i en tid hvor mange nører opp rundt fordommene enkelte kristne har til muslimer. Da snakker jeg ikke om religionen Islam eller islamister, men vanlige muslimer.
Jeg har i disse dager funnet frem igjen boken: 'The Monks of Tibhirine' av John W. Kiser, med undertittelen: 'Faith, love, and terror in Algerie', som også er innom denne historien i sin dokumentarbok om de åtte trappistmunkene.
Christian de Cherge traff Mohammed Bouchiki mens han avtjente sin verneplikt i Algerie. Mohammed gjorde et sterkt inntrykk på ham, og utfordret Christian på hans egen tro.
'Dere kristne vet ikke hvordan dere skal be,' sa han ved en anledning, slik det gjengis i boken til Kiser. Så la han til: 'Vi ser aldri franske soldter be. Hvordan kan dere da tro på Guf? Om dere tror på Gud, hvorfor ber dere ikke da?'
Som en ung og umoden kristen hadde Christian problemer med å svare på dette ransakende spørsmålet.
Christian og Mohammed hadde mange lange og gode samtaler om Gud, om tro og om hverdagene deres. En dag var de ute på landsbygda. Da møtte de en gruppe muslimske opprørere . De kom overraskende over dem. Med det samme stilte Mohammed seg foran Christian for å beskytte ham. Opprørerne sto med geværene rettet mot de to.
Muhammed insisterte på at Christian, som hadde frransk soldatuniform på seg, var et gudfryktig menneske og en venn av muslimene, og opprørerne lot dem gå.
Dagen etter ble Muhammed funnet med avskåret strupe i nærheten av sit hjem i den lille landsbyen Ain Said. Han etterlot seg kone og ti barn. Samtalene med uhammed hjalp Christian til å fornyet tro på Kristus, og vennskapet mellom de to skulle for alltid prege hans forhold til muslimer livet ut.
Bilde av Mohammed.
Viser innlegg med etiketten Christian de Chergè. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Christian de Chergè. Vis alle innlegg
søndag, april 19, 2020
torsdag, januar 15, 2015
Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 2
Her er brevet Christian de Chergè (bildet) skrev to år før han ble drept av islamister i Algerie:
'Hvis det skulle skje en dag - og det kan være i dag - at jeg blir et offer for terrorisme som nå ser ut til å omfatte alle utlendinger som bor i Algerie, vil jeg gjerne at mitt fellesskap, min kirke, min familie, skal huske at livet mitt ble gitt til Gud og til Algerie; og at de aksepterer at den eneste Mester av alt liv var ikke fremmed for denne brutale avslutning.
Jeg vil gjerne, når den tid kommer, for å ha en plass av klarhet som ville tillate meg å be om tilgivelse fra Gud og mine medmennesker, og samtidig å tilgi av hele mitt hjerte den som skal slå meg ned.
Jeg kunne ikke ønske meg en slik død; det virker for meg viktig å opplyse om dette: Hvordan kunne jeg fryde meg hvis det algeriske menneskene jeg elsker ble ukritisk anklaget for å ha drept meg?
Min død, selvsagt, vil være en bekreftelse for de som i all hast dømte meg til å være naiv eller idealistisk: "La ham fortelle oss nå hva han mener om det" Men de skal vite at ... om dette livet er tapt, takker jeg Gud. I denne "takk", som sies for alt i livet mitt fra nå av, inkluderer jeg deg, min siste venn jeg får i dette øyeblikk som ikke har forståyy hva du gjør ... Jeg overgir deg til Gud i hvis ansikt jeg ser ditt. Og måtte vi finne hverandre, glade "gode tyver" i Paradis, hvis det behager Gud, Han som er Far for oss begge'.
fortsettes
'Hvis det skulle skje en dag - og det kan være i dag - at jeg blir et offer for terrorisme som nå ser ut til å omfatte alle utlendinger som bor i Algerie, vil jeg gjerne at mitt fellesskap, min kirke, min familie, skal huske at livet mitt ble gitt til Gud og til Algerie; og at de aksepterer at den eneste Mester av alt liv var ikke fremmed for denne brutale avslutning.
Jeg vil gjerne, når den tid kommer, for å ha en plass av klarhet som ville tillate meg å be om tilgivelse fra Gud og mine medmennesker, og samtidig å tilgi av hele mitt hjerte den som skal slå meg ned.
Jeg kunne ikke ønske meg en slik død; det virker for meg viktig å opplyse om dette: Hvordan kunne jeg fryde meg hvis det algeriske menneskene jeg elsker ble ukritisk anklaget for å ha drept meg?
Min død, selvsagt, vil være en bekreftelse for de som i all hast dømte meg til å være naiv eller idealistisk: "La ham fortelle oss nå hva han mener om det" Men de skal vite at ... om dette livet er tapt, takker jeg Gud. I denne "takk", som sies for alt i livet mitt fra nå av, inkluderer jeg deg, min siste venn jeg får i dette øyeblikk som ikke har forståyy hva du gjør ... Jeg overgir deg til Gud i hvis ansikt jeg ser ditt. Og måtte vi finne hverandre, glade "gode tyver" i Paradis, hvis det behager Gud, Han som er Far for oss begge'.
fortsettes
Etiketter:
Algerie,
Christian de Chergè,
Cisterciensermunker,
drap,
Forfølgelse,
Islam,
Martyrkirken,
Om guder og mennesker
tirsdag, januar 13, 2015
Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 1
Jeg blir visst aldri ferdig med filmen 'Des Hommes et des Dieux' - på norsk 'Om guder og mennesker'. Filmen om de åtte trappistmunkene som lever sitt stillferdige liv i gammelt kloster djupt inne i de algeriske fjellene. Idyllen brytes av islamistiske fundamentalister og munkene lider martyrdøden.
Historien er sann. Filmen - som jeg har sett mange ganger, og skrevet om mange ganger, har satt seg i kroppen min. Og det er jeg ikke alene om. Lederen for den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen, Johann Christoph Arnold, har nylig skrevet om Christian de Chergè, prioren for munkefellesskapet ved Atlasfjellene i Algerie, og jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk for bloggens lesere. Artikkelen til Johann Christoph Arnold ble publisert 10. januar i år:
'Mens Europa er vitne til det som utfolder seg i Paris, kunne det knapt nok være mer betimelig og håpefullt enn å dele historien om Christian de Chergè, en forunderlig fredsskaper omtalt i vår e-bok: Why forgive? I 2010 ble hans gripende historie gitt liv i den storslåtte filmen 'Om guder og menensker' av den franske filmskaperen Xavier Beauvois. De Chergè og munkene hans levde i Algerie og ble myrdet av radikale muslimer. Forunderlig nok - de Chergè hadde skrevet et brev før dette skjedde hvor han tilgav sine forfølgere!
Gjennom James Christensen, prioren for et Trappist-kloster i Roma, fikk jeg nylig del i denne usedvanlige historien om noen som faktisk tilgav sine forfølgere før de ble forfulgt. I mai 1996 kidnappet GIA, en radikal muslimsk gruppering som var aktive i Algerie, de Chergè og syv av hans munker i Atlas-fjellene og truet med å holde dem fanget inntil Frankrike løslot flere av deres fengslende kompanjonger. Flere uker gikk, men den franske regjeringen gav ikke etter for presset. Til slutt drepte GIA alle munkene ved å halshugge dem.
Drapene rystet Frankrike, og hver eneste katolske kirke i Frankrike ringte med sine kirkeklokker samtidig for å minnes munkene. Men det som virkelig slår oss midt oppe i denne forferdelige tragedien, var noe som på en stillferdig måte overskygger det hele. Det fant sted to år tidligere.
Prioren for dette klosteret i Algerie, Christian de Chergè hadde en forunderlig forutanelse om at han kom til å dø en voldsom død, og skrev et brev hvor han tilgav sine fremtidige drapsmenn, forseglet det og sendte det til sin mor i Frankrike. Det skulle åpnes først etter hans død.
I morgen kan du lese brevet i sin helhet her på bloggen:
Historien er sann. Filmen - som jeg har sett mange ganger, og skrevet om mange ganger, har satt seg i kroppen min. Og det er jeg ikke alene om. Lederen for den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen, Johann Christoph Arnold, har nylig skrevet om Christian de Chergè, prioren for munkefellesskapet ved Atlasfjellene i Algerie, og jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk for bloggens lesere. Artikkelen til Johann Christoph Arnold ble publisert 10. januar i år:
'Mens Europa er vitne til det som utfolder seg i Paris, kunne det knapt nok være mer betimelig og håpefullt enn å dele historien om Christian de Chergè, en forunderlig fredsskaper omtalt i vår e-bok: Why forgive? I 2010 ble hans gripende historie gitt liv i den storslåtte filmen 'Om guder og menensker' av den franske filmskaperen Xavier Beauvois. De Chergè og munkene hans levde i Algerie og ble myrdet av radikale muslimer. Forunderlig nok - de Chergè hadde skrevet et brev før dette skjedde hvor han tilgav sine forfølgere!
Gjennom James Christensen, prioren for et Trappist-kloster i Roma, fikk jeg nylig del i denne usedvanlige historien om noen som faktisk tilgav sine forfølgere før de ble forfulgt. I mai 1996 kidnappet GIA, en radikal muslimsk gruppering som var aktive i Algerie, de Chergè og syv av hans munker i Atlas-fjellene og truet med å holde dem fanget inntil Frankrike løslot flere av deres fengslende kompanjonger. Flere uker gikk, men den franske regjeringen gav ikke etter for presset. Til slutt drepte GIA alle munkene ved å halshugge dem.
Drapene rystet Frankrike, og hver eneste katolske kirke i Frankrike ringte med sine kirkeklokker samtidig for å minnes munkene. Men det som virkelig slår oss midt oppe i denne forferdelige tragedien, var noe som på en stillferdig måte overskygger det hele. Det fant sted to år tidligere.
Prioren for dette klosteret i Algerie, Christian de Chergè hadde en forunderlig forutanelse om at han kom til å dø en voldsom død, og skrev et brev hvor han tilgav sine fremtidige drapsmenn, forseglet det og sendte det til sin mor i Frankrike. Det skulle åpnes først etter hans død.
I morgen kan du lese brevet i sin helhet her på bloggen:
Etiketter:
Algerie,
Christian de Chergè,
Cisterciensermunker,
drap,
Forfølgelse,
Islam,
islamister,
Martyrkirken,
Om guder og mennesker
Abonner på:
Innlegg (Atom)

