Frelse som engangshandling eller livslang prosess

Er frelse en engangshandling eller en livslang prosess? Det nye testamente omtaler frelse både i fortid, nåtid og fremtid. Apostelen Paulus taler både om at vi er frelst og blir frelst. Så det er begge deler.

Biskop Feofan eremiten sier at vi blir frelst 'ved Faderens gode vilje gjennom Sønnens fortjeneste og i Helligåndens nåde'. (Erkebiskop Paavali av Finland: Vår tro. Et ortodoks hyrdebrev. Hl.Trifon Skita 2002, side 16)

Frelsergjerningen er fullført. Av Jesus. På korset. Jesu død og oppstandelse garanterer vår frelse fra synd og evig fortapelse. Den er en gave, som mottas ufortjent, av bare nåde. Frelse som en livslang prosess handler om hvordan denne frelsen fullendes i oss gjennom tro og lydighet. Personlig frelse handler om en prosess som begynner her i tiden og fullendes i evigheten.

Om vi kunne sammenligne frelsen med en båtreise, så ville den se slik ut:

Vi er frelst ved å gå ombord i båten, vi er frelst ved å forbli i denne båten under seilasen, og vi blir frelst ved å gå i land på den andre siden.

Hva sier Det nye testamente?
La oss se på dette i lys av Det nye testamentes frelseslære. Først frelse i betydning fortid: 'Han har frelst oss'Livslang prosess:. (1.Tim 1,9) 'Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig'. (Tit 3,5)

Nåtid: 'For i håpet er vi frelst'. (Rom 8,24) '... og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt'. (Fil 2,12)

Fremtid: 'For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft'. (1.Kor 1,18) 'Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!' (Rom 5,9-10)

Frelse som livslang prosess:
Jesus omtaler livet med Ham som å gå på en smal sti: 'Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den'. (Matt 7,13-14) 'Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av'. (Rom 11,22) '... dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende'. (1.Pet 1,5)

Veivalg med motstridende følelser

Jeg kjemper med litt motstridende følelser for tiden. Kjenner jeg dras i to retninger, og vet at jeg må gjøre et veivalg. Nå er jo ikke dette noe spesielt. Alle opplever vi slike stunder i våre liv. Noen ganger er valget lett å ta, andre ganger er det forbundet med smerte, oppbrudd og blanede følelser.

Denne uka måtte jeg til legen nokså akutt. En øyebetennelse krevde en behandling ganske raskt. En lege skrev ut en resept på øyesalve. Jeg tenkte at dette i grunnen passer veldig godt på min sjelelige og åndelige tilstand: Jeg trenger å se! Besøket hos legen henledet min oppmerksomhet på tilstanden i den kristne forsamlingen i Laodikea. Menigheten der ble rådet til å skaffe seg "øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se." (Åp 3,18)

Så ble dette til en bønn i mitt liv. Om øyensalven - den åndelige.

I dag trenger vi et klart blikk. Slørete øyne kan føre til at man ikke ser veien man skal gå.

Mine mostridende følelser handler også om sviktende mot, og skuffelser.

Manglende mot til å ta avgjørelsen kanskje? Utsette hele prosessen er en av fristelsene.

Skuffelsen handler mest om å være skuffet over meg selv, men den handler også om skuffelsen over noen jeg regnet med i en viktig prosess.

En sa noe til meg for en del år siden, som jeg har tenkt mye på i ulike faser. Han sa: "Når Herren kaller deg, ikke se deg tilbake for å se om noen følger deg. Gå! Kallet ditt er å følge Herren, ikke mennesker. Regelen er: De fleste vil ikke forstå det kallet du er kalt til, Bjørn Olav. Men du må gå. Du skal svare for Herren, ikke mennesker."

Disse, hva jeg tror er profetiske for mitt livs vedkommende, ligner mye på det Jesus sier i Lukas 9,62:

"Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."

Det er veldig radikale ord.

Hva gjør vi når Gud er taus? Del 1

Noen og enhver av oss opplever rådvillhet. Hva er Guds vilje? Skal jeg gå til høyre, eller venstre? Hvorfor svarer ikke Gud? Et godt råd jeg har fått i slike situasjoner er: Skift emne! Istedet for å være opptatt med sitt eget, så konsentrer deg om andre! Spør Jesus om en venn av deg, ta for deg situasjonen i den forsamlingen du tilhører, eller situasjonen til et familiemedlem. Be for en annen, enn deg selv, og ditt eget behov, og se om ikke Gud svarer!


Hva mener jeg med å si dette? At vi trenger å endre måten vi tenker på, fra en vestlig moderne tenkemåte, preget som denne tankegangen er av humanisme, rasjonalisme og individualisme til en hebraisk/bibelsk måte å se tingene på, som også preget den tidlige kirken.


La oss se litt nærmere på forskjellen:


1) I vestlig/moderne tankegang legges det stor vekt på kunnskap. Vi ønsker et klart svar så vi kan gjøre konkrete ting. Visdom er å vite hvordan vi skal benytte den kunnskapen vi har ervervet oss. I hebraisk/bibelsk tankegang er visdom definert slik: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10) I Ord 1,6 ser vi at visdommen Gud formilder gjennom gudsfrykten og kjennskapet til seg, blant annet skjer gjennom "ordspråk og billedtale, vismenns ord og deres gåter." Guds ord er jo fullt av dette, ikke minst ser vi det i Jesu egen undervisning. Drømmer, visjoner, og lignelser er en viktig del av Guds språk. Denne slags symbolspråk har en hensikt: Det prøver mitt hjerte. Ønsker du bare et svar, eller ønsker du å tilbringe tid med Gud og ha fellesskap med Ham, inntil Han åpenbarer svaret for din ånd? I 1.Kor 2,9-10 leser vi: "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Er vi moderne/vestlig orientert er det veldig vanskelig å tillate seg selv å ta den tiden det tar å søke etter Herrens svar. Men som kristne skulle vi leve etter ordene fra Jer 29,13: "Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte."


2) Prosess i motsetning til informasjon. I vår vestlige/moderne tenkemåte er vi opptatt av å ha kunnskap slik at vi kan samle informasjon. Informasjon til å vite hva vi kan gjøre med våre liv, hvor vi skal leve, hvem vi skal gifte oss med. Kunnskap er viktig fordi den tillater oss å samle informasjon slik at vi vet hva vi skal gjøre. I dette systemet er det viktig at VI vet hva som skal gjøres.


I hebraisk tenkemåte så handler det ikke om kunnskap eller informasjon, men om en prosess, om å bli forvandlet over tid, det handler om en reise, og om veien dit. Faktum er jo at det var på denne måten den nytestamentlige menigheten ble født. Les Apostlenes gjerninger kapitel 10, om Peter og Kornelius, så vil du se at det var lite kunnskap og informasjon som ble gitt til Peter, for hvordan han skulle utføre den oppgaven han ble kalt til. Han ble gitt en symbolsk visjon, som han ikke visste hva han skulle gjøre med. Han ble ikke fortalt hva han skulle si til Kornelius og hans hus. For Peters vedkommende handlet det om en prosess, selv om den var forholdsvis kort, han måtte tenke seg om, og så legge ut på en reise mot ukjent mål. Han ante lite om hva som møtte ham.


Et annet eksempel på dette er jo Israels vandring i ørkenen. En og en halv uke kunne reisen ha tatt. Hvorfor den uendelig lange reisen? Det er blitt sagt: Gud kunne ta Israel ut av Egypt, menså måtte han ta Egypt ut av Israel. Ørkenoppholdet handlet om en prosess for å forvandle Israel. Hadde Han gjort som folket ville, å sende dem tilbake til Egypt, så ville de ha vært slaver for resten av livet, både i liv og tenkemåte. Gud kunne heller ikke sende dem til Det lovede land, fordi de stolte ikke på Herren, de var vantro. Derfor måtte de gjennom en lang prosess, før de var der at Gud kunne bevege dem framover.


(fortsettes)