Linnea Hofgren og den indre bønnen

 I går, i forbindelse med tidebønnen mintes vi en kvinne jeg føler sterk slektskap med, Linnea Hofgren (1868-1921). Hun tilhørte den såkalte Flodbergkretsen, som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm. Det var en gruppe som kom sammen for å lese de kristne klassikerne tilhørende den kristne mystikkens verden. 

En av de bøkene de elsket mest var Madam Guyions Bønnen. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren låne en gang hun var på besøk ute på landet.

"Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inne i meg", forteller hun  i dagboken sin. "Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til."

Hun reiste tilbake til Stockholm der hun trakk seg tilbake i ensomhet i lønnkammeret sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: "En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg."

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og mye syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske Flodbergkretsen. Hennes kall i livet var bønnen.

I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Hun fikk svar med det samme: "Men vet du det ikke? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å gjøre mennesker til lags. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Den 26.januar 1921 ble det satt punktum for levd liv her på jorden. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: "Da fikk jeg en inderlig visshet om at hun allerede var kommet langt."

Portrett av en beder. del 3

Linnea Hofgren gikk til Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en del av den økumeniske Flodbergkretsen. Henrik Schager og hans kone Hilma var pinsevenner. Han var legpredikant og skrev sanger, og spilte en ledende rolle i Flodbergkretsen på begynnelsen av 1900-tallet.

Henrik Schager fikk sitt åndelige gjennombrudd på begynnelsen av 1892. Han var da 22 år og på randen av å gi opp, da han i sine bibelstudier var kommet til det syvende kapitlet i Romerbrevet. Han kjente seg så godt i ordene til Paulus:

'det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg...' og 'hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?'

Så leser Schager videre og kommer til det åttende kapitlet: 'Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.' Da er det Schager hører en stemme som sier: 'Les videre!' og han leser: 'For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.'

Slik kom troen og trosvissheten til Henrik Schager. Han var toller av yrke, og brukte all sin fritid til åndelig virksomhet.. Han var en begavet og original predikant som hadde stor sans for å allegorisere Det gamle testamente.

En av de som hørte ham forteller:

'Når han talte til kretsen, tok han lange pauser som om han ventet på å få noe mer å si. Disse pausene var aldri pinlige; de var tvert imot ladet med det uutalte.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 5

Jeg avslutter denne serien med å gjengi en artikkel om en moderne 'Kristusmystiker'. Det illustrerer kanskje bedre enn noe annet hva som ligger i dette begrepet:

'I den såkalte Flodbergkretsen som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm, leste og delte man med hverandre litteratur fra den klassiske kristne mystikken. En av de bøkene de elsket mest, var Madame Guyons 'Bønnen'. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren (1868-1921) låne en sommer hun var på besøk på landet. 'Jeg lengtet etter å gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg', forteller hun i dagboken min. 'Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til.' Hun reiste tilbake til byen der hun trakk seg tilbake i ensomhet på rommet sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelforelesning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske kretsen. Hennes kall i livet var bønnen. I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: 'Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje.' Svaret kom fort som lynet: 'Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å være mennesker til lags....Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn.'

Hele livet ble Linnea Hofgren misoppfattet av mange. Hun bevarte hemmeligheten sin for seg selv. Det hun fortalte i dagboken, fortalte hun ikke til noen andre. Hun skrev derimot en rekke sanger. Den mest kjente av dem, 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen,' synges fortsatt i mange kirker.

Den 26.januar nådde Linnea Hofgren sitt livs mål. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther 2015, side 33.

Linnea Hofgren og det indre livet med Gud

Det er en kvinne jeg gjerne skulle ha møtt! Hun heter Linnea Hofgren, og hørte med blant de vi gjerne kaller de stille Gudsvennene i landet. Hun ble bare 53 år gammel. Så var hun da også et prøvet menneske. Linnea Hofgren var vel kjent med sykdom. Den preget henne hele hennes liv. Hun døde i 1921, samme år som min mor ble født.

I går feiret vi hennes minne i Kristi himmelfartskapellet.

Og det er et dyrebart minne om et menneske som levde ene og alene for Herren. En tid i hennes liv kjente hun en uro for hva som var Herrens vilje for henne:

"Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje," spør hun.

Og Gud svarer: "Men vet du ikke det? Du er kalt til bønn."

Men Gud sier mer, og rører ved det som mange er så opptatt av: hva vi tror andre måtte si om oss:

"Bry deg ikke om å søke det som synes framfor mennesker. Du skal være til for meg."

Dette er radikalt! Å være til for Gud. Smak på de ordene. Å leve for å søke Hans ansikt, ikke Hans gjerninger. Ved en anledning får Abraham dette kallet: "Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1)

Dette er Linnea Hofgrens kall. Ikke et kall i det offentlige rom. Men alene med Gud. Det største kallet av dem alle.

Hun blir en del av den økumeniske Flodberg-kretsen som samles i Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Denne kretsen fikk sitt navn etter lederen for gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oskar Junge og Linnea Hofgren. Det var sikkert flere, men det er disse vi kjenner navnet på. De kom sammen for å lese bøker av likesinnede - de vi kaller Kristus-mystikere: biskop Fenelon, madame Guyon, skomakeren Jakob Böhme, Tersteegen, Andrew Murray, Thomas a Kempis, bare for å nevne noen - og for å be og søke Herren i stillhet.

Jeg føler slektskap med disse. De er også mine omgangsvenner.

26. januar 1921 henter Herren Linnea hjem. En av dem som bar hennes kiste var Carl Flodberg. Han sa dette etterpå:

"Da jeg løftet den kjentes den så lett. Da fór en visshet gjennom meg: Hun reiste langt inn."