Når det kreves at vi skal fornekte det gode for å følge andres rettroenhet

Vi påvirkes alle av mennesker vi møter, av bøker vi leser, av filmer vi ser. Noen i større grad enn andre. På godt og på vondt. I ulike faser av våre liv. Noe av det vi lærer av disse menneskene beholder vi og tar med oss livet ut. Andre ting forkaster vi, de holder ikke livstesten.         

Betyr det at vi må innestå for alt hva disse menneskene står for og representerer? Selvsagt ikke. Vi står ansvarlig for våre egne liv alene.

To mennesker har betydd mye for meg i mange år nå, og vil nok fortsatt gjøre det livet ut. Begge har det tilfelles at de er katolikker. Gjør det meg til katolikk. Selvsagt ikke. Betyr det at jeg favner alt hva disse to har skrevet og sagt? Selvsagt ikke.

Fra et visst miljø har jeg fått mye pepper og ukvemsord fordi jeg har gjengitt tekster av Henri Nouwen (bildet) og Jean Vanier (bildet) og skrevet hva disse to har betydd for meg. Skal jeg forkaste alt det gode de har gitt meg, for å tilfredstille andres fordommer og overbevisning om at de - og bare de - representerer sannheten? Selvsagt ikke.

Jeg følger det gode apostoliske råd: 'prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 5,21)

Henri Nouwen og Jean Vanier har hver på sin måte hjulpet meg til å bli et sant menneske. Et menneske som våger å være ærlig og sårbar og snakke sant om livet, troen. De har vist meg at alle mennesker er høyt elsket av Gud og like verdifulle. Begge forlot høyt betalte og prestisjefulle stillinger, for å tjene de minste i samfunnet, de marginaliserte. Begge har hjulpet meg til å overgi mitt liv i Guds hender - i sykdom og harde prøvelser - og til å finne Jesus på en djupere måte i mine hverdager. Begge har hjulpet meg til å bli mer menneske, og se farene i overåndeligheten.

Skulle jeg forkaste alt dette, bare fordi noen krever det av meg? Mennesker som selv bruker noen av de styggeste ordene som finnes for å stemple deres kristne medsøsken. Mennesker som ikke tar hensyn til andres sykdomssituasjon, men valser over dem og deres familier og henger dem ut i sosiale medier og sier: Såpass må du tåle! Hvor er Kristi sinnelag og Åndens frukter?

Skal vi bøye oss for menneskenes krav eller skal vi følge Gud, og den unike vei Han har for den enkelte av oss?

Jeg tenker mye på ordene fra selve frihetsbrevet:

'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.' (Gal 1,10)

Sorry - men jeg kommer ikke til å fornekte det gode som Henri Nouwen og Jean Vanier har gitt meg - for å tilfredstille kravet fra mennesker som er så høye på seg selv, at de tror de hører med til den siste resten av de siste dagers hellige. Et tips: Det er flere som  tror enn de tror, og det er flere som følger Kristus enn de.

Hvorfor denne trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse?

Hvorfor denne sterke trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse og praksis? Hvorfor dette behovet for å si at deres trosutøvelse og praksis er feil, mens ens eget er rett og mer i samsvar med Bibelens, enn andres? Hvorfor denne ubendige trangen etter å korrigere?

Jeg undrer meg over hva som er det egentlige motivet?

Hvorfor ikke rett og slett la andre få være i fred, og respektere at andre ser ting litt annerledes enn meg? Hvorfor blande meg borti noe jeg egentlig ikke har noe med?

Om andre ber annerledes enn meg - hva så?
Om andre tilber Gud annerledes enn meg - hva så?
Om andre feirer gudstjeneste annerledes enn meg - hva så?

Har jeg ikke nok med meg selv og skal ikke jeg stå til ansvar for Gud selv hva angår mitt liv?

Hva kommer det av at jeg tror jeg er på rett kurs, mens de andre er villfarne?
Hva kommer det av at jeg tror at jeg har sett mer enn andre?


Hva er det jeg er redd?
Hvorfor blir jeg så sinna?

Hvorfor denne trangen etter å baktale i stedet for å fremsnakke?
Hvorfor denne trangen etter å fordømme i stedet for å velsigne?
Hvorfor denne nedlatenhet i stedet for raushet?

Tror vi virkelig at det er bare vi som kommer til himmelen, eller kan det hende Gud har barn andre steder også enn i min menighet og i vårt kirkesamfunn?  At det finnes andre benådede syndere i andre sammenhenger?

Jeg undres siden noen fremstiller det som det bare finnes en måte å be på - den spontane, den verbale, mens andre måter er relligiøse og fører bort fra Gud.

Gud, så slitsomme kristne kan være!

Hvorfor ikke bruke 2019 til å fremsnakke, tale vel om og velsigne kristne du ikke er enig med?

Perfekt rett-troende - fullstendig ubrukelig

'Dr.Martyn Lloyd-Jones (bildet) var primært en bibelfortolker, sannsynligvis den største i kirkens historie. Ingen har matchet hans geni. 

Likevel hadde han en åpenhet overfor Den Hellige Ånd  som var lik hans kjærlighet til Guds ord; det vil være umulig å fortelle hvem av dem som har viktigst for ham.

Hans gave handler først og fremst om hans forståelse av Skriftene men han var også glad i de som var åpne for den umiddelbare og direkte ledelsen til Ånden og mer enn de som som 'bare var sunne'. Om de sistnevnte kunne han noen ganger si: Perfekt rett-troende, fullstendig ubrukelige'.

(R.T Kendall: The Anointing - Yesterday, Today, Tomorrow. Hodder & Stoughton 1998, side 3. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen)

Når vi fraskriver noen kristennavnet

Det begynner å bli noen år siden jeg traff biskop Thomas første gang. Likevel er inntrykkene fra dette første møtet like sterke. Jeg husker godt hvordan denne lille mannen fylte hele rommet med sitt nærvær, og formelig strålte. Han bar med seg noe av Guds nærvær, en hellighet, jeg fram til da ikke hadde opplevd maken til.

Hans kjærlighet til Bibelen gjorde også et sterkt inntrykk. Hans undervisning om betydningen av å lese Bibelen, av det personlige bibelstudiet, tror jeg ikke har hørt maken til.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Den koptiske kirken har de senere årene opplevd en økende forfølgelse. En forfølgelse som har ført til henrettelser, ødelagte kirker og private hjem, kvinner er blitt voldtatt, bombeangrep, trusler og sjikane.

Men denne bakgrunnen er det underlig å motta eposter fra en person som krever av meg at jeg skal ta avstand fra kopterne. Årsak: de er ikke kristne! Ikke i hans øyne. Han mener jeg forfører mine lesere fordi jeg skriver artikler om den koptiske kirken, fordi som sagt, kopterne er ikke kristne.

På Facebook veggen min i går publiserte jeg et bilde av kristne skolebarn fra Jordan, fra Amman. Bildet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tre ganger om dagen samles disse kristne barna på skolens lekeplass for å be. Men skal jeg tro han som stadig sender meg eposter, så er disse barna ikke kristne. De tilhører nemlig ikke den protestantiske grenen av kristenheten som denne mannen tilhører.

Da hjelper det ikke om de er ivrige til å lese Bibelen, har Jesus som sin Frelser og Herre, ber tre ganger om dagen, eller blir forfulgt for sin tro.

Heller ikke biskop Thomas er kristen. Eller noen av de andre kopterne jeg kjenner. Ikke fader Atef Meshreky, eller fader Seraphim som han nå heter. En koptisk munk som har gitt meg noe av den djupeste undervisningen om Jesu død og forsoning, Jesu bønneliv eller om Kristi brud som jeg har hørt.

Jeg kjenner ingens hjerter, knapt nok mitt eget. Det jeg har funnet ut om mitt hjerte er at det er svikefullt. Jeg har også funnet ut at det også kan bli kaldt og hardt.

Den eneste jeg kjenner som kjenner alles hjerter er Herren.

Det jeg har lært om Ham de 43 årene jeg har vært en kristen er at Han elsker meg til tross for mitt svikefulle hjerte, og fortsatt arbeider med meg, fordi det ennå er mye som gjenstår før Han er ferdig med meg. Han har gitt meg løfte om at Han som har påbegynt en god gjerning i meg, vil fullføre den. Jeg har lært Hans nåde å kjenne.

Hvem som lever rett med Gud vet alene Gud. Jeg kommer ikke til å stå ved himmelens port som dørvokter - og takk og lov for det. Men jeg er ganske sikker på at hjemme i himmelen vil det være koptere, katolikker, ortodokse, pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, maranatafolk, misjonsforbundere, salvasjonister, anglikanere, anabapister av ulike slag, ja, til og med baptister! For når vi når målet vil det ikke bli spurt om hva slags merkelapp vi har, men om vi er født på ny og har fått våre synder tilgitt av bare nåde.

Betyr det at læren er uvesentlig? Nei. Gud tolererer ikke alt. Slett ikke. Bibelen er klar den på en hel rekke ting. Men jeg kan ha fullstendig rett, og likevel ta heidundrende feil!

'Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting'. (1.Kor 13,2)

Jeg får sikkert klage fra akkurat denne leseren av bloggen min for denne artikkelen også. Han deler ut rødt kort hver gang jeg skriver noe positivt om mennesker han mener ikke er kristne. I følge ham må jeg ta ansvar, og ta avstand fra blant annet kopterne. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan ta avstand fra mennesker som faktisk lever med Jesus. De er mine søsken i troen. Nei, jeg deler ikke deres syn på en hel rekke ting. Jeg finner heller ikke bibelsk belegg for en del av de de tror. Men at de er ektefødte barn av den samme Far som er min Far, det er jeg ikke i tvil om. Jeg tror mannen som deler ut de røde kortene til meg aldri har møtt noen koptisk kristen, og langt mindre bedt sammen med noen av dem.

Når alt kommer til alt er det ikke jeg som skal dømme. Ikke bloggleseren med de røde kortene heller. Heldigvis. I grunnen har jeg mer enn nok med å passe på så jeg selv holder meg på veien, om jeg ikke skal ta ansvaret for noen millioner andre også.

Jeg ber Gud om et mjukt hjerte, om en raus nåde og at jeg ikke skal være selvrettferdig og tro at jeg har sett alt og forstått alt. Jeg ber også om at jeg må lære meg til å lytte og til å være der i livet ta jeg hele tiden har noe å lære.