Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 2

Her er brevet Christian de Chergè (bildet) skrev to år før han ble drept av islamister i Algerie:

'Hvis det skulle skje en dag - og det kan være i dag - at jeg blir et offer for terrorisme som nå ser ut til å omfatte alle utlendinger som bor i Algerie, vil jeg gjerne at mitt fellesskap, min kirke, min familie, skal huske at livet mitt ble gitt til Gud og til Algerie; og at de aksepterer at den eneste Mester av alt liv var ikke fremmed for denne brutale avslutning.

Jeg vil gjerne, når den tid kommer, for å ha en plass av klarhet som ville tillate meg å be om tilgivelse fra Gud og mine medmennesker, og samtidig å tilgi av hele mitt hjerte den som skal slå meg ned.

Jeg kunne ikke ønske meg en slik død; det virker for meg viktig å opplyse om dette: Hvordan kunne jeg fryde meg hvis det algeriske menneskene jeg elsker ble ukritisk anklaget for å ha drept meg?

Min død, selvsagt, vil være en bekreftelse for de som i all hast dømte meg til å være naiv eller idealistisk: "La ham fortelle oss nå hva han mener om det" Men de skal vite at ... om dette livet er tapt, takker jeg Gud. I denne "takk", som sies for alt i livet mitt fra nå av, inkluderer jeg deg, min siste venn jeg får i dette øyeblikk som ikke har forståyy hva du gjør ... Jeg overgir deg til Gud i hvis ansikt jeg ser ditt. Og måtte vi finne hverandre, glade "gode tyver" i Paradis, hvis det behager Gud, Han som er Far for oss begge'.

fortsettes

Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 1

Jeg blir visst aldri ferdig med filmen 'Des Hommes et des Dieux' - på norsk 'Om guder og mennesker'. Filmen om de åtte trappistmunkene som lever sitt stillferdige liv i gammelt kloster djupt inne i de algeriske fjellene. Idyllen brytes av islamistiske fundamentalister og munkene lider martyrdøden.

Historien er sann. Filmen - som jeg har sett mange ganger, og skrevet om mange ganger, har satt seg i kroppen min. Og det er jeg ikke alene om. Lederen for den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen, Johann Christoph Arnold, har nylig skrevet om Christian de Chergè, prioren for munkefellesskapet ved Atlasfjellene i Algerie, og jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk for bloggens lesere. Artikkelen til Johann Christoph Arnold ble publisert 10. januar i år:

'Mens Europa er vitne til det som utfolder seg i Paris, kunne det knapt nok være mer betimelig og håpefullt enn å dele historien om Christian de Chergè, en forunderlig fredsskaper omtalt i vår e-bok: Why forgive? I 2010 ble hans gripende historie gitt liv i den storslåtte filmen 'Om guder og menensker' av den franske filmskaperen Xavier Beauvois. De Chergè og munkene hans levde i Algerie og ble myrdet av radikale muslimer. Forunderlig nok - de Chergè hadde skrevet et brev før dette skjedde hvor han tilgav sine forfølgere!

Gjennom James Christensen, prioren for et Trappist-kloster i Roma, fikk jeg nylig del i denne usedvanlige historien om noen som faktisk tilgav sine forfølgere før de ble forfulgt. I mai 1996 kidnappet GIA, en radikal muslimsk gruppering som var aktive i Algerie, de Chergè og syv av hans munker i Atlas-fjellene og truet med å holde dem fanget inntil Frankrike løslot flere av deres fengslende kompanjonger. Flere uker gikk, men den franske regjeringen gav ikke etter for presset. Til slutt drepte GIA alle munkene ved å halshugge dem.

Drapene rystet Frankrike, og hver eneste katolske kirke i Frankrike ringte med sine kirkeklokker samtidig for å minnes munkene. Men det som virkelig slår oss midt oppe i denne forferdelige tragedien, var noe som på en stillferdig måte overskygger det hele. Det fant sted to år tidligere.

Prioren for dette klosteret i Algerie, Christian de Chergè hadde en forunderlig forutanelse om at han kom til å dø en voldsom død, og skrev et brev hvor han tilgav sine fremtidige drapsmenn, forseglet det og sendte det til sin mor i Frankrike. Det skulle åpnes først etter hans død.

I morgen kan du lese brevet i sin helhet her på bloggen:

Gå og se filmen "Blant guder og mennesker" - et sterkt vitnesbyrd om sant kristent liv

I går kveld var jeg på kino sammen med min kone og gode venner for å se filmen "Des hommes et des dieux", eller som den heter på norsk: Blant guder og mennesker.

Denne filmen, som er bygget på en sann historie om åtte Cisterciensermunker som under borgerkrigen i Algerie risikterte sine liv for å bli i sitt kloster i Atlasfjellene og tjene den muslimske lokalbefolkningen. Filmen er en av de sterkeste vitnesbyrdene på film jeg har sett om sant kristent liv. Den er realistisk - munkene fremstår med sin frykt, dødsangst, og vi følger deres vei til fred med Gud i sin livsskjebne, som for enkelte av dem innebærer martyrdøden.

I omtalen av filmen heter det i Oppland Arbeiderblad:

"Munkene lever i harmoni med de muslimske innbyggerne, i et forhold bygd på gjensidig respekt. Til å begynne med tar vi bare del i hverdagslivet til de åtte munkene, mens vi gradvis bedre kjent med dem og hva de står for. Den som først kommer i fokus er Luc (Michael Lonsdale), en gammel lege som hjelper landsbyboerne med medisiner, klær og livsvisdom. De lever en fredfull, from tilværelse i Herrens tjeneste, men uroen begynner å spre seg i området. Den lokale imamen forteller urovekkende historier om en ung jente som ble knivstukket i hjel av fundamentalister, fordi hun ikke var ikledd hijab på bussen. En gruppe kroatiske fremmedarbeidere får strupen skåret over.

Mens effektene av borgerkrigen stadig blir voldsommere, får munkene tilbud om militær beskyttelse. Munkeordenens leder Christian de Cherge (Lambert Wilson) takker bestemt nei. På selveste julaften invaderes klosteret av en muslimsk kampgruppe, som er på jakt etter medisinsk hjelp til en såret geriljasoldat. Og selv om Christian klarer å avvise dem med et velplassert sitat fra Koranen, er det bare et tidsspørsmål før mujahedinsoldatene kommer tilbake. Munkene står dermed ovenfor et enormt etisk dilemma: skal de forlate sin post for å dra trygt tilbake til Frankrike, eller skal de lede ved eksempel og forbli i klosteret selv om det kan være en sikker dødsdom?"

Dette er en film alle bør ta seg tid til å se. Den har etterlatt et sterkt inntrykk i oss som så den i går. Ingen av de som så den på Gjøvik kino i går ville gå igjen. De satt stille til rulleteksten var forsvunnet og lyset ble satt på igjen i salen.